Spørsmål fra leserne
● Kan et tilfelle da det er virkelig fare for helsen, rettferdiggjøre et abortinngrep?
Selv om dette er et problem som berører sterke menneskelige følelser og interesser, viser Guds fullkomne veiledning at en mulig fare for mor eller barn ikke rettferdiggjør et abortinngrep.
Mennesker har forskjellig og ofte motstridende syn på dette spørsmålet. Men det som er grunnleggende for det bibelske syn, er livet og respekten for det. Menneskenes liv har både en guddommelig opprinnelse og en guddommelig hensikt. (1 Mos. 1: 27; Job 33: 4; Sl. 100: 3—5) Gjennom hele Bibelen blir det gitt uttrykk for Guds dype respekt for livet. Han oppfordrer i sin kjærlighet menneskene til å verdsette sitt liv og betrakte andres liv som hellig. En som uten å ta hensyn til Guds lov tok et annet menneskes liv, også et fosters liv, var straffskyldig og måtte stå til regnskap for det han hadde gjort. — 1 Mos. 9: 5, 6; 2 Mos. 21: 14, 22—25.
Det kan ikke benektes at en gravid kvinne undertiden står overfor en betydelig fare. Et helseproblem, for eksempel sukkersyke, forhøyd blodtrykk eller andre karsykdommer, kan få oppriktig bekymrede leger til å trekke den slutning at kvinnens liv er i fare. En lege sier kanskje til henne at hvis det ikke blir foretatt et abortinngrep, vil hun komme til å dø. Det kan også være tilfelle da abort blir anbefalt når det ser ut til at barnet vil bli født blindt eller vanskapt, for eksempel hvis moren får røde hunder under svangerskapet. Noen vil kanskje i slike tilfelle resonnere som så at det å framkalle abort i virkeligheten er å vise respekt for livet. Uten på noen måte å bagatellisere alvoret ved slike problemer eller å betvile oppriktigheten til dem som anbefaler abort, bør en ha i tankene både morens og barnets liv.
I dag eksisterer det ikke noe slikt som et fullkomment svangerskap, for alle mennesker er ufullkomne. (Rom. 5: 12) Alle gravide kvinner løper således en viss risiko. Det er en sørgelig kjensgjerning at noen kvinner, også friske kvinner, dør under svangerskapet eller fødselen. (1 Mos. 35: 16—19) Bør alle svangerskap avbrytes bare fordi de innebærer en fare for morens liv eller helse? Nei, naturligvis ikke. Det er nok så at i noen tilfelle kan faren være større enn normalt på grunn av kvinnens alder eller helse. Men er det ikke likevel slik at de fleste kvinner, deriblant mange for hvem svangerskapet innebærer større farer enn normalt, overlever fødselen? Og det må innrømmes at uansett hvor velment en medisinsk diagnose er, kan den være gal. Hvordan kan da en som godtar Guds syn på livets hellighet, trekke den slutning at en mulig fare vil rettferdiggjøre et abortinngrep? Skal en avbryte livet til et barn under dets utvikling bare på grunn av hva som muligens kan skje?a
I alle svangerskap er det en mulighet for at barnet kan bli født med en defekt eller deformitet. «Omkring hvert 14. barn blir født med en genetisk defekt; det syke barnet kan være alt fra diabetiker . . . til en uhelbredelig vanskapning som bare lever noen få dager.» (New York-bladet Times Magazine for 8. september 1974, side 100) Bør en på grunnlag av denne mulige fare trekke den slutning at alle svangerskap bør avbrytes? Nei, på ingen måte.
I noen tilfelle kan risikoen for at et barn vil bli født med en eller annen defekt, være større enn normalt. Dette kan for eksempel være tilfelle når kvinnen er over 40 år gammel, eller hvis hun på et tidlig tidspunkt i svangerskapet har tatt en sterkt virkende medisin eller pådratt seg en sykdom som muligens kan skade fostret. På mellom ti og 15 prosent av barn født av mødre som er blitt smittet med røde hunder under de første 12 uker av svangerskapet, har sykdommen en del skadelige virkninger som gir seg til kjenne i det første leveår. (Dette betyr naturligvis også at på mellom 85 og 90 prosent av slike barn har sykdommen ingen virkning.) Men hvordan kan en som har dyp respekt for livet, si at bare en mulig fare for at et barn skal lide skade, rettferdiggjør en avbrytelse av dets liv under utviklingen?
Et eksempel som viser at slike farer må betraktes som noe som bare muligens kan inntreffe, er tilfellet med en kvinne i Sør-Afrika. På et tidspunkt da hun ikke var klar over at hun var gravid, hadde hun fått en innsprøytning på grunn av en nyresykdom. Senere sa legen til henne at som følge av dette ville barnet enten bli åndssvakt eller forferdelig vanskapt. Han oppfordret henne derfor til å få framkalt abort. Da hun gjennom Jehovas vitner fikk høre hva Bibelen sier om respekt for livet, nektet hun å gå med på abort. Hun forsto at selv om hennes barn var blitt skadd, kunne Jehova bøte på denne skaden i den kommende, nye ordning. (Se Esaias 35: 5, 6; Åpenbaringen 21: 4.) Hvordan gikk det? Hun fødte en sunn og frisk liten pike. Men sett at hennes datter hadde vært skadd og ville ha hatt behov for ekstra omsorg og pleie. Ville det da ha vært riktig å bestemme at hun ikke skulle få leve og ha mulighet for å oppnå evig liv?
En kvinne som er blitt oppfordret til å gå med på å få svangerskapet avbrutt på grunn av den fare det innebærer for hennes eller barnets helse eller liv, bør derfor ha klart for seg hva Bibelen sier. En mulig eller potensiell fare, også en alvorlig sådan, rettferdiggjør ikke at en tar saken i sin egen hånd og med fullt overlegg avbryter et ufødt barns liv. Det krever virkelig tro og mot å treffe en avgjørelse i samsvar med det bibelske syn, men det vil avgjort være den rette avgjørelse, en avgjørelse som Jehova vil godkjenne for alltid.
[Fotnote]
a Undertiden kan behandlingen av en sykdom, for eksempel kreft i livmorhalsen, forårsake at fostret dør. Men dette kan være en uunngåelig bivirkning av behandlingen; selve behandlingen besto ikke i å framkalle abort, og det var heller ikke det som var hensikten med den. Det hender også at et befruktet egg fester seg og begynner å utvikle seg i egglederen i stedet for i livmoren. I et slikt tilfelle av graviditet utenfor livmoren kan ikke fostret utvikles fullt ut; svangerskapet vil bli avbrutt ved at egglederen brister og fostret dør. Hvis denne tilstanden blir oppdaget før egglederen brister, går behandlingen vanligvis ut på å fjerne den berørte egglederen ved operasjon. En kristen kvinne som opplever et slikt tilfelle av såkalt tubarsvangerskap, kan avgjøre hvorvidt hun skal underkaste seg denne operasjonen. Normalt vil hun uten tvil være villig til å utsette seg for de farer som et svangerskap kan medføre, slik at barnet kan få leve. Men når det gjelder et tubarsvangerskap, et svangerskap utenfor livmoren, står hun overfor en alvorlig fare, samtidig som det er utelukket at fostret kan fortsette å leve og et barn bli født.