Den inspirerende kraft bak Christian Science

FOLK over hele verden har litt kjennskap til Christian Science (Kristen vitenskap). De har sett litteratur fra Christian Science utstilt på forskjellige endestasjoner, i aviskiosker og i offentlige bibliotek, og i mange byer har Christian Science leseværelser på sentrale steder hvor forbipasserende blir innbudt til å komme inn og undersøke deres litteratur i fred og ro. Særlig framstående er den populære, internasjonale avisen The Christian Science Monitor, som ikke bare har en stor lesekrets, men også om lag 4500 redaksjonelle medarbeidere.

For de fleste mennesker er dette all den forbindelse de har med Christian Science, og de vet ikke stort mer om det enn at det ble grunnlagt mot slutten av det 19. århundre av Mary Baker Eddy. Andre har imidlertid kanskje hatt anledning til å snakke med christianscientister, og hvis disse i samtalens løp kom inn på hva de tror, ble den utenforstående sannsynligvis noe forvirret. Hvorfor det?

La oss ta et eksempel: Hver eneste dag merker vi ondskapen i verden, men ifølge christianscientistene eksisterer i virkeligheten ikke det onde. De hevder også at døden bare er en illusjon, og at selv om en tilsynelatende dør, er en i virkeligheten ikke død. Til og med smerte mener de bare er innbilning, til tross for det faktum at smerter kan få et menneske til å ynke seg. Slike forklaringer kan få en til å undre seg over hvordan denne underlige religionen fikk sin begynnelse. Hvor fikk Mary Baker Eddy sin besynderlige lære fra? Er hennes lære kristen?

Skriftene hevdes å være inspirert

Mary Baker Eddy og Christian Science kan sies å være nesten synonyme, for hennes skrifter er selve grunnlaget for christianscientistenes religion. Hennes mest kjente skrift og kirkens viktigste lærebok er Science and Health with Key to the Scriptures (Vitenskap og helse med Nøkkel til Skriften), skjønt hennes lille bok Unity of Good (Forening av det gode) også er svært høyt verdsatt. Fru Eddy skrev også Manual of the Mother Church (Håndbok for Moderkirken), som inneholder mange regler og vedtekter for christianscientistene. Blant andre av hennes skrifter som er høyt skattet av trofaste tilhengere, er Retrospection and Introspection (Tilbakeblikk og innblikk), som er en selvbiografi, Miscellaneous Writings 1883—1896 (Forskjellige skrifter 1883—1896) og den lille brosjyren No and Yes (Nei og ja).

Ifølge fru Eddy var disse skriftene guddommelig inspirert. «De verkene jeg har skrevet om Christian Science, inneholder den absolutte sannhet,» hevdet hun. «Jeg skrev etter ordre, og hvem kan vel avholde seg fra å skrive ned det Gud dikterer?»a Og om kirkens regler og vedtekter skrev hun: «De ble drevet fram av en makt som ikke var ens egen, og de ble skrevet til forskjellige tider og ved de nødvendige anledninger.»b

Selv i våre dager ærer christianscientistene Mary Baker Eddys skrifter som om de skulle være Guds ord. I kirkens offisielle publikasjon, The Christian Science Journal, het det i nummeret for januar 1961: «Fru Eddy var ikke bare et menneske som skrev om de ting som hører Gud til. Hennes oppdagelse var selve tilsynekomsten av disse tingene. Det er derfor hennes ord er lov, hennes gjerning ufeilbarlig og hennes skrifter inspirert. Hver side av disse skriftene ble diktert av Gud; hver linje gløder av herlighet, hver vedtekt i Manual of the Mother Church er gudgitt og må adlydes. Fra evighet til evighet vil denne vitenskapen fortsette å åpenbare seg og stråle i stadig større glans.»

Opphøyelse av en kvinne

Det var mot slutten av det 19. århundre at Mary Baker Eddys tilhengere begynte å hilse henne som Guds budbærer. «For en triumferende karriere dette er for en kvinne!» utbrøt The Christian Science Journal i november 1885. «Hvordan tør vi derimot si at hun er gud-sendt til verden like fullt som en hvilken som helst person i den hellige skrift?» Hvor høyt hun ble aktet, framgår også av følgende innledning til et brev som er skrevet til henne: «Kjære Moder den mest velsignede blant kvinner! Å, hvor jeg lengter etter å sitte innenfor din stemmes rekkevidde og høre den sannhet som kommer til deg fra det høye!»c

I samsvar med denne hyllesten er det interessant å merke seg at gjennom et helt kapittel i tredje utgave av Science and Health, som kom ut i 1881, ble Gud kalt «Moder», og til og med i utgaver som nå blir brukt, gjengir fru Eddy Fadervår på følgende måte på side 16: «Vår Fader-Moder Gud, Du fullt ut harmoniske, Eneste tilbedelsesverdige. Ditt rike har kommet; Du er alltid nærværende.» Er det ikke verd å merke seg at fru Eddy også fikk tittelen «Moder», og at det i utgaver av Manual of the Mother Church som ble utgitt før 1903, ble bestemt at ingen andre kirkemedlemmer skulle motta denne tittelen?

På grunn av den spott som christianscientistene ble utsatt for som følge av alt det dette tydeligvis førte med seg, ble det imidlertid foretatt en forandring i Church Manual, slik at artikkel XXII nå lyder: «Det er enhver christianscientists plikt å utelate ordet moder og erstatte det med Leder.» Men for å beskytte sin framstående stilling bestemte fru Eddy at ingen andre medlemmer skal «kalles Leder av medlemmer av denne kirken når dette uttrykket blir brukt i forbindelse med Christian Science». Det er lett å forstå at christianscientistene ville få vanskeligheter med å få denne vedtekten til å stemme overens med Jesu bud: «Heller ikke skal dere la dere kalle ’førere’, for én er deres Fører, Kristus.» — Matt. 23: 10, NW.

En annen temmelig iøynefallende forandring som ble foretatt for å sikre hennes ledende stilling, var at i 1895 ble det bestemt at pastorene skulle erstattes med lesere. På christianscientistenes møter og gudstjenester som blir holdt på onsdagskveldene og søndagene, blir derfor stykker fra Bibelen og Science and Health with Key to the Scriptures lest av lesere. Church Manual forbyr dem å komme med noen «forklarende bemerkninger til LEKSJON-PREKENEN» eller å holde et bibelsk foredrag. På grunn av denne restriksjonen vil all oppmerksomhet dreie seg om det Mary Baker Eddy har sagt. Og for at fru Eddy skal bli ytterligere opphøyd, sier håndboken at ved hver gudstjeneste «skal de som leser fra SCIENCE AND HEALTH WITH KEY TO THE SCRIPTURES, tydelig kunngjøre bokens fulle tittel og forfatterens navn før de begynner å lese fra denne boken».

Det er interessant å se at i samsvar med denne framgangsmåten forekommer fru Eddys navn på så å si hver eneste side av christianscientistenes religiøse publikasjoner. Fru Eddy blir utvilsomt betraktet som lærer for alle christianscientister. Men hvilke bibelske grunner er det for at en kvinne kan ha en slik framstående stilling? Sa ikke Jesu Kristi inspirerte apostel: «Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre»? Men helt fram til vår tid fortsetter kvinner å være lærere, og det er en kvinne, fru Helen Wood Bauman, som nå innehar denne kirkens høyeste stilling som president for Moderkirken i Boston. — 1 Tim. 2: 11, 12.

Åndelige opplevelser

Christianscientistene vil imidlertid unnskylde fru Eddys framstående stilling ved å påstå at hun ikke var noe alminnelig menneske, men at hun fikk inspirasjon fra det høye. Fru Eddy skriver selv om slike meddelelser i Tilbakeblikk og innblikk:

«Da jeg var omkring åtte år gammel, hørte jeg . . . gjentagne ganger en stemme som tydelig kalte meg ved navn . . . Jeg trodde det var min mors stemme, og gikk undertiden til henne og ba henne si meg hva hun ønsket. Hennes svar var alltid: ’Ingenting, barn! Hva mener du?’ . . . En dag da min kusine, Mehitable Huntoon, var på besøk hos oss og jeg satt i en liten stol ved siden av henne i samme værelse som bestemor, — kom ropet igjen, så høyt at Mehitable hørte det.»

Den unge Mary Baker fortsatte å være mottagelig for innflytelse fra ånder, noe Sibyl Wilbur bemerker i sin biografi, som er godkjent av kirken: «Mary Bakers åndelige opplevelser fortsatte å være alvorlige og usedvanlige, akkurat som de stemmene hun hadde hørt.» Men for at vi skal kunne bli klar over hva slags opplevelser dette var, er det nødvendig å forstå hvordan forholdene var på den tiden.

Mary Baker ble født i Bow i New Hampshire i De forente stater i 1821, og i hennes ungdom gjorde spiritismen seg sterkt gjeldende i New England. «Det framsto medier på alle kanter,» forklarer Sibyl Wilbur, «og det var helt alminnelig at folk trodde på helbredelse av sykdom ved hjelp av clairvoyant diagnose og hypnose.» Etter at Marys første ektemann, George Washington Glover, døde i 1844, kom hun i nær kontakt med spiritister. «Hun kom sammen med spiritister i mange år,» beretter Sibyl Wilbur, og «til sine tider var hun til og med til stede ved seanser».

Selv om offisielle kilder prøver å redusere Mary Glovers tidlige forbindelser med spiritisme til et minimum, hevder Georgina Milmine følgende i sin godt dokumenterte biografi som ble utgitt i 1907:

«Mange mennesker som fremdeles lever, husker tydelig den sterke interessen for spiritisme i Tilton, og de var vitne til hvordan fru Glover tilkjennega at hun var et medium. En eldre kvinne minnes at hun tilbrakte en natt sammen med fru Glover og ikke fikk hvile fordi hun stadig ble forstyrret av en underlig banking og av Marys stadige uttalelser om at forskjellige ånder var ’til stede’ etter hvert som de kom og gikk.»

Og i en beediget erklæring sa en fru Richard Hazeltine:

«Da vi var samlet der, fortalte fru Glover oss at på grunn av hennes fremragende åndelige egenskaper og på grunn av hennes livs renhet kunne hun bare bli kontrollert i åndeverdenen av en av apostlene eller av Jesus Kristus. Når hun kom i trance og ga sine meddelelser videre til medlemmer av gruppen, sa hun at disse meddelelsene kom gjennom henne som medium fra en av apostlenes eller Jesu Kristi ånd.»

I løpet av sommeren 1864 bodde den tidligere fru Glover, som nå var fru Mary Patterson som følge av at hun hadde giftet seg med dr. Daniel Patterson i 1853, hos en fru Sarah Crosby, og i denne tiden viste hun igjen sin evne som et spiritistisk medium. I et forsøk på å skjule at Mary direkte befattet seg med spiritisme, prøver Sibyl Wilbur i sin biografi å forklare at Mary bare lot som om hun gjorde det:

«Fru Patterson fant på og satte ut i livet en beundringsverdig, skjønt harmløs spøk. En dag, som fru Crosby har beskrevet det, satt de sammen på hver sin side av et bord i det store barneværelset, og plutselig lente fru Patterson seg tilbake i stolen, skalv fra topp til tå, lukket øynene og begynte å tale med en dyp gravrøst. Stemmen ga seg ut for å tilhøre Albert Baker [Marys avdøde bror] . . . Fru Patterson ventet at fru Crosby straks ville forstå denne forstillelsen og le av den sammen med henne, men det gjorde hun ikke. . . . Fru Patterson fortsatte [derfor] denne spøken med en munterhet som hun sjelden la for dagen. Neste dag lot hun som om hun igjen kom i ’trance’.»

Det er sant at Mary Baker Eddy senere benektet på det kraftigste at hennes ’Vitenskap’ hadde noe å gjøre med spiritisme, og hun vigde faktisk et helt kapittel i Science and Health til emnet «Christian Science kontra spiritisme». Hun innrømmer ikke desto mindre at hun har vært i stand til å frambringe de samme resultater som spiritistene, noe som framgår av følgende kommentar som hun kom med i Science and Health, annen utgave, 1878, på side 166:

«Det er ett enkelt emne som vi vil hentyde til, nemlig den utbredte oppfatning at vi er spiritister eller medier . . . Men vi har aldri vært spiritister, nei, vi har aldri vært det og kunne aldri ha vært det, og vi har aldri innrømmet at vi har vært det. Vi har forklart den gruppen som kaller seg spiritister, hvordan deres tegn og undere virker, og vi har illustrert det ved å utføre slike tegn og undere, men på samme tid har vi sagt: Dette er ikke spiritisters gjerning, og vi er ikke medier.»

Christian Science blir til

Men trass i at fru Eddy hevder det motsatte, er Christian Science uatskillelig knyttet til overnaturlige fenomener av spiritistisk art. Dette blir enda tydeligere når vi gransker hendelser som fant sted like før året 1866, som fru Eddy offisielt hevder er det året da hun oppdaget Christian Science.

Fru Patterson, som hun dengang het, hadde kronisk dårlig helse og ble stadig verre, og som en siste utvei oppsøkte hun i 1862 en mirakel-helbreder, dr. Phineas P. Quimby i Portland i Maine. «Det spilte ingen rolle om Quimby var hypnotisør eller spiritist eller om han overførte magnetiske strømninger,» skriver Sibyl Wilbur. «Hovedsaken var at han helbredet.» Fru Patterson gikk derfor til ham, og i en biografi som hun selv har godkjent, fortelles det hva som skjedde: «Han påvirket henne gradvis ved hjelp av hypnotisme, og under denne suggestionen forsvant smertene . . . Quimby ble selv overrasket over at hun så plutselig ble helbredet.»

Som følge av dette ble fru Patterson en av Quimbys hengivne disipler. «Hun snakket ikke om noe annet enn quimbyisme,» forteller denne biografien. Hun foretok et omhyggelig studium av hans skrifter, som senere ble utgitt i boken The Quimby Manuscripts, og hun omtalte hans overnaturlige evne til å helbrede som «resultatet av en høyere visdom som kan demonstrere en vitenskap som ikke er forstått».d Men senere, da det viste seg at hennes Science and Health lignet Quimbys manuskripter, benektet hun å ha fått sine idéer fra ham, og hun talte nedsettende om ham og kalte ham en uvitende hypnotisør.

Fru Patterson fortsatte å ha nær forbindelse med spiritister etter Quimbys død i 1866, og også i de etterfølgende årene, da hun skrev første utgave av Science and Health. På denne tiden ble hun og hennes annen mann separert, og hun bodde i tur og orden hos familien Craft, familien Webster, frøken Bagley og familien Wentworth — alle spiritister. Da hun bodde hos familien Webster, satte hun til og med inn en annonse om sin helbredelseskunst i den spiritistiske avisen Banner of Light.

I 1875 fikk hun omsider sine skrifter trykt, og på side 4 i første utgave av Science and Health hevdet hun: «Det var i 1864 at vi først oppdaget at vitenskap som blir anvendt mentalt, kan helbrede syke.» I senere utgaver forandret hun imidlertid dette årstallet til 1866 og hevdet at hun på mirakuløst vis var blitt helbredet det året.

Slik ble Christian Science til, men en tid så det ikke ut til at det skulle bli noe mer ut av det. Da fru Eddy organiserte Church of Christ, Scientist, i 1879, var det bare 26 medlemmer. Personlige konflikter og misforståelser hindret framgangen. Selv da den 61 år gamle fru Eddy flyttet til Boston i 1882, hadde hun fremdeles bare noen få tilhengere, og en av dem var hennes tredje mann, Asa Eddy, som hun hadde giftet seg med fem år tidligere. Herr Eddy døde den sommeren, og ikke lenge etter begynte det å lysne for Christian Science-bevegelsen.

I 1885 ble en herr James Henry Wiggin, som var en av de fremste i Bostons litterære kretser, ansatt for å «finpusse» og forbedre det klossete og ubehjelpelige språket i Science and Health. Samtidig forandret fru Eddy formen i læreboken, føyde til noen kapitler og foretok noen utelatelser, og nå, da språket var forbedret, begynte boken virkelig å få god avsetning. Fru Eddys religion begynte å vokse, og dens vekst var fenomenal. Innen hennes død i 1910, da hun var 89 år gammel, var det titusener av medlemmer som kom sammen i 1247 avdelinger. Siden den tid har det vært en betraktelig vekst. Selv om det er vanskelig å få vite noe nøyaktig medlemstall, ble det for ikke lenge siden rapportert at det alt i alt finnes om lag 367 570 christianscientister, og 80 prosent av disse bor i De forente stater.

En åpenbaring fra Gud?

Trass i de sterke beviser for at fru Eddy fikk mange av sine ideer fra Quimby, og trass i at Wiggin foretok en betydelig revidering av hennes skrifter, hevder christianscientistene likevel at hun ble inspirert av Gud. De tror at de stemmene fru Eddy hørte, og hennes usedvanlige åndelige opplevelser kom fra Gud. Men gjorde de det? Er den lære hun mottok, i samsvar med Guds Ord, Bibelen? La oss se.

Hva lærte for det første fru Eddy angående Gud? I sin brosjyre The Science of Man (Vitenskapen om mennesket) sa hun: «Jehova er ikke en person. Gud er et prinsipp.» Og på side 275 i Science and Health with Key to the Scriptures skrev hun: «Utgangspunktet for guddommelig vitenskap er at Gud, Ånd, er Alt i alle, og at det ikke er noen annen kraft eller noe annet Sinn, — at Gud er Kjærlighet, og derfor er et guddommelig Prinsipp.»

I samsvar med denne oppfatningen skrev fru Eddy i sin Unity of Good: «Sannhet er GUD.» «Liv er GUD.» «Sinn er GUD.» «Summen av det hele,» sa hun, er «at GUD er Alt, og GUD er Ånd, derfor er det ikke noe annet enn Ånd, og følgelig er det heller ingen materie». Et par sider lenger bak sa hun: «Ettersom GUD er overalt, kan følgelig døden ikke være noen steder, for det er ikke plass til den.» Og på side 61 kom hun fram til følgende konklusjon: «Jeg forstår at mennesket er like bestemt og evig som GUD, og at mennesket eksisterer samtidig med GUD.»

På sidene 475, 476 og 486 i Science and Health with Key to the Scriptures kan vi således lese:

«Mennesket er ikke materie; det består ikke av hjerne, blod, knokler og andre materielle bestanddeler. . . . Mennesket er åndelig og fullkomment; det [må] forstås således i Christian Science. . . . Det er umulig for mennesket å synde, være sykt og dø. Det virkelige menneske kan ikke avvike fra hellighet . . . Ifølge guddommelig Vitenskap er Gud og det virkelige menneske uatskillelige liksom det guddommelige Prinsipp.» «I virkeligheten dør mennesket aldri.»

Men hva så med våre fem sanser — synet, følelsen, lukten, smaken og hørselen? Hvordan blir disse forklart? På side 477 skrev fru Eddy:

«For de fem legemlige sanser synes mennesket å være en forening av materie og sinn, men Christian Science åpenbarer mennesket som Guds idé og hevder at de legemlige sanser er dødelige og feilaktige illusjoner. Guddommelig Vitenskap viser umuligheten av at et materielt legeme, selv om det er innvevd med materiens fineste stoff, som feilaktig kalles sinn, skulle være mennesket.»

Likevel sier Bibelen i 1 Mosebok 2: 7: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Hvordan forklarer fru Eddy dette skriftstedet? Hun siterer det på side 524 i sin lærebok og spør så: Er denne menneskets «skapelse virkelig eller uvirkelig? Er det sannheten, eller er det en løgn»? Hun svarer: «Det må være en løgn, for litt etter forbanner Gud jorden.» På denne måten forkaster hun følgende enkle bibelske uttalelse, som er i samsvar med bevist vitenskap: «Det første menneske var av jorden, jordisk.» — 1 Kor. 15: 47.

Vi ser derfor at fru Eddy fornektet den bibelske lære om at Gud skapte Adam og Eva som fullkomne mennesker, men at de senere syndet. «De dødelige er ikke Guds falne barn,» skrev hun. «De har aldri hatt en fullkommen tilværelsestilstand som senere skulle kunne gjenvinnes.»e Skal vi så trekke den slutning at hun også fornektet Jesu Kristi gjenløsningsoffer? Hun lot ikke dette spørsmålet være ubesvart, men hevdet: «Jesu materielle blod hadde ikke mer kraft til å rense fra synd da det ble utgytt på ’forbannelsens tre’, enn da det fløt i hans årer mens han daglig virket i sin Faders tjeneste.»f

Hverken kristen eller vitenskapelig

Hvor stor forskjell er det ikke mellom slike læresetninger og Guds Ord, Bibelen! «Gud skapte mennesket rettskaffent,» sier hans Ord. (Pred. 7: 29, NW; 5 Mos. 32: 4, 5) Ja, Adam og Eva ble skapt fullkomne, men senere syndet de og overførte i sin tid synden til sine etterkommere. Det er slik Guds Ord forklarer det: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12; 3: 23) Men på grunn av sin store kjærlighet sendte Gud «sin Sønn til verden . . . for at verden [en verden som består av lydige mennesker] skulle bli frelst ved ham.» For at en slik gjenløsning skulle kunne finne sted, måtte Jesus utgyte sitt livsblod, for Guds lov sier at «uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse». — Joh. 3: 17; Heb. 9: 22.

Legg derfor merke til at den kristne apostelen Johannes ikke sa at mennesket er «fullkomment», at det er «umulig for mennesket å synde», eller at ’Jesu blod er ute av stand til å rense fra synd’. Nei, han skrev i samsvar med Guds inspirerte Ord: «Jesu, [Guds] Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» — 1 Joh. 1: 7, 8.

Hvor tydelig er det ikke at fru Eddys uklare argumenter er stikk i strid med Bibelens sannhet! Hvor ubibelsk er det ikke å hevde at «sannhet er GUD», eller at ’Gud er overalt’! Jehova er en personlig Gud med suveren intelligens og makt. Det er Han som har skapt mennesket. Abstrakt og livløs sannhet gjorde det ikke. Bibelen forteller gjentatte ganger at Gud er en person som holder til på et bestemt sted. Apostelen Paulus skrev for eksempel at Jesus gikk «inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person». — Heb. 9: 24, NW.

Ettersom Bibelen sier at «[Jehova] vår Gud, [Jehova] er en», og at «han har skapt oss, og ikke vi selv», hvordan kan da mennesket eksistere «samtidig med GUD»? Bibelen viser at mennesker gjør ikke det, og den forkaster også fru Eddys uttalelse om at «i virkeligheten dør mennesket aldri». Gud sa ganske enkelt til Adam at han skulle «visselig dø» hvis han var ulydig og syndet. Og synderen Adam døde. — 5 Mos. 6: 4; Sl. 100: 3; 1 Mos. 2: 17.

Hvor blasfemisk det er å forsøke å bortforklare synd, sykdom og død med en slik uvitenskapelig påstand som at menneskenes vidunderlige sanser er «dødelige og feilaktige illusjoner», og at mennesket ikke består «av hjerne, blod, knokler og andre materielle bestanddeler»! Mennesket er en vidunderlig skapning, skapt av Gud, slik salmisten David sang: «Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis.» Menneskene har riktignok kommet langt vekk fra sin opprinnelig fullkomne tilstand, men de vil snart få nyte godt av Jesu gjenløsningsoffer og oppnå fullkommenhet i Guds nye ordning. — Sl. 139: 14; Åpb. 21: 4.

Christianscientistene benekter dette. De forsøker å helbrede fysiske lidelser ved å innprente i den syke at smerte, og også den materielle tilværelse, er uvirkelig og innbilt. Denne læren er imidlertid ikke fra Gud, og den blir ikke støttet av Guds Ord, Bibelen, eller av bevist vitenskap. Det er derfor tydelig at den inspirerende kraft bak Mary Baker Eddy må ha kommet fra onde åndemakter, som forsøker å lede menneskene bort fra sannheten. Guds Ord advarer mot disse åndenes innflytelse. — 5 Mos. 18: 9—12; Gal. 5: 19—21; Åpb. 21: 8.

[Fotnoter]