Hvorfor måtte det betales en så dyr løsepenge?
OPP gjennom tidene har det levd mennesker som har gitt sitt liv for at andre skulle berge livet og få leve videre noen år til. Det slike mennesker har gjort, er blitt sett på som edelt og rosverdig. Blant dem som har gitt sitt liv, finnes det en hvis død har utrettet langt mer enn alle de andres til sammen. Det er Jesus Kristus. Hans offerdød på en henrettelsespel gjør det ikke bare mulig for mennesker å få leve noen få ekstra år, men å få leve for bestandig.
At Jesu Kristi død utrettet så meget, har mange vanskelig for å fatte. Når det dreier seg om tilfelle hvor menneskers liv er truet av brann, oversvømmelser og lignende, er behovet for en innsats og de gode resultater av den åpenbar. Men når det gjelder det offer Jesus brakte ved å gi sitt liv, forholder det seg helt annerledes. For mange har hans offerdød på en henrettelsespel stått som noe som har hindret dem i å anta den kristne tro. For over 1900 år siden skrev apostelen Paulus: «Ordet om korset [torturpelen, NW] er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft; . . . men vi forkynner Kristus korsfestet [pelfestet, NW], for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» — 1 Kor. 1: 18, 23.
Apostelen Paulus’ ord viser at det er meget farlig å betrakte Jesu død og de goder den medførte, som «dårskap», eller å ta anstøt av den. Han sier at det er en slik virkning den har på «dem som går fortapt». Vi gjør derfor klokt i å undersøke hvorfor Jesu Kristi gjenløsning av menneskeslekten bare kunne skje ved at han ga sitt liv som et offer.
De hebraiske skrifters bruk av ordet «løsepenger»
En undersøkelse av den måten de hebraiske skrifter bruker ordet «løsepenger» på, kan være til hjelp for oss i denne forbindelse. I 2 Mosebok 21: 29—31 blir ordet «løsepenger» brukt for første gang. Det er i forbindelse med loven om en okse som stanger. Vi leser: «Dersom det er en okse som før har pleid å stange, og dens eier er advart, men ikke passer på den, og den dreper mann eller kvinne, da skal oksen steines, og dens eier skal også lide døden. Men dersom bøter pålegges ham, da skal han gi så meget i løsepenger for sitt liv som det blir ham pålagt. Er det en gutt eller pike den stanger, skal det gjøres med ham etter denne lov.»
På bakgrunn av denne loven forstår vi at løsepenger innebærer tanken om å oppnå likevekt. Ved å drepe et menneske forspilte oksen sitt liv. Eieren, som tillot den farlige oksen å gå fritt omkring, ble likeledes ansvarlig for at oksen stanget et menneske i hjel. Det er grunnen til at eieren måtte betale med sitt eget liv for den dreptes liv. Et liv, en menneskelig sjel, ble på den måten oppveid av en annen menneskelig sjel.
Eieren av en farlig okse måtte imidlertid ikke alltid bøte med sitt eget liv. Hvis formildende omstendigheter forelå, kunne han bli pålagt å betale løsepenger. For at eierens liv skulle bli spart, måtte han oppfylle lovens krav og betale løsesummen for sin egen sjel eller sitt eget liv.
Loven sa også: «Dersom oksen stanger en trell eller en trellkvinne, da skal eieren bøte tretti sekel sølv til deres herre; og oksen skal steines.» (2 Mos. 21: 32) Kan det sies at det skapte likevekt? På bakgrunn av de samfunnsforhold som eksisterte den gangen, da slaveri var godtatt, blir svaret bekreftende. En trell eller slave ble betraktet som privat eiendom. Som en sjel var han sin herres eiendom og hadde derfor en ved lov fastsatt verdi — tretti sekel. Eieren av en okse som hadde stanget en slave i hjel, måtte derfor betale tretti sekel for at han selv skulle få leve. Eieren av den drepte slaven kunne så kjøpe en annen slave for tretti sekel og således erstatte det tapte liv av en slave med et annet liv av en slave. På den måten ble det oppnådd balanse i saken.
På bakgrunn av dette og de prinsipper det dreier seg om, kan vi bedre forstå hvorfor menneskeslekten trengte å bli løskjøpt, og hvordan Jesus Kristus hadde mulighet for å gjøre det. Tenk over følgende:
Behovet for en løsepenge
Da det første menneske, Adam, brøt Guds lov, mistet han retten til fullkomment menneskelig liv med dets rettigheter og muligheter. Som et ufullkomment menneske kunne han nå bare bli far til ufullkomne barn menn og kvinner som ikke maktet å leve opp til Skaperens fullkomne normer. Alle Adams etterkommere var således i en døende tilstand fra fødselen av. På grunn av at de var syndige skapninger, var de under dødens fordømmelse. Bibelen uttrykker det slik: «Éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker.» — Rom. 5: 18.
Menneskeslektens stilling som et hele kan sammenlignes med stillingen til den israelittiske eieren av den farlige oksen som stanget et menneske til døde. Hvordan det? På grunn av at menneskene nå, i likhet med en slik israelitt, var under fordømmelse. Det var ikke noe som kunne beskytte israelitten mot å måtte lide lovens strengeste straff, døden, hvis det ikke ble avsagt en dom som gikk ut på at det kunne betales løsepenger i hans tilfelle. På samme måte var det ikke noe som kunne befri menneskeslekten for dødens fordømmelse, med mindre det ble betalt en løsepenge som tilfredsstilte Guds krav til fullkommen rettferdighet.
En slik løsepenge for menneskeslekten måtte ifølge Moseloven bringe rettferdighetens vektskåler i likevekt eller balanse. Den måtte oppveie det som var forspilt. Adam forspilte et fullkomment menneskelig liv. Løsepengen for menneskeslekten måtte derfor være et fullkomment menneskeliv. Bare livet til et fullkomment menneske kunne få den fullkomne rettferdighets vektskåler til å balansere. Ikke en eneste av Adams etterkommere kunne skaffe til veie en løsesum av så stor verdi at han kunne løskjøpe seg selv eller noen annen. Menneskeslektens håpløse situasjon blir treffende beskrevet i Bibelen: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham — for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid — så han skulle bli ved å leve og ikke se graven.» — Sl 49: 8—10
Hvordan Gud skaffet til veie den løsepenge som måtte til
Den dødsdømte menneskeslekt befant seg følgelig i den samme hjelpeløse tilstand som en som ikke kunne betale den forlangte løsesum. Det var ikke noe håp om å unngå døden. I sin uendelig store barmhjertighet sørget imidlertid Jehova Gud for at den dyrebare løsepengen ble betalt. Hvordan? Ved hjelp av sin hellige ånd overførte Gud sin enbårne Sønns liv til den jødiske jomfruen Marias morsliv. Dette gjorde det mulig for hans Sønn, Jesus, å bli født «hellig», uten synd. Engelen Gabriel forklarte dette for Maria: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.» — Luk. 1: 35.
Som Guds fullkomne Sønn kunne Jesus gi sitt fullkomne menneskeliv som et offer og derved skaffe til veie den høye pris som måtte til for å løskjøpe menneskeslekten. Jesus Kristus påtok seg villig å lide den straff som var utmålt for oss. Apostelen Peter henleder oppmerksomheten på dette med ordene: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er legt.» (1 Pet. 2: 24) Ved således å «gi sitt liv til en løsepenge for mange», kjøpte Jesus Kristus hele menneskeslekten. — Matt. 20: 28.
Etter sin død, oppstandelse som en åndeskapning og himmelfart framstilte Jesus Kristus verdien av sitt dyrebare offer for Jehova Gud. Hans Far godtok denne prisen, som oppveide det som det første menneske, Adam, hadde forspilt for hele den menneskelige familie.
Nå som den høye løsesum for menneskeslekten var betalt, fantes det et grunnlag for å befri oss fra dødens fordømmelse. Akkurat som den israelittiske mannen hvis farlige okse drepte et menneske, måtte godta den løsesum som dommerne fastsatte, må vi for å få nyte godt av Kristi gjenløsningsoffer ta imot dets goder på Guds betingelser.
Godene
På grunnlag av den dyrebare løsepengen kan Jehova Gud erklære mennesker som oppfyller hans krav, rettferdige og ved åndsavling adoptere dem som sine sønner, slik at de kan bli Jesu Kristi medarvinger til himlenes rike. Med tanke på dette skrev apostelen Paulus: «Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. For dem som han forut kjente [først anerkjente, NW], dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre; og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort. . . . Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør; hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.» — Rom. 8: 28—34.
Foruten dem som Gud «først anerkjente», det vil si de som får et himmelsk kall som medarvinger med Kristus, har mange andre — blant annet millioner av døde — behov for at gjenløsningens goder blir anvendt til gagn for dem. Av den grunn har Jehova Gud til hensikt å la sin Sønn og dem som er kalt til å være Jesu «brødre», tjene som himmelske konger og prester i 1000 år. Om dette sier Åpenbaringen 20: 6: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.» I likhet med prestene i det gamle Israel som bar fram offer til soning for synd, vil disse konger og prester anvende verdien av Jesu sonoffer. Til gagn for hvem?
Sammen med Jesus Kristus vil de hjelpe mennesker på jorden — innbefattet dem som blir oppreist fra de døde — til å overvinne sine svakheter og ufullkommenheter inntil de kan tre fram for Gud som fullkomne mennesker befridd for all fordømmelse. De som så velger Guds overherredømme, vil bli medlemmer av Guds familie. I et syn som apostelen Johannes fikk, blir de rene midler som vil bli brukt for å gi liv og legedom til menneskene, sammenlignet med en krystallklar elv med fruktbærende trær på begge sider. Vi leser: «Han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som rant ut fra Guds og Lammets trone nedover midt i dens [stadens] brede gate. Og på denne siden av elven og på den andre siden var det livets trær, som bar frukt tolv ganger; hver måned ga de sin frukt. Og bladene på trærne var til legedom for folkeslagene.» (Åpb. 22: 1, 2, NW) For å bli fullstendig helbredet for synden og dens følger er det således nødvendig å vise lydighet overfor Jesus Kristus og hans konger og prester. Bare på den måten kan vi fullt ut få nyte godt av Guds foranstaltninger for liv.
Lovet være Gud som i sin uendelig store barmhjertighet har sørget for den nødvendige løsepenge for å oppveie det som gikk tapt ved Adams synd. Bare det dyrebare liv til det fullkomne mennesket Jesus kunne oppfylle den fullkomne rettferdighets krav. Måtte det Jehova Gud har gjort for menneskeslekten, gi oss et ønske om å oppfylle de krav han stiller til dem som skal få nyte godt av hans Sønns sonoffer og oppnå evig liv.