Håpets kraft
«Vi ble frelst i dette håp; men et håp som ses, er ikke noe håp; for når et menneske ser noe, håper han da på det?» — Rom. 8: 24, NW.
1. Hvem har æren for at det finnes håp i universet, og hvordan er dette håp en kraft?
DET kunne ikke finnes noe håp i universet uten Jehova, den store Kilde til evig liv, den «Gud, fra hvem håpet kommer». (Rom. 15: 13, LB) I den mørkeste stund av menneskenes historie, da Adam og Eva gjorde opprør mot sin Skaper og bevirket at synd og død måtte bli overført til deres etterkommere, var Jehova klar over behovet for et håp, og han skaffet det til veie i sin miskunnhet. Dette opphøyde håp, som for første gang ble omtalt for nesten 6000 år siden, er i dag fylt med virksom og beskyttende kraft for dem som elsker og søker rettferdighet. Dets kraft, som blir virksom ved at man forstår Guds skrevne Ord, driver en kristen til gudfryktig virksomhet, holder ham oppe når han har prøvelser, og leder ham trygt framover på den smale vei som fører til liv uten ende i Jehovas nye verden.
2. Hvorfor virker verden så håpløs?
2 Men hvorfor virker verden så fortvilt håpløs i dag hvis det er så at Jehova har gitt menneskeheten et sikkert håp? Fordi en ond person, Satan Djevelen, har gjort folk flest blinde for det sanne håp. Han har i sin sluhet uttenkt falske håp og tvunget dem på alle jordens folkeslag. Han har listig ført alle nasjoner bak lyset ved å gjøre seg om til en «lysets engel», og derfor er det nå slik at «hele verden ligger i den ondes makt». (2 Kor. 11: 14; 1 Joh. 5: 19, NW; 2 Kor. 4: 4) Og hva er resultatet av dette? Jo, en verden full av mennesker med tomme, fruktesløse og vage håp. Spør et gjennomsnittsmenneske hvilket håp han har. Svaret vil nesten alltid røpe usikkerhet eller et uklart håp. Det finnes mennesker som vil innrømme at deres håp er å samle seg penger, men de er ikke i besittelse av det håp Jehova gir, for slike mennesker er forbrytere i den høyeste Dommers øyne: «Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit? Har jeg gledet meg fordi min rikdom ble stor, og fordi min hånd vant meg meget gods? Nei, også det ville være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høye.» — Job 31: 24, 25, 28.
3. Forklar hvorfor det ikke er forsvarlig å feste sitt håp til organisasjoner av mennesker, og hvorfor nasjonene mangler «glede og fred».
3 De som fester sitt håp til løfter som blir gitt av mennesker eller av en organisasjon av nasjoner, kan ikke tillitsfullt si: «Vi ble frelst i dette håp.» Nei, hvordan kunne de ha et frelsende håp? Menneskenes store løfter om en trygg verden av i morgen har slått grundig feil. Og ved å ignorere det håp Jehova har gitt, har menneskene trøstet seg til spindelvev — hvis de støtter seg på det, blir det ikke stående. Hvordan skulle da selv en organisasjon av de kløktigste mennesker kunne frambringe et frelsende håp, når det heter at «bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står»? (Sl. 39: 6; Job 8: 14, 15) Den beste organisasjon menneskene kan bygge, vil derfor bare være som spindelvev når det gjelder å danne grunnlaget for et frelsende håp. «Da fortærer du hans herlighet liksom møll; bare tomhet er hvert menneske.» (Sl. 39: 12) Til tross for at geistligheten har opphøyd president Eisenhower som «skaperen av et nytt håp», som han ble kalt ved sin innsettelse, og til tross for at geistligheten i forening med politikerne har opphøyd De Forente Nasjoner som menneskenes eneste håp, er det fremdeles en ubestridelig kjensgjerning at nasjonene ikke er fylt med «all glede og fred». Og hvorfor ikke? Fordi de ikke kjenner den «Gud, fra hvem håpet kommer». Hør Kristi Jesu ord: «Rettferdige Fader! verden har ikke kjent deg.» (Joh. 17: 25) Etter som verden ikke har lært å kjenne Jehova, den eneste Kilde til sant håp, er det alltid slik at verdens håp, som er basert på rikdommer og menneskers løfter, svinner hen og blir til intet.
4, 5. a) Hva er feilen når menneskene fordømmer Gud for verdens fordervede tilstand? b) På hvilken måte ble skapningen underlagt tomheten «på grunnlag av håp»?
4 Jehovas løfte om en vedvarende ny, rettferdighetens verden kommer aldri til å bli til intet. (5 Mos. 7: 9; Es. 66: 22) Dette er et oppløftende og befriende håp til tross for at alle til denne stund «dør i Adam». (1 Kor. 15: 22) Hvordan er det et befriende håp? Jo, fordi en ny verden betyr «at skapningen selv også skal bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen.» (Rom. 8: 21, NW) Menneskene er ofte snare til å fordømme Gud på grunn av den nåværende verdens slaveri under fordervelsen. Feilen er at de ikke undersøker Bibelen for å få det rette syn på saken. Det var bare takket være Jehovas ufortjente godhet at Adam og Eva fikk lov til å få barn før dødsdommen over dem ble fullbyrdet. Hvis de ikke hadde fått det, ville ikke vi ha vært til i dag! Som et resultat av Adams synd, ble imidlertid menneskeskapningene født til ufullkommenhet og død. (Rom. 5: 12) Vi ønsker selvfølgelig ikke at det skal være slik, men menneskene har ikke noe valg i denne saken. Dette forklarer apostelen i Romerne 8: 20 (NW): «Skapningen ble underlagt tomheten, ikke ved sin egen vilje, men ved ham som underla den, på grunnlag av håp.» Dette betyr ikke at den allmektige Gud underla menneskene tomheten i håp om at han kunne gjøre noe for dem. Nei! Gud håper aldri! Han vet! «Kjent for Gud er alle hans gjerninger fra verdens begynnelse.» (Ap. gj. 15: 18, KJ) Jehovas fullkomne kjennskap til sine gjerninger utelukker alt som heter håp.
5 Hvordan var det da Jehova underla menneskene tomheten «på grunnlag av håp»? Jo, ved at han sa det han sa i Edens hage like før han dømte Adam og Eva til døden. I egenskap av Dommer henvendte Jehova Gud seg til den utro skjermende kjerub, den åndeskapning som ble til Satan Djevelen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Disse ordene inneholder det mest storslagne håp for hele menneskeheten! Her er et løfte fra den Høyeste Gud om at ondskapens djevelske opphavsmann, «den som har midlene til å volde døden, nemlig Djevelen», skulle bli knust og derved utryddet av en befrier. (Heb. 2: 14, NW) Her gis det løfte om en ny verden hvor menneskeskapningene skal bli befridd fra fordervelsens tomme slaveri og få nyte herlig frihet og liv! — Es. 65: 17.
6. Av hvilke grunner sendte Jehova sin elskede Sønn til jorden?
6 Da Guds elskede Sønn, han som Jehova hadde utvalgt til å være denne store Befrier, kom til jorden, ble det tydelig at håpet om en ny verden ikke bare betydde at slangen skulle bli knust, men også at lydige mennesker kunne bli «frelst i dette håp» og få evig liv. Jesus sa: «Jeg er kommet forat de kan ha liv og kan ha det i overflod.» (Joh. 10: 10, NW) Det var med tanke på den fullkomne nye verden Gud ga sin enbårne Sønn og lot ham dø på torturpelen. (Joh. 3: 16) Da den oppstandne Kristus Jesus framstilte verdien av sitt gjenløsningsoffer for sin Far i himmelen et offer som ble akseptert av Jehova, ble den nye verdens grunnvoll lagt. De som i vår tid helt og fullt setter sin lit til det frelsende håp, håpet om Jehovas nye himler og nye jord, er en ny verdens samfunn. Deres håp er basert på et løfte fra Gud, som ikke kan lyve, og dette håp er en kilde til oppholdende, drivende kraft i deres liv. La oss nå se hvorfor håpet er en kraft.
En analyse av håpets kraft
7. Definer håp. Hvordan er det kraftigere enn bare et ønske?
7 Håp blir definert på følgende måte i Websters store amerikanske ordbok, New International Dictionary: «Et ønske ledsaget av forventning om å oppnå det som ønskes.» Håpet består altså av to deler: 1) et ønske, og 2) en følelse av at ønsket kommer til å bli til virkelighet eller bli oppfylt. Det går derfor godt an å ha et inderlig ønske og likevel mangle håp. Et ønske som er ledsaget av en mistanke om at det er liten eller ingen mulighet for at dette ønske noensinne kommer til å bli oppfylt, er ikke håp. Et ønske kan riktignok øve tiltrekning, men håpet gjør meget mer: Håpet ansporer, håpet driver en framover, håpet tilskynder til anstrengelser.
8. Hvorfor må det være et grunnlag for håpet?
8 Vi må ha faste og urokkelige grunner for å tro på noe vi nærer håp om; vi må ha et grunnlag for vår tillit og tiltro. Og hvorfor det? Fordi vi ikke ser det vi håper. «Et håp som ses, er ikke noe håp; for når et menneske ser noe, håper han da på det?» (Rom. 8: 24, NW) Ordet «se» innebærer her den tanken å få sitt håp oppfylt, for da vil en med sine øyne kunne iaktta virkeliggjørelsen. I Job 7: 7 står det: «Aldri mer skal mitt øye se noe godt,» og King James-oversettelsen tilføyer i en randbemerkning: «å se, det vil si, å oppleve.»
9, 10. a) Fører håpets kraft alltid til det ønskede resultat? Forklar. b) Hvorfor kunne ikke den skjermende kjerubs håp føre til annet enn skuffelse?
9 Etter som håpet er noe vi ikke ser, kan det enten føre til glede eller skuffelse, alt etter hva vi har basert vårt håp på. For å vise at håpets drivende kraft ikke alltid fører til det ønskede resultat, skal vi nevne som eksempel den skjermende kjerub som ble til Satan Djevelen. Denne mektige åndeskapning overga seg helt til et ærgjerrig ønske som fylte hele hans liv. Dette ærgjerrige ønske ble hans håp, for han trodde det var en mulighet for at han skulle ha hell med seg. Det var faktisk håpets kraft som drev den skjermende kjerub til å sette sin ærgjerrige plan i verk. Han gjorde opprør mot Jehovas universelle suverenitet, ble en forræder og forledet deretter på en listig måte også Eva til å bli en frafallen.
10 Men den kløktige Satan, som begikk opprør og fikk i stand en atskillelse fra Jehovas hellige organisasjon, kommer aldri til å oppleve at hans kjæreste håp blir til virkelighet, håpet om å gjøre seg lik den Høyeste. Det var nemlig noe som var galt med hans håp. For det første bygget det på et forbrytersk ønske, og for det andre var følelsen av at ønsket ville bli oppfylt, inspirert av en forblindende stolthet som ødela kjerubens visdom. (Esek. 28: 17; 1 Tim. 3: 6) Et slikt håp, som var inspirert av stolthet, var nødt til å føre til ulykke. (Ordspr. 16: 18) Satan er alt blitt styrtet ned fra de høye himler til jorden sammen med sine ærendssvenner, demonene. Snart skal denne usynlige hersker over denne verden settes ut av spillet i Harmageddon, når Kongen Kristus Jesus kaster ham ned i avgrunnen, i dødlignende uvirksomhet. (Joh. 12: 31; 14: 30; Åpb. 12: 7—9, 12; 20: 1—3) Tilfellet med den skjermende kjerub viser at håpet aldri kan føre til et heldig resultat hvis det ikke har et solid grunnlag, og dessuten hvor mektig et ønske er når det er ledsaget av en følelse av at det kommer til å bli oppfylt.
Hva var galt med Evas håp?
11. Var det håpets kraft som drev Eva til å spise av det forbudte tre? Hvordan vet vi det?
11 Ved hjelp av slangen oppfordret Satan Eva til å spise av det forbudte tre, og han egget henne med dette forlokkende ønske: «I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos. 3: 4, 5) Trodde Eva virkelig på dette løfte om guddommelig visdom i slik grad at hun nærte håp? Ja, Eva var i besittelse av alle de bestanddeler et håp må ha: Hun hadde ønske om å oppnå større visdom, og hun ventet av hele sitt hjerte å oppnå det, Hennes ønske eller begjær var altså blitt befruktet — det hadde ført til håp, og håpets kraft drev henne fram, ikke til et vellykket resultat, men til ulykke. (Jak. 1: 14, 15) Det framgår tydelig av Skriften at Eva hadde befruktet sitt ønske og frambrakt synd med forventningen om å oppnå visdom: «Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble fullstendig bedratt og kom ut i overtredelse.» (1 Tim. 2: 14, NW) Eva innrømte selv at hun hadde trodd fullt og fast på slangen: «Slangen bedro meg, og jeg spiste.» — 1 Mos. 3: 13, NW.
12. Hva var galt med Evas håp?
12 Hvorfor førte Evas håp til døden for henne? Jo, fordi hennes håp ikke hadde noe solid grunnlag — hun håpet å oppnå det hun ønsket, ved å synde. Grunnlaget for håpet var synd. Eva hadde ingen grunn til å tro at synden kunne bevirke det som slangen lovte. Det fantes ikke noe slags bevis for at slangen var pålitelig og troverdig. Hvordan kunne vel det være mulig? Slangens uttalelse var helt i motstrid med den erklæring Evas Skaper hadde kommet med, nemlig: «På den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 17) Djevelen hadde ikke motbevist Jehovas erklæring, og han hadde heller ikke skaffet bevis for at hans egen uttalelse var sann. Derfor hadde ikke Eva noe solid grunnlag for sin tro. Det hun bygde på, var lettroenhet. Og et håp som er basert på lettroenhet, har bare en annen skapnings ubeviste ord eller mening for hva framtiden kommer til å bringe. Hvilken iøynefallende mangel var det så ved Evas håp? Jo, det var ikke basert på det som Bibelen kaller «tro».
13. Hvilket forhold er det mellom tro og håp?
13 «Hva er tro? Det er det som gir våre håp grunnlag, som overbeviser oss om ting vi ikke kan se.» (Heb. 11: 1, Knox) Det ord som her er oversatt med «grunnlag» betyr et underlag, noe som blir til et fundament som noe annet kan stå på. Weymouths oversettelse (tredje utgave) definerer tro som «en velbegrunnet forvissning om det vi håper på». Hva er så «forvissning»? Er det overbevisning, en fast tro? Det er enda mer! Under overskriften «tro» sier Funk og Wagnalls New Standard Dictionary: «Overbevisning er en tro som er kommet i stand ved argumenter eller beviser; forvissning er en tro som ingen argumenter kan rokke ved.» Vi kan da godt forstå den rike betydning New World-oversettelsens gjengivelse har: «Tro er den visse forventning om ting som man håper på.» Eva hadde aldri noen «velbegrunnet forvissning» eller ’viss forventning’ om det hun håpet på. Hennes håp, som var basert på synd, endte derfor med døden. Men enda det var noe i veien med Evas håp, hadde det drivende kraft. Hvor meget kraftigere må da ikke et håp være når det er grunnlagt på tro!
Håpet kommer en til hjelp
14, 15. a) Hva er Hebreerne, kapitel elleve, et eksempel på? b) Hvilket håp hadde Jehovas før-kristne vitner?
14 Et håp som er grunnlagt på tro, er forbundet med det uangripelige løfte fra den evige Gud om at de ting et menneske således håper på, helt avgjort kommer til å bli til virkelighet hvis vedkommende fortsetter å være trofast inntil enden. Nettopp et slikt håp var det Jehovas vitner i fordums tid hadde. I Hebreerne, kapitel elleve, skriver apostelen om deres håp. Men er ikke dette et kapitel som belyser troen? Jo, men det er også et eksempel på håp, håp som er grunnlagt på tro! Disse førkristne vitner for Jehova så fram til den nye verden. Bibelen sier følgende om Abraham: «Han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.» (Heb. 11: 10) Dette betyr ikke at Abraham og Isak og Jakob hadde et himmelsk håp, men at de håpet på en oppstandelse til liv på jorden under de nye himlers styre. Slik skriver Paulus om deres håp:
15 «I tro døde alle disse, enda de ikke fikk se oppfyllelsen av løftene, men de så dem langt borte og hilste dem og kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet. . . . nå trakter de etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til.» (Heb. 11: 13, 16, NW) Moses var en av dem som visste at hans håp ikke var å komme til himmelen, men å få leve på jorden under Kongen Kristi himmelske styre. Fordi han hadde et slikt håp, utviklet han et fremadskuende sinn. Håpet kunne nå holde ham oppe når han var i trengsler. Ja, Moses valgte heller «å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så fram til lønnen». (Heb. 11: 25, 26) Moses hadde all god grunn til å se «fram til» en jord fylt med Jehovas herlighet. Det var nemlig den allmektige Gud selv som med en ed han svor ved sitt eget liv, ga Moses dette løfte: «Så sant jeg lever, så skal hele jorden bli fylt med Jehovas herlighet.» (4 Mos. 14: 21, NW) Moses glemte aldri et slikt løfte. Sara «aktet ham trofast som ga løftet», og det samme gjorde Moses. — Heb. 11: 11; Hab. 2: 14.
16. Forklar hvordan håpet var en kraft i deres liv.
16 Fordi den store «sky av vitner hadde et fast håp, kunngjorde de offentlig at de ikke var noen del av verden. Dette førte til forfølgelse og enkelte ganger til pinsler for dem. Brøt deres rettskaffenhet sammen under pinslene? Nei! Håpet kom dem til unnsetning, det hjalp dem: «Andre ble utspent til pinsel og ville ikke ta imot utløsning, forat de kunne få del i en bedre oppstandelse.» (Heb. 12: 1; 11: 35) For en oppholdende kraft håpet gir når det har det rette grunnlag!
Oppstandelseshåpets kraft
17. Hvorfor fikk de ikke «se oppfyllelsen av løftene»?
17 Det er tydelig at oppstandelseshåpet inngikk som en vesentlig del i de gamle vitners håp. De vendte den gamle verden ryggen og så fram til en oppstandelse til liv på jorden under den himmelske regjering og at de da skulle få leve uten å måtte dø igjen. Enda de var trofaste helt til det siste, fikk de ikke «se oppfyllelsen av løftene». Og hvorfor ikke? Jo, fordi «Gud hadde forutsett noe bedre for oss, forat de ikke skulle kunne bli gjort fullkomne uten oss». (Heb. 11: 40, NW) De kunne ikke bli «gjort fullkomne», sier apostelen, uten den kristne menighet, Kristi brud, som er begrenset til bare 144 000 trofaste seirende. (Åpb. 7: 4; 14: 1, 3) Etter som den nevnte «sky av vitner» ikke tilhørte den kristne menighet, som begynte med Kristus Jesus, kunne den ikke håpe å komme opp i den «første oppstandelse», som er en oppstandelse til himmelsk liv og herlighet. De trofaste fra fordums tid kommer imidlertid til å bli oppreist i de «rettferdiges» oppstandelse, ved at de blir oppreist fra de døde i en tidlig oppstandelse på jorden, og de vil til slutt oppnå absolutt fullkommenhet takket være Guds rike ved Kristus Jesus. — Ap. gj. 24: 15; Matt. 22: 32, 33.
18. a) Hva er det «levende håp», og hvem har det i dag? b) Hvilke andre har et frelsende håp, og takket være hvem?
18 Den trofaste kristne menighet, Jesu nærmeste etterfølgere, har håp om evig liv i himmelen, og dette blir av apostelen Peter kalt et «levende håp». «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv.» (1 Pet. 1: 3, 4) Det er bare en liten levning tilbake på jorden av de kristne som har det levende håp å få regjere i himmelen med Kristus som konger og prester i tusen år. (Åpb. 20: 5, 6) Når de dør, vil de øyeblikkelig bli oppreist til liv i ånden, idet de skal «forvandles, i et nå, i et øyeblikk». (1 Kor. 15: 51, 52) Men håpet om frelse er også en kraft i en «stor skare» velvillige menneskers liv: «Se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» (Åpb. 7: 9, 10) De er Herrens «andre får», og de har fått sitt håp om evig liv på en paradisisk jord fra Jehova og fra Lammet, Kristus Jesus, for han ble «ansvarlig for evig frelse til alle dem som adlyder ham.» — Heb. 5: 9, NW.
19—21. a) Hvorfor er oppstandelseshåpet så viktig i vår tid? b) Hvordan ser verden på den nye verdens samfunns rettskaffenhet?
19 Hvordan er oppstandelseshåpet så sterk en kraft i den salvede levnings og deres velvillige medarbeideres liv? Jo, saken er den at ingen grad av forfølgelse fra Djevelens organisasjon kan ødelegge deres rettskaffenhet, ikke engang det at de blir torturert eller drept, for oppstandelseshåpet holder dem oppe. Og liksom fortidens vitner fra Abel til døperen Johannes bevarte sin rettskaffenhet til tross for «spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel», så vil også de som tilhører den nye verdens samfunn gjøre det, hvis de kommer ut for slike prøvelser. (Heb. 11: 36) Og det gjør de ganske bestemt. Forutsa ikke Mesteren med tanke på vår tid at «da skal de overgi eder til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld»? — Matt. 24: 9.
20 Under den annen verdenskrig var det tusener av Jehovas vitner som var innesperret i Hitlers konsentrasjonsleirer, og som ikke ville ta imot utløsning ved å fraskrive seg sin tro. Hvis de hadde gjort det, ville de derved ha mistet sitt håp. De som eier håpet om den nye verden, vil heller ikke «ta imot utløsning ved en eller annen løsepenge» (NW) selv om de blir fengslet eller torturert av kommunistiske eller «demokratiske» diktatorer. Og Jehovas vitner, som ennå har Gog av Magogs angrep fra det fjerne norden i vente, kommer til å trenge oppstandelseshåpets oppholdende kraft. «Den som finner sin sjel, skal miste den, og den som mister sin sjel for min skyld, skal finne den.» (Matt. 10: 39, NW) Denne verden forstår ikke og opplever ikke håpets kraft, og er derfor ofte forbauset over den nye verdens samfunns ubøyelige rettskaffenhet. En mann skrev følgende om Jehovas vitner, og vi ser at han uttrykker forundring:
21 «Da jeg først begynte å studere Jehovas Vitner, var jeg så heldig å sikre meg verdifull hjelp av en av de juridiske rådgivere i American Civil Liberties Union [en amerikansk forening for borgerlige friheter og fri rettshjelp]. Da han hjalp meg i gang med undersøkelsene, sa han omtrent som så: ’Sannsynligvis har De aldri truffet noen som faktisk er villig til å dø for sin religiøse overbevisning. På grunn av de underfundige måter vi moderne mennesker utretter våre forskjellige gjøremål på, og på grunn av vår mentalitet, som etter alt å dømme bevirker at vi aldri regner med at noe er absolutt sikkert, er vi av den oppfatning at det ikke finnes noen sak som fortjener at man gir sitt liv for den. Men når De treffer Vitnene, vil De, sannsynligvis for første gang, treffe mennesker som er villige til å bli forfulgt, ja endog drept, for sin religiøse tros skyld.’ Den gangen var jeg ikke fullstendig overbevist om dette. Det er jeg nå.» Og hvorfor er verden så forundret over Jehovas vitners rettskaffenhet? Hvorfor har verdens mennesker dunkle håp og en mentalitet som gjør at de aldri «regner med at noe er absolutt sikkert»? Det kommer av at verden ikke har skaffet seg kjennskap til Jehova, den «Gud, fra hvem håpet kommer».
22. a) Fortell hva levningen venter og hva de «andre får» venter. b) Hvordan er håpet en kraft for dem som overlever Harmageddon, og som har mistet noen før den tiden?
22 Selv om den salvede levning venter å få tjene på jorden en stund etter Harmageddon, så lenge det behager Jehova, og selv om de andre får venter å få tjene Jehova uten noe avbrekk i livet helt fram til denne tingenes ordning ender i Harmageddon, og enda videre i den evigvarende nye verden, kan det likevel hende at noen dør før Harmageddon av naturlige årsaker eller fordi de bevarer sin rettskaffenhet. For den trofaste levning innebærer døden at de øyeblikkelig får sitt himmelske håp oppfylt. For de andre får innebærer døden en kortvarig søvn inntil de kommer fram «til livets oppstandelse». (Joh. 5: 29) I begge tilfelle er det slik at oppstandelseshåpets kraft fordriver sorgen, den hysteriske trøstesløshet som er så alminnelig i verden: «Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovende, forat I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp.» (1 Tess. 4: 13) Den åndelige levnings «store skare» velvillige medarbeidere setter derfor standhaftig sitt håp til det løfte at de vil oppnå å bli fullkomne mennesker i Guds bilde og lignelse, enten det nå kommer til å foregå ved at de får leve uavbrutt gjennom Harmageddon-krigen, eller ved at de blir oppreist fra døden etter Harmageddon.
23. Er håpet uunnværlig? Forklar.
23 Et håp som på rette måte er grunnlagt på tro ved at man har fått en nøyaktig kunnskap om Guds Ord og gjort seg kjent med Ham og Hans gjerninger, det han før har gjort og det han gjør nå, et slikt håp er i sannhet en kraft! Det styrker vår kjærlighet til Livgiveren, Jehova. Det gir trøst i vanskelige tider. Det gir fred i sinnet nå når «mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike». (Luk. 21: 26) Det ansporer oss til å bevare rettskaffenheten. Det virker til frelse for oss til slutt. «For vi ble frelst i dette håp.» Håpet er uunnværlig. Vi kan ikke klare oss uten det. I så fall ville Paulus ha regnet med bare to ting av grunnleggende betydning som de kristne ikke kan unnvære — tro og kjærlighet. Men det gjorde han ikke! Han fant også håpet uunnværlig: «Nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet.» (1 Kor. 13: 13) Apostelen tøyde ikke begrepet tro slik at han også lot det omfatte det som håpet innebærer. Han visste at utholdenhetsprøven enda hørte framtiden til. Og han visste at håpet var en veldig kraft som gjør det mulig for oss å holde ut, etter som det sørger for at «vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige». — 2 Kor. 4: 18.