Visdommen hater stolthet

VISDOM er evnen til å bruke kunnskapen på en rett måte. Det er å la kunnskapen komme til anvendelse på en rett måte slik at det fører til gagnlige resultater. Nær forbundet med visdom er forstand. Forstand kan imidlertid sies å være mer enn visdom. Forstand, i den betydning dette ordet blir brukt i Bibelen, vil si evnen til å se noe i sin rette sammenheng og spesielt evnen til å se alle ting i deres forhold til Jehova Gud. Guds Ord gir derfor dette råd: «Begynnelsen til visdom er: Kjøp visdom, ja, kjøp forstand for alt ditt gods!» — Ordspr. 4: 7.

Visdom er en prisverdig egenskap. «Lykkelig er det menneske som har funnet visdom,» for den er bedre enn sølv, gull og kostelige stener. Den fører med seg et langt liv, rikdom, ære og lykke. En av grunnene til at visdommen fører til alt dette, er den holdning den inntar til stolthet. Den personifiserte visdom sier således: «Selvopphøyelse og stolthet . . . har jeg hatet.» Hvorfor hater visdommen stolthet og selvopphøyelse? — Ordspr. 3: 13; 8: 13, NW.

Visdommen er interessert i tingenes hensiktsmessighet, i at de blir utført på rette måte. Den kjenner verdien av orden og harmoni. Visdommen er i stand til å være objektiv, til å betrakte kjensgjerningene upartisk og til å resonnere klart over dem. Den er interessert i effektivitet og i det å oppnå resultater. Visdommen hater derfor stolthet fordi stoltheten kan sies å stå i et motsetningsforhold til alt dette.

Hva er stolthet? Ordet kommer fra rotord som betyr «statelig», «vakker», «tapper», og det blir blant annet definert som «overdreven selvaktelse». Et visst mål av selvaktelse er nødvendig, slik det blir vist av apostelen Paulus: «[Jeg byr] alle iblant dere ikke å tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men å tenke slik at man har et sunt sinn.» Stolthet er et tegn på et usunt sinn. Det er å opphøye seg selv, å ta seg selv for høytidelig, å tenke for høyt om seg selv. Stolthet er en følelsesmessig tilstand som ikke er underlagt fornuften, og er derfor dårskap. — Rom. 12: 3, NW.

En som er stolt, er ikke bare fullt klar over sine egne gode sider, men han innbiller seg at han har mange som han ikke har. Noe som er enda verre, er at en som er stolt, er like blind for sine egne svakheter og feil som for andres gode sider. Stolte mennesker innenfor en nasjon ser bare feil hos menneskene innenfor andre nasjoner. Stolthet går ofte hånd i hånd med høy utdannelse, bragder, berømmelse, makt eller rikdom. Blant de mest vanlige former for stolthet er stolthet i forbindelse med rase, religion og nasjonalitet.

Jehova Gud var oppmerksom på den tendens ufullkomne mennesker har til å rose seg, og han ga derfor for lang tid siden dette råd: «Den vise rose seg ikke av sin visdom, og den sterke rose seg ikke av sin styrke, den rike rose seg ikke av sin rikdom!» Hvorfor ikke? «For hvem gir vel deg fortrin? Og hva har du, som du ikke har fått? Men om du nå har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» — Jer. 9: 23; 1 Kor. 4: 7.

Det er ikke bare fordi stoltheten er ufornuftig og uten sans for tingenes hensiktsmessighet at visdommen hater den, men først og fremst fordi stoltheten er en hån mot den autoritet som den største, viseste, mektigste og mest opphøyde personlighet i universet er i besittelse av. Stoltheten får en til å motstå Jehova Guds vilje. Jehova Gud «står de stolte imot» og advarer om at «den seg selv opphøyer, skal fornedres». Stoltheten gjør oss til fiender av ham som kan gjøre mest for oss, nemlig gi oss evig liv i lykke. Det er ikke noe å undre seg over at visdommen hater stolthet! — 1 Pet. 5: 5; Luk. 14: 11.

Ja, stoltheten krenker all sans for proporsjoner og sans for tingenes hensiktsmessighet. Den viser seg å være fullstendig blottet for forståelse av det forhold som skapningen står i til sin Skaper. «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand.» Stoltheten gjør en blind for det faktum at selv det mest høytstående menneske bare er som en gresshoppe sammenlignet med Skaperen, og at hele folkeferd bare er som dråper som faller fra et tømt spann, og som det fine støvet som samler seg på vektskålene. — Ordspr. 9: 10; Es. 40: 15—17, 22, 23.

Stolte, verdsligvise mennesker gjør iherdige forsøk på å frigjøre seg for ethvert ansvar overfor Skaperen og for enhver følelse av forpliktelse overfor ham. De er travelt opptatt med å prøve å finne feil i Guds Ord og i naturens bok. De resonnerer, de filosoferer, og de hengir seg til tomt ordkløveri i sine forgjeves forsøk på å bevise for seg selv og andre at det vidunderlig uttenkte univers som funksjonerer så perfekt, ble til ved et tilfelle, og at alt i hele universet går på slump, og at det ikke er noen som opprettholder det. Forgjeves prøver de å se bort fra den rolle religionen spiller i livet. Hvor dåraktige viser ikke slike mennesker og nasjoner at de er! I Harmageddon, om ikke før, vil alle disse måtte innse hvor store dårer de har vært. — Sl. 14: 1; Åpb. 16: 14, 16.

Visdommen hater også stolthet fordi stoltheten splitter. Stoltheten tilskynder til rivalisering og konkurranse i stedet for til harmoni og samarbeid. For det første får stoltheten oss til ikke å ville innrømme en feil, og for det andre får den oss til ikke å ville tilgi og glemme. Hvor mange ekteskap er ikke blitt ofret på stolthetens alter! Stoltheten er en av de viktigste medvirkende faktorer til ungdomskriminaliteten, for den får foreldrene til å være irritert på sine barn i stedet for å være tålmodige med dem, og den får barna til å gjøre opprør mot sine foreldre, noe som alt sammen strider mot den formaning Bibelen gir. — Ef. 6: 1—4.

Stoltheten virker også som en splittende kraft i den kristne menighet. Den gjør det besværlig for en å underordne seg og gjør det vanskelig å samarbeide med andre. Følgende ord av Paulus gir ikke rom for stolthet: «Ta ledelsen i å vise hverandre ære,» idet dere «ydmykt anser de andre for å være høyere enn dere». — Rom. 12: 10; Fil. 2: 3, NW.

Det er virkelig med god grunn at visdommen hater stolthet! Stoltheten gjør oss til motstandere av Skaperen, den skaper skranker mellom oss og våre medmennesker, den er en hindring for effektivitet, og den hindrer oss i å oppnå de ønskede resultater. Guds Ord er fullt av advarende eksempler som understreker den sannhet at «forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot». Vær derfor lik visdommen. Hat stolthet! — Ordspr. 16: 18.