Hvorfor bør du ʼikke gjengjelde noen ondt med ondtʼ?
HVOR annerledes ville det ikke ha vært her i verden hvis enkeltpersoner, organisasjoner og nasjoner ga akt på det inspirerte rådet: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt»! Men det sørgelige faktum er at i vår tid mer enn noen gang tidligere i menneskenes historie handler både enkeltpersoner, organisasjoner og nasjoner stikk i strid med dette vise rådet. — Rom. 12: 17.
Hva annet kan all den ødeleggelse av liv og eiendom som både katolikker og protestanter i Nord-Irland nesten daglig gjør seg skyldige i, sies å være enn det å gjengjelde ondt med ondt? Og er ikke alle stridighetene mellom Israel og nabolandene med de blodsutgytelser som disse medfører, et utslag av det samme? Da et passasjerfly i Midt-Østen i februar i fjor ble tvunget til å lande med den følge at 106 passasjerer ble drept, svor den krenkede nasjon hevn og sendte krigsfly over Middelhavet som skulle speide etter et passasjerfly fra angripernasjonen som den kunne skyte ned. Det er også ønsket om å gjengjelde ondt med ondt som ligger til grunn for raseopptøyer og industrisabotasje så vel som stridigheter innen familiekretsen, som undertiden ikke bare fører til at familien blir oppløst, men også til at ektemenn skyter sin hustru og hustruer sin ektemann.
Det å gjengjelde ondt med ondt er helt tydelig et utslag av ’denne verdens visdom’. Skottlands hær har således følgende motto: «Jeg gjengjelder alle ondt med ondt.» Verdslige mennesker bruker også uttrykket «hevnen er søt». I en engelsk barneregle heter det: «Like for like. Når du dreper hunden min, dreper jeg katten din.» I tidligere tider pågikk det mange feider, og dueller ble utkjempet i den hensikt å gjengjelde ondt med ondt, særlig på Corsica og Sicilia og i Kentucky og Tennesse i De forente stater.
Småbarn er tilbøyelige til å gjengjelde ondt med ondt, og med mindre de blir irettesatt og tuktet for denne tilbøyeligheten, gjør den seg gjeldende videre i livet og blir sterkere etter hvert som årene går. Ja, på grunn av nedarvet ufullkommenhet og selviskhet er menneskene tilbøyelige til å gjengjelde ondt med ondt. Hva skjer hvis en person blir behandlet på en nedlatende måte? Jo, han er tilbøyelig til å gi igjen med samme mynt og selv opptre nedlatende. Mange har en tendens til å svare skarpt igjen hvis noen snakker skarpt til dem. Hvis noen puffer og skumper til en, hva så? En puffer og skumper gjerne igjen. Slike som sier sårende ting til andre, får ofte andre til å gjøre det samme.
Dette er imidlertid alt sammen en fullstendig feilaktig handlemåte. Hvorfor det? Fordi det skader både den som gjengjelder med ondt, og den som blir utsatt for det. Det gjør bare saken verre, noe årelange feider som er blitt utkjempet for å ta hevn, tydelig viser. Det er derfor den guddommelige visdom gir oss dette råd: «Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede.» Selv om en annen har gjort en feil, gir ikke det oss noen grunn til å begå den samme feilen, gjør det vel? Det å gi igjen med samme mynt er i virkeligheten et resultat av en nedrig tankegang eller av ingen tankegang i det hele tatt, for vi leser også: «Et menneskes klokskap gjør ham langmodig, og det er hans ære at han overser krenkelser.» — Ordspr. 15: 1; 19: 11.
Bibelen kommer gjentatte ganger med advarsler imot denne tilbøyeligheten til å gjengjelde ondt med ondt, utvilsomt fordi den er så rotfestet i den menneskelige natur. De kristne i Tessalonika fikk således følgende formaning: «Se til at ingen gjengjelder noen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle!» Det er tydelig at dette må ha vært noe som har ligget apostelen Paulus på hjerte, ettersom han skrev på denne måten. Og i Bergprekenen sa Jesus: «I [skal ikke] sette eder imot den som er ond mot eder; men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham.» Disse ordene av Jesus er for øvrig blitt misforstått av mange. Det Jesus her forkynte, var ikke pasifisme. Et slag var en fornærmelse, ikke en voldshandling. Når en Jesu Kristi etterfølger blir utsatt for regelrett vold, vil han hverken hevne seg eller be om mer, men komme seg unna hvis det er mulig, og hvis det ikke er mulig, vil han gjøre hva han kan for å beskytte seg. — 1 Tess. 5: 15; Matt. 5: 39.
Det er ikke nok med at det å gjengjelde ondt med ondt er uforstandig, ettersom det bare forverrer en spent situasjon, men det er også ukjærlig. Det kan godt tenkes at det onde som ble gjort imot oss, ikke var tilsiktet, eller at det skyldes en misforståelse, uaktsomhet eller en forsnakkelse. Ettersom det godt kan ha vært en av disse tingene som var årsaken, hvorfor ikke da la tvilen komme den andre parten til gode, vise selvkontroll og motstå ønsket om å gjengjelde og i stedet oppføre seg som om ingenting hadde skjedd? Formaner ikke Guds Ord oss å elske vår neste som oss selv, og å gjøre mot andre det vi vil at de skal gjøre mot oss? Jo, det gjør det, og det sier også at ’kjærligheten holder ikke regnskap med krenkelser’. — Mark. 12: 31; Luk. 6: 31; 1 Kor. 13: 4, 5, NW.
Det er altså høyst sannsynlig at den som krenket oss, ikke gjorde det i noen ond hensikt. Det hele kan skyldes tankeløshet, og det er slett ikke sikkert at han mente å ramme oss. Men hvis vi gjengjelder ondt med ondt, gjør vi det helt åpenbart i en ond hensikt. På grunn av dette kan i virkeligheten den som gjengjelder ondt med ondt, moralsk sett være mer ansvarlig og klanderverdig enn den som først begikk uretten.
Det er dessuten en enda alvorligere og mer tungtveiende grunn til at vi ikke bør gjengjelde ondt med ondt. Når apostelen Paulus kommer med denne formaningen, sier han videre i samme forbindelse: «Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» (Rom. 12: 19; Heb. 10: 30) Sett fra dette synspunkt er det formastelig å gjengjelde ondt med ondt, for en tiltar seg da en rett som bare den høyeste Dommer er i besittelse av. De kristne må overlate til Gud å dømme og straffe. Jesus sa derfor: «Døm ikke, for at I ikke skal dømmes!» — Matt. 7: 1.
Guds Ord gir oss virkelig et godt råd når det sier: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt.» Det er ikke bare den mest forstandige handlemåte å følge, men det er også en kjærlig og rett handlemåte.