Synden — betyr den noe lenger?

«SOM nasjon betraktet sluttet vi offisielt å ’synde’ for om lag 20 år siden.» Det er hva dr. Karl Menninger sier i sin bok Whatever Became of Sin? (Hvor ble det av synden?) Han påpeker her at siste gang en amerikansk president omtalte synden som et vesentlig nasjonalt problem, var i en proklamasjon i 1953.

I Østens land er begrepet synd vanligvis ikke så betydningsfullt som for eksempel æresbegrepet eller aktelsen for foreldre. Men i de vestlige land ble det i sin tid betraktet som meget betydningsfullt. Hvis en eller annen ble anklaget for å ha syndet, var det ytterst alvorlig for ham. Nå har tingene tydeligvis forandret seg. Hvis folk sier de har syndet, sier de det vanligvis med et smil. Synd er ikke lenger noe man er redd for. Men er det slik man bør se på synden?

Hva er egentlig synd? Mange er ikke engang sikker på det lenger. Før snakket man om «de sju dødssynder»: stolthet, begjær, lyst, raseri, fråtseri, misunnelse og dovenskap. I dag er dette helt vanlige egenskaper. Folk oppfordres til å ha nasjonalstolthet eller rasestolthet. Det er ikke lett å se hvordan forbrukersamfunnene i mange velstående land kunne bestå uten at befolkningen til en viss grad var preget av begjær, misunnelse og fråtseri. Ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger og utukt — varianter av lyst — blir tolerert eller anbefalt, selv av enkelte religiøse ledere. Og dovenskapen blir aktivt understøttet av moderne oppfinnelser som for eksempel fjernsynet.

Mange meninger

Folk sier ofte: «Så lenge du følger din samvittighet, synder du ikke.» Det er riktig at samvittigheten er en hjelp Gud har gitt oss til å avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt. Hadde det ikke vært for samvittigheten, ville det menneskelige samfunn sannsynligvis ha blitt preget av fullstendig kaos og barbari for lenge siden. — Rom. 2: 14, 15.

Men samvittigheten kan også bedra. De fleste vil for eksempel mene at mord er en synd. Men mord ble godkjent på religiøst grunnlag blant mennesker som dyrket hindugudinnen Kali, og det samme var tilfelle med de romersk-katolske inkvisitorene i middelalderen. Jesus gav sine etterfølgere denne advarselen: «Det kommer en tid da enhver som slår dere i hjel, skal tro at han utfører en tjeneste for Gud.» (Joh. 16: 2) Og nå i tiden er det oppimot 50 millioner ufødte barn som myrdes hvert år gjennom abort, ofte sanksjonert av landets lov.

Så er det også noen som har en fabelaktig evne til å tøye sin samvittighet. Som en statsmann uttrykte det, blir samvittigheten deres «medskyldige» i stedet for deres «rettesnor». Det er for eksempel riktig at folk flest betrakter det å stjele som en synd, spesielt hvis det er deres penger som stjeles. Men ett av de største problemer på kriminalitetens område i USA er forbrytelser innen næringslivet og omfatter slike ting som naskerier, assuransesvik, bestikkelser og returprovisjoner. Millioner av vanlige mennesker praktiserer dette. Blir de plaget av samvittigheten? Tydeligvis ikke. Hvorfor ikke? Kanskje fordi de ikke blir avslørt, eller fordi «alle gjør det».

Selv om samvittigheten spiller en rolle når det gjelder å hjelpe folk til å erkjenne hva som er synd, er det følgelig tydelig at den trenger en rettleder. Men hvor skal denne rettledningen komme fra? De som påstår at de er autoriteter på området, motsier ofte seg selv eller hverandre.

I den romersk-katolske kirke ble det for eksempel tidligere betraktet som synd å spise kjøtt på fredager. Nå gjelder ikke dette lenger, iallfall ikke på de fleste fredager i året. Mange spør seg selv: «Hvorfor er det annerledes nå?»

Den samme religiøse organisasjonen betrakter det som en alvorlig synd å bruke «kunstige» midler til å begrense familiens størrelse. Men også katolikker ser nå med engstelse på befolkningseksplosjonen og gjør seg andre tanker om saken. De er utvilsomt enige med dr. Karl Menninger når han sier: «Hensynsløshet, likegyldighet, mangel på tilbakeholdenhet når det gjelder forplantningen, eller uvitenhet og likegyldighet med hensyn til de følger dette får for verden, synes for meg å være uttrykk for en ytterst heslig synd.» Hva er det som er synd — å begrense eller å oppmuntre til befolkningsvekst?

Slike forhold får folk til å bli forvirret. En meningsmåling som nylig ble foretatt i USA, viste «at de fleste katolikker ikke har noe klart begrep om hva synd er». Mange innrømmer at de er «forvirret når det gjelder spørsmålet om hva som er synd», og at de følgelig «ikke er sikre på hva de skal bekjenne» når de skrifter.

Enkelte intellektuelle stiller seg endog tvilende til begrepet «synd». De foretrekker å snakke om «sykdom» i stedet for «synd». En teolog uttalte seg i bladet Time om Jim Jones, predikanten som fikk mange av sine tilhengere til å gå med seg i et masseselvmord, og han sa da: «Jeg tror at det som virkelig rammer mennesker som Hitler og Jones, er en rent psykologisk sykdom. Den eneste reaksjon vi kan ha på det, er etter min mening medlidenhet med alle involverte, ikke moralsk avsky.»

Betyr det virkelig noe?

Når det er et slikt virvar av meninger om synden, kan den da ha noen virkelig betydning lenger? Ja, hvis vi virkelig bryr oss om vår familie og våre naboer, hvis vi ønsker å finne et håp for framtiden og gjerne leve i lykke og tilfredshet nå, så må svaret være «ja».

«Synd» blir av og til definert som «det å bryte en religiøs lov eller et moralprinsipp». Uttrykket «religiøs lov» gjør oss oppmerksom på at den eneste som virkelig kan fortelle oss hva synd er, og hvordan vi kan unngå den, er opphavsmannen til sann religion, Jehova Gud. Han skapte mennesket slik at det skulle leve i samsvar med visse morallover. Hvis vi bryter naturlovene — for eksempel tyngdeloven — kan resultatet være katastrofalt for oss. På samme vis er det om vi bryter Guds morallover — altså, om vi synder. Følgene kan også da i siste instans bli katastrofale for oss. Bibelen sier advarende: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.» — Gal. 6: 7.

Syndens katastrofale følger for individet blir vist i disse ordene fra Esekiel 18: 4: «Den som synder, han skal dø.» Og dens skadelige følger for hele nasjoner fremgår av Ordspråkene 14: 34, der det heter: «Rettferd løfter et folk, men synd er en skam for folkene.»

Ja, synd er av betydning for oss. Til vårt eget gagn må vi finne ut hva synd er, og lære hvordan vi skal unngå den. Hvordan er det mulig? La oss se på det i de neste artiklene.

Kong David sa: «Ja, jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv.» — Sal. 51: 7.