Når en blir stilt overfor samvittighetsspørsmål
«For vel har jeg god samvittighet; men dermed er jeg ikke frikjent, for den som dømmer meg er Herren.» — 1 Kor. 4: 4, UO.
1. Hva kan sies om den moralske sans blant folk i sin alminnelighet?
TRASS i at en flodbølge av umoral, uærlighet og kriminalitet i dag skyller over jorden, har ikke alle mennesker «tapt all moralsk sans». (Ef. 4: 19, NW) Akkurat som på Paulus’ tid er det i dag noen som til en viss grad har bevart sansen for det som er sømmelig, selv om de ikke har nøyaktig kunnskap fra Guds Ord; de har ennå et visst mål av den indre, moralske sans som vi kaller samvittighet.
2, 3. Hva lærer vi av Paulus’ ord i Romerne 2: 12—16 og hva hjelper dette oss til å forstå med hensyn til menneskelige lover og den gode oppførsel som mange mennesker har?
2 Paulus sier om de ikke-jødiske folkeslag, som aldri hadde vært under lovpakten: «For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven [det vil si den lovsamling som Gud hadde gitt], seg selv en lov.» På hvilken måte var de det? Paulus sier videre: «De viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem.» (Rom. 2: 12—16) Denne «lov» som de ’er seg selv’, er derfor ikke en lov som de lager seg selv uten å ta hensyn til hva andre mener.
3 Denne moralske natur, som har gått i arv fra Guds første menneskelige sønn, virker som en «lov» eller en regel for oppførsel i mennesker av alle raser og nasjonaliteter, i våre dager som i fortiden. Dette forklarer hvorfor så å si alle folkeslags nasjonale lover eller stammelover i hvert fall har noen trekk som minner om Guds rettferdige normer, og dette er tilfelle selv om disse menneskene ikke har Bibelen som sin veileder. Det forklarer også hvorfor mennesker som ikke er sanne tjenere for Jehova Gud og kanskje ikke engang kaller seg kristne, kan være «gode» mennesker som i mange tilfelle lar seg lede av visse gode prinsipper. Det forklarer dessuten hvorfor Gud med rette kan betrakte hele menneskeverdenen, og ikke bare sitt paktsfolk Israel, som «skyldig», og hvorfor han i den kommende fullbyrdelse av sin dom med rette kan «betale enhver etter hans gjerninger». — Rom. 2: 6; 3: 9, 19.
4, 5. a) Hvordan kan de kristne gjøre til skamme dem som taler nedsettende om deres oppførsel? b) Gi eksempler på dette.
4 Fordi de kristne ikke er av verden, som er fremmedgjort for Gud, vil de bli forfulgt. (Joh. 15: 18—20) Dette betyr imidlertid ikke at de er fritatt for å handle slik at de appellerer til den anstendighetsfølelse, rettferdighetstrang eller moralske sans mennesker i verden ennå måtte ha. Folk tillegger oss kanskje andre motiver enn vi har, når vi skiller oss ut. De sier kanskje at vi hater alle andre og er asosiale, og anklager oss for å være hensynsløse, fanatiske og ubarmhjertige. Apostelen Peter sier at vi kan og bør opptre slik at vi avvæpner dem som kritiserer oss. Han sier: «[Ha] en god samvittighet, for at de som laster eders gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler eder for som ugjerningsmenn.» — 1 Pet. 3: 16, 17.
5 Det finnes en mengde eksempler fra vår tid på at kristen vennlighet, hjelpsomhet eller gavmildhet overfor mennesker i verden har resultert i at de fullstendig har forandret innstilling til Rikets forkynnere, det arbeid de utfører, og det budskap de har. Og når Jehovas tjenere urettmessig er blitt forfulgt og kastet i fengsler og konsentrasjonsleirer, har de fortsatt å utføre et samvittighetsfullt arbeid og vise respekt for myndighetene. På grunn av dette har de vunnet offentlige tjenestemenns respekt og er blitt satt i betrodde og ansvarsfulle stillinger, akkurat som Josef i sin tid ble det i Egypt. — 1 Mos. 39: 21—23.
6. Hvilken betydning har de kristnes samvittighet når det gjelder deres forhold til verdslige myndigheter?
6 Jehova Gud har tillatt menneskelige regjeringer å få styre på jorden, og han lar dem virke som sin «tjener» når det gjelder å straffe mange forbrytelser og urette handlinger. Så lenge Gud lar disse regjeringene bestå, bør ikke de kristne motarbeide dem eller bryte deres lover. De kan ikke vente at Gud vil beskytte dem hvis de gjør urette ting og blir straffet av myndighetene for det. Men det finnes en viktigere grunn enn frykt for å bli straffet av myndighetene som bør få oss til å være lovlydige mennesker. I Romerne 13: 5 står det: «Derfor er det nødvendig å være lydig mot den [øvrigheten], ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.» Det som er avgjørende for de kristne, er ikke om straffen er stor eller liten. Deres samvittighet får dem til å gjøre det som er rett, for de vet at uansett om de verdslige myndigheter på jorden går til handling eller ikke, «[skal vi] alle åpenbares for Kristi domstol». — 2 Kor. 5: 10.
7. Kan vi la andre avgjøre hva vi har samvittighet til?
7 Vi kan naturligvis aldri la andre menneskers uopplyste eller urene og fordervede samvittighet fastsette normene for vår samvittighet. Vår samvittighet må bli ledet av Guds Ord og ånd, og derfor kan det hende at den av og til vil avlegge vitnesbyrd som er stikk i strid med det visse representanter for myndighetene ønsker at vi skal gjøre. Da må vi følge vår samvittighet og svare slik som apostlene gjorde: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29—32.
8. Gi eksempler på grunnleggende, bibelske påbud, forbud og prinsipper som de kristne bør la sin samvittighet bli formet etter.
8 Bibelen sier for eksempel uttrykkelig at de kristne må bryte all forbindelse med «Babylon, den store», den falske religions verdensrike. (Åpb. 18: 2—5; 2 Kor. 6: 14—18) Den viser at de kristne «ikke er av verden», og derfor kan de ikke delta i politikk eller arbeide for å fremme denne verdens hensikter, som er i strid med Rikets interesser. (Joh. 17: 14; 18: 36; Jak. 4: 4) Bibelen er også utvetydig i sine uttalelser om blodets hellighet og menneskelivet, og den krever at Guds folk skal ’smi sine sverd om til hakker og ikke mer lære å føre krig’, for de «har ikke kamp mot blod og kjød», men mot åndemakter. (1 Mos. 9: 4—6; Es. 2: 2—4; Ef. 6: 11, 12) Guds Ord er også meget direkte og klart i sin fordømmelse av alle former for seksuell umoral (utukt, ekteskapsbrudd og homoseksuelle handlinger) og andre former for dårlig oppførsel, for eksempel slike ting som drukkenskap, uærlighet og tyvaktighet. — 1 Kor. 6: 9, 10; Joh. 8: 44: Ef. 4: 28.
Vanskelige avgjørelser
9. a) Hvorfor kan det oppstå spørsmål som enhver må avgjøre i samsvar med sin samvittighet, selv om de kristne har fått bibelske lover og prinsipper å leve etter? b) Hva er det i alminnelighet som avgjør i hvilken utstrekning den enkelte ut fra sin samvittighet må avgjøre om noe er riktig eller galt?
9 Det er således mange handlinger og framgangsmåter som Bibelen direkte godkjenner eller fordømmer. Mange, mange andre er åpenbart i harmoni med eller i strid med de bibelske prinsipper. Spesielt i de moderne, kompliserte samfunn som en etter hvert har fått mange steder på jorden, oppstår det imidlertid også situasjoner og forhold som krever at den enkelte treffer en personlig avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. I mange situasjoner er det graden som avgjør hvilket standpunkt vi skal ta. Forskjellen mellom en vennlig klapp og et ondskapsfullt slag ligger i graden av den kraft som blir benyttet. Forskjellen mellom alminnelig respekt — for eksempel overfor en hersker eller et nasjonalt symbol — og ærbødig tilbedelse er også et spørsmål om grad. Når vi står overfor ytterligheter, er det egentlig ikke noe problem å ta standpunkt. Det er når noe befinner seg i det vi kunne kalle ’det grå området’, ved grensen mellom det som helt tydelig er rett, og det som like tydelig er galt, at det blir vanskelig. Jo nærmere ’grensen’ tilfellet er, desto større betydning får den enkeltes samvittighet for avgjørelsen. Hva bør vi gjøre når vi står overfor slike situasjoner?
10, 11. a) Hva venter Gud av oss når det oppstår spørsmål som har med samvittighet å gjøre? b) Bør vi vente at noen skal gi oss en regel som viser hva vi bør gjøre, når vi blir stilt overfor et personlig spørsmål som har med samvittighet å gjøre? Hvem har ansvaret for å treffe en avgjørelse? c) Hva viser vi Gud når vi treffer slike avgjørelser?
10 Jehova Gud venter at vi bruker vår intelligens, kunnskap, forstand og dømmekraft, og at vi samvittighetsfullt gjør det vår tro sier oss. Gud sier ikke at vi i slike tilfelle skal følge et annet menneskes samvittighet. Vi må hver for oss treffe en avgjørelse i samsvar med vår samvittighet, som er formet i samsvar med Guds Ord. Vi må også ta konsekvensene av våre avgjørelser; vi kan ikke vente at noen andre skal treffe avgjørelsene og bære dette ansvaret for oss.
11 I slike situasjoner ville det derfor være galt å forsøke å få noen andre, for eksempel et eldsteråd eller den kristne menighets styrende råd, til å lage en regel eller treffe en avgjørelse som ’trekker opp grensen’. Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet. Gud har i sin visdom latt oss få vise hva vi er i «hjertets skjulte menneske», og de avgjørelser vi treffer i slike personlige spørsmål, kan vise dette. Det forekommer naturligvis at vi begår en feil uten å ha et urett motiv, men Gud, som ransaker våre hjerter, kan se dette.
12. Utgjør det at vår samvittighet er ren, noen garanti for at vi er rettferdige? Begrunn svaret.
12 Uansett hva vi velger å gjøre, og selv om vår samvittighet er ren, må vi imidlertid alltid huske at det i siste omgang er Gud som — til sin egen tid og på sin egen måte — vil gjøre det klart om vår handlemåte har vært rett eller gal. Med dette i tankene skrev apostelen Paulus: «For vel har jeg god samvittighet; men dermed er jeg ikke frikjent, for den som dømmer meg, er Herren [Jehova, NW]. Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre fram for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.» — 1 Kor. 4: 3—5, vers 4 fra UO.
13. a) Hva viser Romerne 14: 4, 10—12 om den innstilling vi bør ha til den som følger sin samvittighet i en slik sak? b) Hvor kommer samvittigheten til dem som har ansvarlige stillinger i menigheten, inn i bildet når noen treffer en slik avgjørelse?
13 Når det oppstår slike ’grensetilfelle’, bør vi ikke gjøre oss selv til dommere over dem som treffer sin egen avgjørelse på grunnlag av sin samvittighet. Vi behøver heller ikke å tro om oss selv at vi gjør noe galt hvis vi fortsatt anerkjenner en slik person som en godkjent tjener for Gud, selv om hans avgjørelse i et slikt ’grensetilfelle’ ikke er akkurat den samme som vi ville ha truffet. Gud er hans Dommer. (Rom. 14: 4, 10—12) På den annen side må de som innehar ansvarlige stillinger i den kristne menighet, også følge sin samvittighet når de fører tilsyn med menigheten. Selv om de mener at de ville ha valgt å gjøre noe annet enn en bror i menigheten har gjort i en bestemt sak, kan det være at deres samvittighet reagerer svært lite på det, fordi Bibelen åpenbart overlater til den enkelte å velge hva han vil gjøre. Hvis alt tyder på at broren har en ren samvittighet for det han har gjort, kan det være at de har samvittighet til å la ham få ansvar i menigheten eller anbefale at han får en ansvarlig stilling der. Men det kan også hende at deres samvittighet reagerer så sterkt at de ikke kan anbefale ham på denne måten. Gud er imidlertid også deres Dommer, og en bør ikke fordømme dem for det de gjør.
14. Hvilke spørsmål skal vi nå drøfte?
14 Mange ganger oppstår det slike ’grensetilfelle’ i forbindelse med verdslig arbeid. Tillater ditt arbeid deg å ha en ren samvittighet overfor Gud? Tillater det deg å ’anbefale deg til alle menneskers samvittighet’ som en sann etterfølger av Jesus Kristus? Dette er viktige spørsmål, som vi skal drøfte i den etterfølgende artikkelen.
[Bilde på side 79]
Bør du skrive til Selskapet for å få en regel som du kan følge i slike tilfelle som dette? Når spørsmålet krever at det blir truffet en personlig avgjørelse, basert på din samvittighet, er det du som må treffe den. Du bør handle slik at du kan bevare en god samvittighet overfor Gud