«Ditt ord er sannhet»

Bør en unngå ʼden kunnskap som øker smerteʼ?

HVOR det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.» (Pred. 1: 18) Det var den vise kong Salomo som kom med denne inspirerte uttalelsen. Hvorfor kom han til denne konklusjonen? Betyr dette at vi ikke bør tilegne oss mer kunnskap?

En bør huske at i Predikerens bok utgransket Salomo den syndige, døende menneskehets «ulykksalige beskjeftigelse». Han sa: «Jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage [den ulykksalige beskjeftigelse, NW], som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med.» (Pred. 1: 13, 14) Den visdom og kunnskap Salomo gransket i dette tilfelle, innbefattet således ikke de ting vi må ha kjennskap til for å oppnå Guds godkjennelse og velsignelse.

Det er det å øke sin verdslige kunnskap som kan øke smerte. Slik kunnskap kan medføre skuffelse og irritasjon. Det skyldes at en blir oppmerksom på at det er så mange ting i det ufullkomne menneskesamfunn som burde ha vært annerledes, men som menneskene ikke kan gjøre noe med. Salomo understreket dette da han sa: «Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.» — Pred. 1: 15.

Menneskets levetid er meget kort. Når en person øker sin kunnskap og visdom, begynner han derfor å innse hvor begrensede muligheter han har til å gjøre bruk av sin kunnskap og visdom. Dette er så mye mer skuffende når problemer og uheldige forhold hindrer ham i å anvende sin kunnskap og visdom.

Dette betyr imidlertid ikke at vi bør sky all verdslig eller menneskelig kunnskap for å spare oss selv for smerte, for uansett hva vi gjør — enten vi er opptatt med handel, utfører et håndverk eller gjør noe annet — trenger vi visse kunnskaper. Hvis vi har de nødvendige kunnskaper, sløser vi ikke bort våre midler, krefter og evner. Vi må i virkeligheten ha kunnskap for å kunne leve. Predikeren 7: 12 sier: «Kunnskapens fortrinn er at visdommen holder sin eier i live.» Ja, kunnskap kan beskytte oss, ikke bare mot problemer som skyldes dårskap, men også mot at vi ødelegger oss selv på grunn av laster, ukontrollerte lidenskaper eller nedbrytende følelser.

Menneskelig kunnskap og visdom har naturligvis større verdi enn ren dårskap. Kong Salomo sa: «[Jeg så] at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket; den vise har øyne i sitt hode, men dåren vandrer i mørket.» (Pred. 2: 13, 14) Den vise har øyne som virkelig ser; han kan se på og granske mennesker og ting. Hans øyne tjener hans tenkeevne, og ved hjelp av denne evnen tilfører han sitt hjerte føde. Men den som mangler kunnskap og visdom, mangler skjelneevne. Hans øyne er «ved jordens ende». (Ordspr. 17: 24) De flakker hit og dit uten å feste seg ved noe bestemt, for han tenker på alt annet enn det han bør tenke på. Dette er til skade for ham selv og andre.

Men ikke all menneskelig kunnskap og visdom er gagnlig. «Verdens visdom» kan være i opposisjon til Gud. Det kommer av at den innstilling og de metoder, normer og mål som er typiske for den verden av mennesker som er fremmedgjort for Gud, ofte er i strid med Guds hensikter. Angående dette skrev apostelen Paulus: «Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For ettersom verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, var det Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror, ettersom både jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» — 1 Kor. 1: 20—25.

For både grekere og jøder i gammel tid ville en død mann som hang på en pel, i sannhet ha virket ’svak’. For jødene ville det være et anstøt, for de betraktet en som var hengt på en pel, som forbannet. Og for grekerne virket selve den tanke at det kunne oppnås noe godt ved at et menneske døde på en pel, som dårskap. Men det var hverken noe svakt eller noe dåraktig ved det at Jesus døde på pelen. Det utgjorde grunnlaget for oppfyllelsen av alle Guds løfter om framtidige velsignelser for den lydige menneskehet. Verdens visdom, som fornekter gjenløsningen, er dårskap.

Uansett hvor mye kunnskap eller visdom mennesker måtte ha når det gjelder bestemte fagområder, forretningsvirksomhet, administrasjon eller vitenskap og filosofi, vil alle forsøk på å få den nåværende tingenes ordning til å bestå, være dømt til å mislykkes. Når kunnskapen blir anvendt på foretagender som er i strid med Guds foranstaltning for gjenløsning av menneskeheten, har den ikke lenger noen verdi. Den kan da ikke føre til de ønskede resultater og har ikke større verdi enn uvitenhet. Det er akkurat som det står i Salme 127: 1: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.»

Hvis vi skal kunne unngå den smerte som følger med feilaktig anvendt menneskelig kunnskap og visdom, må vi sky alt som står i opposisjon til Skaperen og hans hensikt. Vi må også bygge vår kunnskap på den rette grunnvoll. Hva er denne grunnvoll? Vi finner svaret i Job 28: 28: «Å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.»

Å frykte Jehova vil si å føle stor ærbødighet og dyp respekt for ham, samtidig som en nærer en sunn frykt for å mishage ham. Mennesker som har denne respekt for Skaperen, bruker ikke forsettlig sin kunnskap til å fremme egne, selviske hensikter, men forsøker å hjelpe sine medmennesker. Den visdom som frykt for Jehova er begynnelsen til, skaper bedre mennesker og bedre forhold mennesker imellom, for denne visdom «er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt». — Jak. 3: 17.

Det er altså tydelig at det er den kunnskap som har med Skaperen å gjøre, som er mest verdifull. Menneskelig kunnskap, som riktignok er ledsaget av smerte fordi dens anvendelse er begrenset på grunn av ytre forhold og et kort liv, har også sin verdi, og vi bør derfor tilegne oss et visst mål av den. Kunnskap som er i strid med Guds hensikt, må vi derimot unngå hvis vi skal kunne slippe å oppleve den smerte det er å se at ens arbeid er forgjeves. Hvis vi streber etter å tilegne oss «den kunnskap som falskelig kalles så», vil vi miste Guds godkjennelse og velsignelse, fordi vi ikke har tilegnet oss den visdom som frykt for Jehova er begynnelsen til. — 1 Tim. 6: 20.