Hvilken virkning bør Johannes’ evangelium ha på deg?

HVORFOR ble de fire kristne evangeliene skrevet? Var det bare for at de skulle utgjøre en historisk beretning om Messias’ liv? Eller lå det et annet motiv til grunn for det? Den siste befalingen som Kristus gav sine disipler, kaster lys over disse spørsmålene. Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjoner, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20, NW.

Det er tydelig at det kristne budskap måtte tilskynde folk over hele jorden til å etterligne Jesu eksempel. De måtte virkelig tro at Kristus er frelseren. Apostelen Johannes sier derfor at han skrev ned beretningen om Jesu livshistorie, «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn». — Johannes 20: 31.

En omstridt innledning

På hvilket tidspunkt i Jesu liv blir vi gjennom Johannes gjort kjent med ham? Ved hans fødsel, slik evangelieskribentene Matteus og Lukas gjør? Nei. Han går mye lenger tilbake i tiden. Han tar oss med helt tilbake til hele skaperverkets begynnelse med de enkle, men betydningsfulle, innledende ordene: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud [var av guddomsart, LB]. Denne var i begynnelsen hos Gud. Alle ting ble til ved ham, og atskilt fra ham ble ikke en eneste ting til.» — Johannes 1: 1—3, NW.

Det kan være vanskelig å forstå denne innledningen hvis en ikke har kjennskap til resten av Bibelen. I Ordspråkene 8: 22—31 blir for eksempel Ordet (Kristus i sin førmenneskelige tilværelse) symbolsk omtalt som visdommen og som en «bygningsmann» som samarbeider med Gud i hans skaperverk. (Se også 1. Korinter 1: 24.) Apostelen Paulus bekrefter denne tanken i sitt brev til Kolosserne, hvor han omtaler Kristus som «bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av alt det skapte, for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt». På bakgrunn av dette forstår vi at Ordet, som «ble menneske og tok bolig iblant oss», var Guds første skapning, og at han senere ble brukt av sin Far til å utføre det øvrige skaperverk. — Kolosserne 1: 15, 16, NW; Johannes 1: 14.

Hvilken virkning bør denne kunnskapen ha på oss? Bør vi ikke være takknemlige overfor Jehova, Skaperen, for at vi er til? Og verdsetter vi ikke den rolle som Ordet har spilt i forbindelse med dette? Gud utstyrte mannen og kvinnen med evnen til å formere seg. Følgen av dette er blitt hele den menneskelige familie, som på det nåværende tidspunkt teller over fire milliarder mennesker. Vi har imidlertid mange andre grunner til å være takknemlig overfor Gud og hans Sønn, grunner som har tilknytning til hovedtemaene i Johannes’ evangelium — lys, liv, kjærlighet og lojalitet.

Hvilken virkning har lyset på oss?

I versene 3 og 4 i det første kapitlet i sitt evangelium fører Johannes oss inn i to av disse hovedtemaene, som er vevd inn i hans inspirerte beretning, med ordene: «Det som er blitt til ved hjelp av ham [Ordet] var liv, og livet var menneskenes lys.» (NW) Hva er det Johannes uttrykker med disse ordene? At Ordet eller Kristus var Guds Hovedformidler, som overbrakte både liv og lys til menneskene. (Apostlenes gjerninger 3: 15, NW) Johannes forteller videre at døperen Johannes stod fram for å vitne om «det sanne lys, som lyser for hvert menneske». (Johannes 1: 9) Ja, for hvert menneske eller for alle slags mennesker, for Kristus kom ikke bare til verden for å være en Messias for jødene. Han kom til gagn for hele menneskeheten, slik han selv sier: «Så høyt har Gud elsket verden [av mennesker siden Abel] at han gav sin Sønn [Kristus, Ordet], den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16.

Hvilken virkning bør dette skriftstedet, som ofte blir sitert, ha på oss? Hvis Gud sendte sin Sønn til jorden for at han skulle være et lys i verdens åndelige mørke, bør ikke vi da i det minste gjenspeile dette lyset overfor andre? Guds uselviske handlemåte bør få oss til å reagere positivt. Hvem av oss ville være villige til å overgi den som var oss kjærest, til en vanærende død til gagn for mennesker som stort sett var likegyldige? Hva bør så Guds kjærlighet tilskynde oss til? Den bør tilskynde oss til å vise en aktiv tro på Jesus Kristus og hans offer, som har livreddende verdi. Dette vil bety liv for oss, for Jesus sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» — Johannes 8: 12.

Hva slags liv blir tilbudt?

Uten å gi det utseende av at han hadde spesielle kunnskaper når det gjaldt vitenskapelige prinsipper, gav Johannes ikke desto mindre uttrykk for et slikt prinsipp, nemlig at livet på jorden er avhengig av lys. Og dette er likså sant i symbolsk forstand. Kristus er det lys som fører til liv. Men til hva slags liv? Det Jesus sa til den samaritanske kvinnen ved Jakobs brønn, gir oss en pekepinn om det: «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» (Johannes 4: 7—15) Kristus tilbød det «virkelige liv», evig liv med Guds velsignelse. — 1. Timoteus 6: 19.

Hvor skulle mennesker få leve for evig? Til det forholdsvis lille antall som utgjør den «lille hjord», sier Jesus: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.» Han sikter tydeligvis her til de himmelske boliger. — Lukas 12: 32; Johannes 14: 2.

Men Kristus sa også: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst, og det skal bli én hjord og én hyrde.» Johannes visste fra Åpenbaringsboken, som han tidligere hadde nedskrevet, at det i alt skulle være 144 000 som skulle utgjøre den «lille hjord», mens de «andre sauer» skulle bestå av en ’stor skare’ og andre jordiske undersåtter under Kristi rikes styre. — Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 4, 9, 10.

Hvilken virkning bør muligheten av å oppnå evig liv, enten i himmelen eller på jorden, ha på oss? Det er så lett å si «evig liv», men tenk et øyeblikk på hva det virkelig betyr og innebærer. Å leve evig! Å nyte livet fullt ut med Guds evige velsignelse! Å være fri for bekymringer på grunn av alder eller helse! Spørsmålet: «Hvor gammel er du?» vil ikke lenger ha noen interesse eller betydning.

Når det gjelder dem som har fått et himmelsk kall, vil de oppnå evig liv som en del av Kristi usynlige regjering, som tar seg av forholdene på jorden og anvender verdien av hans offer til fysisk og åndelig gagn for lydige mennesker. For et storslått privilegium! Johannes’ evangelium vil uten tvil tilskynde oss til å verdsette Jehovas ufortjente godhet. — Åpenbaringen 20: 4—6.

Hva er håpet for de døde?

I forbindelse med det evige livs gave oppstår det et annet spørsmål. Hvordan vil de døde oppnå et slikt liv? Jesus besvarte dette på en overbevisende måte ved å oppreise forskjellige personer fra døden, deriblant sin nære venn Lasarus, som hadde vært død i fire dager. Johannes forteller oss i sin beretning hva Jesus sa ved denne anledningen: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» Dette temaet blir også framholdt i kapittel 5, hvor Jesus sier: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans [Guds Sønns] røst. De skal komme fram.» — Johannes 11: 1—44; 5: 25—29.

Hvilken betydning har løftet om oppstandelsen for deg? Bare tenk på dem som har stått deg nærmest, men som nå ikke lenger er i live. Ville du ikke fryde deg over å få se dem igjen og kunne snakke med dem? Jehova Gud har lovt at det skal skje et slikt mirakel. Det var derfor Marta, den døde Lasarus’ søster, var overbevist om at det var et slikt håp, før Jesus oppreiste hennes bror til liv igjen, for hun sa: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Har vi som kristne en slik sterk overbevisning? — Johannes 11: 24.

Hvilken virkning har Kristi kjærlighet på deg?

Hvis vi skulle beskrive Johannes’ evangelium med bare ett ord, hvilket ord ville det da bli? Lys? Liv? Oppstandelse? Nei, det ville bli ordet KJÆRLIGHET. Hvorfor? Fordi alle de andre velsignelsene har sitt utspring i Guds kjærlighet. Jesus forkynte om og gjenspeilte denne kjærligheten. Han sa for eksempel: «Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet.» Hva var Jesu mest fremtredende bud? «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» — Johannes 15: 9—14.

Levde Jesus selv i samsvar med disse ordene? Viste han selv at han hadde en slik kjærlighet til sine venner? Johannes’ detaljerte redegjørelse besvarer dette spørsmålet med et avgjort ja! Beretningen i kapitlene 18 og 19 forteller hvordan Jesus ble arrestert og deretter utsatt for en rekke forhør og fysisk tortur fra de jødiske og romerske myndigheters side. Under all den hån og spott han ble utsatt for, vitnet han om Guds rike. Han sa: «Mitt rike er ikke av denne verden . . . mitt rike er ikke herfra.» Han hadde så sterk kjærlighet til sin Far og til menneskeheten at han ikke forsøkte å utvanne budskapet eller slippe så lettvint fra det som mulig. «For å vitne om sannheten . . . er jeg kommet til verden.» Pilatus ble så forvirret at han bare kunne si: «Hva er sannhet?» — Johannes 18: 36—38.

Jesus ble forkastet av jødene, som ble ledet av prestene. Han ble dømt til å dø og ble pælfestet på en torturpæl. Han opplevde den største ydmykelse en jøde kunne oppleve, nemlig å dø på en pæl som en som var forbannet. (5. Mosebok 21: 22, 23; Galaterne 3: 10—13) Men han hadde likevel seiret. Hans egen tro på oppstandelsen ble bekreftet. På den tredje dag ble han oppreist fra de døde. Maria Magdalena, en av hans disipler, så ham og snakket med ham. Kan du forestille deg hvor begeistret hun må ha vært da hun kom til disiplene og sa: «Jeg har sett Herren!» — Johannes 20: 18.

Hvilken virkning bør så Kristi offer og oppstandelse ha på oss? Bør ikke dette fylle oss med overbevisning, håp og begeistring? Vi kjenner sannheten om Kristus, en sannhet som er basert på evangelienes historiske beretning. Det er en beretning om kjærlighet i praksis. Vil vi bli tilskyndt til å gi uttrykk for den samme kristne kjærlighet og forkynne budskapet om Riket for andre? — Johannes 20: 31; Matteus 24: 14.

Hva kan vi ellers lære av Johannes’ beretning? Vi kan lære om lojalitet — Kristi lojalitet overfor sin Far og hans sak og hans lojalitet overfor sine etterfølgere til tross for at de forlot ham. (Markus 14: 50; Johannes 18: 15—27) Opprinnelig hadde de 12 apostlene også vist lojalitet. Senere, da mange av disiplene forlot Jesus, sa Peter noe som gjør dypt inntrykk. Jesus spurte de 12: «Vil også dere gå bort?» Da svarte Simon Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» — Johannes 6: 66—69.

Tror du også at Jesus er «Guds Hellige», «Guds Sønn»? Hvis du gjør det, kan du også vandre i det lys som fører til liv. Du kan også legge kjærlighet og lojalitet for dagen overfor Jehova Gud og hans rike ved Kristus. Du kan også høste gagn av Johannes’ gripende evangelium. — Johannes 20: 31.

[Bilde på side 28]

Jesus tilbyr vann som gir evig liv