Er dødsstraff et uttrykk for ringeakt for livet?
NÅR det er noe vi verdsetter høyt, er vi som oftest villige til å betale mye for det. Men hvis det er noe vi ikke anser for å ha noen særlig verdi, vil vi betale lite eller ingenting for det. Det er bare rimelig.
Straffen for forbrytelser er som oftest blitt betraktet på samme måte. Meningen er at forbryteren skal «betale» for sin forbrytelse i forhold til hvor graverende den er, som oftest i form av bot eller fengelsstraff. Dette prinsippet ble enda nøyere fulgt i Bibelens lover. De krevde at forbryteren skulle erstatte de tap han hadde påført andre, og dessuten betale for tort og svie. Prinsippet like for like gjaldt til og med i mordsaker. Guds lov krevde «liv for liv». — 5 Mos. 19: 21.
Dette prinsippet blir ofte ignorert når det gjelder noen som har tatt en annens liv. Oppmerksomheten blir ledet bort fra offerets liv mot morderens liv. Mulige framtidige offers liv blir også ignorert, mens morderens liv blir høyt verdsatt. Mange velmenende motstandere av dødsstraff sier at det vil være et uttrykk for ringeakt for livet å ta morderens liv, at det er å krenke «livets hellighet». Er dette et fornuftig syn?
Som vi var inne på, viser som oftest den prisen vi er villig til å betale for noe, hvor høyt vi setter det. Er ikke livet til et uskyldig menneske som er blitt myrdet, mer verdt enn en ting som er blitt stjålet eller skadd? Det virker som om mange mener at det ikke er det. Men livets Opphavsmann mener at offerets liv er verdt det meste morderen kan gi — sitt eget liv. «Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses.» Denne gudgitte lov uttrykker ikke ringeakt for livet, men tillegger livet den høyest mulige verdi. Mange er ikke villige til å innse dette. — 1 Mos. 9: 6.
Er det ikke i virkeligheten de som idømmer mordere mild straff, som viser ringeakt for livet? Deres ulikevektige tenkemåte i slike spørsmål kommer også til uttrykk i deres syn på andre spørsmål som gjelder livet. Er det konsekvent å protestere mot at noen hundre mordere må miste livet, mens de samtidig forsvarer og til og med legaliserer abort, med den følge at anslagsvis 50 millioner uskyldige fostre blir drept hvert år verden over?
Hvor fornuftig er det å protestere mot dødsstraff for mordere, mens en forsvarer at kremen av ungdommen blir drept i kriger som utkjempes på grunn av politiske motsetninger? Sentralkomitéen for Kirkenes verdensråd uttalte for eksempel at dødsstraff er en krenkelse av «livets hellighet». Samtidig sendte rådet tusener av kroner til afrikanske geriljagrupper som tar liv for å nå politiske mål!
Det er tydelig at det egentlig ikke er «livets hellighet» mange av motstanderne av dødsstraff tenker på. Er det forstandig å sette deres selvmotsigende verdinormer, hvor velmenende de enn er, høyere enn Guds syn i denne saken?
Er det mord?
Følelsesladede betegnelser som «legalisert mord» bidrar også til å få tankene bort fra hva det hele egentlig dreier seg om. «Mord» er ulovlig drap, akkurat som «tyveri» er å ta noe ulovlig. En politimann som beslaglegger en forbryters skytevåpen, gjør seg følgelig ikke skyldig i «tyveri». En henrettelse i samsvar med loven kan heller ikke omtales som «mord». Bibelen skiller klart mellom disse to tingene.
Guds lov ga også en som av vanvare kom til å ta en annens liv, en mulighet til å komme seg i sikkerhet. Ettersom en slik person ikke var skyldig i mord, ville han ikke få dødsstraff når det var blitt bevist overfor dommerne at han var uskyldig. Men også de som av vanvare hadde tatt en annens liv, måtte bøte for det. Det understreket den høye verdi Gud tillegger et uskyldig menneskes liv. Den som hadde slått noen i hjel av vanvare, måtte oppholde seg i en by som var utpekt som tilfluktsby, helt til den som tjente som yppersteprest, var død. Han kunne ikke forlate byen før da, for det ville sette hans liv i fare. — 4 Mos. 35: 6—32.
Men hvorfra har Staten fått myndighet til å ta forbryteres liv? Bibelen viser at den høyeste Lovgiver, Jehova, har gitt de «foresatte øvrigheter» myndighet til å virke som «Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er». «Den [øvrigheten] bærer ikke sverdet for intet.» — Rom. 13: 1, 4; 1 Pet. 2: 13, 14.
Apostelen Paulus viste at han anerkjente Statens ’sverd’, selv da hans eget liv sto på spill. Da han sto overfor landshøvdingen Festus på grunnlag av falske anklager, som kunne ha ført til at han hadde fått dødsstraff, dro han ikke myndighetenes rett til å handle i tvil. Han sa tvert imot: «Har jeg urett, og har jeg gjort noe som fortjener døden, da ber jeg meg ikke fri for å dø.» — Ap. gj. 25: 11.
Virker det avskrekkende?
Har dødsstraff en avskrekkende virkning? Menneskets Skaper, som kjenner vår måte å tenke på godt, sier at det har det. Guds lov sa at når falske vitner kom med et vitnesbyrd som kunne føre til at noen ble dømt til døden, «da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror . . . Du skal ingen spare». «Liv for liv» var straffen. Loven kommer også inn på den avskrekkende virkning dette ville ha: «De andre må høre det og frykte.» — 5 Mos. 19: 16—21; 13: 6—11.
Noen vil kanskje hevde at det ikke er bevist at dødsstraff har noen avskrekkende virkning. Men tenk over følgende: Sett at dødsstraff ville virke avskrekkende på noen få potensielle mordere. Hvis disse så myrdet noen fordi de visste at det ikke var noen fare for at de ville få dødsstraff, hvem skulle da svare for deres uskyldige offers liv?
Det hender altfor ofte at mordere begår nye mord, både innenfor og utenfor fengselsmurene. «Prisen for mord [i fengslet er] for tiden to kartonger sigaretter,» fortalte en fange i det føderale fengsel i Lewisburg i Pennsylvania. Det har vært en rekke mord i dette og i andre fengsler. Hva er grunnen til at livet blir så lavt verdsatt? Mordere som soner lange fengselsstraffer, «har ingenting å miste», sa han.
«Rehabiliterte» mordere fortsetter også å ta uskyldige menneskers liv. New York Times forteller om et typisk tilfelle. Morderen, «som fikk over fem års fengsel for å ha myrdet en ung kvinne, og som senere ble løslatt på prøve i 1973 fordi han var en ’mønstergyldig fange’, er nå blitt idømt livsvarig fengsel for et nesten identisk mord [på en] skuespillerinne in spe». Det er tydelig at det ikke er dødsstraffen, men mangelen på dødsstraff som er et uttrykk for ringeakt for uskyldige menneskers liv!
Er dødsstraff uberettiget fordi loven blir vilkårlig anvendt og visse grupper blir favorisert? Ifølge dette resonnementet skulle alle forbrytere settes fri fordi forskjellige dommere idømmer ulike straffer for samme forbrytelse! Men en farget senator fra Illinois som i 1971 uttalte seg til støtte for dødsstraff, sa: «Jeg er klar over at de fleste av dem som ville få dødsstraff, er fattige og fargede og uten venner. Jeg er også klar over at de fleste av deres offer er fattige og fargede og uten venner — og døde.»
De vilkårlige dommer som blir avsagt under den nåværende, verdslige ordning, understreker bare visdommen i Bibelens lov, som krevde samme straff for alle tilfelle av mord. Da visste forbryteren nøyaktig hva han kunne vente seg hvis han myrdet noen. Han ville ikke kunne gjøre seg noe håp om å få mildere straff av en «snill dommer» eller ved hjelp av en dyktig advokat. — 4 Mos. 35: 16—21.
De kristne er naturligvis ikke underlagt den lov som ble gitt Moses. Og det foregående betyr ikke at Kristi gjenløsningsoffer ikke vil bli anvendt til gagn for mordere som angrer. De kan være blant de «urettferdige» som har håp om en oppstandelse. — Ap. gj. 24: 15; 1 Tim. 2: 5, 6.
Virkning på samfunnet
Når Staten til stadighet løslater drapsmenn etter at de har sont en forholdsvis kort straff, sier den i realiteten at mord ikke er mer alvorlig enn ran og andre forbrytelser. Hvilken virkning har denne ringeakt for menneskelivet på samfunnet? Legg merke til hvordan utviklingen har vært i USA siden den siste henrettelse ble foretatt i midten av 1960-årene.
Se på diagrammet. Legg merke til hvor forholdsvis konstant antall mord var i over 30 år. Men hva skjedde da det ble slutt på henrettelsene? I løpet av bare ti år ble tallet på mord (og de fleste andre forbrytelser) nesten tredoblet i forhold til det tidligere gjennomsnittet! Det er naturligvis også andre faktorer som kommer inn i bildet, men kan noen si med sikkerhet at det ikke er noe forhold mellom økningen i antall forbrytelser og det at dødsstraff ikke blir eksekvert?
Hvis det er slik at dødsstraff «brutaliserer samfunnet», som mange påstår, skulle følgelig samfunnet bli mer humant når det ikke idømmes dødsstraff. Hva er så grunnen til at brutaliteten (målt i voldsforbrytelser) plutselig tiltok hurtig i USA da det ble slutt på henrettelsene? Hva er det egentlig som «brutaliserer samfunnet» — er det dødsstraff, eller er det det at uskyldige menneskers liv blir aktet for lite verdt?
I dette som i alle andre spørsmål må menneskene bøte for at de ignorerer Guds Ords prinsipper og visdom. Bibelens enkle, praktiske og rettferdige normer gjør «verdens visdom til dårskap» og «de vise til skamme». — 1 Kor. 1: 20, 27.
Kan vi noen gang vente at rettferdigheten skal bli holdt i hevd under de nåværende styreformer? Bibelen viser at det først vil skje under Guds rike ved Guds rettferdige administrator, Jesus Kristus. Han vil utfri menneskeheten av den nåværende, urettferdige ordning og håndheve rettferdigheten: «Han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, . . . og drepe den ugudelige.» — Es. 11: 4.
[Diagram på side 8]
(Se den trykte publikasjonen)
EN SAMMENLIGNING MELLOM HENRETTELSER OG MORD I USA
HENRETTELSER PR. ÅR
MORD PR. ÅR
200
175
150
125
100
75
50
25
22 000
20 000
18 000
16 000
14 000
12 000
10 000
8000
6000
1935 40 45 50 55 60 65 70 1975