«Ditt Ord er sannhet»

Den rolle Guds ånd spilte ved nedskrivingen av Bibelen

DET ligger store anstrengelser bak utarbeidelsen av et litterært verk av virkelig verdi. Når det gjelder Bibelen, som er alminnelig anerkjent som et litterært mesterverk, kan det også sies at dens skribenter gjorde seg store anstrengelser. Noe som viser dette, er det som står i Predikeren 12: 9, 10: «[Predikeren] prøvde og gransket; han laget mange ordspråk. Predikeren søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hva riktig er, sannhets ord.»

Men i motsetning til andre litterære verk er Bibelen ikke hovedsakelig et produkt av mennesker. Bibelskribentene lot seg lede av Guds ånd, ja, de var ivrige etter å forstå dens ledelse. En av disse skribentene, profeten Esaias, sa: «Herren, Israels Gud, har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord; han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører. Herren, Israels Gud, har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake.» — Esaias 50: 4, 5.

Bibelskribentene hadde imidlertid ofte selv spesielle ting i tankene. Da legen Lukas skrev sitt evangelium, ønsket han å lage en nøyaktig beretning i logisk rekkefølge, for å bekrefte påliteligheten av det Teofilus hadde lært muntlig om Jesus Kristus. (Luk. 1: 3, 4) De brev som Paulus, Peter, Johannes og andre skrev, ble også skrevet i den hensikt å dekke et behov hos dem de var stilt til. I sitt første brev til korintierne (1: 10—13) kommer apostelen Paulus for eksempel inn på behovet for enhet. Grunnen til dette var at han hadde fått høre at det var uoverensstemmelser i menigheten.

Ettersom bibelskribentene var villige til å la seg lede av Guds ånd, kunne de komme med de rette opplysninger, opplysninger som alltid var i samsvar med Guds hensikt. I minst ett tilfelle resulterte Guds ånds virksomhet i at skribenten skrev om noe helt annet enn det han opprinnelig hadde tenkt å skrive om. Disippelen Judas hadde opprinnelig tenkt å skrive om den frelse som de åndssalvede kristne hadde felles. Visse omstendigheter innen den kristne menighet gjorde det imidlertid nødvendig å skrive om noe annet. Umoralske, dyriske mennesker hadde sneket seg inn blant de kristne og brukte Guds nåde eller ufortjente godhet som en unnskyldning for løsaktighet. Ledet av Guds ånd formante Judas derfor sine medtroende til å stride for troen og bekjempe det forderv som gjorde seg gjeldende i menigheten. — Jud. 3, 4.

En stor del av de opplysninger som ble en del av den inspirerte bibelske beretning, var lett tilgjengelig for Bibelens skribenter. Undertiden var skribentene selv øyenvitner til de begivenheter de omtaler i sine beretninger. De benyttet også skrifter som allerede eksisterte, deriblant slektregistre og historiske beretninger. Til de historiske beretningene hørte «boken om Herrens kriger», «Den rettskafnes bok», «Israels kongers bok», «kong Davids krønike» og «boken om Judas og Israels konger». — 4 Mos. 21: 14; Jos. 10: 13; 1 Krøn. 9: 1; 27: 24; 2 Krøn. 16: 11.

Hvilken rolle spilte Guds ånd når bibelskribentene hentet opplysninger fra slike historiske beretninger eller fortalte om begivenheter som de selv hadde vært vitne til? Den hindret at unøyaktigheter eller feil snek seg inn i den guddommelige beretning. Guds ånd spilte også en rolle i forbindelse med utvelgelsen av det stoff som skulle tas med. Som apostelen Paulus skrev til korintierne: «Dette hendte dem [israelittene] som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss [de kristne], til hvem de siste tider er kommet.» — 1 Kor. 10: 11.

Disse ordene av Paulus viser at det er en hensikt med de historiske opplysninger som Bibelen inneholder. Vi får høre at israelittene falt som offer for avgudsdyrkelse, at de drev utukt og gjorde opprør. Ettersom de var Jehovas paktsfolk, viser dette de kristne at det kan være fare for at de også kan komme til å følge en lignende, urett handlemåte. Det var naturligvis ikke Jehova Gud som iverksatte alt det som fikk israelittene til å synde. Ved hjelp av sin ånd sørget han imidlertid for at disse opplysningene ble en del av den inspirerte beretning, slik at de kunne tjene som en advarsel for hans tjenere i framtiden. Når de kristne blir klar over at det til og med var mulig for Guds paktsfolk å gjøre seg skyldig i alvorlige overtredelser, kan de bedre forstå nødvendigheten av selv å være på vakt og følge en rett handlemåte. Det gir følgende inspirerte formaning større vekt: «Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Kor. 10: 12.

Foruten historiske beretninger inneholder Bibelen vise ordspråk og forstandig veiledning. Mye av dette kunne skribentene ha ervervet seg ved personlige erfaringer i livet og kanskje i enda høyere grad ved sitt studium og sin anvendelse av de deler av Bibelen som de hadde på den tid. Det var imidlertid nødvendig at skribentene ble veiledet av Guds ånd, slik at de kunne gi uttrykk for tanker som gjenspeilet Guds visdom og ikke menneskers.

Et eksempel på dette er apostelen Paulus’ råd angående ekteskapet og den enslige stand. Paulus skrev: «Til de andre sier jeg, ikke Herren . . .» Og: «Om jomfruene har jeg ikke noe bud av Herren, men jeg sier min mening.» Og til slutt sier han angående en enke: «Men lykkeligere er hun om hun blir som hun er, etter min mening; men jeg tror også å ha Guds Ånd.» (1 Kor. 7: 12, 25, 40) Paulus mente tydeligvis at han i forbindelse med visse punkter ikke direkte kunne henvise til noe Herren Jesus Kristus hadde sagt. Paulus ga derfor uttrykk for hva han personlig mente. Men ettersom hans brev utgjør en del av Den hellige skrift, var det han sa, inspirert.

Noe som bekrefter at Paulus’ brev er skrevet under inspirasjon, er at apostelen Peter, som var fylt med den hellige ånd, regner dem som en del av hele Skriften, idet han sier: «Vår elskede bror Paulus har skrevet til eder etter den visdom som er ham gitt, liksom og i alle sine brev når han i dem taler om dette; i dem er det noe som er svært å skjønne, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt, som de og gjør med de andre skrifter, til sin egen undergang.» — 2 Pet. 3: 15, 16.

Det var naturligvis mye som det ville ha vært umulig for mennesker å vite, hadde det ikke vært for Guds ånds overnaturlige virksomhet. Dette innbefatter opplysninger angående jordens historie før menneskene ble til, begivenheter som inntraff i de usynlige himler, profetier og åpenbaringer av Guds hensikter.

Selv om menneskene avgjort spilte en viss rolle ved nedskrivningen av Bibelen, var det Guds ånd som var av størst betydning. Den åpenbarte opplysninger angående ting som mennesker ikke kunne ha fått kjennskap til ved egen gransking. Guds ånd veiledet dessuten bibelskribentene slik at de nedskrev en nøyaktig og gagnlig beretning.