Bevar et rett forhold til Gud!

Umoralen tar overhånd. Hvordan kan de kristne unngå dens fordervende innflytelse?

VI LEVER i en tid med stadige omskiftninger, i en tid da vantroen brer seg mer og mer, da mange mennesker streber etter å oppnå materielle rikdommer, og da moralnormene stadig blir lavere. Folk frykter for framtiden fordi de tror at verden uunngåelig blir drevet fram mot en kjernefysisk katastrofe. Det hersker en atmosfære av usikkerhet som har fått mange til å si: «La oss ete og drikke, for i morgen dør vi!» (1 Kor. 15: 32) Den umoral og lovløshet som er blitt følgen av en slik innstilling, burde få alle ærlige mennesker til å stoppe opp og spørre seg selv: Hvor står jeg i Guds øyne? Hvordan kan jeg oppnå og bevare et rett forhold til ham?

Heldigvis har Gud ikke overlatt menneskene til seg selv nå i denne farlige tiden. Han har gitt dem en veiledning i sitt skrevne Ord, som ikke bare inneholder mange formaninger, men også mange advarende eksempler som viser hvordan mennesker har kommet på avveie og har sunket ned i umoralens hengemyr. La oss for eksempel se hva som hendte med Guds utvalgte folk, Israel, i fortiden.

Et advarende eksempel

I året 1513 f. Kr. dro israelittene ut av Egypt og gikk gjennom Rødehavet. Under ledelse av gudfryktige menn dro de gjennom et farlig ørkenområde, overvant vanskeligheter og nådde til slutt grensen til Kana’ans land som Gud hadde lovt dem. Israelittene ble imidlertid ulydige og begynte å tvile, og derfor tvang Gud dem til å vandre i ørkenen i 40 år før han igjen førte dem tilbake til grensen til det vakre løftets land. Her overlot Moses som nå var kommet langt opp i årene, ledelsen til sin etterfølger Josva som i spissen for folket tok landet i besittelse og skiftet det mellom de 12 stammer. — 2 Mos. 12: 37—42; 4 Mos. 14: 26—33; Jos. 1: 1—6; 13: 1—19: 51.

Under ledelse av Josva og andre modne menn fortsatte israelittene å tjene Jehova på en antagelig måte. Disse «eldste» hadde en god innflytelse på folket, men da det etter deres død vokste opp «en annen slekt, som ikke kjente [Jehova], og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel, da gjorde Israels barn det som var ondt i [Jehovas] øyne, og dyrket Ba’alene». — Dom. 2: 7—13.

Fra da av svingte israelittene stadig mellom sann og falsk tilbedelse, mellom tilbedelse av den store Gud, Jehova, og av folkeslagenes avskyelige avguder. Til slutt var de kommet så langt bort fra Gud at de ikke lenger sto i et rett forhold til ham, og det endte med at de ble ført i fangenskap til Babylon. Jerusalem og templet ble ødelagt, og fyrstene og den øvrige del av folket ble enten drept eller tatt til fange. — 2 Kong. 23: 26, 27; 25: 1—11.

Det som hendte israelittene dengang, er i motsetning til hva en kanskje skulle tro, ikke bare død historie, men noe som har gjentatt seg opp igjennom århundrene, og som også kaster lys over de forhold som rår nå i vår tid. Det er derfor viktig for oss som lever nå, å få fastslått hva det var som førte til dette folks undergang, slik at det ikke skal gå oss på samme måte. — Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11.

Umoralens fallgruve

Mot slutten av den 40 år lange ørkenvandringen var det tusenvis av israelitter som falt ved å ta del i de umoralske skikker som ble praktisert av de Ba’als-dyrkende moabitter, hvis land de måtte dra igjennom for å komme til det lovte land. Utukt og annen kjønnslig umoral var det som kjennetegnet disse Ba’als-dyrkernes levesett. The Encyclopædia Britannica sier at «det som særmerket Ba’als- og Astarte-dyrkelsen, var utsvevelser og tøylesløshet». «Tilbedelse av disse gudene førte med seg noen av de mest demoraliserende handlinger som ble begått på den tiden,» sier The Westminster Historical Atlas to the Bible.

Ifølge Pocket Bible Handbook av Henry H. Halley lå «Ba’als- og Astarte-templene vanligvis på samme sted. Prestinnene var tempelskjøger. Homoseksuelle personer var mannlige tempel-prostituerte. Tilbedelsen av Ba’al, Astarte, Molok og andre kana’anittiske guder var forbundet med de mest tøylesløse orgier, og deres templer var midtpunktet for denne tøylesløsheten. Kana’anittene tilba sine guder ved hemningsløst å praktisere umoralske handlinger i nærvær av sine guder».

Bibelen sier at i stedet for å unngå slike umoralske mennesker begynte israelittene «å drive utukt med Moabs døtre. De innbød folket til offermåltidene for sine guder, og folket åt og tilba deres guder; og Israel holdt seg til Ba’al-Peor». Hvor avskyelig var ikke disse utskeielser og denne tøylesløshet i den allmektige Guds øyne! «Da opptentes [Jehovas] vrede mot Israel. . . . Og de som døde i sotten, var tjuefire tusen.» — 4 Mos. 25: 1—9.

De umoralske handlinger som israelittenes Ba’als-dyrkende naboer praktiserte, viste seg også senere gang på gang å bli en snublestein for israelittene. De begynte tydeligvis å tenke: ’Alle gjør det; det er noe som er helt naturlig, så hvorfor skal ikke også vi gjøre det?’ Umoralen appellerte til deres kjødelige lyster, og derfor lukket de øynene for Guds rettferdige lover for å kunne tilfredsstille sitt tøylesløse begjær. «De bygget seg offerhauger og gjorde seg støtter og Astarte-bilder på hver høy bakke og under hvert grønt tre [hvor de praktiserte umoralske handlinger]; det var endog tempel-bolere i landet.» — 1 Kong. 14: 23, 24; 22: 47; Es. 57: 5; Jer. 3: 6, 13.

Med tiden ble umoral alminnelig utbredt blant israelittene. «De drev hor og flokket seg i skjøgens hus. Som velnærte hester er de tidlig på ferde; de vrinsker, hver etter sin nestes hustru.» De ble som dyr, og de skammet seg ikke engang over sine utskeielser. — Jer. 5: 7, 8.

Umoral i vår tid

Men sivilserte mennesker oppfører seg ikke slik nå i vår tid, vil noen kanskje innvende. I vår tid tilber en ikke Gud ved «hemningsløst å praktisere umoralske handlinger» eller ved «utsvevelser og tøylesløshet». En tilber Jesu Kristi Gud og Far som forbyr slik umoral. Men er det virkelig tilfelle at forholdene er annerledes nå i vår tid?

Kjensgjerningene viser at forholdene ikke er noe bedre i kristenheten enn de var blant israelittene i fortiden. Akkurat som israelittene dengang hadde Guds rettferdige lover som innbefattet De ti bud, og som de var forpliktet til å holde, har menneskene i kristenheten Guds lover som de er forpliktet til å holde. Men kristenheten har forkastet Guds lover, akkurat som israelittene gjorde, og i stedet lagt tøylesløshet for dagen og praktisert umoralske handlinger, noe som minner om israelittenes Ba’als-dyrkelse. Overalt gjør tegnene på et moralsk forfall seg gjeldende «Begrepet kyskhet er fullstendig avlegs,» fikk 1000 studenter ved universitetet i British Columbia høre for ikke så lenge siden. En undersøkelse som nylig ble foretatt ved 21 skoler i California, viste at noen av pikene betraktet graviditet som «et symbol på sin posisjon». Ved en pikeskole i England ble det oppdaget at elevene bar et gult merke for å tilkjennegi at de ikke lenger var uberørt. Ved en skole i Oxford i England avslørte en uventet undersøkelse av elevenes håndvesker at 80 prosent av pikene var forsynt med preventive midler.

I Toronto-avisen Daily Star for 9. mars 1963 sto det følgende: «I Winnipeg (Canada) er det så mange skolepiker som blir gravide, at byens tre største hjem for ugifte mødre undersøker mulighetene for å kunne sende pikene til spesielle skoler. . . . I fjor fant det sted 537 illegitime fødsler i byen.»

Det har også kommet for dagen at til og med ganske unge mennesker holder sex-orgier som ikke står noe tilbake for de tøylesløse seremonier som ble praktisert av de umoralske Ba’als-dyrkerne i fortiden. Sir John Charles, tidligere stadsfysikus ved undervisningsdepartementet i England, henviste til en sak hvor statsadvokaten hadde omtalt den «sjokkerende fordervelse og for tidlige modenhet» som gjør seg gjeldende hos barn i 14—15 års alderen.

I hele kristenheten blir det mer og mer populært med såkalte «sex-klubber» og «konebytte-klubber». I fjor vår sto det således en artikkel i San Francisco-avisen Chronicle under overskriften «Konebytte — den store mote i hele San Francisco-bukten», hvor det blant annet het at en annonse på åtte linjer hadde utløst «en hel lavine av svar fra ektepar som ønsket avveksling i kjønnslivet». «To eller flere ektepar kommer sammen i en leilighet, på hoteller eller moteller til ’konebytte-selskaper’ som ofte utarter til rene orgier,» sier avisen videre. Hvor utrolig det enn kan høres ut for mange, er det ofte respektable borgere som tar del i slike orgier, og de har tydeligvis den oppfatning at deres oppførsel ikke er uforenlig med deres religion. Ja, en av dem sa til og med: «Vi holder aldri slike selskaper på lørdagskveldene, for vi må tidlig opp om søndagen for å gå i kirken.» — Utgavene for 3. og 6. april 1963.

Umoralen er også utbredt i de høyeste kretser. For ikke så lenge siden fikk offentligheten kjennskap til det umoralske liv fremtredende regjeringsmedlemmer førte, og da særlig i forbindelse med det som ble avslørt i England. «Sjokkbølgene» som ble satt i gang der, «spredte seg fra England over til Europa, og forplantet seg til og med så langt som til De forente nasjoners glasspalass i New York,» meldte bladet Newsweek. «En rekke andre sex- og spionasjeskandaler har inntruffet i Stockholm og Kairo.»

Over hele verden, både i fornemme og innflytelsesrike kretser og blant vanlige mennesker og ungdommer, er kjønnslig umoral alminnelig utbredt. Som en prest sa: «Tenåringer ser nå for tiden på kjønnslige forbindelser som noe like selvfølgelig som det å spise og drikke.» (Toronto-avisen Daily Star for 8. februar 1963) Trass i at Guds lov forbyr før-ekteskapelige kjønnslige forbindelser, tenker folk tydeligvis slik israelittene i fortiden tenkte: «Når alle andre gjør det, hvorfor skal så ikke vi også gjøre det?» Det er til og med noen religiøse ledere som unnskylder våre dagers umoral.

Ifølge London-avisen Daily Express for 11. mars 1963 sa en prest i den anglikanske kirke, D. A. Rhymes, til sin menighet at det bibelske budet om kyskhet «blir ignorert fordi det allerede er avlegs», og at det burde bli erstattet med et moralbud som bedre dekket menneskenes behov. Noe lignende blir framholdt i en avhandling på 70 sider som er utgitt av en gruppe av Englands mest innflytelsesrike kvekere, og hvor det sies at «moralbudene i likhet med sabbaten ble til for menneskenes skyld, ikke menneskene for moralbudenes skyld», og at en slik ting som homoseksualitet derfor heller ikke er moralsk forkastelig. Denne avhandlingen som har fått tittelen «En kvekers syn på kjønnslivet», «forkaster så å si fullstendig den organiserte kristne kirkes tradisjonelle syn på moral», sier Toronto-avisen Globe and Mail for 19. februar 1963.

Unngå umoral

Hvor farlig er ikke et slikt verdslig syn på moral! Hvis en antar det, kan en være sikker på at en ikke lenger står i et rett forhold til Gud. Guds lover er like aktuelle og anvendelige nå i vår tid som de var da de ble skrevet. De som tror de kan bryte dem for å tilfredsstille sitt kjønnslige begjær, blir av en av Kristi apostler oppfordret til å tenke over hvordan det gikk med israelittene som lot seg føre på avveier av de Ba’als-dyrkende moabitter:

«La oss heller ikke drive hor, liksom noen av dem drev hor og falt på én dag tjuetre tusen! Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet. Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Kor. 10: 8, 11, 12.

De kristne må til enhver tid ta seg i akt for ikke å la seg påvirke av denne sex-gale verden slik israelittene lot seg påvirke av sine umoralske naboer. «Død derfor deres legemes lemmer,» skrev apostelen Paulus til de første kristne, «hva angår utukt, urenhet, seksuelt begjær. . . . Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger og kle dere med den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den.» — Kol. 3: 5—10, NW.

For å unngå umoral må de kristne fylle sitt sinn og hjerte med Guds rettferdige lover, og alltid bestrebe seg på å leve i samsvar med dem. Dette betyr at «utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse. For dette vet og skjønner I at ingen horkarl . . . har arv i Kristi og Guds rike». — Ef. 5: 3—5; Fil. 4: 8.

Guds lov er således utvetydig. Umoralske handlinger som utukt, ekteskapsbrudd, homoseksualitet og bestialitet medfører Guds mishag. Det er sant at mange gjorde seg skyldig i slike ting da de ennå levde som folkeslagene lever, og før de lærte å kjenne Guds rettferdige krav, men hvis en virkelig ønsker å oppnå og bevare et rett forhold til Gud, må en nå ’avholde seg fra utukt’ og «komme i besittelse av sitt eget kar i helligelse og ære, ikke i begjærlig seksuell lyst som også de folkeslag har som ikke kjenner Gud». — 1 Tess. 4: 3—5, NW; 1 Kor. 6: 9—11.