Den rene, ubesmittede tilbedelses triumf
«Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» — 1 Joh. 5: 4.
1. Hvilken kamp er nær, og hvem er sikker på seieren?
JEHOVA utfordrer alle denne verdens guder. Når vi husker at det bare i India eller Hindustan er om lag 330 millioner guder og gudinner, og når vi dessuten tar andre religioners guder med i betraktning, så ser vi at det står mange millioner guder, synlige og usynlige, imot den ene Gud, Jehova. Gudenes kamp er nær. Spørsmålet er: Hvem skal seire? Etter utfallet av tidligere kamper å dømme, er svaret sikkert: Kampen kan bare få ett utfall, og Jehova vil seire som Gud, den eneste levende og sanne Gud i universet!
2, 3. Hva benekter materialistene, men hva må de innrømme?
2 Kommunister og ateister i sin alminnelighet, skeptikere, vantro og hardkokte materialister i dette tjuende hundreårets verden, vil spotte tanken om en kamp mellom gudene. De vil si at de guder som måtte være, bare eksisterer i folks sinn, og at derfor en kamp mellom slike innbilte guder er en latterlig tanke. Men alle slike materialistiske mennesker vil måtte innrømme at tilbedelsen av disse guder er en virkelighet til og med i vår moderne verden, og at troen på disse guder og tilbedelsen av dem uten unntagelse har spilt en veldig rolle i alle nasjoners livsløp og skjebne.
3 Selv om disse materialister benekter at det eksisterer usynlige, åndelige guder, så må de likevel innrømme at mange menn og kvinner som lever i dag, blir opphøyd til stillingen som guder blant menneskene. De blir forherliget og vist ærbødighet, og hyllet som frelsere og verdens velgjørere. Dette gjelder ikke bare politiske skikkelser som statsminister Stalin i Sovjet-Samveldet, men også religiøse skikkelser som paven i Vatikanstaten, som blir tilbedt og har fått tittelen Guds stedfortreder, og også Dalai eller den store Lama i Tibet. Alle velunderrettede mennesker vet at det ikke er lenger siden enn 31. desember 1945 at keiser Hirohito i en keiserlig forordning for det nye år proklamerte at den japanske tenno eller keiser ikke er en gud. Denne forordningen ble trykt i alle japanske aviser, og den ga folket ordre om å glemme den «falske forestillingen at keiseren er guddommelig og at det japanske folk er overlegent i forhold til andre raser og bestemt til å herske over verden». En overskrift i New York Times lød: «En ’gud’ benekter sin guddommelighet», men det er likevel mange japanere i dag som hardnakket klynger seg til den shintoistiske tro at deres keiser er en gud, en «himmelens sønn» som nedstammer fra «solgudinnen». (New York Times, 6. januar 1946) Men samtidig som én gud, hvis tilbedelse engang hadde en mektig innflytelse på den japanske nasjons handlemåte, nå blir berøvet sin guddommelighet av ubønnhørlige fakta, blir utallige mennesker bange for den prosess som nå foregår i retning av å gjøre staten til en gud og dens fremtredende personer og symboler til guder og gudebilder, som blir tilbedt. I denne tilbedelsen blir til og med materialistisk innstilte mennesker fanget inn. Samtidig som den stempler andres guder som falske og imaginære, gjør de seg selv skyldige i å lage seg guder i samsvar med sine egne idéer og ønsker.
4. Hva lærer Bibelen om de usynlige skapninger som denne verden tilber som guder? Hvordan er falske guder blitt stilt opp mot hverandre?
4 Alle disse bør bli kalt «falske guder» av folk som har tilstrekkelig dømmekraft til å se at de ikke er guder eller fortjener å bli behandlet som guder. Men Jehovas skrevne ord, Bibelen, advarer oss om at det finnes en gud for denne onde verden, som utøver en forblindende innflytelse på alle denne verdens mennesker, «blant hvem,» som vi leser, «guden for denne tingenes ordning har forblindet de vantros sinn, forat lyset fra det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds bilde, ikke skal skinne gjennom.» (2 Kor. 4: 4, NW) Vi leser også i Bibelen: «Det folkeslagene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud, og jeg ønsker ikke at dere skal få fellesskap med demonene.» (1 Kor. 10: 20, NW) Jehovas ord, Bibelen, lærer altså at det finnes overmenneskelige, usynlige åndeskapninger, som alle denne verdens nasjoner tilber som guder, nemlig de ondskapsfulle demoner under sin fyrste eller hersker Satan Djevelen, som er den store forblinder av menneskenes sinn. Tilbedelsen av disse demoner og av gudebilder som representerer dem, er falsk tilbedelse. I alle tider har det stått strid også mellom disse falske guder, ved at en nasjon har gått til krig mot en annen nasjon og har bedt til sin gud eller sine guder om hjelp imot den andre nasjonens gud eller guder, og på den måten har de stilt guder opp imot guder. Seieren ble tilskrevet den seirende nasjonens guder.
5. Hvordan og hvorfor løste det romerske keiserrike problemet med de mange guder? Hvilken gud klarte det ikke å behandle på den måten?
5 Det romerske keiserrike anerkjente imidlertid gudene til alle de nasjoner de la under seg og opptok i riket. Dette var et listig trekk for å holde de undertvungne folk i en bedre sinnsstemning. Det var et forsøk på å skape en blandingsreligion som omfattet alle keiserrikets anerkjente guder. Samtidig med at det ble vist den toleransen at enhver i riket fikk lov å tilbe sine egne hjemlige guder, så ble keiseren stilt opp som en gud. Det ble forlangt at folket skulle tilbe ham som en gud som var felles for dem alle. På den måten ble det vidstrakte keiserriket bedre sammensveiset. Det var imidlertid en gud som keiserriket ikke innlemmet i sitt panteon eller gudenes hall, og det var Jehova, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, Moses’ og alle de trofaste profeters og tjeneres Gud og Jesu Kristi og hans etterfølgeres Gud. Keiser Konstantin, som levde i det fjerde hundreåret etter Kristus, forsøkte å innlemme Jesus Kristus i det romerske keiserrikes panteon ved å smelte hedensk religion sammen med tidens fordervede kristendom. Men de trofaste kristne som holdt seg til Bibelen, nektet blankt å anerkjenne et slikt blandingsprodukt. De holdt seg borte fra det.
6. Hvilken holdning inntar de sanne kristne til gudenes kamp, som vist i 1 Korintierne 8: 4—7?
6 Sanne kristne, og med det mener vi ikke kristenheten, anerkjenner og tjener som Gud den eneste som Jesus Kristus anerkjente og tjente som Gud, nemlig hans himmelske far, Jehova. Paulus ga uttrykk for denne uforsonlige holdning fra de sanne kristnes side da han skrev til dem: «Vi [vet] at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden — som det jo er mange guder og mange herrer — så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham. Dog, den kunnskap er ikke hos alle.» (1 Kor. 8: 4—7) Ifølge dette har det alltid vært en kamp mellom tilbedelsen av Jehova, Jesu Kristi Gud og Far, og tilbedelsen av alle de såkalte «guder» i denne verden, kristenheten innbefattet. Tilbedelsen av den eneste virkelige Gud, Jehova, er den sanne tilbedelse.
7. Hvilket spørsmål står de overfor som tilber Jehova? Hvordan blir det besvart?
7 De som tilber Jehova som den eneste Gud, utgjør bare et ganske lite fåtall sammenlignet med dem som tilber denne verdens guder, og derfor er de nå stilt overfor det samme spørsmål som har vært aktuelt i alle de forløpne seks tusen år av menneskenes historie: Vil deres tilbedelse kunne bestå? Vil den seire? Det kan ikke være noen tvil om svaret på dette spørsmålet. Den eneste levende og sanne Gud, Jehova, vil seire over de falske guder, til tross for at deres antall går opp i millioner. Derfor vil den sanne tilbedelse av Jehova Gud triumfere over all falsk tilbedelse, og den alene vil komme til å bestå. Denne seierens dag er meget nær.
RELIGIONEN STÅR TIL DOMS
8, 9. Hvorfor blir nå den falske religion spottet?
8 Det er ingen overdrivelse å si at all religion blir spottet i dag, både den sanne og den falske religion. Den falske religion blir spottet på grunn av sitt hykleri, sin vankundighet og forvirring, og på grunn av den fordervelse og uvitenhet den har latt menneskene være i, på grunn av at dens planer og politikk har slått feil og på grunn av at den ikke har noe sikkert budskap som kan bringe lys og vise menneskene vegen til en ren, blomstrende, lykkelig, fredelig og trygg verden. Den falske religion er denne fordervede verdens forbundsfelle og en uatskillelig del av den, og kjemper sammen med den mot den eneste levende og sanne Gud. Til og med kristenheten gjør det. Den gjør krav på dette navnet fordi den bekjenner å være den del av verden hvor kristendommen blir praktisert, men den er full av mennesker som er «mer glad i nytelser enn i Gud, de vil ha et skinn av gudhengivenhet men vise seg falske overfor dens kraft». Bibelen, som kristenheten har, står som et vitne imot kristenheten og fordømmer den fordi den har en frafallen form for kristendom. Kristenheten lider, men det er fordi den ikke har gitt akt på apostelen Peters advarsel: «Det må nemlig ikke hende at noen av dere lider, fordi han er en morder eller tyv eller ugjerningsmann, eller fordi han blander seg opp i ting som ikke kommer ham ved. For hva ros har dere fortjent, om dere synder og får hugg for det og så holder ut?» — 2 Tim. 3: 1—5, NW; 1 Pet. 4: 15; 2: 20, LB.
9 Det er derfor ikke uten grunn at både kristenhetens religion og den hedenske religion blir spottet — det er vel fortjent. Det var med tanke på denne religion at dette slagordet først ble framsatt i London i 1938: «Religionen er en snare og et utbytterforetagende. Tjen Gud og Kongen Kristus.»
10. Hva er det mange ikke skiller mellom? Hvordan blir det vist at dette skillet er berettiget når vi betrakter uttrykkene «kristen» og «kristendom» ?
10 Som følge av at folk i alminnelighet ikke skiller mellom den falske og den sanne religion og fordi den verdslige religion har fått et dårlig ord på seg, har det i de senere år vært en tilbøyelighet til å unngå å bruke ordet «religion» i forbindelse med sannheten og Jehova Guds organisasjon. Men den frafalne kristenhet har også brakt skjensel over navnet «kristendom», som den gjør fordring på å ha eneretten til. Hvis vi skulle unngå et navn bare på grunn av den skam og skjensel som kristenheten helt uberettiget har ført over det, da kunne vi likså godt unngå navnet «kristendom» og nekte å bli kalt «kristne». Noen tror at navnet «kristne» opprinnelig ble satt på Jesu Kristi etterfølgere som et økenavn. (Ap. gj. 11: 26) Likevel kan vi akseptere det navnet, akkurat som vi kan akseptere navnet «judeer» eller «jøde» i en åndelig betydning. Hvorfor? Fordi vi holder fast på Jehovas løfte til Juda, at «ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige». (1 Mos. 49: 10) Vi kan også akseptere å lide som en kristen, for Peter forteller oss om den som trofast etterfølger Kristus: «Hvis han lider som en kristen, bør han ikke føle seg skamfull, men fortsette å herliggjøre Gud i dette navn.» (1 Pet. 4: 16, NW) Man kan altså enten tilta seg navnet «kristen» urettmessig og bringe skjensel over det, slik som kristenheten gjør, eller man kan lide uberettiget som en kristen. Hvis man lever i samsvar med navnet «kristen» til tross for den lidelse det bringer, da kan man herliggjøre Gud i dette navn. På samme måten er det nødvendig å gjøre et skille mellom den falske religion og den sanne religion.
11. Hvilke skriftsteder viser at dette skille er berettiget når det gjelder religion?
11 Apostelen Paulus brukte uttrykket «religion» om den falske religion da han gjorde disse innrømmelser: «Dere har naturligvis hørt om min tidligere ferd i jødedommen, at jeg til overmål fortsatte å forfølge Guds menighet og ødelegge den, og jeg gjorde større framgang i jødedommen enn mange jevnaldrende av min rase, fordi jeg var meget mer nidkjær for mine fedres overleveringer.» «Jeg levde etter den strengeste sekt i vår religion, som fariseer.» (Gal. 1: 13, 14, NW; Ap. gj. 26: 5, AS) Paulus sier også at noen på hans tid forega å praktisere den form for tilbedelse som man mente englene praktiserte, en «engle-religion» eller «engle-kultus». (Kol. 2: 18, Dy og Mo) Men det er disippelen Jakob som gjør skille mellom slik falsk religion og den sanne religion, den rene kristendom, når han sier: «Gjør etter ordet, i stedet for bare å høre på det og bedra dere selv. For enhver som bare hører og ikke gjør noenting, er lik en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil; han ser på seg selv, går bort, og glemmer med en gang hvordan han så ut. Men han som ser inn i frihetens feilfrie lov og forblir i denne stilling, og som beviser at han ikke er en glemsom hører, men et virksomt redskap, han vil bli velsignet i sin virksomhet. Den som selv synes han er religiøs og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans religion er til ingen nytte. Ren, uplettet religion i Gud Faderens øyne er dette: å ta seg av foreldreløse og enker i deres vanskeligheter, og å holde seg ren for verdens flekker.» — Jak. 1: 22—27, Mo.
12.Hvilken mening ligger det i ordet «religion» som gjør det berettiget å bruke det i samband med sann tilbedelse?
12 Slik som uttrykket «religion» er brukt i bibeloversettelsene på en rekke forskjellige språk helt fra de gamle latinske oversettelsene fra det andre hundreåret, betyr det «system eller form for tilbedelse», uansett om den er sann eller falsk, ren eller frafallen. Den nye verdens oversettelse er derfor ikke radikal hva dette angår, men har et sindig syn på betydningen av ordet religion. Derfor oversetter den Jakobs ord på denne måten: «Hvis det er en som synes han er en formell tilbeder og likevel ikke holder sin tunge i tømme, men fortsetter å bedra sitt eget hjerte, hans form for tilbedelse er unyttig. Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Gud og Fars synspunkt er denne: å ta seg av foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden.» (Jak. 1: 26, 27, NW) Når vi simpelthen legger betydningen «form for tilbedelse» eller «system for tilbedelse» i ordet «religion», er det altså berettiget å bruke det om kristendommen når det betyr den rene, ubesmittede religion.
13. Hvordan vil det gå med den sanne religion og med den falske religion i denne dommens tid?
13 Sann kristendom, sann religion eller form for tilbedelse, vil gjøre til skamme de vanærende beskyldninger som er reist mot den. Falsk religion eller tilbedelse vil aldri kunne overleve den vanære som blir brakt over den, og heller ikke de dommer som Gud lar komme over den. Det er Gud som dømmer om hva som er ren tilbedelse, for han er dens opphavsmann. All religion står derfor til doms foran ham i dag. Den sanne vil bli åpenbart og bli velsignet av ham. Den falske vil bli fordømt av ham og bli utryddet fra jorden.
MOTSTÅR BESMITTELSE
14. Hvordan prøver den falske religion å bringe vanære over den sanne religion?
14 Det er falsk religion, uren tilbedelse, som bringer vanære over den rene religion og rene tilbedelse. Den gjør dette med urette og i misunnelse. Og ikke bare det, den prøver også å få virkelige grunner for å spotte og tale ondt om den sanne tilbedelse ved å få den fordervet. Den gjør det ved å prøve å få de rene tilbedere til å dabbe av, bli vaklende i sine prinsipper, gi etter for verdslighet og bli akkurat lik verdens mennesker, enda de bærer Guds og hans Kristi navn. Den prøver å få de rene tilbedere til å kjøpslå med seg eller gå på akkord med falsk religion for en eller annen selvisk fordels skyld, som for eksempel materiell framgang, popularitet i denne verden, eller for å få nyte fritt det som denne tingenes ordning har å by på.
15. Hva har Satan alltid prøvd på i gudenes strid om tilbedelsen?
15 Utenfor Edens hage ble den rene tilbedelse gjenopplivet på jorden av Adams sønn Abel, som ble en martyr. Fra den tiden av har den rene tilbedelse måttet kjempe mot å bli besmittet av verden. Den har alltid ført denne kampen bare med et lite fåtall. Satan Djevelen, «guden for denne tingenes ordning», har utfordret Gud, og sier at det ikke lar seg gjøre, og at han vil sørge for at den rene tilbedelse ikke skal motstå besmittelse. Jehova Gud sier det kan gjøres, og vil bli gjort. Hvem av dem vil vise seg å være en løgner? Jehova Gud støtter den rene tilbedelse. Hans store motstander, sammen med alle demonene som står under ham, prøver uten stans å få urenheter inn i den og forfalske den og gjøre den hyklersk, slik at Jehova Gud selv vil forkaste den og overgi den til ødeleggelse. Det står altså en kamp mellom gudene eller de mektige når det gjelder religionen eller tilbedelsen.
16, 17. Hva viser at det ikke kan være noe kompromiss mellom sann kristendom og falsk religion?
16 Vi må alle få klar forståelse av denne saken, på den måten Gud lar oss forstå den: Det kan ikke være noe kompromiss mellom sann kristendom og denne verdens religion. Før Gud førte israelittene inn i Palestina som han hadde lovt dem, gjorde han dette fullstendig klart for dem. Ved begynnelsen av deres førti års vandring dit sa han til dem: «I alt det jeg har sagt til eder, skal I ta eder i vare. Andre guders navn skal I ikke nevne: slikt skal ikke høres av din munn.... Jeg vil gi landets innbyggere i eders hånd, og du skal jage dem bort fra deg. Du skal ikke gjøre noen pakt med dem eller med deres guder. De skal ikke bo i ditt land, forat de ikke skal forføre deg til å synde mot meg; for du ville da tjene deres guder, og det ville bli en snare for deg.» Hvem kan etter å ha hørt denne guddommelige uttalelsen, ha noe å innvende mot det slagordet at falsk, verdslig religion er en snare og blir drevet som et utbytterforetagende?
17 Jehova førte med hell israelittene inn i det lovte land, og renset mange av deres hedenske fiender ut av det. Da så hans tjener Josva, Moses’ etterfølger, var gammel og skulle til å forsvinne fra skueplassen, mente han det var rett å minne dem om at Jehova hadde nektet å gå på akkord med sine fienders religion. Josva befalte dem: «Så I ... ikke gir eder i lag med disse folk, de som ennå er tilbake hos eder. Deres guders navn skal I ikke nevne og ikke la noen sverge ved dem og ikke dyrke dem og ikke tilbe dem, men [Jehova] eders Gud skal I holde fast ved, således som I har gjort til denne dag.» — 2 Mos. 23: 13, 31—33 og Jos. 23: 6—8.
18, 19. Hvilke kompromisser inngår kristenheten i dag med hedenske guder og med gudsbespottelser imot sannheten, og trass i hvilke skriftsteder?
18 Jehova Gud har ikke behag i at hans folk inngår overenskomster med hans religiøse fiender, enten det er ved ekteskap, politiske avtaler eller ved kommersielle foretagender, som gjør at de blir nødt til å ta navnene til disse medforbundnes guder i sin munn og vise dem den forlangte anerkjennelse. Dette prinsipp eller denne regel for ens handlemåte står ved makt for Guds sanne folk i dag, for de ting som hadde å gjøre med de naturlige israelitter i fortiden, tjener som et advarende eksempel for oss som lever ved enden på kristenhetens tingenes ordning. La bare kristenheten tillate seg slike kompromisser med de hedenske guder og med gudsbespottelser mot Jehova Guds sannhet. Vi ser eksempler på dette når ikke-katolske land sender ambassadører, ministre eller chargé d’affaires til Vatikanstatens hoff, og disse, enda de ikke er katolikker, er nødt til å bøye kne eller bukke for paven og tiltale ham som «Deres hellighet». Når protestantiske og jødiske politikere driver valgagitasjon for å vinne ved hjelp av katolske stemmer, benytter de også titlene til katolikkenes gud og kaller ham «Hellige Far». Når kommersielle hallomenn kommenterer det katolske hierarkis virksomhet, pleier de, for å behage de katolske lyttere, å omtale hierarkiets medlemmer som «velærverdig», «Hans velærverdighet», «Fader» og lignende, og de forherliger på den måten sekterismens mektige menn.
19 I Esaias 57: 15 sier Jehova Gud: «For så sier den Høye, den opphøyde, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig.» Det var utelukkende til Jehova Gud Jesus henvendte seg med ordene: «Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg.» Og til sine disipler sa han: «I skal ikke kalle noen på jorden eders far: for én er eders far, han som er i himmelen.» (Joh. 17: 11 og Matt. 23: 9) Disse skriftstedene har samme ordlyd i den katolske Douay-oversettelsen av Bibelen. Protestantene finner bare ett sted ordet «reverend», som betyr «ærverdig», i den engelske kong Jakob-oversettelsen og den amerikanske standard-oversettelsen, og der er det brukt om Jehova Gud: «Hellig og ærverdig er hans navn. Jehovas frykt er visdoms begynnelse.» (Sl. 111: 9, 10, AS; AV) Den sanne kristne, som tilber den sanne Gud, vil ikke gå på akkord i dag og tilskrive denne verdens guder og mektige personligheter de ting som tilhører Gud. Han følger Jesu ord: «Betal derfor tilbake ... til Gud det som er Guds.» — Matt. 22: 21, NW.
20. Hvilken dom imot Jerusalem viser at det ikke er mulig å blande det som er Guds, med verdslig religion, og likevel oppnå Guds godkjennelse?
20 Vi kan ikke blande det som er Guds med det som tilhører de verdslige religioner, og samtidig få Guds godkjennelse. Det vant ikke Hans godkjennelse den gang Jerusalem falt fra den åpenbarte tilbedelse av Jehova Gud, og på religiøs vis holdt på hans navn, men samtidig sverget ved falske guder. Han advarte dem om sin vredes dag og sa til dem: «Jeg vil rekke min hånd ut mot Juda og mot alle Jerusalems innbyggere, og jeg vil utrydde ... dem som på takene tilber himmelens hær, og dem som tilber [Jehova] og sverger ham troskap, men på samme tid sverger ved sin konge [Molok, fotnote til Jer. 49: 1], og dem som har vendt seg bort fra [Jehova], og som ikke har søkt [Jehova] og ikke spurt etter ham.» — Sef. 1: 4—6.
21. Hvilke begivenheter og hvilken dom ved Sinai berg viser det samme?
21 Ved foten av Sinai berg ga Moses’ bror Aron etter for folkets røst da de ønsket synlige guder, og han lagde en gullkalv. Så sa israelittene, i samsvar med ånden i kalvedyrkelsen i Egypt som de hadde forlatt: «Dette er din Gud, Israel, som førte deg opp fra Egypts land.» Aron bygde et alter for kalven og lot utrope: «I morgen er det høytid for [Jehova]!» Høytiden utartet til å bli en vill, larmende fest med moralske utskeielser. Jehovas vrede ble opptent over dette forsøk på å knytte ham til demontilbedelsen. Under ledelse av hans profet Moses ble kalveavguden knust til støv, og om lag 3000 av dem som hadde tatt del i festen, falt for Jehovas skarpretteres hånd. — 2 Mos. 32: 4—28.
22. Hvordan falt Jeroboam i den samme snaren? Hva ble resultatet ?
22 Flere hundre år senere, da ti stammer brøt ut fra Juda og Jerusalem etter kong Salomos død, prøvde Israels konge Jeroboam å lede sitt folk bort fra å gå opp til Jehovas tempel i Jerusalem for å tilbe. Jeroboam nøyde seg ikke med én gullkalv; han lot lage to, og stilte dem opp i Betel og Dan. Så ga han disse kalvene æren for den befrielsen Jehova hadde utvirket for Israel, og han tok opp ordene til de frafalne israelitter ved Sinai og sa: «I har nå lenge nok dratt opp til Jerusalem: se, her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra Egypts land.» (1 Kong. 12: 25—29) Hva ble resultatet av dette? Nasjonen endte i ødeleggelse to hundre og femti år senere, overgitt til sine fiender av Jehova Gud. Alle disse ting, sier apostelen Paulus, var et advarende eksempel for de kristne, forat de aldri skulle inngå kompromiss med falsk religion, demonreligion. Den sanne Gud vil aldri unnskylde oss eller spare oss for den ødeleggelse som kompromisser uvegerlig fører med seg. Det er en snare som fører en i ødeleggelse. — 1 Kor. 10: 6, 11.
23. Hvilken kurs har kristenheten tatt som viser at den har ignorert definisjonen av ren religion?
23 Kristenheten har ikke ofret noen oppmerksomhet på definisjonen av ren, ubesmittet religion, som ikke bare betyr å ta seg av enker og foreldreløse, men også å holde seg uplettet av verden. Vi kan ikke ta ild inn på brystet vårt uten å brenne klærne: vi kan ikke inngå kompromiss med fienden og stifte vennskaper med denne verden, og likevel fortsette å være uplettet og ufordervet, og fri med den frihet som bare sannheten kan gi. Kristenhetens nåværende moralske, sosiale og åndelige tilstand gir oss bevis for det. Fra det andre hundreåret av har dens grunnleggere inngått kompromiss med de hedenske læresetninger, som for eksempel læren om treenigheten og menneskesjelens udødelighet. Hvorfor? For å bli populære og for å ta seg vise ut i verdens øyne, for ikke å se altfor annerledes ut enn verden og derved måtte lide spott og forfølgelse. Og i det fjerde hundreåret, fra keiser Konstantins tid og framover, bøyde kristenhetens grunnleggere seg for statens krav om overoppsynet. Kristenheten forspilte sin uavhengighet og sitt håp om å bli Kristi brud, ved i stedet å bli kirken til den politiske stat, det romerske keiserrike.
24. Hvilken straff vil kristenhetens utukt bringe? Når?
24 Slik åndelig utukt betydde fiendskap mot Gud, og den kommer snart til å bringe over kristenheten en straff lik den som var foreskrevet for skjøker og horkarler i Guds lov for fortidens Israel. Jehova Gud er nå i sitt tempel for ren tilbedelse, og sier til alle som bekjenner seg for å være Guds folk: «Jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Mal. 3: 1, 5) Derfor vil kristenheten bli den første som blir ødelagt i Harmageddon med en brennende ødeleggelse som er til pass for en umoralsk, utuktig organisasjon som er falt fra den rene religion.
25. Hva ble resultatet av at kristenheten har adoptert hedenskapet? Hvordan blir den advart?
25 Kristenheten har ikke hatt styrke nok til å stå imot den besmittelse som blir følgen av å inngå kompromiss med falsk religion, like lite som det naturlige Israel i fortiden hadde styrke til det. Kristenheten mente å hellige hedenske læresetninger, filosofier, ritualer og skikker ved å ta dem opp i sitt religiøse system, men i stedet har den besmittet seg med denne verden. Den har vanhelliget Kristi navn som den bærer. Likevel foregir den å være trolovet med ham. Etter å ha pekt på hva kompromiss med verden og etterligning av den førte til i Israels tilfelle, advarer Guds ord kristenheten: «La den som tror han har en sterk stilling, passe seg så han ikke faller. Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord. Eller ’egger vi Jehova til nidkjærhet’? Vi er da vel ikke sterkere enn han?» (1 Kor. 10: 12, 21, 22, NW) Nei, det er vi sannelig ikke. Vi kan derfor ikke tillate oss å egge ham til nidkjærhet ved å vende oss til tilbedelsen av falske guder etterat vi har kommet i forhold til ham som hans paktsfolk, folket for hans navn, slik som fortidens Israel hadde.
26. Hvordan ble Israels fordervelse på grunn av kompromisser vist? Hvordan er det et blide på kristenheten?
26 For å vise den fordervelse som ble følgen for Israel på grunn av dette kompromiss, sa Jehova til denne nasjonen: «På hver høy bakke og under hvert grønt tre la du deg ned og drev utukt. Og enda hadde jeg plantet deg som en edel ranke, helt igjennom av ekte sæd; hvorledes er du da blitt omskapt for meg til ville skudd av et fremmed vintre? For om du enn ville tvette deg med pottaske og bruke meget lut, så skulle dog din misgjerning være skitten for mitt åsyn, sier [Jehova], Israels Gud. Hvorledes kan du si: Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke gått etter Ba’alene?» (Jer. 2: 20—23) Kristenheten påstår at den har sin opprinnelse i Kristus Jesus, som sa: «Jeg er vintreet, I er grenene.» Men uansett hvor ren kristenheten påstår at dens opprinnelse er, så er det en kjennsgjerning at i dag, etter alle de århundrer den har eksistert midt i denne verden, er den blitt til et dårlig, surt, vilt vintre i Guds øyne. Den bærer ikke Guds rikes frukter.
27. Er kristenheten hedensk? Hvordan er dens nåværende tilstand, og hva blir dens skjebne?
27 Hvis man stilte det spørsmålet i dag: Er kristenheten kristen eller hedensk? — så ville Bibelen svare: Den er hedensk! I likhet med hedenskapet i dag forkaster den Guds rike som nå blir forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Derfor blir kristenheten, i samsvar med Jesu egen lignelse om det sanne vintre og grenene, hogd av fra ham lik en død gren eller et rotskudd, og er bestemt til å bli kastet i ilden ved denne verdens ende og bli til aske. — Joh. 15: 1—6.
EN LEVNING FORBLIR TROFAST
28. Hvilken seier kunne tyde på at det er Satan som seirer i stridsspørsmålet om tilbedelse?
28 Kristenheten er blitt frafallen. «Guden for denne tingenes ordning» har fått overtaket over den. I tusener av år har han hatt resten av verden i sin makt under store religionssystemer, som for eksempel hinduismen, taoismen, buddhismen, konfucianismen, shinto, muhammedanismen, animismen og andre former for demonreligion, som nesten to milliarder av jordens beboere bekjenner seg til. Nå på dette sene tidspunkt viser alle ting at kristenheten er redningsløst fortapt, og dens skjebne er knyttet til den hedenske verdens skjebne. Det ser ut som om Satans seier over kristenheten er bevis for at han har vunnet den århundrelange kampen om stridsspørsmålet. Hva vil seire, tilbedelsen av Jehova eller tilbedelsen av Satan?
29. Hvilke spørsmål blir besvart med nei, og av hvem?
29 Men er det så at Satan har seiret fullstendig når det gjelder tilbedelsen eller religionen? Har det lykkes for ham å knuse tilbedelsen av Jehova og feie den vekk fra jordens overflate ved hjelp av alle sine forskjellige metoder for fordervelse og ødeleggende vold? Jehovas vitner, som var samlet i et antall av 22 250 ved et internasjonalt konvent i London den 4. august i fjor, svarte med et ettertrykkelig nei! Og det samme gjør de hundretusener andre av Jehovas vitner overalt ellers på jorden.
30, 31. Hvordan ble det fordervede Jerusalem og dets rike ødelagt to ganger, mens en trofast levning overlevde i begge tilfelle?
30 Seks hundre år før Kristus var byen Jerusalem og dens rike blitt til et dårlig vintre, og så førte Babylon og dets guder de overlevende jøder bort fra den ødelagte byen og til landflyktighet i et avgudsdyrkende fremmed land. Men en levning av israelittene hadde sine hjerter uløselig knyttet til Jehova Gud. Disse oppnådde å få overleve Babylons fall og vende tilbake til landet som Jehovas navn var nevnt over og gjenopprette den rene tilbedelse av ham der. Men i det første hundreåret av den kristne tidsalder hadde Satan Djevelen igjen fordervet den jødiske nasjon med menneskelagde, religiøse overleveringer og verdslig filosofi. I denne krisen var det igjen en liten levning av israelitter som bevarte troen på Jehovas ord og på hans løfte om en Messias som skulle befri dem. De anerkjente Jesus Kristus som den lovte Messias. Under hans ledelse skilte de seg ut fra den fordervede jødedoms dødsdømte religiøse system og dannet kjernen til den kristne menighet som er bygd på den urokkelige klippe Jesus Kristus.
31 Alt før jødedommens sentraliserte organisasjon eller system var blitt brutt i stykker og nasjonen var blitt atspredt da Jerusalem ble ødelagt av romerske legioner i år 70 e. Kr., var den tidlige kristne menighet blitt opprettet blant troende jøder og troende hedninger i og utenfor det romerske rike. Ved sin Sønn Jesus Kristus, som nå var herliggjort i himmelen, utgjøt Jehova Gud sin hellige ånd over disse sanne kristne i den apostoliske tid, og brukte dem til å gi et verdensomfattende vitnesbyrd om Guds kommende rike.
32. Hva er det som nå får det til å se ut som om Satan har vunnet? Men hvordan har Jehova gjendrevet utfordringen og sikret seieren for den rene tilbedelse?
32 Men hvordan er det i dag? Det som nettopp ble nevnt fant sted for nitten hundre år siden. I den tiden som er gått siden da, er kristenheten blitt helt og holdent fordervet, og i dag står den som et religiøst system som har brakt forhånelse over den sanne kristendoms, den rene religions, sak. Et fryktelig biprodukt av dens hyklerske, frafalne kurs er den ateistiske, internasjonale kommunisme! Dette anti-kristne sosiale politiske system har sverget å utslette kristenheten. Utsikten til en tredje verdenskrig med masseutryddelse ved hjelp av atomvåpen gir heller ikke kristenheten noen sikkerhet for at den skal få noen religiøs eksistens eller virksomhet etter krigen. Ut fra dette synspunkt ser det ut som om den falske gud Satan og hans verdensreligion denne gang har vunnet en sikker seier. Men det er ikke tilfelle! Igjen har Jehova gjendrevet den store motstanders utfordring. Igjen har han ført fram en levning for sitt navn, en levning som er innvigd til den rene tilbedelse av ham. La bare en tredje verdenskrig komme, ja, la bare denne verdens ende komme og med den, den frafalne kristenhets ende; likevel er Jehovas trofaste levning her for å bli, inntil den rene, ubesmittede tilbedelse er blitt belønnet med seier for sin troskap.
[Bilde på side 657]
Panteon i Roma