Bergprekenen — «Slik skal dere da be»

ETTER at Jesus hadde advart sine disipler mot på en hyklersk måte å henlede oppmerksomheten på seg selv når de ba, kom han med den berømte mønsterbønnen. Han begynte med å si: «Slik skal dere da be.» — Matt. 6: 9a.

Ordet «dere» sikter til Jesu tilhørere til forskjell fra hyklerne som han hadde nevnt tidligere. (Matt. 6: 5) Uttrykket «slik» henleder oppmerksomheten på en motsetning til bønnene til dem som var kommet i vane med å si «de samme tingene om og om igjen». (Matt. 6: 7, NW) Det er derfor tydelig at Jesus ikke oppmuntret sine tilhørere til bare å gjenta etter hukommelsen den bønnen han nå skulle til å lære dem.

Mønsterbønnen inneholder sju anmodninger. De første tre anmoder om at Gud må gå til handling for å helliggjøre sitt navn. De resterende fire dreier seg om menneskelige behov. La oss se på hver av disse i tur og orden.

1) «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig [bli helliget, NW].» (Matt. 6: 9b) Ettersom Gud er menneskenes Skaper og har sin bolig langt borte fra jorden, er det passende at vi, hans skapninger, kaller ham «Fader vår, du som er i himmelen». (Apg. 17: 24, 28; 2. Krøn. 6: 21; Jes. 66: 1) I det første århundre etter Kristus var det spesielt berettiget at jødene brukte dette uttrykket, ettersom Gud hadde frambrakt dette folket ved å utfri det av fangenskapet i Egypt og tre inn i et paktsforhold til det. Han var dette folkets «opphav». (5. Mos. 32: 6, 18; 2. Mos. 4: 22; Jes. 63: 16) Det at flertallsformen «vår» er brukt, er en erkjennelse av at andre enn den som ber, står i et nært forhold til Gud og tilhører hans familie av tilbedere.

Undertiden blir ordet «navn» brukt i Bibelen som synonym for selve personen. I Åpenbaringen 3: 4 (EN) leser vi for eksempel: «Dog har du noen få navn [personer] i Sardes, som ikke har smittet sine klær.» (Jevnfør Jesaja 30: 27, NW; Malaki 3: 16.) Uttrykket «la ditt navn bli helliget:› (NW) innebærer blant annet tanken om at Gud må gå til handling for å helliggjøre seg selv ved å fjerne fra sitt ihukommelsesnavn, Jehova, den vanære som er blitt ført over det helt siden det første menneskepar gjorde opprør i Edens hage. (Sal. 135: 13; Hos. 12: 6, GN) Som svar på denne bønnen kommer Gud til å fjerne ondskapen fra jorden. Angående den tiden leser vi: «Slik åpenbarer jeg min storhet og hellighet og gir meg til kjenne for øynene på mange folkeslag. Da skal de sanne at jeg er [Jehova].» — Esek. 38: 23; også 36: 23.

2) «La ditt rike komme.» (Matt. 6: 10a) Dette «rike» er Guds overherredømme slik det gir seg til kjenne ved en himmelsk messiansk regjering, som består av Kristus Jesus og de «hellige», som er forent med ham. (Jes. 9: 6, 7; 11: 1—5; Dan. 7: 13, 14, 18, 22, 27) Å be om at det må «komme», vil si det samme som å be om at Guds rike må komme mot alle som er motstandere av Guds styre på jorden. Ifølge Daniels bok skal «[Guds] rike . . . knuse og gjøre ende på alle de andre [jordiske] rikene, men selv skal det bestå i evighet». (Dan. 2: 44) Deretter kommer Guds styre til å gjøre hele jorden til et paradis hvor det hersker fred og rettferdighet. — Sal. 72: 1—15; 2. Pet. 3: 13; Åp. 21: 1—5.

3) «La din vilje skje på jorden som i himmelen.» (Matt. 6: 10b) Dette er ikke en bønn om at Guds vilje må bli gjort av menneskene slik den blir gjort av englene i himmelen, selv om dette riktignok også kommer til å bli en realitet. (Sal. 103: 19—22; 148: 1—14) Det utgjør i stedet en bønn om at Gud selv må handle i samsvar med det som er hans vilje med jorden. Salmisten uttrykker det på denne måten:

«Alt han vil, det gjør han i himmelen og på jorden, i havet og alle de store dyp. Han slo de førstefødte i Egypt, både av folk og fe. Han sendte tegn og gjorde under i landet ditt, Egypt, mot Farao og alle hans tjenere. Han slo ned mange folkeslag og gjorde ende på sterke konger.» — Sal. 135: 6, 8—10.

Å be om at Gud må utføre sin vilje på jorden, er en bønn om at han må gjennomføre de gode hensikter han har med vår planet, deriblant å fjerne sine motstandere en gang for alle, slik han gjorde i mindre målestokk i gammel tid. — Åp. 19: 19—21; Sal. 83: 10—19.

4) «Gi oss i dag vårt daglige brød.» (Matt. 6: 11) I Lukas’ evangelieberetning lyder denne anmodningen slik: «Gi oss vårt brød for dagen i samsvar med dagens behov.» (Luk. 11: 3, NW) Når en ber Gud om å tilveiebringe det som er nødvendig for å dekke det daglige behov, styrker det vår tro på hans evne til å dekke sine tilbederes behov fra dag til dag. Det er ikke en bønn om overflod, men om at en må få dekket de daglige behov etter hvert som de oppstår. Det minner en om at Gud påbød israelittene å sanke mannaen, som var tilveiebrakt på mirakuløs vis, ’hver dag det de trengte’ og ikke noe mer. — 2. Mos. 16: 4.

5) «Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.» (Matt. 6: 12) Lukas viser at Jesus med «skyld» mente «synder». (Luk. 11: 4) Menneskene kan bare få tilgivelse av Gud hvis de allerede ’har forlatt’ dem som synder mot dem. (Se også Markus 11: 25.) Jesus understreker denne tanken ytterligere ved å tilføye: «For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt.» (Matt. 6: 14, 15) Gud tilgir bare dem som villig tilgir andre. — Jevnfør Efeserne 4: 32; Kolosserne 3: 13.

6) «Led oss ikke inn i fristelse.» (Matt. 6: 13a) Dette betyr ikke at Gud frister menneskene til å begå urette handlinger, for Bibelen sier: «Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.» (Jak. 1: 13) Den virkelige «Fristeren» som prøver å få menneskene til å synde mot Gud, er Satan Djevelen. (Matt. 4: 3; 1. Tess. 3: 5) Undertiden sier imidlertid bibelskribentene at Gud gjør eller forårsaker noe når han bare tillater det. — Rut 1: 20, 21; Fork. 7: 13; 11: 5.

Når vi ber Gud om ’ikke å lede oss inn i fristelse’, ber vi ham om at han ikke må tillate at hans trofaste tilbedere gir etter eller ’bryter sammen’ når det legges press på dem for å få dem til å være ulydig mot Gud. Apostelen Paulus skriver angående dette: «Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det.» — 1. Kor. 10: 13.

7) «Frels oss fra det onde [den onde, NW].» (Matt. 6: 13b) Dette er en bønn om at Djevelen ikke må få lov til å beseire trofaste tilbedere av Gud. (Jevnfør Salme 141: 8, 9.) Jesu disipler kan ha full tillit til Guds evne til å besvare en slik bønn. Apostelen Peter skriver: «Herren vet altså å utfri de gudfryktige av prøvelser.» — 2. Pet. 2: 9; jevnfør Åpenbaringen 3: 10.