for hans gjenkomst. Samtidig med at Kristus i vår tid har ledet innhøstningen av de sanne «rikets barn», utfører han også et annet arbeid, et arbeid som består i å samle inn en stor skare av «andre får», som ikke kommer til å bli himmelske konger, og som ikke er innbudt til å ta del i det himmelske bryllup. Disse vil fortsette å være på jorden og danne grunnlaget for en «ny jord», det vil si et rettferdig menneskesamfunn, i løpet av de 1000 år da menneskeheten skal bli velsignet. Mange mennesker i vår tid kan få opplysning fra de sanne «verdens lys» og bli en del av den ’store skare’ som nå blir samlet inn. — Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9—17

Spørsmål fra leserne

● I 1 Korintierne 10: 13 (NW) skrev apostelen Paulus: «Ingen fristelse har kommet over dere som ikke er vanlig for mennesker. Men Gud er trofast, og han vil ikke la dere bli fristet mer enn dere kan tåle, men sammen med fristelsen vil han også sørge for en utvei, slik at dere kan bli i stand til å utholde den.» Hvor kommer en slik fristelse fra, og hvordan sørger Gud for en utvei for de kristne? — USA.

Som det ble vist ved det som hendte israelittene i ørkenen, og som Paulus omtalte i de foregående versene, kommer «fristelsen» ved at en kommer opp i situasjoner som kan få en til å bryte Guds lov. Paulus skrev tidligere i dette kapitlet: «Disse ting skjedde som forbilder for oss [kristne], for at ikke vi skal ha lyst til det onde, liksom de hadde lyst til det. Bli heller ikke avgudsdyrkere, liksom noen av dem, som skrevet er: Folket satte seg ned for å ete og drikke og sto opp for å leke! La oss heller ikke drive hor, liksom noen av dem drev hor og falt på en dag tjuetre tusen! La oss heller ikke friste Kristus [Jehova, NW], liksom noen av dem fristet ham og ble ødelagt av slanger! Knurr heller ikke, liksom noen av dem knurret og ble ødelagt av ødeleggeren!» — 1 Kor. 10: 6—10.

Var disse situasjonene av en slik art at israelittene ikke kunne motstå de fristelser som de dermed ble utsatt for? La oss se hva som skjedde. Israelittene fikk lyst til «det onde» på et tidspunkt da Jehova på mirakuløst vis skaffet til veie så mange vaktler at de hadde nok for en hel måned. De hadde en tid vært uten kjøtt, men de hadde fått nok manna å spise. Likevel ga de etter for fristelsen til å la seg lede av sitt begjær på en slik uhemmet måte at «den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer» eller om lag 20 hektoliter med vaktler. — 4 Mos. 11: 19, 20, 31—35.

Da Moses tidligere mottok loven på Sinai berg, ble israelittene det som Paulus omtaler som «avgudsdyrkere». De begynte med kalvedyrkelse og ga etter for sanselige lyster. Hvorfor? Det at deres synlige leder ikke var blant dem, skapte en situasjon som innebar en fristelse, for de sa til Aron: «Kom, gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra Egypts land — vi vet ikke hva det er blitt av ham.» — 2 Mos. 32: 1, 6.

Like før israelittene skulle gå inn i det lovte land, ble tusenvis av dem forført av moabittiske kvinner. Ved at de hadde samkvem med disse kvinnene, ble deres lidenskap vakt i en slik grad at de gjorde seg skyldige i seksuell umoral. Det er denne hendelsen Paulus siktet til da han skrev at mange tusen falt på en dag på grunn av synd. — 4 Mos. 25: 1.

Noen ganger ga israelittene også etter for fristelsen til å handle opprørsk og knurre. Ved én anledning talte de mot Jehova og Moses og sa: «Hvorfor har I ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat.» (4 Mos. 21: 5) Ved at de på den måten knurret, ’fristet de Jehova’ ved å sette hans tålmodighet på prøve. De drev ham til å vise hvorvidt en som knurret, kunne forbli ustraffet.

En av de gangene da israelittene ikke motsto fristelsen til å knurre, var etter at opprørerne Korah, Datan og Abiram og de som hadde sluttet seg til dem, var blitt utryddet. De begynte å gi uttrykk for at det var urettferdig at opprørerne var blitt drept. I 4 Mosebok 16: 41 sies det: «Dagen etter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det er I som har slått [Jehovas] folk i hjel!» Fordi israelittene fant feil ved den måten rettferdigheten ble utøvd på, døde 14 700 av dem under en hjemsøkelse som Gud lot ramme dem. — 4 Mos. 16: 49.

Ingen av fristelsene var tydeligvis av en slik art at israelittene ikke kunne ha motstått dem. Men israelittene ga etter for fristelsen fordi de glemte Jehova, hans kjærlige omsorg for dem og hans rettferdige lover og veier. De mistet troen.

Israelittene ble utsatt for fristelser som er vanlige for mennesker, og det samme er tilfelle med de kristne. Hvis de kristne gjør seg de nødvendige anstrengelser for å motstå slike fristelser og stoler på at Jehova Gud vil holde dem oppe, vil de kunne forbli trofaste. Dette skyldes at «Gud er trofast» og ikke vil la sitt folk bli ’fristet mer enn de kan tåle’. Han vil aldri svikte eller forlate sine tjenere ved å la dem komme ut for situasjoner eller forhold som gjør det umulig for dem som mennesker å gjøre hans vilje.

Når Jehova tillater at forskjellige forhold og