Godhetens og vennlighetens makt
«Elsk eders fiender og gjør vel og lån uten å vente noe igjen! så skal eders lønn være stor, og I skal være den Høyestes barn; for han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertige, liksom eders Fader er barmhjertig.» — Luk. 6: 35, 36.
1. Hvorfor og på hvilken måte er godhet en makt?
GODHET er en makt fordi den har sin kilde i Jehova, den høyeste Gud, den store Giver av «all god gave og all fullkommen gave». Jehova foregår med et fullkomment eksempel ved å vise godhet mot alle, selv «mot de utakknemlige og onde». Godhet er en makt som gir god lønn ettersom den hjelper de kristne til å ligne sin Far i himmelen. For en lønn det ligger i å være et av den Høyestes barn! Ja, som Jesus sa: «Så skal eders lønn være stor.» Disse ordene minner oss om den guddommelige regel som ble uttalt for lenge siden angående godhetens makt: «En godgjørende mann gjør vel mot seg selv.» Et menneske som viser godhet, tror kanskje at han gir sin godhet bort, men i virkeligheten kommer den tilbake og lønner den som elsker og praktiserer godhet fordi han ønsker å være som sin Far i himmelen. — Jak. 1: 17; Luk. 6: 35; Ordspr. 11: 17.
2, 3. a) Hvordan kommer verdslige verker om vennlighet og godhet til kort, og med hvilke resultater? b) Hvilket rett motiv bør drive en til å vise godhet?
2 I denne verdens bøker står det meget om den lønn godhet og vennlighet gir. Denne egenskap blir lovprist av filosofer og folk som skriver om takt og tone, om etikette og om kunsten å virke tiltrekkende. Men de som fortrøster seg til deres verdslige verker, frambringer ikke Guds ånds frukt, og deres utsøkte høflighet og korrekte opptreden i det ytre skjuler ofte et hjerte som står Guds ånd imot. Hvor ligger feilen? Varme og kjærlighet mangler fordi Jehova og hans vilje blir satt ut av betraktning.
3 Fordi Jehova blir satt ut av betraktning i disse verdslige drøftelser av vennlighet, er det ikke så underlig at enkelte mennesker benytter seg av vennlighet for å oppnå selviske fordeler. De viser vennlighet, men de venter noe igjen, de ønsker å oppnå en eller annen gunstbevisning til gjengjeld. De benytter vennlighet som penger, det vil si til å kjøpe det de ønsker. Deres motiv er galt. Når de kristne lar sin vennlighet og godhet komme til uttrykk i det praktiske liv, gjør de det «uten å vente noe igjen». De viser godhet fordi de elsker sin himmelske Far. Når vi elsker et menneske, blir vi ofte forundret over hvordan vi, tilsynelatende uten å anstrenge oss, etterligner noen av vedkommendes gode trekk og egenskaper. Da er det klart at kjærligheten burde få oss til bevisst å fremelske de egenskaper som særmerker Jehova Gud! «Bli etterlignere av Gud,» heter det i en guddommelig befaling. Det er bare ved å etterligne Gud at man kan godtgjøre at man er et av den Høyestes barn. Godhet hjelper de kristne til å etterligne sin Far i himmelen. — Ef. 5: 1, NW.
4. Forklar hvordan man gir uttrykk for godhet.
4 Hvordan gir man uttrykk for godhet? På mange måter: Ved å være tilbøyelig til å gjøre godt mot alle mennesker, ved å være barmhjertig, ved å være medfølende, ved å være godgjørende, ved å være tålmodig, ved å være vennlig, ved å være gjestfri, ved å være gavmild, ved å være hensynsfull, ved å være ømhjertet og ved å være velvillig. Godheten har sin rot i kjærligheten. Paulus sa: «Kjærligheten er tålmodig og god.» (1 Kor. 13: 4, AT) Eller som det heter i den vanlige norske oversettelsen: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig.» Godheten er mer enn vennlighet og høflighet, for den er velvillig og forekommende, ja, villig til å gjøre seg uleilighet for å hjelpe andre både i timelig og åndelig henseende.
Et guddommelig krav
5, 6. Oppgi grunner for hvorfor det er et guddommelig krav at vi skal vise godhet.
5 Godhet er nær forbundet med kjærlighet i Bibelen. Engelske bibeloversettelser bruker således uttrykket «loving-kindness» eller «kjærlig godhet» på mange steder hvor den norske oversettelsen bruker ordet «miskunnhet». Kjærlig godhet er godhet som bunner i kjærlighet, den slags kjærlighet som er trofast og lojal. Et menneske som har denne kjærlige godhet, viser at den hellige ånd bor i ham, for Guds ånds frukt er blant annet «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet [selvkontroll, NW]». Guds ånd forvandler et menneske og setter det i stand til å ikle seg den «nye personlighet» som det fordres at sanne kristne skal ha: «Ikle eder . . . inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet.» Godhet er derfor både et overbevisende tegn på kristen kjærlighet og en egenskap Gud fordrer at vi skal ha. — Gal. 5: 22, 23; Kol. 3: 12.
6 Gjennom hele Bibelen finnes det mange vitnesbyrd om at Jehova fordrer kjærlighet til godheten av alle som ønsker å vinne hans godkjennelse. «Han har vist deg, menneske, hva som er godt; og hva krever Jehova av deg, uten at du skal gjøre rettferdighet og elske godhet og vandre ydmykt med din Gud?» Det er ikke underlig at Jehova krever at vi skal elske godhet. Tenk hvor ofte de inspirerte forfattere lovsynger Guds kjærlige godhet! Vi bør i sannhet sette stor pris på denne egenskapen hos den himmelske Far! «Hvor dyrebar din kjærlige godhet er, o Gud!» Jehova krever med rette at menneskene skal ha denne egenskapen: «Det ønskverdige hos det jordiske menneske er dets kjærlige godhet.» Vi kan ikke behage Gud med offer alene. Gjennom profeten Hoseas sier Jehova: «Jeg ønsker godhet, og ikke offer.» En kristen kan bringe store offer i tjenesten for Gud, men hvis han mangler kjærlig godhet, kan han ikke godtgjøre at han er et av den Høyestes barn. Det er noe å tenke på dette at Jehova Gud har gitt den kjærlige godhet en slik framskutt stilling. Uten at man drives av kjærlighet og legger kjærlighet for dagen, kan man ikke motta noen belønning fra Gud selv om man bringer aldri så store offer: «Om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» — Mika 6: 8, AS; Sl. 36: 8, NW; Ordspr. 19: 22, NW; Hos. 6: 6, AS, fotnote; 1 Kor. 13: 3.
7. Hva er det den himmelske Far først og fremst ser etter hos menneskene?
7 Hvor tydelig det er at et menneskes motiver og dets egenskaper som har med hjertet å gjøre, betyr mer for Jehova Gud enn høy intelligens. Hvis Jehova først og fremst var interessert i høy intelligens, ville han ha utvalgt verdens vise og intellektuelle mennesker til å utføre det store arbeid med å forkynne det gode budskap om Riket over hele jorden. Men han har ikke utgytt sin ånd over de stolte og vise i denne verden. Apostelen sier at «ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne . . . for at intet kjød skal rose seg for Gud». De menneskene Gud kan bruke, er slike som søker å være lik sin himmelske Far, og det er: deres ’lønn som skal være stor’. — 1 Kor. 1: 26—29.
8. Hvilken belønning gir det en i det daglige liv at man praktiserer godhet?
8 Det å praktisere godhet nå, gir mange belønninger. Godheten er en makt som hjelper oss til å gjøre det rette i alle livets anliggender. Vi kan for eksempel lettere forstå oss på taktfullhet når vi er klar over at dette er noe som har sin rot i godhet og vennlighet. Hvis vi gjør det som er diktert av godhet, finner vi at vi dermed gjør det som er taktfullt, og mange Talmud-lignende regler for god tone blir således unødvendige. Høflighet kan defineres som godhet eller vennlighet i småting. Godheten kommer til uttrykk både i vår tale og i våre handlinger. Man kan kanskje synes det er en liten ting å bruke uttrykket «vær så snill» og lignende, men når det er et utslag av kjærlig godhet og ikke bare er en høflighetsfrase, har det stor betydning. Vi kan ikke tenke oss at Abraham, Lot og Jehova bare benyttet slike uttrykk som en formalitet. — Se 1 Mos. 12: 11—13; 19: 1, 2, 18—20; 15: 5; 22: 1, 2, New World-oversettelsen, hvor ordet «please» eller «vær så snill» stadig forekommer.
9. Hvordan hjelper godheten en til å jage etter fred?
9 Godheten er en makt fordi den hjelper de kristne til å jage etter fred og opprettholde harmoniske forhold. Den jager misforståelser på flukt og rydder veien for tilgivelse. Under utøvelse av samtalens vanskelige kunst er det ikke alltid man får uttrykt sine tanker så klart som ønskelig kunne være, og det kan oppstå misforståelser. Her kommer godheten og vennligheten til hjelp og bevarer freden. Det er lett å komme til den rette forståelse når man utviser tålmodighet og godhet. Det er lett å tilgi et vennlig menneske. Selv om man blir uvennlig behandlet, vil ens egen vennlighet ta brodden av uvennligheten. Godhet og vennlighet hjelper alle til å leve i samsvar med apostelens råd: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig om noen har grunn til klagemål mot en annen.» — Kol. 3: 13, NW.
10. Hvilket bibelsk prinsipp kan man anvende når man skal løse problemer?
10 Godhet og vennlighet løser problemer. Når de kristne kommer opp i en situasjon som kanskje ikke blir spesielt behandlet i Bibelen, søker de et prinsipp som kan hjelpe dem til å finne en løsning på saken. Dette finner de i Efeserne 4: 32: «Vær gode mot hverandre.» Hvis noen spør: ’Hva bør jeg gjøre?’ er det derfor ingen tvil om hvilken handlemåte de bør følge: Gjør det som godheten dikterer, for det er det rette.
Godhet er ikke svakhet
11. Hvilket feilaktig syn har enkelte på godhet, og hvorfor er ikke godhet det samme som svakhet?
11 Hvis godheten skal kunne være en makt til å gjøre det rette både i menneskers og i Guds øyne, må den være uten svakhet. Det er en misforståelse å tro at godhet er en form for makelighet som gir seg utslag i at man tillater urette handlinger eller forhold i den kristne menighet. En kristen tilsynsmann kan ikke unnlate å påtale noe som ifølge Bibelen er galt, i den feilaktige tro at han dermed viser godhet. Godhet gjør en ikke blind for hva som er ondt eller i strid med Guds vilje. Foreldre viser ikke virkelig godhet når de lar sine barn gjøre alt de har lyst til. Misforstått godhet har ført til meget ungdomskriminalitet. I en kristen menighet kan det oppstå dårlige åndelige forhold hvis tilsynsmannen betrakter mangel på fasthet som godhet. Sann godhet er forbundet med fasthet for det som er godt i Guds øyne; den insisterer på lydighet mot Guds bud. Sann godhet behøver ikke å føre til at andre mister respekten for en og prøver å benytte seg av en. I Herren Jesus Kristus har vi et fullkomment eksempel på hvordan godhet og fasthet kan forenes.
12. Hva er sagt om Jesu Kristi godhet?
12 Har det overhodet vært noe annet menneske som har vist slik godhet som Herren Jesus? Han etterlignet sin Far i himmelen og foregikk dermed sine etterfølgere med et fullkomment eksempel. Denne verdens konger og herskere er i alminnelighet ikke lette å få i tale. De er under alle omstendigheter sterkt opptatt. Men Guds Sønn var alltid lett å få i tale og var aldri for opptatt til å hjelpe andre både i materiell og i åndelig henseende. For en medfølelse han viste! Da han så folkemengdene, «ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». Folk av alle samfunnslag følte seg fri til å søke kontakt med Jesus. Foreldre holdt seg ikke tilbake fra å gå til ham med barna sine: «De bar små barn til ham, for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem. Men da Jesus så det, ble han vred og sa til dem: La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til. Og han tok dem i favn og la sine hender på dem og velsignet dem.» Men selv om Jesus viste godhet på alle måter, var han fast med hensyn til det som var rett. — Matt. 9: 36; Mark. 10: 13, 14, 16.
13. Hvorfor viste ikke Jesus mangel på godhet da han avslørte det hyklerske presteskapet? da han irettesatte Peter?
13 Noen mennesker tror kanskje at Herren Jesus var uvennlig eller viste mangel på godhet, når de leser Matteus, 23. kapitel, der det står om hvordan Jesus avslørte og fordømte de hyklerske religiøse ledere. I virkeligheten var det de religiøse lederne som viste mangel på godhet, i og med at de hadde kastet vrak på Guds ufortjente godhet gjennom hans Sønn. Jesus sa: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og stener dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke.» De kastet vrak på Guds kjærlige godhet! Jesus var fast besluttet på å gjøre Guds vilje, og han irettesatte ikke bare det hyklerske presteskapet, men også sine egne disipler i de tilfellene da han ville ha vist mangel på godhet ved ikke å irettesette dem. Da Jesus «talte rent ut» til sine disipler om at han «skulle lide meget . . . og ihjelslås», irettesatte Peter ham. «Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg! Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» Jesus var ikke uvennlig. Sann godhet er en makt fordi den ansporer en til å gjøre Guds vilje. Det er ingen som er god hvis han gjør eller oppmuntrer andre til å gjøre det som ikke er i harmoni med Jehovas vilje. Jesus hadde på en kraftfull måte gitt uttrykk for Guds vilje, men likevel kom Peter med sterke innvendinger. Han fortjente en kraftig irettesettelse. — Matt. 23: 37; Mark. 8: 31, 32; Matt. 16: 22, 23.
14. Hva fant Paulus det nødvendig å gi fra tid til annen, og hvorfor var dette et uttrykk for godhet?
14 Apostelen Paulus ga likeledes kraftige irettesettelser i de tilfellene da det ville ha vært galt ikke å gjøre det. Paulus skrev til korintierne: «Men somme er blitt oppblåst, i den tanke at jeg ikke skulle komme til eder; men jeg kommer snart til eder, om Herren vil, og får da lære å kjenne ikke ordene, men kraften hos dem som er oppblåst; for Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Hva vil I? skal jeg komme til eder med ris, eller med kjærlighet og saktmodighets ånd?» Når Paulus hadde å gjøre med oppblåste og overmodige fredsforstyrrere, tenkte han ikke som så: ’Min godhet krever at jeg må la dem få sin vilje.’ Nei, han var modig nok til å bruke sin munns ris til å gi dem den rette tukt. Dette ville føre til gagnlige resultater både for de personene som ble tuktet, og for den kristne menighet. Resultatene av tukt viser at tukt er et uttrykk for godhet. Jehova selv unnlater ikke å tukte alle som ønsker å være hans sønner: «Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner. Dessuten våre kjødelige fedre hadde vi til opptuktere og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mer være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve? All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» — 1 Kor. 4: 18—21; Heb. 12: 7—9, 11.
15. Hvilken måte er det rett for en tilsynsmann å behandle Guds hjord på, og hvordan vil han gå fram overfor en overtreder?
15 En kristen tilsynsmann i vår tid vil behandle Guds hjord med kjærlighet og med saktmodighets ånd. Dette hindrer ham imidlertid ikke i å opptre med fasthet overfor dem som ville kunne utgjøre en fare for menighetens renhet og fred. Han vil gå fram på en vennlig måte overfor en overtreder, men hvis denne ikke retter på sin handlemåte, vil han kanskje måtte snakke mer bestemt til ham. Hvis overtrederen fortsetter med sin urette handlemåte, blir tilsynsmannen kanskje nødt til å tale til ham på en strengt irettesettende måte. Når Jesus og Paulus irettesatte andre, lot de ikke sinnet løpe av med seg og talte ikke på en måte som var upassende for en Guds tjener. En tilsynsmann i vår tid er på samme måte bestemt, men vennlig. Apostelen Paulus skrev følgende til Titus: «En tilsynsmann må være fri for anklage som en Guds forvalter, ikke egenrådig, ikke tilbøyelig til vrede . . . men en som elsker fremmede, en som elsker det gode, som er sunn i sinnet, er rettferdig, som har kjærlig godhet.» En kristen menighets lykke og sunnhet avhenger i stor grad av tilsynsmannens kjærlige godhet. — Tit. 1: 7, 8, NW.
16. a) Hvordan behandlet Paulus Guds hjord, og hvilket råd ga han en tilsynsmann i forbindelse med hvordan man skal vise vennlighet? b) Hvilken måte er den rette for en tilsynsmann å behandle gamle og skrøpelige på?
16 Apostelen Paulus talte meget om hvordan man skulle vise kjærlig godhet i menigheten. Han satte selv et strålende eksempel for alle tilsynsmenn. Han skrev til tessalonikerne: «Vi var milde iblant eder: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst. I er vitner, og Gud med, hvor hellig [tro mot kjærlig godhet, NW] og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblant eder, I troende.» I sine instrukser om hvordan man skal vise vennlighet mot alle i menigheten, skrev Paulus til tilsynsmannen Timoteus: «Tal ikke hårdt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet! Hedre enker som virkelig er enker!» I en familiekrets, hvor det råder sann kjærlighet, behandler alle medlemmene hverandre hensynsfullt og vennlig. Det bør være på samme måte i den kristne menighet. Tilsynsmennene skal vise samme respekt og vennlighet overfor noen som om de var deres fedre, overfor noen som om de var deres mødre og overfor noen som om de var deres kjødelige brødre eller søstre. Når de gjør dette, vil de også vite hvordan de skal behandle de syke og skrøpelige på en vennlig måte. Slike er kanskje ikke i stand til å gjøre det de gjerne skulle ønske å gjøre i den kristne tjeneste; de kan bare gjøre det som kreftene tillater. Tilsynsmennene må ikke behandle slike som om de skulle ha sviktet Guds sannhet. Det de trenger, er å bli oppmuntret, ikke å bli gjort motløse. En vennlig tilsynsmann er således. «ømt medfølende». Han prøver å forstå andres begrensninger. Ved sin egen kjærlige godhet oppmuntrer tilsynsmannen alle til å gjøre det de er i stand til, når det gjelder utbredelsen av det gode budskap om Guds rike. «Fortsett å være medfølende akkurat som deres Far er medfølende,» sa Herren Jesus. Ved å prøve å forstå de eldres og de skrøpeliges problemer og ved å tilby all den hjelp han kan gi, viser tilsynsmannen medfølelse og kjærlig godhet. — 1 Tess. 2: 7, 10; 1 Tim. 5: 1—3; Ef. 4: 32; Luk. 6: 36, NW.
Vennlighet, en tiltrekkende makt
17. Hvordan bør Jehovas kjærlige godhet få en til å reagere?
17 Vennlighet virker tiltrekkende, uvennlighet frastøtende. Hvor sterkt blir man ikke dratt til Jehova på grunn av hans kjærlige godhet! «Hans kjærlige godhet varer evinnelig» forsikrer hvert eneste vers i Salme 136 (NW) oss om. Når man leser det inspirerte Ord og lærer om Jehovas gode egenskaper og om hans vennlige foranstaltning for tilgivelse av synder, blir man dratt til ham gjennom hans Sønn. En slik godhet får en til å angre og vende om fra en verdslig handlemåte, slik det blir vist av Paulus i Romerne 2: 4: «Forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» Fordi de kristne erkjenner at godhet har en slik tiltrekkende makt, har de et sterkt og brennende ønske om å være lik sin Far i himmelen, slik at de ved sin egen godhet kan dra andre til tilbedelsen av Jehova Gud.
18. Vis forskjellen mellom den makt godheten har, og den makt uvennligheten har. På hvilken måte kan derfor en kristen hustru vinne en vantro ektefelle for Guds sannhet?
18 Kristne hustruer som har en vantro ektemann, kan dra sin ektefelle til Guds sannhet ved å opptre på en hensynsfull og vennlig måte. De prøver ikke å tvinge sannheten på sin ektemann, for de kjenner Guds vilje slik den blir uttrykt av Peter: «Likeså dere hustruer, underordne dere under deres egne ektemenn, så også de som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, fordi de har vært øyenvitner til deres rene ferd sammen med dyp respekt.» En hustru kan kanskje tidligere ha manglet respekt for sin manns lederstilling. Hun har kanskje opptrådt på en dominerende måte og kritisert og funnet feil ved enhver anledning. Hun kjente sannsynligvis ikke til det som sies i den inspirerte Ordspråksboken, nemlig at «en hustrus tretter er som et lekkende tak som driver en bort», og at det er «bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne». Hun kjente nok heller ikke til de kommentarer som er blitt gitt til disse skriftstedene av dr. Philip Lai, en australsk lege som har tilbrakt 12 år på polarekspedisjoner. New York Times for 24. november 1959 ga et referat av en tale han holdt, og sa i den forbindelse: «Masete hustruer, uutholdelige ekteskap og det at man var trett av å skulle holde seg på høyde med naboen, ble i dag oppgitt som noen av grunnene til at menn drar bort for å leve i det antarktiske isøde.» Uvennlighet frastøter, ja, den støter tydeligvis noen så langt bort som til det «øde land» ved Sydpolen! Vennlighet virker på den motsatte måte; den har en sterkt tiltrekkende makt. En hustru som ikler seg «den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og kjærlig godhet», vil kanskje «uten ord» vinne sin ektemann for Guds sannhet. Så stor makt har vennlighet! — 1 Pet. 3: 1, 2; Ordspr. 19: 13, NW; 21: 19; Ef. 4: 24, NW.
19. Forklar hvordan kristne kvinner oppnår sann tiltrekningskraft.
19 Apostlenes råd til kristne kvinner viser hva som i første rekke gjør dem tiltrekkende. I enkelte land blir pikene sendt på såkalte sjarm-skoler for at de skal lære hvordan de skal virke tiltrekkende. Hva blir resultatet? Svært ofte en verdslig sjarm som kalles glamour. Denne verdens raffinement og glamour kan nok bedra dem som følger denne gamle verdens normer, men de som har åndelig innsikt, lar seg ikke bedra. De vet at det er slike indre egenskaper som uselviskhet, verdsettelse, vennlighet, medfølelse og mildhet som i første rekke gjør en kvinne tiltrekkende: «Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller kledebon, men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud» og også for mennesker. Når en kristen kvinne frambringer åndens frukter, er hun i besittelse av en sjarm og ynde som denne verdens glamour og regler for takt og tone aldri vil kunne gi. Det som også her er det avgjørende, er at vi setter Guds vilje først og alltid prøver å etterligne vår Far i himmelen. — 1 Pet. 3: 3, 4.
20. Hvilken lønn gir godheten?
20 Godhet er en makt som gir god lønn. Godhet er en frukt av Guds ånd og en del av den «nye personlighet». Den er et guddommelig krav. Den er en hjelp til å løse problemer. Den er en makt som er grunnlaget for taktfullhet, gode manerer og sann tiltrekningskraft. Den jager misforståelser på flukt. Den gjør det lett å tilgi andre. Den står fast for det som er rett. Den hjelper de kristne til å jage etter fred og til å dra andre til Jehova og hans sannhet. Den hjelper oss til å adlyde påbudet: «Bli . . . etterlignere av Gud.» Hvis vi har lagt vinn på godhet og medfølelse og vennlighet av denne grunn, vil vi få sanne Jesu ord: «Eders lønn [skal] være stor, og I skal være den Høyestes barn.» — Ef. 5: 1, NW; Luk. 6: 35.