Begge skapt for en bestemt rolle

INGENTING kan forandre den grunnleggende kjensgjerning at det er to kjønn i den menneskelige familie. De barn som blir født, vil enten være gutter eller piker.

Men hvor grunnleggende er ulikhetene i de to kjønn? Hva innebærer disse ulikhetene? Finnes det en levemåte som passer best for hvert kjønn?

Hvis du undersøker det levende skaperverk, vil du finne at det vanligvis er en levemåte som passer best for hver enkelt levende organisme. Trives for eksempel palmetrær eller kaktusplanter i de kalde, nordlige strøk? Nei, de liker seg best i de varme strøk. Douglasgranen foretrekker imidlertid det kaldere klimaet i nord. Isbjørnen finner seg best til rette der hvor det er kaldt, mens sjiraffen liker seg best der hvor det er varmt.

Levende organismer kan riktignok i en viss utstrekning tilpasse seg endrede forhold, men jo lenger bort de kommer fra de forhold som passer dem best, desto flere problemer får de.

Det samme gjør seg gjeldende i forholdet mellom mann og kvinne. Jo lenger mannen og kvinnen beveger seg bort fra det som vil være best for dem, desto flere problemer vil de få.

Grunnleggende ulikheter

En bør være klar over at det finnes grunnleggende ulikheter mellom mannen og kvinnen som det ikke lar seg gjøre å bortforklare. Ulikhetene er tydelige i selve det fysiske utseende og i kjønnsorganene. Den kjensgjerning at mannen er kraftigere bygd og sterkere, er også fastlagt i den genetiske koden.

La oss i denne forbindelse se på de rekorder som er blitt satt ved de olympiske leker. Den olympiske rekorden i løp på 100 meter er 9,9 sekunder for menn, mens den for kvinner er 11,0 sekunder. På denne korte avstanden kan mennene krysse mållinjen mellom ni og ti meter foran kvinnene. Den olympiske rekorden i høydehopp er 2,24 meter for menn, mens den er 1,82 meter for kvinner. I alle konkurranser viser det seg at mennene løper og svømmer hurtigere, hopper høyere og oppnår bedre resultater i kulestøt enn kvinnene.

Hvorfor har mennene større fysisk styrke? Fordi de ble skapt for en annen rolle i livet enn kvinnene. De skulle utføre det tyngste arbeidet og ta ledelsen i å dra omsorg for og beskytte familien.

Gjør dette kvinnene underlegne? Er en velskapt kvinneskikkelse en velskapt mannsskikkelse underlegen? Er den mindre verdifull eller mindre nyttig? Er eiketreet rosen «overlegen»? De er begge verdifulle, hver på sin måte.

Det er ikke bare en forskjell i mannens og kvinnens kropp hva bygning og styrke angår, men kvinnen gjennomgår også forskjellige fysiske perioder, for eksempel menstruasjonen og klimakteriet. Vi kan således ikke komme bort fra at det finnes en rekke grunnleggende ulikheter mellom mannen og kvinnen rent fysisk. Ja, vitenskapsmennene kan avgjøre om en celle fra et menneske tilhører en mann eller en kvinne, uten at de har noen opplysninger som hjelper dem til å trekke en slik slutning. En kilde påpeker: «Alle cellene i en manns kropp er annerledes enn cellene i en kvinnes kropp.»

Andre ulikheter

Ettersom det finnes slike uforanderlige, fysiske ulikheter mellom mannen og kvinnen som er fastlagt i deres genetiske kode, burde det ikke forbause noen at det også finnes følelsesmessige eller psykologiske ulikheter mellom dem. Antropologen Lionel Tiger ved Rutgers universitet sier:

«Det finnes kort sagt mange beviser for at ulikhetene mellom mann og kvinne ikke ganske enkelt er et resultat av en sammensvergelse fra mennenes side, . . . de gjør seg gjeldende i så mange situasjoner og i så mange kulturer at kvinnesaksforkjempernes forklaring ikke i seg selv er tilstrekkelig til å hjelpe oss til å forstå dem, og for at det finnes biologiske årsaker til ulikhetene mellom kjønnene som ikke har noe med undertrykkelse av kvinnene å gjøre, men som snarere tjener til å sikre samfunnenes trygghet og en sunn oppvekst for barna. . . .

«Vi vet nå at det kompliserte DNA i den genetiske koden gjør det mulig for individet ikke bare å arve enkle fysiske trekk, som størrelse, form, og kjemisk oppbygning, men også et helt sett med anlegg for en bestemt oppførsel som følger med en viss fysiologi.»

Den genetiske koden bestemmer således mer enn de karakteristiske fysiske trekk som gjør de to kjønn forskjellige. Den gir også de to kjønn ulike følelsesmessige faktorer som gjør at de reagerer forskjellig. Kvinner er som regel mer ømhjertete enn menn. De har en tilbøyelighet til å være mer selskapelig anlagt, mer følsomme og mer hensynsfulle. De er ofte mer tålmodige enn menn.

Hvorfor ble mannen og kvinnen skapt med ulike fysiske og følelsesmessige egenskaper? Fordi de ble skapt for hver sin rolle.

Områder hvor kvinnen er mannen overlegen

Dette kommer spesielt tydelig til uttrykk i kvinnens rolle som mor. Hun er ikke bare rent fysisk skapt slik at hun kan føde et barn og gi det næring, men hun har også de følelsesmessige egenskaper som gjør henne i stand til å dra omsorg for barnet.

Den kjensgjerning at folkeslag jorden over opp gjennom historien har innsett nødvendigheten av og det forstandige ved å la mødrene dra omsorg for de små barna, tyder på at dette skyldes noe langt annet enn en sammensvergelse fra mennenes side. Det det tydelig viser, er at kvinnen ble skapt for en annen rolle enn mannen, men en rolle som gjør kvinnen betydningsfull for det menneskelige samfunn. Hvor betydningsfull? Spør deg selv: Hvor ville den menneskelige familie ha vært uten mødre? Den ville ikke ha vært til i det hele tatt! Bibelen sier: «Liksom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen.» — 1 Kor. 11: 12.

En mors kjærlighet er dessuten i større utstrekning enn en fars kjærlighet nødvendig for at et spebarn skal utvikle seg normalt. Omfattende undersøkelser av barn som er blitt oppdratt på barnehjem, viser at de som manglet en mors kjærlige omsorg, hadde pådratt seg skader som de fleste av dem aldri helt kom seg etter. Det var langt mer sannsynlig at disse barna skulle vokse opp med alvorlige følelsesmessige, mentale og til og med fysiske problemer, enn at andre barn skulle gjøre det.

Dr. Peter Neubauer, som er leder for et senter i New York hvor en beskjeftiger seg med barnets utvikling, sier:

«Den kjærlighet og hengivenhet [barnet] får fra sin mor eller en som har trådt i morens sted, særlig i den kritiske tiden fra dets fødsel til det har passert treårsalderen, vil gjennom hele livet sette sitt preg på dets følelsesmessige utvikling. . . ..

«Før pleide vi bare å si at en mor skulle holde barnet sitt mens hun ga det mat. Nå vet vi at ’kjælingen’ (berøringen), de ’blide ansiktsuttrykkene’ (det barnet ser) og de ’kjærlige ordene’ (lydene) sammen med det barnet lukter og smaker, virkelig er av uhyre stor betydning i spebarnsalderen.

«Det er småpratingen, syngingen, det at moren smiler til barnet og det smiler tilbake, det at moren trykker barnet inntil seg, vogger det, løfter det i været og ler, som står som et uttrykk for ’kjærlighet og hengivenhet’. . . .

«Hvis noe har gått galt, blir det vanskeligere og vanskeligere å bøte på skaden etter at barnet er blitt tre år.»

Har du noen gang betraktet en kjærlig mor sammen med sin baby? Hvor tydelig er det ikke at hun er den som best kan gi barnet det det trenger på dette tidlige stadium i livet! Det er ikke det at farens rolle er uten betydning, men på dette svært tidlige stadium i barnets liv er det morens rolle som er av størst betydning.

En tilfredsstillende rolle

En kvinne som forstår sin rolle i familien og ikke forsøker å spille en annen rolle, men går inn for å fylle sin plass, kan oppnå stor tilfredshet. En kvinne skrev til Ladies’ Home Journal: «Vi ble skapt til å være annerledes enn mannen, men det betyr ikke at vi er av mindre verdi. Det er mitt høyeste ønske å være feminin, ettersom det er min naturlige rolle i livet, og å oppmuntre min mann til å være mer maskulin, i samsvar med hans natur.»

En mor skrev: «Jeg for min del må si at den tid jeg har vært sammen med min mann, og de ting vi har opplevd sammen, har gitt meg de største gleder i livet. Men det innbefatter det å ha barna rundt seg, se dem vokse opp og være stolt av dem.»

En annen mor kommenterte det at kvinnene er blitt anklaget for å ha et «identitetsproblem». Hun sa at hun ikke hadde noe slikt problem, men at hun i stedet, var gjenstand for stor kjærlighet, hengivenhet og beundring fra sin manns og sine to barns side. Hun sa bønnfallende: «Kvinner, frigjør meg ikke fra alt dette!»

I en artikkel i bladet McCall’s ble det sagt: «Hva en mann [eller kvinne] enn måtte si, utretter den gjennomsnittskvinne som gjør livet hyggeligere for sin familie, mer enn et helt dusin industrimagnater som vier sitt liv til å framstille dampkjeler eller produsere automatiske baconskjæremaskiner.»

Når en kvinne har en mann, far eller bror som ikke forstår hennes rolle og hennes behov, og som ikke behandler henne på rette måte, kan hun imidlertid være svært ulykkelig. Det er ofte slike kvinner som snakker om frigjøring.

Hvordan bør så en mann behandle en kvinne? Hvordan bør en mann behandle sin hustru? Og er det å få barn kvinnens viktigste oppgave i livet?

[Bilde på side 11]

Det er tydelig at kvinnen er best egnet til å gi et nyfødt barn det det trenger. Men er rollen som mor kvinnens viktigste rolle i livet?