å følge en eller annen populær stil, så spør deg selv: ’Gjør jeg det for å etterligne verdslige mennesker?’

«Selve naturen» lærer oss

27, 28. a) Hvordan hjelper apostelen Paulus oss til å avgjøre om en mote er passende for de kristne? b) Hva sier noen bibelforskere om Paulus’ bruk av ordet «naturen»?

²⁷ Bibelen inneholder ikke noen bestemte regler for hvor langt hår en bør ha, eller hvor skjørtekanten bør gå. Men apostelen framholder under inspirasjon gode retningslinjer som vil gjøre oppriktige, innvigde kristne og menigheten i stand til å avgjøre om en mote eller en skikk er passende og sømmelig. Han sier: «Lærer ikke endog selve naturen eder at dersom en mann lar håret vokse langt, er det ham til vanære, men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære? for det lange hår er gitt henne til slør.» — 1 Kor. 11: 14, 15.

²⁸ Bibelforskeren Albert Barnes sier om disse ordene av apostelen:

«Ordet naturen . . . betegner tydeligvis den sansen for hva som er sømmelig, som alle mennesker har, og som kommer til uttrykk i enhver alminnelig utbredt skikk. . . . Det er det som menneskene ut fra sin naturlige sans mener er passende. . . . På dette stedet sikter derfor ordet ikke til kjønnenes natur, . . . eller til alminnelig skikk og bruk, . . . men det sikter til en dyp, indre følelse av hva som er rett og riktig.»

Og greskfilologen dr. A. T. Robertson sier:

«Her sikter det til en medfødt sans for hva som er passende (jfr. Rom. 2: 14), i tillegg til alminnelig skikk og bruk, men en sans som er basert på den objektive ulikhet i tingenes natur.»

29. a) Hvorfor trenger ikke en kristen regler for å vite hva han skal gjøre, og hva han ikke skal gjøre? b) Hva bør en gjøre hvis en i noen tilfelle ikke vet hva som er riktig?

²⁹ Det er derfor ikke nødvendig å ha regler som sier nøyaktig hva vi skal gjøre, og hva vi ikke skal gjøre. Hvis vi er kristne og i vårt hjerte elsker det som er rett, vet vi på grunn av naturen, særlig på grunn av vår oppøvde samvittighet, om noe er til ære eller vanære for det gode budskap vi forkynner. Vi vet om vi bygger opp eller bryter ned menighetens omdømme i andres øyne. Men hvis noen ikke vet det, bør de være villige til å ta imot veiledning av den kristne menighets opplyste samvittighet. De bør ta imot de gode råd de får, og stole på de ansvarlige brødres dømmekraft. — Ordspr. 12: 15.

30. a) Hvilken forpliktelse hviler på alle som har ansvarsfulle stillinger i menigheten? b) Hvilket prinsipp vil hjelpe oss til å handle riktig? c) Hvorfor bør vi være mer opptatt av våre plikter enn av våre rettigheter?

³⁰ Sanne kristne elsker hverandre, og de som innehar ansvarsfulle stillinger, er forpliktet til å gjøre det som er best for deres brødre, både ved sitt eksempel og ved den veiledning de gir. Og vi bør alle i alt vi gjør, la oss lede av prinsippet: ’La oss være en pryd for Gud, vår frelsers lære.’ Hvis vi ivaretar våre plikter og arbeider helhjertet som for Jehova og ikke for mennesker, vil Jehova lønne oss med velsignelser som langt overgår de «rettigheter» som vi kunne tilta oss, og han vil dessuten gi oss et langt liv under fredelige og trygge forhold. — Titus 2: 10; Kol. 3: 23, 24; Ordspr. 3: 1, 2.

’Pinlig hvis Jesus blir kalt Gud’

● Teologen Vincent Taylor skriver følgende i The Expository Times: «Evangeliene viser tydelig at Jesu kunnskap var begrenset, at han stilte spørsmål for å få opplysninger . . . at han kom med innvendinger da den rike, unge rådsherren kalte ham ’gode mester’, og sa: ’Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten en, det er Gud.’ [Mark. 10: 18] Disse spørsmålene har stadig gjort det pinlig for oss og må fortsette å gjøre det hvis Jesus uten forbehold blir omtalt som Gud.» Men spørsmålene skaper ikke noe problem hvis en forkaster treenighetslæren og tror på det Jesus selv sa, nemlig at Gud, Faderen, er større enn Jesus Kristus. — Joh. 14: 28.