«Fortsett å gjøre dette til minne om meg»

ÉN GANG om året, på den bibelske datoen den 14. nisan, påskeaften, kommer Jehovas innvigde folk sammen over hele jorden i samsvar med Jesu påbud: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» (Luk. 22: 19, NW; 2 Mos. 12: 2—6) Herrens aftensmåltid blir med rette feiret hvert år på denne sanne påskeaften etter solnedgang i de lokale menigheter av Jehovas vitner.

Hvem blir innbudt til å være til stede? De få som er igjen av levningen av Jehovas åndssalvede, vil naturligvis være til stede, men også alle de som tilhører den ’store skare’, og som har et jordisk håp, blir på det hjerteligste innbudt sammen med alle dem som nylig er blitt gjort kjent med Jehovas foranstaltninger. (Åpb. 12: 17; 7: 4, 9) Er denne høytiden preget av ritualistisk formalisme eller mystisisme? Nei, på ingen måte. Denne årlige høytiden med de symbolske emblemene brødet og vinen minner dem som er til stede, om hva Jesus Kristus gjorde for dem for 1900 år siden, og hva alt dette betyr for dem i dag og i all evighet. — 1 Kor. 11: 23—26.

Hvordan blir denne viktige datoen fastsatt? I det første århundre feiret Jesus og de første kristne den 14. nisan (etter solnedgang) på den dagen som ble fastsatt av det jødiske presteskap i templet i Jerusalem. Det er verdt å legge merke til at Jesus spiste påskemåltidet den 14. nisan, slik det var påbudt i Moseloven. (2 Mos. 12: 6—8; 3 Mos. 23: 5; Matt. 26: 18—20) Han spiste ikke påskemåltidet den 15. nisan, slik de fleste jøder gjør i dag. Etter at templet ble ødelagt i år 70 e. Kr., har de kristne selv måttet fastsette datoen for den 14. nisan.

Da den romerske keiser Konstantin gjorde frafallen kristendom til statsreligion (år 325 e. Kr.), ble det på kirkemøtet i Nikea bestemt at påsken alltid skulle feires på den søndag som fulgte umiddelbart etter den første fullmåne etter vårjevndøgn. Vårjevndøgn er vanligvis den 21. mars. Hvis den 14. dag etter nymåne, som de betrakter som den dagen det var fullmåne, falt på en søndag, ble feiringen av påsken utsatt til den etterfølgende søndag. Dette var for å unngå at feiringen falt sammen med feiringen til jødene og den minoritetsgruppe av kristne som ble kalt quartodecimanere, som fortsatt feiret den 14. nisan. Kristenhetens «skjærtorsdag» til minne om Jesu siste aftensmåltid faller således alltid på en torsdag og dens «langfredag» til minne om hans død alltid på en fredag.

Jehovas salvede tilbedere hadde i hvert fall i 1880 forlatt den skikk som gikk ut på å feire Herrens aftensmåltid flere ganger om året, og som ble fulgt i kristenheten; de feiret det bare den 14. nisan etter solnedgang. Fra da av og til omkring 1919 godtok de salvede kristne de datoer for den 14. nisan som ble fastsatt ifølge den jødiske kalender. De var klar over at den jødiske kalender fastsatte «påsken» til den 15. nisan etter solnedgang. Disse salvede kristne feiret imidlertid Herrens aftensmåltid om kvelden den 14. nisan, slik Jesus gjorde. Men de brukte fortsatt den jødiske kalender hvert år når de skulle fastsette måneden nisan.

Den moderne jødiske kalender fastsetter begynnelsen på den jødiske måneden nisan ved hjelp av den astronomiske nymåne. Nymånesigden begynner imidlertid vanligvis først å bli synlig i Jerusalem minst 18 timer senere enn det som blir oppgitt i den jødiske kalender. I de senere år har Jehovas vitners styrende råd derfor hvert år gått ut fra det tidspunkt nymånen blir synlig i Jerusalem, som er den måten den 1. nisan ble fastsatt på i den bibelske tid. Derfor har det ofte vært en forskjell på en eller to dager mellom den datoen Jehovas vitner har feiret minnehøytiden på, og den datoen som har vært oppgitt som den 14. nisan i den moderne jødiske kalender.a

Ifølge vår nåværende beregningsmetode faller datoen for minnehøytiden tilnærmelsesvis på dagen for den første fullmåne etter vårjevndøgn. I 1975 var datoen for minnehøytiden torsdag den 27. mars etter solnedgang. Det var da regnet 14 dager fra den dag nymånen (nærmest vårjevndøgn) var synlig i Jerusalem. Torsdag den 27. mars 1975 var det også fullmåne. Datoen for minnehøytiden i 1976, utregnet etter vår nåværende metode, er onsdag den 14. april etter solnedgang. Den dagen er det også fullmåne. Hvis noen som tilhører Jehovas folk, i framtiden skulle miste kontakten med det styrende råd, vil de derfor kunne fastsette datoen for minnehøytiden nokså nøyaktig på grunnlag av lokale kalendere eller almanakker som viser datoen for den første fullmåne etter vårjevndøgn. Feiringen av minnehøytiden kan da finne sted etter solnedgang på den dag det er fullmåne.b

Hva bør gjøres hvis det oppstår en nødsituasjon den kvelden minnehøytiden skal feires? Hva kan en gjøre hvis det bryter ut en voldsom storm eller oppstår en krisesituasjon som gjør det umulig for medlemmene av den lokale menighet å komme sammen til fastsatt tid? I slike tilfelle vil det være på sin plass at brødre som bor i nærheten av hverandre, kommer sammen i mindre grupper, eller at medlemmene i de enkelte familier samles, hvis ikke annet lar seg gjøre. På denne måten kommer de sammen for å bli minnet om betydningen av minnehøytidens emblemer, usyret brød og vin. I slike nødsituasjoner kan en innvigd bror (eller en innvigd søster, hvis det ikke er noen bror til stede) kort gjennomgå de bibelske beretningene i Matteus 26: 17—30; Lukas 22: 7—23, 28—30 og 1 Korintierne 11: 20—31. Hvis en menighet må komme sammen i små grupper, kan det samlede antall tilstedeværende i disse gruppene sendes inn som hele menighetens rapport for antall til stede ved minnehøytiden.

Med hensyn til emblemene bør det bli gjort alle mulige anstrengelser for at de som tilhører den salvede levning, skal få servert brødet og vinen, selv om noen ligger syk hjemme eller på et sykehus. Bare i en helt eksepsjonell situasjon hvor en av de salvede ikke er i stand til å forsyne seg av emblemene den 14. nisan, kan han feire minnehøytiden den 14. dag i den neste lunarmåned (dagen for neste fullmåne), i samsvar med det prinsipp vi finner i 4 Mosebok 9: 10, 11 og 2 Krønikebok 30: 1—3, 15 angående forsinkede påskefeiringer. En slik forsinket feiring bør rapporteres straks etter den har funnet sted.

Hva kan gjøres hvis mer enn én menighet må bruke den samme Rikets sal? Når tidspunktet for programmet blir fastlagt, bør det tas hensyn til at den første menigheten må få tid til å forlate lokalet før den neste menigheten begynner sitt program. Med tanke på dette er det i noen tilfelle blitt leid flere lokaler når minnehøytiden skulle feires. Noen menigheter vil kanskje også finne det tilrådelig å feire minnehøytiden sammen. En samlet rapport kan da sendes inn med navnene på de menigheter som rapporten omfatter.

I hvilken rekkefølge inntraff begivenhetene på Jesu tid? Matteus var selv til stede da Herrens aftensmåltid ble feiret første gang. Han forteller om rekkefølgen av de ting som inntraff. Jesus og hans 12 disipler spiste påskemåltidet, som besto av stekt lam og usyret brød for å minne deltagerne om det som skjedde da israelittene ble utfridd av Egypt i år 1513 f. Kr. Det var ikke noen mystikk forbundet med bruken av det stekte lammet og det usyrede brødet. (Matt. 26: 17—19; Sl. 119: 2, 14) Da påskemåltidet var over, avslørte Jesus hvem som skulle forråde ham, nemlig Judas, som deretter ble sendt bort. (Matt. 26: 20—25; Joh. 13: 29, 30) Jesus var da tilbake sammen med de 11 trofaste apostlene, som han innstiftet det nye aftensmåltidet med, det aftensmåltid som innebar at de skulle nyte usyret brød og et beger med virkelig, rød vin. I begge tilfelle framsa Jesus en takkebønn, først over brødet og deretter over vinen. (1 Kor. 11: 24, 25) Etter at Jesus hadde kommet med noen ytterligere bemerkninger og bedt en bønn, avsluttet de med å synge lovsanger og gikk deretter ut til Oljeberget. Dette har fastsatt den vanlige framgangsmåten helt til vår tid. — Matt. 26: 26—30; Joh. 13: 31 til 18: 1.

Hva skal emblemene, brødet og vinen, minne oss om? Det usyrede brødet minner oss om Jesu kjødelige legeme, at han ’led i kjødet’ (1 Pet. 4: 1), at han ga sitt kjødelige legeme «for verdens liv» (Joh. 6: 51), at han er «Lammet, som er slaktet» (Åpb. 5: 12), og at lovpakten ble tatt bort, ’idet den ble naglet til korset’. (Kol. 2: 14) Den røde vinen minner oss om at Jesus har tjent som vår gjenløser, idet vi er blitt utfridd ved «Kristi dyre blod» (1 Pet. 1: 19), og at hans livsblod ble brukt til å gjøre den nye pakt gyldig, den pakt som hans medarvinger er blitt tatt med i (1 Kor. 11: 25). Selv om de som tilhører den ’store skare’, ikke forsyner seg av emblemene, blir de minnet om de goder Jesu handlemåte har ført til, og om den nye pakt, som vil bringe dem mange velsignelser. (Åpb. 7: 9, 10, 14) Jehova har sørget for at ikke bare de salvede, men også alle de som får evig liv her på jorden, skal bli utfridd gjennom Kristi offers sonende virkning. — 3 Mos. 16: 11; 1 Joh. 2: 2.

Hvordan blir møtet ledet? På minnehøytiden ønsker den broren som tjener som ordstyrer, forsamlingen velkommen, og møtet åpnes med sang og bønn. Deretter følger selve minnehøytidsforedraget. Det blir holdt av en kvalifisert foredragsholder (en av de salvede hvis det er mulig), som er valgt ut av de utnevnte tilsynsmenn. Det vil ikke være bra at flere brødre holder hver sin del av foredraget ved minnehøytiden, som et symposium. Det anbefales at foredragsholderen også ber de to korte bønnene over emblemene. (Matt. 26: 26, 27) Etter at emblemene er blitt servert og foredragsholderen har kommet med ytterligere kommentarer, kan den presiderende tilsynsmann komme med de avsluttende bemerkninger, hvis ikke han er den som holder selve talen. Møtet avsluttes med sang og bønn.

Det er bare de som tilhører den salvede levning, som forsyner seg av emblemene når disse blir sendt rundt i forsamlingen. Etter en kort bønn blir først brødet sendt rundt. Deretter, etter enda en bønn, blir vinen sendt rundt. Brødet og vinen blir ikke servert samtidig. De som er ’verdige’ til å forsyne seg, bør forsyne seg av begge emblemene. — 1 Kor. 11: 27, 28.

Bibelen sier at Jesus brøt brødet, tydeligvis for å kunne gi det til apostlene, som lå på begge sider av bordet. (Matt. 26: 26) Dette er ikke nødvendig under våre forhold i dag, ettersom Jesus ikke fastsatte en ritualistisk presedens. Det ligger ingen symbolsk betydning i at det usyrede brødet ble brutt. Husk at ingen av beinene i Jesu syndfrie, kjødelige legeme ble brutt da han døde. (2 Mos. 12: 46; Sl. 34: 21; Joh. 19: 33, 36) Hvor mange begre og fat som skal brukes, avhenger av hvor mange det er nødvendig å ha til å servere. Før møtet begynner, kan det legges et stykke usyret brød på hvert fat, og vinen kan helles oppi begrene.

Hva slags brød og vin skal brukes? Ettersom Jesus tok av det usyrede brød som vanligvis ble brukt i påsken, bruker vi i dag usyret brød. Noen jødiske påskebrød er laget av bare hvetemel og vann, og slikt brød kan brukes av de kristne ved feiringen av minnehøytiden. Men vi vil ikke bruke jødiske påskebrød som er blitt tilsatt forskjellige ingredienser, for eksempel salt, sukker, malt, egg eller løk.

Noen Jehovas vitner vil kanskje foretrekke selv å lage litt usyret brød av mel (ris eller hvete eller en annen kornsort) og vann. Dette kan gjøres på følgende måte: En og en halv del mel blandes med én del vann, slik at det blir en bløt deig. På et flatt underlag som er godt strødd med mel, kjevles deigen ut til den blir om lag halvannen millimeter tykk eller så tynn som mulig. Legg den på en plate og stikk hull i deigen med en gaffel. Stek den så i ovnen ved 175 grader til den blir sprø.

Når det gjelder den vinen som brukes ved minnehøytiden, bør det være virkelig, rød vin, slik jødene brukte ved sine påskefeiringer. Vi legger merke til at Jesus i Matteus 26: 29 taler om å ’drikke vintreets frukt’, og på den tiden av året kunne han ikke sikte til noe annet enn gjæret vin. Uforfalsket, rød druevin er det eneste som vil være et passende symbol på Jesu utgytte blod. Kristi blod var tilstrekkelig i seg selv og manglet ikke noe. Den vinen som brukes, bør derfor være usøtet, rød vin uten tilsetninger. Hvis en en tid i forveien tror at det kan bli vanskelig å få tak i emblemene, bør det i god tid treffes forberedelser for å skaffe dem til veie. Ettersom emblemene ikke i seg selv er hellige, kan brødet og vinen etter at feiringen er over og møtet avsluttet, tas med hjem og betraktes som alminnelig brød og vin som kan brukes som vanlig ved en annen anledning. — 1 Sam. 21: 4.

Hvem bør forsyne seg av emblemene? Det er bare de som tilhører den «lille hjord», som blir tatt inn i den nye pakt, og det er derfor bare de som forsyner seg av emblemene. (Luk. 12: 32) De 11 trofaste apostler utgjorde en liten gruppe framtidig salvede, og det var de som var kjernen i den hjord som senere ble tatt med i den nye pakt, på pinsedagen i år 33 e. Kr. (Luk. 22: 20) De som tilhører den ’store skare’, er ikke ’nye skapninger’ i den nye pakt, og de forsyner seg derfor ikke av brødet og vinen ved denne årlige høytiden. — 2 Kor. 5: 17.

Hver enkelt av de salvede som er til stede på minnehøytiden, gransker seg selv på forhånd for å se om de er verdige til å forsyne seg av emblemene, og om de virkelig har åndens vitnesbyrd. (Rom. 8: 16, 24; 1 Kor. 11: 27—29) Det forekommer at noen som tidligere har forsynt seg av emblemene, blir klar over at deres forhold til Gud ikke er som et av hans salvede barn. De bør med rette slutte å forsyne seg av emblemene, men dette er ikke noe tegn på at de er blitt troløse. Det er bare det at de har fått større klarhet i sitt personlige forhold til Jehova og forstår at de har et jordisk håp.

Når en skal rapportere hvor mange som forsynte seg av emblemene, blir bare de som er kjent som trofaste, døpte tjenere for Gud, tatt med. Vi innbyr ikke utstøtte personer til å delta. Men hvis en slik person er til stede, er det ingen grunn til å bli foruroliget hvis han sitter et sted sammen med andre og forsyner seg av emblemene. En slik person vil ikke i noe tilfelle bli regnet med blant dem som forsyner seg av emblemene.

Det er alltid en glede å se så mange nye være til stede ved feiringen av minnehøytiden. Etter at programmet er slutt, er det anledning til samvær med disse nye og med andre. Dette glederike fellesskap er både oppbyggende og oppmuntrende for alle. Å drøfte kveldens program vil alltid være tankevekkende. Det vil få oss til å verdsette Jehova og minne oss om alt det han har gjort i sin kjærlighet til oss gjennom vår gjenløser, Jesus Kristus, vår Herre. (Matt. 20: 28; 1 Pet. 3: 15) Når en familie av Jehovas vitner kommer hjem etter minnehøytiden, kan de bruke litt tid til å drøfte betydningen av denne viktige begivenheten. Alt dette vil bidra til å knytte familiens medlemmer nærmere sammen og berike dem i åndelig henseende.

De eldste planlegger omhyggelig feiringen av Herrens aftensmåltid i den lokale menighet. Hele Jehovas innvigde folk, både de salvede og de som tilhører den ’store skare’, er forent over hele jorden denne ene kvelden i lovprisning av den høyeste Gud, Jehova. De takker igjen Jesus Kristus, vår gjenløser, som viste sin store kjærlighet til oss ved å ofre sitt jordiske liv til gagn for oss. Hvert år gleder den salvede levning og den ’store skare’ seg over å minnes ham som Messias, som har seiret over verden. — Joh. 16: 33.

[Fotnoter]