Å delta på en verdig måte
1. Hva drøfter Paulus i 1 Korintierne angående minnehøytiden?
DA APOSTELEN Paulus i sitt første brev til korintierne henviste til minnehøytiden eller Herrens aftensmåltid, drøftet han ikke spørsmålet om hvem som skulle nyte emblemene, men hva emblemene betydde, og hvordan man skulle nyte dem verdig eller på en verdig måte.
2. Hvordan var det at disse korintierne ikke feiret minnehøytiden på en konsekvent og verdig måte og til sitt eget beste?
2 Helt i begynnelsen av brevet sitt pekte han på at det var sekter og religiøse klikker blant dem, og han spurte: «Er Kristus blitt delt?» Det var misunnelse og tretter blant dem, og derfor var de ikke åndelige, men kjødelige, og oppførte seg lik verdslige mennesker. (1 Kor. 1: 11—13; 3: 1—4) Dette passet seg ikke for dem som nøt minnehøytidens emblemer, for brødstykket symboliserte jo enheten i Kristi legeme. De kunne heller ikke dyrke religiøse ledere og si: «Jeg holder meg til den, eller til den.» Heller ikke kunne de dyrke seg selv ved pengegriskhet eller begå noen annen slags avgudsdyrkelse, for det var demonisme. De som på en sånn måte spiste av «demonenes bord», kunne ikke med rette delta i «Jehovas bord» ved Herrens aftensmåltid. Den gang var det også noen som tok med seg sin egen aftensmat til menighetens møtested. Før Herrens aftensmåltid hadde de selskapelig samvær der, og spiste så mye mat at de absolutt ikke var i en slik tilstand at de kunne forstå betydningen av Herrens aftensmåltid på rette måte. Dessuten overså de noen ved sitt selskapelige samvær og lot dem være sultne. På den måten kunne det bli slik at noen først og fremst hadde lyst på Herrens aftensmåltid for å få seg litt mat. Alt dette var en uverdig måte å feire minnehøytiden på, og det var ikke til deres eget beste. — 1 Kor. 11: 17—22.
3, 4. Hvordan kan deltagere bli skyldige angående Herrens legeme og blod?
3 Etter å ha forklart de bud han hadde mottatt fra Herren angående Herrens aftensmåltid, fortsatte Paulus og sa: «For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer. Derfor, hver den som spiser brødet og drikker Herrens beger uverdig, vil bli skyldig angående Herrens legeme og blod. Et menneske bør først godkjenne seg selv etter å ha gransket seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom mot seg selv hvis han ikke gjør forskjell på legemet. Det er grunnen til at mange av dere er svake og sykelige og en del av dere sover i døden. Men hvis vi ville være klar over hva vi selv er, ville vi ikke bli dømt. Når vi blir dømt, blir vi imidlertid tuktet av Jehova, forat vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. Derfor, mine brødre, når dere kommer sammen for å spise det, så vent på hverandre. Hvis en er sulten, bør han spise hjemme, så dere ikke skal komme sammen til dom.» — 1 Kor. 11: 26—34, NW.
4 Enhver som nyter minnehøytidens emblemer mens han befinner seg i en uverdig tilstand og som deltar på en uverdig måte ved å ha manglende forståelse av saken, blir skyldig angående Herrens legeme og blod. Alle som deltar, må helt og fullt skjønne at de er i enhet med Hodet Jesus Kristus i å gjøre Guds vilje. Vi må huske at det er av avgjørende betydning å være forent med ham, og vi må ikke skape splittelse blant oss selv og derved ødelegge det forente legeme. Det er Jesu blod som gjør den nye pakt gyldig, og vi må ikke behandle dette blodet som noe dagligdags og alminnelig, og synde forsettlig ved sektvesen, avgudsdyrking, pengegriskhet og kjødets gjerninger. Ved denne pakten er vi et folk for Jehovas navn, og vi bør ære dette navn ved vårt liv. Kristus Jesus, som ga sitt blod for den nye pakt, døde til opphøyelse for Jehovas navn og universelle overhøyhet. Vi bør etterligne ham ved den slags død han døde, og bli «forent med ham ved likheten med hans død», forat vi også kan «bli det ved likheten med hans oppstandelse». Vi må derfor holde oss fri fra skyld mot disse livsviktige ting, og ikke være hyklere ved minnehøytiden eller Herrens aftensmåltid.
5. Hvordan bør vi prøve å delta verdig?
5 For å nyte emblemene på en verdig måte, må vi bryte over tvert med slike skyldige, straffbare vaner, for de er ikke i samklang med at vi er lemmer på Kristi legeme og nyter minnehøytidens brød og vin. Vi bør granske oss selv når det gjelder dette, søke Guds tilgivelse for en feilaktig oppførsel og så bestemme oss for å gå fram på en rett måte og godkjenne oss selv etter Guds bestemmelser før vi deltar. Ellers kommer vi til å spise og drikke Guds dom mot oss selv, og det vil føre til at vi blir tuktet.
6. Hva må deltagerne gjøre forskjell på for å unngå å bli tuktet? På hvilken måte?
6 Det vil skje med et menneske «hvis han ikke gjør forskjell på legemet», sier Paulus. (1 Kor. 11: 29, NW) Med dette menes Kristi forente legeme. Moffatts oversettelse viser oss det, for her setter hans oversettelse ordet Legeme med stor forbokstav, akkurat som når den sier at de kristne blir «døpt inn i ett Legeme» og er «Kristi Legeme». Moffatts oversettelse sier: «For den som spiser og drikker uten riktig forstand på Legemet, spiser og drikker til sin egen fordømmelse.» (1 Kor. 11: 29; 12: 13, 27, Mo) De som deltar i minnehøytiden, må ha klart for seg at de er «Kristi legeme», som blir symbolisert ved det ene brødet, og at de følgelig må bevare enheten som «ett legeme». Vi må ha en «riktig forstand på Legemet», forstå vår personlige enhet med Hodet Jesus Kristus. Gjør vi ikke det, blir vi åndelig «svake og sykelige» og til og med slik at vi «sover i døden», som mange av korintierne den gang gjorde. Derfor måtte Jehova Gud tukte dem gjennom sin teokratiske organisasjon, representert ved apostelen Paulus, forat de ikke skulle bli fordømt sammen med verden og bli tilintetgjort som den snart blir. For å kunne være åndelig sterke, sunne og levende når det gjelder Guds organisasjon og dens arbeid, må vi blant annet respektere det minnehøytiden betyr.
TIDEN OG MÅTEN FOR FEIRINGEN
7. På hvilken dag i hvilken måned feirer vi minnehøytiden? Hvorfor?
7 Med den rette respekt for Herrens aftensmåltid vil vi så undersøke tiden og måten for feiringen av det. Vi etterligner Jesus og retter oss etter tidspunktet for hans opprettelse av minnehøytiden. Derfor feirer vi den én gang i året på den 14de dag i nisan, for ifølge Jehovas forordning i 2 Mosebok 12: 1—6 var nisan den første måned i året for hans paktsfolk. Dette var påskedagen, for like etterat Jesus hadde holdt påsken som jøde «under loven», gjorde han minnehøytiden kjent for sine elleve trofaste apostler. Etter Guds påbud ble påsken feiret én gang i året, på årsdagen for den første påske som jødene holdt i Egypt like før de marsjerte ut av dette «trellehuset». På denne påskedagen døde Jesus på en torturpel på Golgata, ikke bare som det store påskelam, «Guds lam», men også som arvingen til Guds rike, som skal opphøye Guds overhøyhet over hele skaperverket. For derfor å fortsette «å forkynne Herrens død, inntil han kommer», feirer vi den med rette bare på årsdagen, den 14. nisan.
8. Hvilken tid på dagen bør den bli holdt? Når er det i år?
8 Når på dagen skal den feires? Etter solneagang, eller etter kl. 18.00, standard tid, for blant Jehovas gamle paktsfolk begynte hvert nytt døgn på den tiden, og det varte over natten og neste dag inntil solnedgang. Minnehøytiden må derfor holdes om aftenen den 14. nisan. Paulus sa det var på «den aften da han skulle utleveres» at Jesus tok minnehøytidens emblemer og delte dem ut til sine apostler. (1 Kor. 11: 23, NW) Selve navnet, Herrens nattverd eller «Herrens aftensmåltid», viser at det var en feiring som fant sted om aftenen. Paulus sier til korintierne: «Enhver [spiser] sitt eget aftensmåltid på forhånd,» og dette beviser også at de kristne i det første hundreåret feiret det om aftenen, og ikke om morgenen etterat enhver hadde spist sin frokost eller om ettermiddagen etter å ha spist lunsj eller middag. (1 Kor. 11: 20, 21, NW) Den rette tid til å feire Herrens aftensmåltid i 1951 er i samsvar med dette etter solnedgang eller etter kl. 18.00 fredag den 23. mars, for da begynner nemlig den 14. nisan i år.
9. At brødet er usyret, hva er det et bilde på? Hvordan viser 1 Korintierne 5: 7—11 dette?
9 Det brødet Jesus brøt, var usyret. Usyret brød var det eneste som det var tillatt å bruke i påsken, for det at brødet ikke var syret, var et bilde på syndfrihet. Apostelen behandler hvorfor lemmene på Kristi legeme må avholde seg fra synd og ikke bør tillate grove syndere å være inne i deres menighet, når han skriver følgende til de kristne korintierne: «Rens vekk den gamle surdeigen, så dere kan bli en ny deig, etter som dere er fri fra gjæring. For Kristus, vårt påskelam, er virkelig blitt ofret. La oss derfor holde høytiden, ikke med gammel surdeig, heller ikke med baktalelses og ondskaps surdeig, men med renhets og sannhets usyrede kaker. I mitt brev skrev jeg til dere at dere skulle slutte å ha omgang med utuktige mennesker, ... slutte å ha omgang med en som blir kalt en bror og som er utuktig eller pengegrisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.» — 1 Kor. 5: 7—11, NW.
10. Hvorfor ble ett brød og et felles beger brukt av en gruppe?
10 Beretningen viser at Jesus bare brukte ett brød, men det skulle bare være til elleve apostler. Paulus’ ord i 1 Korintierne 10: 16 (LB): «Det brød som vi bryter,» antyder at det ble brukt ett brød til en menighet, men sier ikke bestemt hvor stor menigheten var eller hvor mange deltagere som skulle betjenes. Den vin Jesus ga apostlene, var den som var å få ved påsken på hans tid, da fire og til og med fem beger ble servert for dem som feiret påsken. (Luk. 22: 17, 20) Hvis derfor en gruppe spiser av ett brød og drikker av ett beger, vil det være et passende symbol på deres enhet og på at de har del i felles privilegier.
11. Hva viser beretningen angående det å be en takkebønn og en velsignelse over brødet og vinen?
11 Jesus tok et brød, og deretter «velsignet» han det, som det står i Matteus 26: 26 og Markus 14: 22, eller «takket», som det står i Lukas 22: 19. Hvor lang tid det gikk fra han først ga dem brødet og til han ga dem begeret, framgår ikke av de samlede beretninger, men i Markus 14: 23—25 (NW) står det: «Og han tok et beger, takket og ga det til dem, og de drakk alle sammen av det. Og han sa til dem: ’Dette betyr mitt «paktsblod», som skal utgytes til gagn for mange. Sannelig sier jeg dere: Jeg skal slett ikke drikke mer av vintreets frukt før den dag da jeg drikker den ny i Guds rike.’» Matteus 26: 27—29 stemmer overens med dette, og viser at Jesus ba en særlig takkebønn over begeret og etterat det hadde vært et opphold. I 1 Korintierne 10: 16 (LB) sier Paulus: «Velsignelsens beger som vi velsigner,» og dette viser at en spesiell og særlig velsignelse ble bedt over begeret, for apostelen snakker ikke der om takkebønnen for brødet. Da Jesus delte ut hvert emblem, forklarte han hva hvert av dem betydde, og viste at de hadde forskjellige særtrekk.
12. Hvorfor kan det sies mer om emblemene mens de blir sendt rundt?
12 Hvor mye mer Jesus sa mens han delte ut brødet og vinen, enn de korte setningene beretningene inneholder, blir ikke vist av dem som skrev beretningene. Ved våre feiringer nå i tiden er det alminnelig at både menigheten og ordstyreren er svært stille mens emblemene blir sendt rundt og noen nyter dem. Noen av dem som deltar, pleier til og med å bøye hodet og be, som om det ikke skulle vært nok med den bønn som var bedt over emblemet av den som ble kalt til å be. Det er imidlertid mulig at Jesus sa meget mer over hvert emblem mens det ble sendt rundt og mens apostlene tok til seg av det, for han uttalte ikke en trylleformular over hvert emblem for å forvandle det. Det er klart at beretningene fra den kvelden ikke forteller om alt som ble sagt. I lys av dette er det ingen regel som forbyr møtets ordstyrer å si noen passende ord mens hvert av emblemene blir sendt rundt til dem som deltar.
DET SOM BLIR ANBEFALT
13. Hvilken framgangsmåte ble fulgt ved feiringen av minnehøytiden på Brooklyn Betel i fjor?
13 I fjor hadde Betel-familien i Brooklyn den glede å kunne feire sin første minnehøytid i Rikets sal i det nye Betel-hjemmet. Det var lørdag kveld 1. april 1950. Familiens overhode, presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, var ordstyrer. Etter den vanlige sang og åpningsbønn holdt presidenten talen som forklarte Herrens aftensmåltid. Han hadde lest manuskriptet til New World Translation of the Christian Greek Scriptures [«Den nye verdens oversettelse av de kristne greske skrifter»]. Han hadde studert dette manuskriptet og tenkt grundig over denne feiringen. Etter å ha holdt talen, ba han derfor en bror som er av levningen, å takke for brødet. Ordensvaktene gikk så rundt med brødet, og lot enhver av de tilstedeværende få anledning til å delta hvis de mente seg verdig til det. Mens de gjorde dette, lot ikke presidenten en høytidelig stillhet rå, men han kom med passende kommentarer som kunne gi enda bedre forståelse av «brødet». Da dette var sendt rundt, anmodet han en annen bror som tilhører levningen, om å be velsignelsen over begeret med vin. Deretter ble dette emblem sendt rundt, så alle og enhver fikk anledning til å drikke av det, og mens dette pågikk, kom presidenten igjen med flere kommentarer som kunne hjelpe alle til bedre å skjønne betydningen av begeret og hva det innebærer å drikke av det. Alle satte pris på disse tilfeldige kommentarene mens emblemene ble sendt rundt, også de av de «andre får» som var til stede. De deltok ikke selv, men så på at de som tilhørte levningen på Kristi legeme, deltok. Kommentarene bidro til å fri seremonien fra den dystre, trykkende stemning som rådde før, og som virket så nedstemmende på mange.
14. Hva anbefales derfor for alle avdelinger eller kretser?
14 Denne framgangsmåten er i samsvar med Bibelen, og vi anbefaler alle avdelinger eller kretser av Guds hengivne folk å benytte den. Den som er ordstyrer, vil kanskje komme med noen flere bemerkninger mens først brødet og deretter vinen blir sendt rundt. I tilfelle bør det han sier om hvert emblem, være utsøkt og poengtert. Anledningen skal tjene til åndelig oppbyggelse for alle som er til stede, til å skjerpe deres innsikt og øke deres forståelse av alle trekk ved Herrens aftensmåltid og deres privilegier i samband med det.
15. Hvorfor kan de tilstedeværende andre får fryde seg enda de ikke nyter emblemene?
15 De «andre får» som er til stede, har ikke den forrett å spise og drikke emblemene, men de kan fryde seg over at dette ikke betyr fordømmelse for dem selv. De har en «riktig forstand på Legemet», og fryder seg derfor over at den nye pakt er i ferd med å nå sin klimaks i oppgaven med å ta ut fra jorden et folk for Jehovas navn. De fryder seg også over at de nå har den forrett å være sammen med levningen av dette folk, de siste som tilhører «Kristi legeme». De hører riktignok ikke med til dem som kan nyte minnehøytidens emblemer, men de kan fryde seg over at Kristus Jesus er Guds lam «som borttar verdens synd». De er lik de omskårne fremmede som oppholdt seg blant israelittene ved tiden for utgangen fra Egypt. Disse fremmede spiste påskelammet, og de «andre får» har også sammen med den åndelige levning del i det motbilledlige lam, ved at de viser tro på Kristi blod og gjør Guds vilje slik han satte eksemplet. (Joh. 1: 29, LB; 2 Mos. 12: 48, 49) Selv om de ikke drikker hans blod, vasker de sine kjortler og gjør dem hvite i Lammets blod. (Åpb. 7: 14) Sammen med levningen marsjerer de ut av denne verden; og de kan se fram til en fullstendig utfrielse fra den i Harmageddon, da verden skal bli oppslukt liksom Faraos hærer ble ødelagt i Det røde hav.
16. Hvilke trekk ved andre møter kan godt følge etter Herrens aftensmåltid, og hvorfor?
16 Når emblemene er blitt sendt rundt og alle de verdige har nytt dem, da er Herrens aftensmåltid over. Det bud som er pålagt dem som tilhører Kristi legeme, om at de skal holde det, er da blitt adlydt. Det som følger etterpå mens vi er samlet, er ikke noen del av Herrens aftensmåltid. Vi kan derfor følge den framgangsmåten som er vanlig ved slutten av våre møter. Vi kan gi tjenesteopplysninger og arrangere tjeneste, synge en sang og avslutte med bønn. Jesu tale og bønn sammen med sine disipler, som er nedtegnet i Johannes, kapitlene 14 til 17, var ikke en del av Herrens aftensmåltid, men fulgte etter det. Det han sa til apostlene og ba om i bønn, var preget av det situasjonen krevde. Han sa det fordi det var en passende anledning da han hadde dem alle samlet for siste gang før han skulle bli forrådt og drept. Beretningen sier også: «Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget,» og denne salmesangen var noe som hørte med til påskehøytiden. (Mark 14: 26) Så selv om vi nettopp har feiret minnehøytiden, er ikke det noen hindring for at disse faste trekkene ved våre andre møter kan følge etter Herrens aftensmåltid.
17. Hvilket verdig arbeid etter minnehøytiden i år blir anbefalt for alle som er til stede?
17 I fjor var det 511 203 til stede ved feiringene av minnehøytiden rundt omkring på jorden, enda bare 22 723 deltok. Vi har god grunn til å gå ut fra at det i år vil være enda mer enn en halv million mennesker som viser respekt for feiringen av minnehøytiden ved å overvære den. Vi ser at vi nærmer oss vår fullstendige utgang fra denne verden for å gå inn i den nye verden, og vi foreslår derfor at alle aktive forkynnere av Riket prøver å hjelpe de over en halv million tilstedeværende ut i tjenesten på feltet lørdag og søndag etter 23. mars 1951. Derved vil dere hjelpe dem til å ta del i det avsluttende vitnesbyrd før denne gamle verdens fullbyrdede ende finner sted. Tenk for en verdig måte å fortsette tjenesten på etter Herrens aftensmåltid nå i år, i denne tiden da Gud viser tålmodighet mot oss alle forat vi skal bli frelst! — 2 Pet. 3: 15, NW.