Spørsmål fra leserne

● Er det fra et bibelsk synspunkt riktig å stå fadder til et barn eller å la andre stå fadder til ens barn? — USA.

Det å velge ut én eller flere (som ikke er foreldre til barna) til å stå fadder når små barn døpes, og senere når de konfirmeres, er en katolsk skikk.a Den blir også fulgt i forbindelse med dåp eller konfirmasjon av voksne.

Når et spebarn blir døpt, ber fadderne (som oftest slektninger eller venner som må være døpte medlemmer av kirken) om «tro fra Guds kirke i barnets navn». (The Catholic Encyclopedia) De kommer også med en erklæring om tro i barnets navn og ber om at det må bli døpt. Hvis foreldrene på noen måte blir hindret i å oppdra barnet i den katolske tro, er fadderne forpliktet til å gi det opplæring i spørsmål som har med tro og moral å gjøre.

Ved konfirmasjonen (som i likhet med dåpen blir regnet som et sakrament i den katolske kirke) er det som oftest en annen (eller andre) som blir bedt om å stå fadder. Den eller de som blir valgt, må være grundig opplært i den katolske tro.

Hvordan skal en ifølge Bibelen stille seg til denne skikken? For det første må en ha klart for seg at barnedåp er ubibelsk. I betraktning av at en forut for vanndåpen må ’låne øre til’ det en hører, og ’omvende seg’ og treffe en høytidelig beslutning om å la seg døpe, er det innlysende at den som skal døpes, må være eldre enn et spebarn. (Ap. gj. 2: 14, 38, 41) Apostelen Paulus skriver: «For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» (Rom. 10: 10) Et lite barn kan ikke gjøre dette. Bibelen utelukker følgelig dåp av spebarn.

Det er dessuten ingen som kan tro med hjertet eller bekjenne med munnen på vegne av en annen. Apostelen Paulus sa riktignok at lydige mindreårige barn er «hellige» når faren eller moren er troende. Det er slik fordi Gud holder foreldrene, og ikke noen utenforstående, ansvarlige for barna. (1 Kor. 7: 14) Dette er en kjærlig foranstaltning som Gud har truffet for sine trofaste tjenere. Men når barna blir gamle nok til selv å ta ansvaret, kommer de ikke lenger inn under denne ordning. Hver enkelt står eller faller alt etter hvorvidt han selv viser tro. — Rom. 14: 4; Esek. 18: 20.

Det er sant at apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint: «For om I og har ti tusen læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre; for jeg har avlet eder i Kristus Jesus ved evangeliet.» (1 Kor. 4: 15) Paulus var imidlertid ikke noen «fadder» eller «gudfar» for dem som tilhørte denne menigheten. Det var han som først hadde kommet til dem med evangeliet, noe som førte til at de ble troende. Han ble en far for dem i åndelig forstand, fordi han brakte dem dette livgivende budskapet, skjønt det var andre som senere var med på å gi dem opplæring. Paulus ble nødt til å minne de kristne i Korint om dette fordi falske apostler holdt på å vende dem bort fra Kristus. Han forlangte ikke å bli kalt «far», og han mente ikke at han av noen kirke var blitt utnevnt til gudfar. — 2 Kor. 11: 3, 13.

Den skikk å ha faddere er i dag mange steder bare en formalitet. Fadderne gir som oftest barnet en gave og har deretter lite med det å gjøre, i hvert fall når det gjelder å oppdra det i troen. Men ettersom skikken er basert på en katolsk tradisjon og er i strid med Bibelen, vil sanne kristne unngå enhver forbindelse med den

● Hvorfor bruker vi uttrykket «det styrende råd» om den gruppen av eldste som leder Jehovas vitners arbeid? — USA.

Uttrykket «det styrende råd» står ikke i Bibelen. Det finnes imidlertid rikelig med beviser for at en gruppe av eldste tjente som et styrende råd i den kristne menighet i det første århundre.

Paulus skrev til sine kristne brødre: «Kom i hu eders veiledere, . . . Lyd eders veiledere og rett eder etter dem!» Eller som andre oversettelser sier: Kom i hu og adlyd «dem som tar ledelsen blant dere» (NW) eller «dem som er ledere for dere». (UO; LB) The Kingdom Interlinear Translation sier: «Dem som styrer [gresk: he·gou·me’non] dere.» — Heb. 13: 7, 17, 24.

Det samme greske ordet blir brukt i forskjellige former i Matteus 2: 6; Lukas 22: 26; Apostlenes gjerninger 7: 10; 15: 22 (LB), hvor betydningen er den samme, nemlig at det er noen som handler som høvding eller styrer, tar ledelsen eller virker som leder. Septuaginta bruker en form av dette ordet i sin gjengivelse av Malakias 1: 8: «Kom med det til din styrer [gresk: he·gou·meʹnōi].»

Det er således tydelig at det var visse personer som styrte i den kristne menighet ved å ta ledelsen og veilede sine brødre i å gjøre rettferdige gjerninger og følge guddommelige prinsipper.

Et annet gresk ord for å «styre» er ky·ber·na’o, som har grunnbetydningen å «føre eller lose et skip, lede, styre». (Century Dictionary and Cyclopedia, bind III, sidene 2584, 2585) Et «styrende råd» kan derfor sikte til et organ som gir en organisasjon veiledning, rettledning og forskrifter.

An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine (bind II, side 168) sier om dette greske ordet: «Kubernao, å veilede, betegner a) styring, losing [se til sammenligning Apostlenes gjerninger 27: 11]; b) i overført betydning regjeringer eller styrere, brukt om dem som virker som veiledere i en lokal menighet, 1 Kor. 12: 28.» Dette skriftstedet, 1 Korintierne 12: 28, lyder: «Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre [gresk: ky·ber·ne’seis].»

Når Septuaginta oversetter det hebraiske ordet tahh·bu·lah’, som betyr ’styring, veiledning’, bruker den dette greske ordet, for eksempel i Ordspråkene 1: 5: «Den forstandige får rettledning [gresk: ky·ber’ne·sin].»

De eldste og tilsynsmennene i de forskjellige menigheter i det første århundre brukte virkelig sin evne «til å styre» i de lokale distrikter, og det var nødvendig for at arbeidet skulle bli koordinert og freden og enheten i Guds hjord bli bevart. En viktig del av en hyrdes arbeid består i å veilede og rettlede. — Se også Apostlenes gjerninger 20: 17, 28; 1 Timoteus 3: 4, 5; Titus 1: 9.

Og det som gjaldt de lokale menigheter, var naturligvis også nødvendig for ledelsen av det kristne arbeid i sin alminnelighet. Apostlene og andre eldste i Jerusalem tjente derfor som et råd som ga veiledning til alle menighetene.

Selv om evnen «til å styre» står langt nede på listen over «nådegaver» og «tjenester» som Gud ga (1 Kor. 12: 4, 5, 28), var ikke denne evnen av liten betydning. Hvis den hadde vært det, ville den ikke ha blitt gitt apostlene og de eldste, som utgjorde det styrende råd. At disse mennene tjente som et råd, framgår av at de løste problemet i forbindelse med utdelingen av mat ved å utnevne et utvalg av kvalifiserte menn til å ta seg av saken; av at de sendte Peter og Johannes til Samaria for at de skulle hjelpe de nye disiplene der; av at de i fellesskap sendte fire «høyt aktede menn», deriblant apostelen Paulus, til Antiokia for å gjøre kjent den avgjørelse de hadde truffet angående de hedninger som var omvendt til kristendommen; og av at de ga Paulus råd med hensyn til hvilken framgangsmåte han skulle følge blant jødene i Jerusalem. — Ap. gj. 6: 1—6; 8: 14; 15: 1, 2, 22—32; 21: 17—26.

Den oppstandne Jesus Kristus er den himmelske Styrer av menigheten av åndelige israelitter på jorden. Han er den som følgende siterte ord fra Mika 5: 1 får sin anvendelse på: «Og du Betlehem i Juda land, du er ingenlunde den ringeste blant høvdingene i Juda; for fra deg skal utgå en høvding [gresk: he·gou’me’nos] som skal være hyrde for mitt folk Israel.» (Matt. 2: 6) Ved hjelp av den hellige ånd og det synlige styrende råd, som består av eldste som «styrer» eller «tar ledelsen» (gresk: he·gou·meʹnōi) i samsvar med Guds skrevne Ord, styrer Jesus Kristus Jehovas vitners verdensomfattende organisasjon på jorden i vår tid. — Heb. 13: 17; se også New World Translation of the Christian Greek Scriptures, av 1950.

Ut fra dette ser vi at uttrykket «det styrende råd» både er et riktig, passende og bibelsk uttrykk å bruke om den gruppe av eldste som er blitt betrodd den oppgave å føre åndelig tilsyn med Jehovas kristne vitner i vår tid.

● I enkelte forretninger hender det at kundene får utlevert en seddel hvor det står at de er med i trekningen om en gave. Er det riktig av en kristen å være med på slike trekninger? — USA.

Hensikten med slike trekninger er vanligvis å oppmuntre folk til å komme til forretningen eller å stimulere interessen for et bestemt produkt. Trekningen består i at enkelte kunder vilkårlig blir trukket ut til å få en gave. Dette har ikke nødvendigvis noe med spill om penger å gjøre, for ingen betaler penger eller yter noe av verdi på annen måte for å få seddelen. Det at en tar imot seddelen, betyr ikke i seg selv at «skjebneguden» eller «lykkeguden» blir påkalt. En som tar imot seddelen (eller setter sitt navn på en liste over dem som skal delta i trekningen), tenker kanskje: ’Forretningen kommer til å gi bort en gave som ledd i et reklameforetagende. Hvis jeg blir trukket ut, er jeg villig til å ta imot gaven.’

En kristen vil ut fra sin samvittighet selv måtte avgjøre om han skal ta imot seddelen, som bare tjener som et ledd i reklamen. Han kan spørre seg selv: Vil det at jeg tar imot seddelen, stimulere en slik griskhet hos meg som den som får folk til å delta i spill om penger? Kan det at jeg tar imot seddelen, føre til at andre tar anstøt? Kan det føre til at jeg begynner å påkalle «lykkeguden»? — Es. 65: 11, NW.

Sanne kristne er klar over at havesyke eller griskhet og avgudsdyrkelse ikke har Jehova Guds godkjennelse. (1 Kor. 6: 9, 10) De kristne har også fått befaling om at de ikke må være til anstøt for andre. — Fil. 1: 10.

Men sett at noen tar imot seddelen som et ledd i et reklameforetagende og så blir trukket ut som vinner, bare for å oppdage at gaven er et lodd i Pengelotteriet. Hva da? Det som så ut til å være et enkelt reklameforetagende, viser seg plutselig å være et ledd i et spill om penger. En er ikke forpliktet til å ta imot denne gaven. Skulle en ta imot stjålne diamanter bare fordi de var en «gave»?

Hvis en kristen finner ut at det vil være det beste både for ham selv og andre at han ikke tar imot seddelen, er det derfor ingen grunn til at andre skal sette spørsmålstegn ved den beslutning han har truffet. Hvis en kristen på den annen side er overbevist om at det ikke vil skape noen problemer at han tar imot en slik seddel, er det en avgjørelse som det er opp til ham å treffe. Som Guds Ord sier: «Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.» — Rom. 14: 12.

[Fotnote]