Hva sier Bibelen?

Hva er tungetale en tilkjennegivelse av?

PINSEDAGEN i år 33 e. Kr. utgjør en spesiell milepel i menneskenes historie. På den dagen ble den kristne menighet grunnlagt ved at Guds hellige ånd ble utgytt over cirka 120 av Jesu disipler som var samlet i en sal i Jerusalem. Bibelen sier at det førte til at «de alle [ble] fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger». — Ap. gj. 2: 4.

Denne ’tungetale’ var ikke en strøm av uforståelige ord og lyder som kom fra personer som var blitt satt i religiøs ekstase. Tilreisende fra fremmede land som var til stede, forsto det som ble sagt, og de undret seg og spurte: «Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i, . . . vi hører dem tale om Guds store gjerninger.» — Ap. gj. 2: 8, 11.

Ifølge Apostlenes gjerninger 2: 14—21 forklarte apostelen Peter at tungetalen ved denne anledningen var et bevis for at Guds hellige ånd var blitt utgytt over disse kristne disipler som en oppfyllelse av Joel 3: 1—5.

Millioner av mennesker rundt om på jorden i dag påstår at de har evnen til å tale i tunger på språk som de ikke har lært. Det tales ofte språk som ingen forstår, slik at taleren eller andre som er til stede, må komme med en «inspirert fortolkning». Det forekommer imidlertid at det sies ord eller setninger eller endog blir holdt hele taler på hebraisk, latin, gresk, kinesisk og andre språk av mennesker som ikke kan disse språkene.

Noen av dem som har hatt en slik opplevelse, hevder at det er «det første vitnesbyrd om at en har fått den Hellige Ånd». Det påstås at enkelte kultiverer denne evnen og får tungetale som en «gave», mens det for andres vedkommende bare blir en engangsforeteelse. Betyr så det at en taler i tunger, at en har Guds hellige ånd?

Det kan ikke være tvil om at Jesus Kristus hadde Guds ånd. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at han noen gang talte i tunger. (Matt. 3: 16; Luk. 4: 16—21) Om de kristne i det første århundre skrev apostelen Paulus: «Taler vel alle med tunger?» (1 Kor. 12: 30) Guds ånd bevirket at de fikk forskjellige mirakuløse evner. (1 Kor. 12: 4, 11, 13) I sin oppregning av «åndelige gaver» nevnte apostelen Paulus tungetale og tydning av tunger helt til slutt. Han oppfordret de kristne til å ’strebe etter de største nådegaver’, framfor alt etter å legge kjærlighet for dagen, en egenskap som ifølge Jesus skulle kjennetegne hans etterfølgere. — 1 Kor. 12: 1, 4—10, 29—31; 13: 1, 8, 13; Joh. 13: 35.

Det er også verdt å merke seg at Guds hellige ånds mirakuløse gaver ikke alltid skulle være å finne i den kristne menighet. Bibelen sier i 1 Korintierne 13: 8: «Hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre.» Når skulle de opphøre?

Ifølge Apostlenes gjerninger 8: 18 ble Guds ånd i form av mirakuløse gaver «gitt ved apostlenes håndspåleggelse». Og vi finner at etter pinsedagen fant alle de tilfelle hvor en utgytelse av Guds ånd ble ledsaget av mirakuløse gaver, sted i nærvær av en eller flere av Jesu apostler. (Ap. gj. 8: 9—20; 10: 44—46; 19: 6) Formidlingen av disse gudgitte gaver opphørte derfor tydeligvis i og med apostlenes død. Slike gaver var derfor ikke lenger å finne i det hele tatt i den kristne menighet etter at de som hadde mottatt dem, også var døde.

Johannes Chrysostomos, som ble religiøs patriark i Konstantinopel i det fjerde århundre etter Kristus, skrev at de åndelige gaver som er nevnt i 1 Korintierne, kapitlene 12 til 14, «forekom i sin tid, men finnes ikke lenger». Augustinus, som øvde stor innflytelse på læren til den vestlige eller latinske grein av kristenheten, uttalte omtrent på samme tid vedrørende tunger og andre åndelige gaver: «De var tegn i sin bestemte tid. . . . Det hadde sin betydning, og det opphørte.»

Men har det ikke forekommet tilfelle av tungetale siden Jesu Kristi apostlers dager? Er det ikke mange eksempler på det i dag? En bør ikke være for snar til å trekke den slutning at våre dagers tungetale er en tilkjennegivelse av den hellige ånd. Hvorfor ikke? Fordi den har liten likhet med den tungetale som fant sted på apostlenes tid. De kristne talte på pinsedagen om «Guds store gjerninger».’ (Ap. gj. 2: 11) The Expositor’s Greek Testament framholder at det greske ordet for «store gjerninger» blir brukt «ikke bare om Herrens oppstandelse . . . , men om alt det profetene hadde forutsagt, om alt det Kristus hadde gjort, og om det den Hellige Ånd hadde meddelt».

Tungetalen blant de første kristne tjente med andre ord til å oppbygge tilhørerne ved å opplyse dem om Guds hensikt i forbindelse med Jesus Kristus. I samsvar med det ga apostelen Paulus beskjed om at all tungetale skulle tydes, ’så at menigheten kunne få oppbyggelse av det’. (1 Kor. 14: 5, 27, 28) Hva våre dagers tungetale angår, så betyr det som sies, ofte ikke annet enn «Gud er stor», «Gud er god» eller noe lignende, hvis det i det hele tatt lar seg tyde. Det kan forekomme tilfelle av skitten tale. D. A. Hayes forteller om et slikt tilfelle i sin bok The Gift of Tongues:

«For ikke lenge siden talte en kvinne i Los Angeles i tunger. En aktverdig kineser som hørte henne, fortalte at hun snakket den samme kinesiske dialekten som han. Da han ble bedt om å oversette det hun hadde sagt, nektet han å gjøre det og begrunnet det med at språket var så grovt som vel mulig.»

Gud kan umulig være ansvarlig for et slikt grovt språk. Hva kan det så være som står bak tungetale som ikke er i harmoni med det bibelske mønster? Vi bør merke oss at apostelen Paulus talte om et kommende ’frafall’ fra sann kristendom, og om at en klasse kalt «syndens menneske» ville framstå, hvis komme ville skje «etter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt». (2 Tess. 2: 3, 9, 10) Er det mulig at tungetale kan være en del av «urettferdighetens forførelse», som Satan står bak?

Legg merke til hva An Encyclopædia of Occultism sier: «Det å tale og skrive på fremmede tungemål eller på en uforståelig måte — feilaktig kalt tungetale — er et meget gammelt psykisk fenomen.» Dette oppslagsverket fortsetter med å si:

«Det finnes en mengde eksempler i den moderne spiritismes annaler . . . Forholdsvis tidlig i bevegelsens historie foreligger det beviser for at det ble talt og skrevet på latin, gresk, fransk og sveitsisk og på indianske språk. Den velkjente amerikanske spiritisten dommer Edmonds bekreftet at hans datter og niese hadde slike evner. . . . Noen av disse tilfellene er godt attestert.»

Vår tids tungetale er derfor ikke noe vitnesbyrd om at Guds ånd er blitt utgytt. Evnen til å tale i tunger opphørte å være en gave fra Gud kort etter Jesu apostlers død. I betraktning av Bibelens advarsler og det faktum at tungetale «er et meget gammelt psykisk fenomen», gjør en klokt i å være forsiktig. Det at noen i vår tid taler i tunger, kan bety at de er under innflytelse av «ondskapens ånde-hær», som er i opposisjon til Gud, og ikke under Guds innflytelse. — Ef. 6: 12.