Spørsmål fra leserne

● I Matteus 27: 19 blir det fortalt at Pilatus’ hustru hadde en drøm i forbindelse med Jesus, og at hun i denne drømmen hadde «lidt meget». Var denne drømmen fra Gud?

Skriftstedet sier: «Men mens han [Pilatus] satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noe med denne rettferdige å gjøre! for jeg har lidt meget i drømme i dag for hans skyld.» Vi må huske at denne beretningen handler om rettssaken mot Guds Sønn. Denne rettssaken og Jesu pelfestelse førte til forskjellige undergjerninger fra Guds side. Det ble et overnaturlig mørke og et jordskjelv, og forhenget i templet revnet. (Matt. 27: 45, 51—54) Sammenhengen tyder derfor på at drømmen må ha vært av guddommelig opprinnelse, særlig i betraktning av at den er omtalt i Guds Ord av Matteus, som skrev under inspirasjon av Guds hellige ånd. Det var ikke en alminnelig drøm som skyldtes at hun på forhånd hadde kjennskap til at Jesus skulle bli brakt fram for hennes mann i en rettssak neste morgen.

Bibelens inspirerte skribenter viser at Jehova til sine tider i fortiden benyttet drømmer for å gi advarsler, ikke bare til sitt trofaste folk, men også til dem som hadde omgang med dem. Det var tilfelle da Abimelek, kongen i Gerar, tok Abrahams hustru. Matteus beretter om andre drømmer som inneholdt guddommelige advarsler. Han nevner både de drømmer som Jesu fosterfar, Josef, hadde, og også en drøm som advarte noen hedenske astrologer mot å fortelle Herodes om hvor Jesusbarnet befant seg. (1 Mos. 20: 3—7; Matt. 1: 20—24; 2: 12, 13, 19) Det at Matteus skriver om den drømmen som Pilatus’ hustru hadde, må derfor betraktes som betydningsfullt.

I tilfellet med Pilatus tjente hans hustrus drøm som en kraftig advarsel om at han behandlet en meget spesiell sak, og at han måtte være forsiktig for ikke å pådra seg skyld. Drømmen understreket Jesu uskyld på en måte som gjorde at Pilatus neppe kunne overse det. Han hadde allerede forhørt Jesus og visste at han var uskyldig. Så fikk han en beskjed fra sin hustru angående hennes drøm. Dette påvirket utvilsomt hans tankegang, ettersom han gjentatte ganger gjorde forsøk på å få folkemengden til å trekke tilbake sitt krav om at Jesus skulle drepes. Da Pilatus til slutt vasket sine hender foran folkemengden og sa: «Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod,» fritok ikke det ham for ansvaret for det han gjorde, men den skyld som hvilte på dem som ropte: «Hans blod komme over oss og over våre barn,» var i sannhet blitt grundig fastslått. — Matt. 27: 24, 25.

● Hva er den elv som blir omtalt i Salme 72: 8? — V. B., USA.

I denne salmen, som handler om kong Salomos fredfylte styre, finner vi dette løfte: «Han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender.» — Sl. 72: 8.

Vi kan forstå hvilken grense det siktes til med uttrykket «elven» når vi husker det løfte som Jehova ga Abraham. Abraham hadde en gang bodd på ’den andre siden’ av elven Eufrat, og der hadde hans far dyrket fremmede guder. (Jos. 24: 2, 15) Men etter at han kom til Kana’an, lovte Gud at hans etterkommere skulle få landet «fra Egypts elv» sør for Kana’an «til den store elv, elven Frat [Eufrat, NW].» (1 Mos. 15: 18) Elven Eufrat ble således regnet for å være en av grensene til det lovte land. (Se til sammenligning 2 Mosebok 23: 31 og 5 Mosebok 11: 24.) Det område som Israel hadde kontrollen over, strakte seg under kong Salomos styre like til Eufrat. — 2 Krøn. 9: 26.

Det er interessant å merke seg at i de jødiske targumer, som er omskrivninger eller forklarende oversettelser av de hebraiske skrifter til arameisk, står det «Eufrat» i stedet for «elven» i Salme 72: 8.

Når det sies at Israels konger hersket fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender, viser det at de hadde et meget stort herredømme. Den større Salomo, Jesus Kristus, vil i den større oppfyllelse av profetien i denne salmen herske over hele jorden.

● Hvem er den «siste fiende» som skal bli ødelagt? Er det døden, som det tales om i 1 Korintierne 15: 26, eller er det Satan, som skal bli kastet i «ildsjøen» etter Kristi tusenårige styre? — G. S.

I 1 Korintierne 15: 25, 26 skrev apostelen Paulus: «[Kristus] skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» Men hvilken død var det Paulus tenkte på?

Vi merker oss for det første at denne fiende ikke kan være «den annen død», som gjentatte ganger omtales i Åpenbaringen. (2: 11; 20: 6, 14; 21: 8) Hvorfor ikke? Nei, for det står ikke noen steder at den skal bli ødelagt. Hvordan kunne den bli det, når den betyr evig tilintetgjørelse, evig ødeleggelse eller straff? Den vil alltid eksistere og det i to henseender. Den skal for det første aldri bli ødelagt ved at den gir tilbake de døde som er i den. En annen grunn til at den skal eksistere for bestandig, er at hvis noen gjør opprør mot Jehova på et eller annet tidspunkt i evigheten (selv om dette er høyst usannsynlig), kommer de til å bli kastet i «ildsjøen», «den annen død». Derfor vil «den annen død» hverken gi tilbake dem som er i den, eller bli maktesløs hvis noen på et eller annet tidspunkt i evigheten skulle gjøre seg fortjent til å bli kastet i den.

Det kan ikke sies at «den annen død» er en fiende av menneskene i sin alminnelighet. Den vil i virkeligheten være menneskenes venn, for den vil fjerne fra jorden alle dem som ikke gjør seg fortjent til å få leve, og som gjør livet ulykkelig for andre. Ettersom den er et middel som Gud benytter, har den ikke makt over de uskyldige, men bare over dem som fortjener å bli tilintetgjort.

Den død som skyldes Adams synd, er imidlertid en fiende av hele menneskeheten. (Rom. 5: 12) Da Herodes’ soldater drepte de guttebarn i Betlehem og landet deromkring som var to år og derunder, kom disse barna til det som ganske betegnende blir kalt «fiendens land», den adamittiske døds «land». (Jer. 31: 15—17; Matt. 2: 16—18) Den død som skyldes Adam, har i sannhet vært og er fortsatt menneskenes store fiende. Den krever fortsatt menneskeliv, også de rettferdige og rettenkende menneskers liv, og den har ført uendelig mye sorg og lidelse over menneskene. For en glede det er å vite at den skal bli ødelagt når disse ordene går i oppfyllelse: «Døden og dødsriket [gresk: hades] ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen!» — Åpb. 20: 14.

Det kan sies at den adamittiske død blir tilintetgjort gradvis eller skrittvis. Etter Harmageddon, i den nye tingenes ordning, kommer ikke menneskene til å dø som følge av Adams synd. De som dør da, vil være uforbederlige syndere. Og i betraktning av at de kunne ha oppnådd evig liv hvis de hadde vært trofaste, kan det sies at de dør som unge mennesker, selv om de er 100 år gamle. (Es. 65: 20) Når oppstandelsen finner sted, vil den tiden komme da det ikke lenger vil være noen i dødsriket, sheol eller hades, på grunn av den adamittiske synd og død. Men den død som skyldes Adam, vil ikke bli fullstendig tilintetgjort før ethvert spor av adamittisk synd er blitt fjernet fra menneskeheten og menneskene har oppnådd fullkommenhet. Ifølge 1 Korintierne 15: 24—26 kommer den til å bli tilintetgjort etter at Kristus «har tilintetgjort all [opponerende] makt og all myndighet og velde», men før slutten på hans tusenårige styre. (AT; Mo) Den vil bli det før «han overgir riket til Gud og Faderen».

Ifølge Åpenbaringen 20: 7—10 skal imidlertid Satan Djevelen bli løslatt fra avgrunnen etter Kristi tusenårige styre for å prøve å forføre dem som bor på jorden, og som da vil ha blitt ført fram til fullkommenhet. Alle som da gir etter for Satans anslag, skal bli ødelagt, for de skal sammen med Satan bli kastet i ildsjøen, «den annen død». Denne framstilling av begivenhetenes rekkefølge kan se ut til å være i strid med apostelen Paulus’ ord. Tok apostelen feil? Er det døden eller er det Satan som er den siste fiende som skal bli ødelagt?

Den inspirerte apostelen Paulus tok ikke feil. I 1 Korintierne 15: 24—26 sa Paulus at den adamittiske død skal bli tilintetgjort etter at all opponerende makt, all myndighet og alt velde er blitt tilintetgjort. Det er riktig. Når døden blir tilintetgjort, vil det ikke være noen opponerende makt eller myndighet eller noe velde i virksomhet noe sted. Den vil være den siste av disse fiender. Apostelen snakket imidlertid ikke her om hva som skal skje etter Kristi tusenårige styre. Han snakket ikke om det faktum at Satan da skal bli løst fra sitt fengsel. Han talte om hvordan det vil være når tiden er inne til at døden skal bli tilintetgjort. Han snakket om begivenheter som skal finne sted i løpet av de 1000 år, ikke om de begivenheter som skal finne sted etter at Kristus har overgitt riket til sin Far når de 1000 år er til ende. (Åpb. 20: 5, 7) Når en ser apostelen Paulus’ uttalelser og de uttalelser som apostelen Johannes nedskrev i Åpenbaringen, i den rette sammenheng, er de ikke i strid med hverandre.

Opplysninger

Tjenesten på feltet

Grunnen til at sanne kristne kan bevare sin trofasthet selv om de blir utsatt for meget store prøvelser, er den styrke som oppstandelseshåpet gir dem. (Matt. 10: 28) For å hjelpe sine medmennesker til å få dette håpet og den styrke som det gir, vil Jehovas vitner i april tilby dem et års abonnement på bladet Vakttårnet sammen med tre interessante bibelske brosjyrer for kr. 8,00.

Ukentlig studium ved hjelp av «Vakttårnet»

Uken fra 17. april: Svaret på den romerske landshøvdings spørsmål: «Hva er sannhet?» §§ 1—27. Side 152.

Uken fra 24. april: Svaret på den romerske landshøvdings spørsmål: «Hva er sannhet?» §§ 28—57. Side 158.