Paradis

«Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale.» — 2 Kor. 12: 4.

1, 2. a) Når vi er blitt gjort oppmerksom på noe som kan sammenlignes med en persisk hage, når blir det da tillatt å tale om det? b) Hvordan omtalte apostelen Paulus et slikt paradis?

NÅR noe som er like storslagent og vidunderlig som en orientalsk persisk hage, er blitt åpenbart for oss ved at guddommelige profetier er blitt oppfylt, da blir det tillatt og betimelig for oss å tale om det. Da kan mennesker tale om det med visshet, på et solid grunnlag av klare kjensgjerninger. I dag, etterat det har gått nitten hundre år siden apostelen Paulus nevnte for den kristne menighet i Korint i Grekenland det vidunderlige som var blitt åpenbart for ham, kan vi tale om det med forståelse. Paulus framla beviser for de kristne i Korint at han var en Jesu Kristi apostel, og sa i den forbindelse:

² «Jeg må rose meg skjønt det ikke er gagnlig; men jeg kommer nå til syner og åpenbarelser av Herren. Jeg kjenner et menneske i Kristus — om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det — en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel. Og jeg kjenner dette menneske — om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det — han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale. Av dette vil jeg rose meg; . . . jeg [blir] ikke en dåre; for det er sannhet jeg vil tale; . . . de høye åpenbarelser.» — 2 Kor. 12: 1—7.

3, 4. Når hadde Paulus dette synet av paradis, og hvordan beskrev han sin omvendelse til kristendommen overfor kong Agrippa?

³ Fjorten år før Paulus skrev disse ordene, ville være omtrent i år 41 (e. Kr.) eller minst fem år etterat han ble omvendt fra jødedommen til kristendommen på grunn av et mirakuløst syn hvor han fikk se noe av den blendende herlighet som den oppstandne Jesus Kristus har i himmelen. Paulus fortalte om dette synet da han sto framstilt for den romerske landshøvding Festus og kong Agrippa II og andre fremtredende personer i audienssalen i Cesarea, og han sa i dypeste alvor:

⁴ «Under dette dro jeg da også til Damaskus med makt og myndighet fra yppersteprestene; og midt på dagen så jeg på veien, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring meg og dem som reiste med meg, og da vi alle falt til jorden, hørte jeg en røst si til meg på det hebraiske mål: Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg? det blir hårdt for deg å stampe mot brodden. Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg opp og stå på dine føtter! for derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utkåre deg til tjener og vitne både om det som du har sett, og om det for hvis skyld jeg vil åpenbare meg for deg, . . . Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn; men både for dem i Damaskus først og for Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulle omvende seg og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.» — Ap. gj. 26: 12—20.

5. Med hvilken sinnsinnstilling skrev Paulus om sine syner og åpenbarelser, og hvordan bruker vi derfor vår tid når vi overveier hans syn?

⁵ Dette synet var ingen dagdrøm, det var ikke bare en innbilning eller hallusinasjon. Det var så virkelig at Paulus tok det høyst alvorlig og ikke var ulydig mot dets budskap til ham. Fordi han var lydig mot synet så lenge han levde, døde han martyrdøden. Paulus skrev på samme måte i største alvor om de overnaturlige syner og åpenbarelser som Herren Jesus Kristus i himmelen ga ham. Vi kan derfor være sikre på én ting: Vi kaster ikke bort tiden på bare en hallusinasjon når vi undersøker det overnaturlige synet som det mennesket som Paulus kjente, hadde i en henrykkelse, slik at han fikk se paradis og høre usigelige ord, som det på det tidspunkt ikke var et menneske tillatt å tale. Det er heller slik at vi bruker tid til å komme til en forståelse.

6, 7. Hvem var dette bortrykkede mennesket som Paulus skriver om, men hvordan fikk en annen mann også vite noe om paradis av Jesus?

⁶ Det mennesket som ble begunstiget med et slikt overnaturlig syn, var uten tvil apostelen Paulus selv, for ingen andre har fortalt oss om denne opplevelsen som skjedde omtrent i år 41 e. Kr. Paulus var imidlertid ikke det eneste menneske som Jesus Kristus åpenbarte noe om et paradis for. Lenge før Paulus ble kristen, var det en mann som Jesus talte til om et paradis. Dette skjedde i år 33 på jødenes påskedag, ved Golgata utenfor Jerusalems murer.

⁷ Jesus hang da på en torturpel med hender og føtter naglet til den. Over hans hode hadde den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus latt slå opp den anklagen som lå til grunn for at Jesus ble henrettet. Jødene «sto og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte! Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa: Er du jødenes konge, da frels deg selv!» Det var imidlertid én mann der som hadde mot til å oppløfte sin røst til Jesu forsvar. Han kom til den forståelse at hvis dette mennesket, Jesus, var villig til å dø denne redselsfulle, skjendige, smertefulle død uten å knurre og klage, da måtte det virkelig være noe i hans overbevisning og hans påstander. Også han hang på en torturpel, selv om han sannsynligvis ikke var naglet til den i likhet med Jesus, som hadde større lidelser til tross for at han «ikke [hadde] gjort noe galt». Etterat denne ugjerningsmannen hadde avsluttet sitt forsvar av Jesus, og for å gi uttrykk for sin tro på Jesus på den selvsamme dag da han ble offentlig henrettet, fortsatte han med å si: «Jesus! kom meg i hu når du kommer i ditt rike!» Hva sa Jesus til svar? «Han sa til ham: ’Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.’» — Luk. 23: 35—43, vers 43 ifølge NW.

8. Hva skjedde med Jesu legeme etterat han var død, og hva skjedde med den velvillige ugjerningsmanns legeme?

⁸ Jesus sa dette til ugjerningsmannen omtrent klokken tolv om middagen. I tre timer til hang de der på sine torturpeler. Da hørte ugjerningsmannen Jesus rope ut til Gud i himmelen: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» Det hele var nå over for Jesus. «Det er fullbrakt,» sa han, og han bøyde hodet og sluttet å puste. (Luk. 23: 44—46; Joh. 19: 28—30) Den lidende ugjerningsmann som hang ved Jesu side, og som hadde forsvart ham, var fremdeles i live. Men fordi jødenes sabbatsdag skulle begynne ved solnedgang, framskyndet stridsmennene hans død ved å bryte hans ben og benene til den andre pelfestede ugjerningsmannen. Han døde således samme dag som Jesus, den Konge han hadde valgt. Vi blir ikke fortalt hva som skjedde med ugjerningsmannens døde legeme, men Jesu legeme ble tatt ned og lagt i en ny grav som tilhørte en rik jøde fra Arimatea ved navn Josef, som var blitt en av Jesu disipler. — Joh. 19: 31—42; Matt. 27: 57—61.

En røver i paradiset?

9. Hvilket spørsmål står vi nå overfor med hensyn til paradis, og hva er svaret?

⁹ Vi blir nå stilt overfor følgende spørsmål: Hentydet Jesus til det samme paradis som det apostelen Paulus hentydet til på et langt senere tidspunkt? Var det slik at Jesu ord til ugjerningsmannen på pelen gjaldt det samme paradis som det han omtalte da han ga Åpenbaringen til apostelen Johannes omtrent i år 96? I Åpenbaringen 2: 7 sa Jesus: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!» Det bibelske svaret må bli nei.

10. Hvorfor snakket ikke Jesus om et himmelsk paradis til ugjerningsmannen på pelen?

¹⁰ Jesus snakket ikke om et himmelsk paradis til ugjerningsmannen på pelen. Ugjerningsmannen kunne ikke fatte åndelige ting. Det var med ham som det var med den jødiske fariseer Nikodemus, en av jødenes rådsherrer, som Jesus sa følgende til: «Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. . . . Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: I må fødes på ny! . . . Vi taler det vi vet, og vi vitner det vi har sett, og I tar ikke imot vårt vitnesbyrd. Når jeg har sagt eder de jordiske ting, og I ikke tror, hvorledes skal I da tro om jeg sier eder de himmelske?» (Joh. 3: 3—12) Til ugjerningsmannen snakket Jesus om et paradis som lå innenfor hans fatteevne. Ugjerningsmannen fikk derfor ikke den forståelse at det å få være i paradis sammen med kongen Jesus betydde at han ville komme til himmelen når han døde, eller at han ved sin oppstandelse fra de døde ville bli tatt opp til himmelen.

11. Hvordan viser dessuten tilfellet med Jesu egne apostler at ugjerningsmannen ikke kunne ha tenkt på et himmelsk rike eller paradis?

¹¹ Selv etterat Jesus hadde forkynt himlenes rike i flere år, og helt til det tidspunkt da han skulle fare opp til himmelen for deres øyne, hadde hans egne apostler ingen forståelse av et himmelsk rike. Ellers ville de ikke ha stilt ham dette avskjedsspørsmålet: «Herre! gjenreiser du på den tid riket for Israel?» (Ap. gj. 1: 6—11) Hvordan skulle da denne velvillige mannen på pelen, en ugjerningsmann og ikke en av Jesu fortrolige apostler, kunne tenke at Jesus skulle få et himmelsk rike, eller tro at paradiset var i himmelen?

12. Hvorfor godtar enkelte religiøse ledere i kristenheten det som de rabbinske skoler på Jesu tid lærte om paradis?

¹² Det paradis som Jesus snakket om til ugjerningsmannen, var ikke det paradis som datidens rabbinske skoler lærte om. Ifølge slike skoler eksisterte paradiset, det vil si Edens hage, fremdeles. Hvor eksisterte det ifølge deres lære? For å sitere en autoritet: Paradis «var en avdeling av de dødes verden, av Sheol, i jordens midte. Gehenna var på den ene siden, med sine flammer og pinsler. Paradiset på den andre, de velsignedes midlertidige hjem. . . . Patriarkene var der, Abraham og Isak og Jakob, klar til å motta sine trofaste etterkommere i sine skjød . . . Den største hedersplass ved de velsignede sjelers festmåltid var Abrahams skjød (Lukas 16: 23), hvor den nye arving til udødelighet hvilte som den begunstigede og ærede gjest».a I vår tid er det en rekke av kristenhetens religiøse ledere som godtar denne rabbinske læren.b De vet at Jesus ikke kom til himmelen på den dagen da han talte til ugjerningsmannen som hang på pelen. De vet at den morgen Jesus sto opp fra de døde, sa han til Maria Magdalena: «Jeg er ennå ikke faret opp til Faderen; men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» (Joh. 20: 17, 18) Jesus hadde altså ikke dratt til noe himmelsk paradis.

13. Hvorfor hadde Jesus ikke kommet til noe himmelsk paradis, som vist av Peter på pinsedagen?

¹³ Hvorfor hadde han ikke det? Fordi han siden sin død og begravelse hadde vært i Sheol, i deler av tre dager. Jesu sjel hadde vært i Sheol, som en oppfyllelse av Salme 16: 10: «Du skal ikke overlate min sjel til dødsriket [Sheol, NW], du skal ikke la din hellige se forråtnelse.» Dette er den fortolkning som Guds hellige ånd ga ved apostelen Peter på pinsedagen. Under påvirkning av ånden som nettopp var blitt utgytt, sa Peter: «David sier om [Jesus]: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, . . . du skal ikke forlate min sjel i dødsriket [Hades, NW], ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse. . . . Da [David] nå var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt ville han sette en på hans trone, så var det om Messias’ oppstandelse han framsynt talte det ord at han ikke ble forlatt i dødsriket [Hades, NW], ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Denne Jesus oppreiste Gud.» — Ap. gj. 2: 25—32.

14. Hvorfor var Jesus og ugjerningsmannen ikke i et paradis nede i Sheol, og hvorfor ble ikke ugjerningsmannen delaktig med Jesus i den «første oppstandelse»?

¹⁴ Den dagen ugjerningsmannen døde, var han med Jesus i Sheol eller Hades. Han var ikke kommet til himmelen, liksom Jesus heller ikke var kommet til himmelen. Jesus og ugjerningsmannen var heller ikke i et paradis nede i Sheol eller Hades. Paradiset er ikke der nede, og Gud har heller ikke på et senere tidspunkt overført paradis fra Sheol til himmelen, til sin umiddelbare nærhet, for Sheol eller Hades er ikke det som de gamle rabbinere med urette lærte at det var. Ifølge den hellige bibel er Sheol eller Hades menneskeslektens felles grav. Da Jesus ble oppreist fra de døde forat hans sjel ikke skulle bli forlatt i Sheol eller Hades, fikk han erfare den «første oppstandelse». Vi leser derfor: «Han er begynnelsen, den førstefødte fra de døde, forat han skulle bli den som er først i alle ting.» (Kol. 1: 18, NW) Røveren ble ikke delaktig med Jesus i den «første oppstandelse», for det er en åndelig oppstandelse, en oppstandelse til liv som en åndeperson i de usynlige himler. Jesus sa til Nikodemus at man må bli «født på ny», «født av vann og Ånd», for å oppnå denne åndelige oppstandelse. I Jesu trofaste disiplers tilfelle var det slik at de ikke ble født av Guds ånd før på pinsedagen, femtien dager etterat Jesus døde.

15. Hvorfor kan ikke det som Paulus sier i Romerne 6: 3—5, gjelde ugjerningsmannen, og hva skjedde derfor med ugjerningsmannen da Jesus oppsto fra de døde?

¹⁵ Selv om ugjerningsmannen døde ved siden av Jesus, kan ikke det som Paulus sier i Romerne 6: 3—5, anvendes på ham: «Vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet. For er vi blitt forent med [Kristus] ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse.» I stedet for å dø en kristuslignende død døde ugjerningsmannen som en forbryter. Han sa til den andre døende ugjerningsmannen: «Vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noe galt.» (Luk. 23: 40, 41) Da Jesus sto opp fra de døde, lot han følgelig ugjerningsmannen være igjen i Sheol, ikke i paradis.

16. Ba ugjerningsmannen om den forrett å få være i riket, og brukte apostelen Peter en av «nøklene til himlenes rike» til fordel for ugjerningsmannen? Forklar.

¹⁶ La oss nå analysere det som ugjerningsmannen sa til Jesus: «Jesus! kom meg i hu når du kommer i ditt rike!» Ba han dermed om å få være i Jesu rike? Nei, på ingen måte! Hvordan kunne han, selv fra et jordisk, menneskelig synspunkt, be om å få være i riket når han ikke tilhørte Davids kongelige ættelinje slik som Jesus gjorde? Ugjerningsmannen kunne dessuten ikke gå utenom apostelen Peter for å komme inn i. Riket. Denne ugjerningsmannen kjente selvfølgelig ikke til at Jesus hadde sagt privat til Peter: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen.» (Matt. 16: 19) Det var først på pinsedagen at apostelen Peter, etterat han hadde mottatt den utgytte ånd, begynte å bruke den ene av disse «nøklene til himlenes rike». På denne pinsedagen var ikke ugjerningsmannen til stede for å høre Peter forkynne. Han kunne ikke dra nytte av at Peter brukte den første nøkkel, for således å komme inn i det himmelske rike for å være med den herliggjorte Jesus Kristus.

17. Med hvem gjorde Jesus en pakt om riket, og hvorfor omfattet den ikke ugjerningsmannen?

¹⁷ Aftenen før Jesus ble naglet til torturpelen med ugjerningsmannen ved siden av seg, innførte han Herrens aftensmåltid som en årlig minnehøytid. Han sa da til sine elleve trofaste apostler: «Det er dere som har holdt ut hos meg i mine prøvelser; og jeg gjør en pakt med dere, liksom min Far har gjort en pakt med meg, om et rike, så dere kan spise og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner for å dømme Israels tolv stammer.» I tillegg til denne pakten om riket kom også den nye pakt. Jesus omtalte denne pakten for disse apostlene da han rakte dem vinbegeret, idet han sa: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere.» (Luk. 22: 19—30, NW) I motsetning til de elleve trofaste apostler hadde ugjerningsmannen ikke holdt ut hos Jesus i hans prøvelser. Jesus sa derfor ikke til ugjerningsmannen at han tok ham inn i pakten om riket, bare fordi ugjerningsmannen tok Jesus i forsvar og ba om at Jesus måtte huske ham når han var blitt konge.

18. Da den oppstandne Jesus gikk som en forløper inn i Guds himmelske helligdom, hvorfor kunne ikke da ugjerningsmannen være en forløper sammen med ham?

¹⁸ Hebreerne 6: 19, 20 forteller at Jesus, Guds Yppersteprest, gikk som en forløper inn i Guds himmelske helligdom, «innenfor forhenget», etterat han hadde ofret sitt kjød og var blitt oppreist som en åndeperson. Ugjerningsmannen kunne ikke være en forløper sammen med Jesus, for ypperstepresten gikk inn i det aller helligste alene, som i det gamle Israel. (Heb. 9: 6—8) Ugjerningsmannen fikk ikke et oppstandelseslegeme på Jesu oppstandelsesdag, men han må vente til den tiden kommer da de som er i minnegravstedene, skal oppstå, og da vil han bli gitt et legeme. Etterat Jesus var oppstått, skrev apostelen til sine kristne brødre: «I Jesu blod har [vi] frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og . . . vi har en stor prest over Guds hus.» — Heb. 10: 19—21.

19. Hvorfor var ugjerningsmannen ikke en grunnvoll for den kristne menighet, og hvorfor ble han ikke større enn døperen Johannes?

¹⁹ Ugjerningsmannen var ingen grunnvoll for den kristne menighet; han var ikke engang et medlem av den. «Lammets tolv apostler» ble gjort til underordnede grunnvoller i den kristne menighet, som var bygd på hovedgrunnvollen, klippen Jesus Kristus. (Åpb. 21: 14) Døperen Johannes fikk ikke den utgytte hellige ånd på pinsedagen, og det gjorde selvfølgelig heller ikke ugjerningsmannen. Han ble ikke større enn Johannes, for Jesus sa angående dem som kommer inn i det himmelske rike: «Blant dem som er født av kvinner, er det ikke blitt oppreist noen større enn døperen Johannes; men en person som er blant de mindre i himlenes rike, er større enn han. Fra døperen Johannes’ dager og inntil nå er himlenes rike det mål som menneskene trenger seg fram mot, og de som trenger på, griper det.» (Matt. 11: 11, 12, NW) Ugjerningsmannen ble ikke gjort til en unntagelse med hensyn til alle de krav og alle de foranstaltninger som gjaldt den kristne menighet av 144 000 seiervinnere over denne verden. — Åpb. 7: 4—8; 14: 1—5.

20. Hvorfor ble ugjerningsmannen ikke født av Guds ånd eller salvet med den da han hang på torturpelen?

²⁰ Ugjerningsmannen ble ikke født av Guds ånd og salvet med den på pelen. Det var ikke på påskedagen eller da han hang på torturpelen, at Jesus utgjøt Guds hellige ånd over sine trofaste disipler. Det var på pinsefestens dag og da han satt ved Guds høyre hånd i himmelen som Guds Yppersteprest, at Jesus utgjøt den hellige ånd. (Joh. 7: 39) Først da ble de levende disipler gjort til åndelige sønner av Gud og tatt inn i den nye pakt og også salvet med ånden og tatt inn i pakten om Riket som Jesu Kristi medarvinger.

21. Hvorfor var det paradis som ble omtalt for ugjerningsmannen, ikke det samme som himlenes rike, og hvorfor fikk han ikke sette seg med Jesus på hans himmelske trone?

²¹ Det paradis som Jesus omtalte for ugjerningsmannen, er altså ikke det samme som himlenes rike. Jesus ga ikke ugjerningsmannen det løfte at han skulle få være med Jesus i Riket. Ugjerningsmannen ba ikke om å få være med Jesus i Riket eller om å få være en del av det. Etter som ugjerningsmannen ikke var et medlem av Davids kongelige ættelinje, ba han bare om å få være under Riket og om at Kongen måtte kjennes ved ham eller huske ham og sørge for at han fikk en oppstandelse fra de døde til et liv i det område Riket skal herske over. Paradiset er under Riket. Etter som det er slik, kan paradiset først bli opprettet etterat Riket er blitt opprettet. Jesu rike ble ikke opprettet dengang på jorden på den påskedagen da han døde. Alle Bibelens profetier og de kjensgjerninger som har tilknytning til dem, beviser at Riket ble opprettet i himmelen i året 1914. Da Jesus for opp til himmelen på den førtiende dag etter sin oppstandelse, satte han seg ved Guds høyre hånd for å vente til 1914 og på at Riket da skulle opprettes. Den vennlige ugjerningsmannen satte seg ikke sammen med Jesus på hans trone, noe Jesus sa de av hans menighet som beseirer denne verden åndelig sett, ville få gjøre. — Åpb. 3: 21; Heb. 10: 12—14.

22. Hvorfor var det ikke fra paradis at Jesus ble oppreist, og til hva kommer ugjerningsmannen og menneskeslekten i minnegravstedene til å bli oppreist?

²² Alt dette gjør det umulig at ugjerningsmannen var med Jesus i paradis den dagen de døde på torturpelene. Jesus ble ikke oppreist fra paradis på den tredje dag etterat han døde, slik at han lot ugjerningsmannen bli igjen der nede sammen med de døde. Det ville ha betydd at Jesus hadde vært med ham i paradis i bare deler av tre dager og så hadde forlatt ham der. Jesus for ikke ned tilbake til paradis for å være hos ugjerningsmannen. Han for opp til himmelen for å være hos sin himmelske Far. Ugjerningsmannen fikk ingen oppstandelse sammen med Jesus fra et paradis på den tredje dag. Ingen døde mennesker kommer til å få noen oppstandelse fra det virkelige paradis. Både for ugjerningsmannen og for menneskeslekten i minnegravstedene kommer det til å bli en oppstandelse til paradiset, her på jorden. Ugjerningsmannen var ikke den første til å komme til paradis, og det var heller ingen av de døde i paradis før ugjerningsmannen. Paradiset er ikke et sted for de døde, men for de levende!

Edens hage

23, 24. a) Hvem var det første mennesket i paradiset, og hvorfor? b) Hvorfor er betegnelsen paradis passende på Edens hage?

²³ Det første menneske i paradiset var Adam, Guds sønn. Adam var da i live. Det fantes ikke noe Sheol eller Hades dengang, for det var ikke noe menneske som på det tidspunkt hadde dødd og var blitt begravet i en jordisk grav. I en artikkel om paradiset begynner The Encyclopedia Americana (bind 21) med disse ord: «Edens hage. Ordet er opprinnelig persisk og betegner en park. Det er blitt opptatt i moderne språk som en betegnelse for Edens hage . . . og derfor for en hvilken som helst lykkens bolig.»

²⁴ Navnet blir med rette anvendt om Edens hage hvor Adam ble skapt og anbrakt. Bibelens hebraiske ord for «hage» betegner et innhegnet eller inngjerdet sted. Det som var innhegnet, var noe herlig og vakkert. Dette stemmer overens med den persiske forestilling av et pardes eller paradis: «en vidstrakt, åpen park, innhegnet mot skade og likevel med sin naturlige skjønnhet ufordervet, med statelige trær, hvorav mange bar frukt, vannet av klare bekker og med store hjorder av antiloper eller får streifende om i skråningene — dette var det landskap en gresk reisende forbandt med ordet parádeisos, og som hans eget språk ikke hadde noe nøyaktig tilsvarende uttrykk for . . .» Enkelte greske forfattere brukte ordet i betydningen et «utstrakt stykke mark, omgitt av et sterkt gjerde eller en mur, med en rikdom av trær, busker, planter og hagevekster, og hvor utvalgte dyr ble holdt i forskjellige former for fangenskap eller frihet alt etter som de var farlige eller fredelige; således temmelig nøyaktig tilsvarende . . . ordet park, med tilføyelse av hageanlegg, et menasjeri og et aviarium».c

25, 26. a) Hvordan kom ordet paradis til å bli anvendt om Edens hage? b) Hvorfor bruker ikke den romersk-katolske Douay-oversettelsen uttrykket «Edens hage»?

²⁵ Av denne grunn var det at de hebreere som begynte å oversette sine inspirerte hellige hebraiske skrifter til gresk i det tredje århundre før den kristne tidsregning, brukte det greske ordet parádeisos eller paradis for å gjengi det hebraiske ordet gan. De som oversatte Bibelen til latin, brukte det latinske ordet paradísus. I den romersk-katolske Douay-oversettelsen av Bibelen (engelsk) leser vi således (1 Mos. 2: 7—15):

²⁶ «Og Herren Gud dannet mennesket av jordens slam og åndet livets ånde inn i hans ansikt; og mennesket ble en levende sjel. Og Herren Gud hadde plantet et gledens paradis fra begynnelsen av, hvor han anbrakte mennesket som han hadde dannet. Og Herren Gud frambrakte, av jorden alle slags trær, vakre å se på og gode å ete av; også livets tre midt i paradiset; og treet til kunnskap om godt og ondt. Og en elv gikk ut fra gledens sted for å vanne paradiset, og derfra deler den seg i fire strømmer. . . . Og Herren Gud tok mennesket og satte ham i gledens paradis, for å dyrke det, og for å vokte det.»

27. Hvor mange ganger bruker den hebraiske bibel det tilsvarende ordet, pardes’, og hvordan illustrerer hyrden i Salomos høysang betydningen av dette ordet?

²⁷ Den hebraiske bibel bruker selv ordet pardes’ tre ganger i senere skriftsteder. (Neh. 2: 8; Pred. 2: 5; Høys. 4: 13) Den betagende skjønnhet som et pardes’ eller paradis har, kommer til uttrykk i Salomos høysang 4: 13 i de ord hyrden uttaler til sin elskede venninne: «En lukket hage er min søster, min brud, et avstengt vell, en forseglet kilde. Du skyter opp som en lysthage [paradis, NW; Dy; Yg; Ro; Da] av granatepletrær med sin kostelige frukt, som cyperbusker og narder, nardus og safran, kalmus og kanel med alle slags viraktrær, myrra og aloëtrær og alle de beste velluktende urter. En kilde i hagene er du, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon.» — Høys. 4: 12—15.

28. Hva var det som forøkte gledene i Edens hage, og hvordan framgår det av det som skjedde etterat synden fikk innpass, at hagen var innhegnet?

²⁸ Det var imidlertid noe som forskjønnet Edens paradis enda mer for det første mennesket Adam og hans fullkomne hustru Eva, og som i høy grad forøkte dets gleder. Det var Jehova Guds, deres Skapers og kjærlige himmelske Fars, nærvær. På sin vidunderlige måte vandret han i denne hagen og ga mennesket sin lov og veiledning. Hans nærvær helliggjorde dette paradiset, denne Edens hage, og gjorde det til et sted for hellig livsførsel. (1 Mos. 2: 19—25; 3: 8, 9) Da Adam og Eva brøt med denne hellige livsførsel ved å synde mot sin Skaper, Far og Gud, ble de i overensstemmelse med det som var rett og riktig drevet ut av det jordiske paradis for å dø som syndere utenfor på forbannet mark. Det at Edens hage eller paradis var et innhegnet eller inngjerdet sted, i det minste innhegnet av usynlige engler som voktere, framgår av ordene i 1 Mosebok 3: 23, 24: «Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Og han drev mennesket ut, og foran Edens hage satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre.»

29. Kom Adam tilbake til paradiset da han døde, eller kom Abel dit da han ble myrdet?

²⁹ Utenfor Eden levde Adam til han ble 930 år gammel. Adam kom ikke tilbake til paradiset da han døde, selv om det fremdeles eksisterte, ikke i vår jordklodes midte som presteskapet lærer, men på jordens overflate. Adam vendte tilbake til jorden, som han var tatt av. Salme 16: 10 forutsa ikke om ham, den første Adam, at hans sjel ikke skulle overlates til Sheol eller Hades, men den forutsa dette om den «siste Adam», Jesus Kristus. Den levende sjelen Adam hadde syndet og hadde dødd som straff for opprør mot paradisets Skaper og Gud. (Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.; 1 Mos. 2: 7) Da Adams gudfryktige sønn Abel ble myrdet av sin skinnsyke bror Kain, kom ikke Abel til paradiset, men hans blod ropte til Gud fra jorden utenfor Edens paradis. — 1 Mos. 4: 1—11.

30. Hva kan sies om paradiset og Enok, som ble bortrykket forat han ikke skulle se døden?

³⁰ Adam fikk oppleve at Enok, den syvende fra Adam, ble født. Ved en hellig livsførsel ’vandret Enok med Gud’. Da tiden kom, tok Gud ham bort. Men da Enok ble bortrykket forat han ikke skulle se døden, kom han ikke til paradiset, som fremdeles eksisterte. Hebreerne 11: 5 forteller at «han ble ikke funnet». Han ble på en fredelig måte ført inn i døden ved Guds mirakel, slik at han ble spart for enhver dødsgru. Fordi han hadde behaget Gud, ble han bevart i Guds minne. Til Guds tid vil Enok bli delaktig i de rettferdiges oppstandelse. (Ap. gj. 24: 15; Joh. 5: 28, 29) Den opprinnelige Edens hage finnes ikke mer i dag, for den ble ødelagt i vannflommen på Noahs tid. Når Enok blir oppreist fra de døde, vil han oppstå i det gjenopprettede paradis her på jorden.

[Fotnoter]