Et modent syn på innvielse

1. Hvis modenhet er nødvendig for alle, hva blir da det neste som bør drøftes?

VI NEVNTE tidligere at vi ville drøfte de første skritt som er nødvendige for på rette måte å ta fatt på veien til å vinne «den visdom som er ovenfra». Når det gjelder dette, er også Guds ånd nødvendig for å oppnå modenhet med hensyn til en bibelsk forståelse av spørsmålet om vår innvielse til Gud.

2. Hva er det første skritt, og gjelder det i alle tilfelle?

² Det første nødvendige skritt i retning av å innvie oss er at det må foregå «en omvendelse til Jehova». (2 Kor. 3: 16, NW) Det gjelder dem som tidligere har vært medlem av et religiøst system i kristenheten, det moderne Babylon, liksom det gjaldt jødene i den første menighets dager som var bundet til sitt system, judaismen. Det gjelder også dem som i likhet med atenerne ikke har bekjent seg for å tilhøre Guds paktsfolk. Apostelen Paulus behandlet begge tilfelle, og vi kan lære meget av dette.

3. Hvordan peker Paulus på roten til jødenes vanskeligheter, og hvilken betydningsfull rolle spiller troen i denne forbindelse?

³ I forbindelse med jødene forklarte han at de var høyt begunstiget ved å kunne lytte til Jehovas ord som fantes i Moses’ skrifter, i den «gamle pakt» som var inngått med ham. Som nasjon betraktet gjorde de likevel ingen framgang i retning av visdom og forståelse. Paulus sier tvert imot: «Deres åndelige oppfattelsesevne var sløvet» og ’et slør ligger over deres hjerter’. Ja, det var roten til deres vanskeligheter: Det var ikke det at de manglet åndelig evne, men de hadde ikke den rette hjertets trang, som ville blitt lagt for dagen ved en troens og ydmykhetens ånd. Et annet sted setter den samme apostel fingeren på den dypereliggende årsak til den gale hjertetilstanden, idet han advarer sine hebraiske brødre om «et ondt hjerte som mangler tro ved å trekke seg bort fra den levende Gud». Vi kan altså ikke begynne å gjøre framgang i den riktige retning med mindre vi vender oss til Jehova i tro. Den regel som apostelen holder fram, gjelder hvert eneste menneske uten unntagelse: «Uten tro er det umulig å vinne hans velbehag, for den som nærmer seg Gud, må tro at han er til, og at han belønner dem som alvorlig søker ham.» — 2 Kor. 3: 14—16; Heb. 3: 12; 11: 6, NW.

4. Er det store velsignelser og privilegier i vente for dem som oppriktig vender seg til Jehova?

⁴ Legg nå merke til de herlige utsikter som åpner seg for den som vender seg til Jehova i oppriktighet og sannhet, og når vi ser den retning hans løp tar, vil vi kjenne igjen de velkjente landmerker som det ble gjort oppmerksom på i det vi nettopp har studert. For i 2 Korintierne 3: 16 til 4: 6 (NW) går apostelen videre og forklarer at når sløret blir tatt bort, blir vi fridd fra villfarelsens mørke og slaveri og kommer til det sted (Herrens organisasjon, Sion) og inn i det forhold «der Jehovas ånd er», der det er frihet til å granske de dype ting og bli «forvandlet» ved at vi fornyer vårt sinn, slik at vi kan reflektere og utstråle Jehovas herlighet, alt ’nøyaktig som det blir gjort av Jehovas ånd’. Alle de som er begunstiget på den måten i Sion, har en herlig «tjeneste», nemlig å «la lyset skinne ut av mørket» slik at andre fanger ennå kan bli fridd ut fra trelldommen under «guden for denne tingenes ordning» ved at vi «gir sannheten tydelig til kjenne .... til alle menneskers samvittighet». — Es. 59: 21; 60: 1.

5. Blir den samme framgangsmåte foreskrevet for dem som tidligere ikke har gjort noen bekjennelse, og blir alle oppmuntret til å søke Jehova?

⁵ Hva dem angår som tidligere ikke har bekjent seg for å tjene Jehova Gud, så legg merke til at Paulus i hovedsaken foreskrev den samme framgangsmåte for disse atenske menn. De måtte også «søke Gud, om de kunne famle etter ham og virkelig finne ham, enda han [til vår oppmuntring] i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste en av oss», og enda «Gud [har] oversett denne uvitenhets tider, men nå forteller han menneskeheten at de alle bør vise anger alle steder». (Ap. gj. 17: 27, 30, NW) Det greske ordet for «angre» inneholder helt bokstavelig tanken av en sinnsforandring, «en omvendelse til Jehova». Guds Ord gir all mulig oppmuntring til alle, hvordan deres tidligere handlemåte enn kan ha vært, til å ta dette innledende skritt, nemlig å angre og komme i den rette hjertetilstand. Tenk for eksempel på følgende nådige uttalelse: «Søk [Jehova] mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.» For «den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord». — Es. 55: 6, 7; 66: 2.

6. Hvilke to viktige ting blir i alminnelighet først forstått når en er kommet til kunnskap om sannheten?

⁶ Hva så? La oss som illustrasjon ta tilfellet med en som nylig er kommet i berøring med Jehovas vitner og som ved deres hjelp er kommet til å verdsette kunnskapen om sannheten om Jehovas herlige hensikt og nådige foranstaltning. Han har vendt seg vekk fra sin tidligere vei og har vendt seg til Jehova, for han forstår at han er blitt brakt ut av mørket og inn i lyset. Han ser nå det store stridsspørsmål om Jehovas overhøyhet over universet, og han vet ifølge Guds Ord at det snart vil bli avgjort én gang for alle overfor hele skapningen i Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Han vet at det vil bli til triumf for Guds rike med dets rettferdige hærer som kjemper under Jehovas salvede «kongers konge», og at den forutsagte seier er absolutt sikker, fordi Jehova helt siden året 1914 har spottet sine fiender og ledd hånlig av dem og sagt: «Jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!» Han fryder seg over dette opplyste syn, og han ser også i Guds Ord at det må gjøres en presserende gjerning av stor betydning nå i denne «endens tid», nemlig Guds ’underlige gjerning’, en gjerning med å avlegge vitnesbyrd, gi et advarselsbudskap og også et budskap med trøst og undervisning for alle som vil gi akt på det. — Åpb. 16: 14; 19: 11—16; Sl. 2.

7. Til hvilken tenkemåte og handlemåte fører forståelsen av stridsspørsmålet og Herrens arbeid?

⁷ ’Ja,’ sier han til seg selv, ’jeg ser stridsspørsmålet klart og jeg forstår at Jehovas vitner virkelig gjør Herrens gjerning. Og jeg bestemmer meg ved Guds nåde til å ta standpunkt på den rette side i stridsspørsmålet, til støtte for Guds rikes rettferdige sak. Jeg ser også at det er min forrett og mitt ansvar å ta aktiv del i vitnearbeidet i størst mulig grad, og sette det først i mitt liv. Da jeg har tatt mitt standpunkt og har innvigd meg helt og fullt til Guds tjeneste slik den blir utført under ledelse av hans teokratiske organisasjon, forstår jeg at det neste jeg ifølge Bibelen har å gjøre, er å ta vanndåpen som et symbol på min fullstendige innvielse og på det standpunkt jeg har tatt.’ Han gjør så det, for han tror at det ligger foran ham en klart oppstukket vei, som, hvis den blir fulgt, vil føre til varig liv og lykke på jorden under Guds rikes styre og velsignelse.

8. Er denne veien alltid så lett å følge, eller kan det dukke opp forskjellige ting som gjør at det ser umulig ut?

⁸ Dette er jo vel og bra. Ja, er det det? Denne klart oppstukne vei er ikke alltid så lett å følge, er den vel? Du har sikkert hørt om eller vært i personlig berøring med, eller du er kanskje selv nettopp nå ute for erfaringer som gjør at det ser helt umulig ut å fortsette på den veien som du har begynt å gå på. Det kan ha mange forskjellige grunner. Det kan være at selve vitnearbeidet i virkeligheten er meget hardere og mer prøvende enn du hadde forestilt deg ut fra det du hadde sett av dine medvitners optimisme og begeistring. Du møter kanskje ikke så mye direkte motstand, men det er så stor likegyldighet i det distriktet hvor du arbeider, og du føler at det sliter deg ut. Eller kanskje det ikke er noe som har direkte med Herrens arbeid å gjøre, men et eller annet alvorlig problem som har oppstått i hjemmet på grunn av det standpunkt du har tatt, og som skaper ulykke og betyr en svær påkjenning for deg, tilsynelatende mer enn du kan greie. Eller kanskje det er det motsatte — noe eller noen er kommet inn i ditt liv med en så sterk tillokkelse at du føler at du absolutt ikke kan stå imot det. Du vet av alt det du har hørt, foruten fra eksempler i Bibelen i likhet med Hebreerne 11, at disse erfaringene er felles for hele Guds folk, og at de holder trofast ut under slike prøver og fristelser; men nå i ditt eget tilfelle føler du at du simpelthen er blitt brakt helt ut av likevekt, og at du har tatt på deg mer enn du kan greie. Løftene i Guds ord ser ikke ut til å gjelde i ditt tilfelle. Du synes ikke du kan se brødrene i øynene, og du tar opp igjen gamle dårlige vaner, eller legger deg til nye, for å forsøke å drukne dine sorger.

9. Opplever man undertiden skuffelser med nyinteresserte, og bør vi være raske til å trekke den slutning at det ikke kan gjøres mer for å hjelpe dem?

⁹ Kanskje du aldri har hatt noen slik opplevelse, kjære leser, men du har kanskje hatt den glede å hjelpe noen andre til å se sannheten, og du har sett dem gjøre framskritt på den måten som er beskrevet, men akkurat da du trodde de var trygt inne i kveen fordi de hadde tatt standpunkt og var blitt døpt, så begynte de å vakle og snuble, omtrent som antydet. Hva er det som er i veien? Du husker hvor gode framskritt de så ut til å gjøre mens du hadde hjemme-bibelstudium med dem. Men enda du er ivrig etter å hjelpe dem på alle mulige måter og søker Guds ledelse i saken, så vil de nå ikke la deg få lov til det og nekter kanskje til og med å se deg. Selv om det gjør deg ondt, kommer du til det resultat at det ikke er mer å gjøre, og at det er bedre at du vender din oppmerksomhet andre steder hen og prøver å finne og hjelpe fram ny interesse. Du trøster deg med å tenke på at slike ting som dette ble forutsagt i den illustrasjon Jesus ga om sæden som ble sådd der det ikke var dyp jord, eller der den hurtig ble kvalt av torner. Det ble imidlertid tydelig vist i artikkelen om denne lignelsen i Vakttårnet (15. mai 1951) at de tilstander som er årsak til at det ikke blir båret frukt, ikke nødvendigvis er uunngåelige og noe som det ikke kan gjøres noe ved, men det ble vist at enten det er spørsmål om å hjelpe oss selv eller noen annen, så har vi et stort ansvar. La oss derfor komme tilbake til spørsmålet: Hva er det som er i veien?

ÅRSAK TIL TILBAKEFALL

10. Skal vi se det slik at vi først og fremst har innvigd oss til et arbeid, eller til en person, og hvilken forskjell gjør det?

¹⁰ Du sier kanskje at det er umodenhet som er grunnen. Ja, men i hvilken spesiell henseende? Vi framsetter den tanke at det utmerket godt kan være mangel på forståelse av alt som ligger i det skritt å innvie seg. Det vi ønsker å framheve er at det ikke simpelthen er et spørsmål om å innvie seg til et arbeid og at vi så gir det førsteplassen i vårt liv, men det betyr først og fremst å innvie seg til en person, Personen Jehova Gud. Hvilken forskjell gjør så det? Det gjør hele forskjellen. Det hjelper oss til ikke å gjøre den feilen å se på vår innvielse som et nødvendig skritt som vi har tatt og som dermed er unnagjort, og så drive på med arbeidet. Vi bør heller se slik på det at vi kommer inn i et livsviktig forhold, som til alle tider må bevares og voktes med nidkjærhet.

11. a) Hvor finner vi opplysning med hensyn til Jesu innvielse? b) Hvordan la han for dagen en moden forståelse av Guds lov i forbindelse med sin innvielse?

¹¹ For å få Bibelens veiledning i dette kan vi ikke gjøre noe bedre enn å betrakte vår leder og vårt forbilde, Kristus Jesus. Til gagn både for ham og oss har Jehova i sin godhet åpenbart i sitt Ord nøyaktig de tanker som besjelet Jesus og den hjertetilstand som drev ham til å bli døpt av Johannes. Dette ble nedtegnet i Salme 40, som ble skrevet mange hundre år før Jesus kom til jorden, og vi har positive holdepunkter med hensyn til dens anvendelse, for da apostelen i Hebreerne 10: 5—10 talte om at Jesus ofret seg selv, siterte han fra Salme 40: 7—9. Når vi leser disse versene, ser vi at Jesus forsto at det i stedet for de dyreoffer og ofringer som ble gjort under den gamle lovpakt, nå var hans forrett å ofre seg selv som det «ene offer for synder for bestandig». (Heb. 10: 12, NW) Og da han så ga uttrykk for den hjertetilstand som drev ham til å innvie seg, sa han: «Se, jeg kommer .... å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» Men, sier du, er ikke det siste uttrykket et godt bevis for at det er innvielse til et arbeid, til å gjøre Guds vilje? Stopp nå litt! Modenhet betyr å forstå ikke bare en del av sannheten om et eller annet spørsmål, men hele sannheten, slik at man får et fullstendig bilde i sinnet, med hver enkelt del på sin rette plass og i det rette forhold til helheten. La oss derfor legge tilbørlig vekt på de etterfølgende og avsluttende ord i forbindelse med Jesu innvielse: «Din lov er i mitt hjerte.» (Sl. 40: 8, 9) Hvordan det? I hvilken form? I form av de ti bud? Jesus pekte på et meget mer modent syn på kjernen i Guds lov i sitt svar til den jødiske skriftlærde, da han sa at Jehova vår Gud er én og at det ikke er noen annen (og derved understreket at det store stridsspørsmål gjelder hans overhøyhet), og at vi derfor må elske ham med hele vårt hjerte, vår forstand og styrke, og også elske vår neste som oss selv. (Mark. 12: 28—34) Ja, der har vi sakens kjerne! Det er den dypereliggende årsak til at Jesus kunne si: «Å gjøre din vilje .... er min lyst,» og til at han holdt fast på denne handlemåte gjennom de sværeste lidelser og prøver. Det var ikke bare fordi han så at det var et godt arbeid som så meget avhang av, men det var på grunn av hans forhold til sin himmelske Far, at han anerkjente hans overhøyhet og elsket ham med ubrytelig hengivenhet og kjærlighet.

12. Hvordan viser det ekteskapelige forhold nødvendigheten av å sette de viktigste ting på førsteplassen?

¹² Som en illustrasjon av hva som har størst betydning, ens forhold eller ens arbeid, vil vi betrakte forholdet mellom ektefeller. Når en kvinne gifter seg, vet hun at det i forbindelse med omsorgen for hjemmet og oppdragelsen av barna ligger et viktig arbeid foran henne og et stort arbeid, for «en kvinnes arbeid blir aldri unnagjort». Men hvis hun er en sann og forstandig kvinne, så forstår hun at det er enda mer viktig og nødvendig at hun trofast og uopphørlig gjør sitt for å bevare dette dyrebare ekteskapelige forhold, den gjensidige hengivenhet og kjærlighet, og nidkjært vokter det mot alt som kan få ektefellene til å miste den gjensidige fortrolighet og respekt og begynne å drive fra hverandre. I denne tiden da selviskheten florerer, ser det ut som ekteskapet ofte blir betraktet som et skritt man tar og som dermed er unnagjort, i stedet for som et forhold man trer inn i og som skal bevares og voktes. Dette er kanskje grunnen til at så mange ekteskap strander så hurtig.

13. Fører en sann forståelse av vår innvielse til et modent syn på vårt ansvar overfor Herrens arbeid?

¹³ La oss for enhver pris og til enhver tid omhyggelig vokte vårt hjertes fullstendige og uselviske kjærlighet til Jehova, det som er selve kjernen i våre innvielsesløfter. Liksom Jesus har vi fulgt denne innbydelsen: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte.» (Ordspr. 23: 26) Fra da av gjelder ordene: «Bevar ditt hjerte med all årvåkenhet, for derfra utgår livets kilder.» (Ordspr. 4: 23, AT) Forringer dette betydningen av Herrens arbeid og vår andel i det? Nei, på ingen måte. Det hjelper oss til å få et modent syn på det, til å ta ivrig del i det med det rette motiv, fordi vi ønsker å opphøye Jehovas navn, fordi vi elsker ham med alt vi har og fordi vi elsker vår neste og ønsker at han må få del i de samme velsignelser som vi nyter. Å ta del i Jehovas arbeid er det viktigste og stadige bevis for at vi bevarer vår innvielse. (Joh. 14: 15; 1 Joh. 5: 2, 3) Uten tvil kan vi nå innse mer klart at en moden forståelse ved hjelp av Guds ånd fører til en moden tilbedelse «med ånd og sannhet», og den finner fullt ut sitt uttrykk i moden, hellig tjeneste. Knyttet ikke Jesus disse to, tilbedelse og tjeneste, uløselig sammen da han sa: «Det er Jehova din Gud du må tilbe, og det er til ham alene du må gi hellig tjeneste»? — Matt. 4: 10, NW.

14. Hva er framfor alt annet nødvendig for at vi kan oppfylle våre innvielsesløfter?

¹⁴ Vil det som her har vært behandlet, hjelpe oss til å overvinne de tilsynelatende overveldende vanskeligheter vi har omtalt tidligere? Det vil det sikkert. Kjærlighet til Jehova, og den fullstendige underkastelse av vår vilje under hans og bevisstheten om vårt forhold til ham, er det som vil hjelpe oss til å motstå det hardeste angrep fra motstanderen fra hvilken kant det enn kommer; det er dette som vil holde oss oppe gjennom de mest forferdelige utholdenhetsprøver; det er dette som vil avsløre og danne motvekt mot den listigste og mest tillokkende fristelse.

15. a) I hvilken grad er Jehovas ånds virksomhet berørt av vår forståelse av hva innvielse betyr? b) Hva vil sette oss i stand til å dele apostelens overbevisning som er nedtegnet i Romerne 8: 38, 39?

¹⁵ Vi ser også hvordan Guds ånd medvirker i alt dette. Jehovas ånd virker bare fritt overfor dem som har innvigd seg fullstendig til ham av hele sitt hjerte. Det er vel og bra å forstå betydningen av Jehovas rettferdige sak og arbeid, men hvis vår innvielse stanser der, da har vi ikke gått langt nok, da har vi ikke nådd inn til kilden for den hjelpen vi så hardt trenger til. Gjør derfor ikke den feilen å si når det oppstår vanskeligheter: ’Jeg vil være travelt opptatt i vitnearbeidet og holde meg nær til Herrens folk og hans organisasjon, så kan jeg ta for gitt at dette vil holde meg i harmoni med Jehova og garantere at hans ånd virker til mitt beste.’ Ta ikke noe for gitt. Når det gjelder hver grunnleggende læresetning og hvert skritt og hvert forhold som spiller inn i forbindelse med å vinne og bevare Jehovas gunst og å vinne evig liv i hans rike, «la oss .... trenge fram mot modenhet» i forståelse ved hans ånds opplysning, slik at hver enkelt kan si som apostelen: «For jeg er overbevist om at hverken død eller liv eller engler eller herredømmer eller ting som er her, eller ting som skal komme, eller makter eller høyde eller dybde eller noen annen skapning vil klare å skille oss fra Guds kjærlighet som er i Kristus Jesus, vår Herre.» — Heb. 6: 1; Rom. 8: 38, 39, NW.

Det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, .... Men den fullstendige ende på alle ting er kommet nær. Vær derfor sunne i sinnet, og vær våkne med tanke på bønnene. Ha framfor alt sterk kjærlighet til hverandre. — 1 Pet. 4: 3, 7, 8, NW.