Spørsmål fra leserne

● Under et bibelstudium jeg ledet, kom vi til å drøfte Romerne 8: 26, 27. Vil dere være så vennlige å forklare hva disse versene betyr? — A. B., USA.

Disse versene lyder: «Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er; for etter Guds vilje går han [den, LB] i forbønn for de hellige.»

Hvordan går Guds hellige ånd i forbønn for de hellige? På denne måten: Gud forutså og forutsa hvordan det ville gå med den kristne menighet. I sitt Ord, som er inspirert av hans ånd, forutsa han at de kristne ville komme opp i bestemte situasjoner. I det samme inspirerte Ord lot han det bli nedskrevet profetiske bønner som forutsa hvordan de kristne ville bli brakt ut av slike situasjoner og bli bevart i tjenesten for ham. Fordi de kristne ikke alltid har forstått profetiene og de profetiske bønnene, vet de ikke nøyaktig hvordan de skal uttrykke seg, og nøyaktig hva de skal be om. Likevel har de bedt til Gud om hjelp.

Apostelen Paulus var i en slik situasjon, og han skrev om den: «For vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mer enn vi kunne bære, så vi endog mistvilte om livet; ja, vi hadde oppgjort med oss selv at vi måtte dø.»

Spørsmålet var altså: Var det Guds vilje å utfri Paulus og hans følgesvenner, eller ville Gud tillate at de ble drept? Paulus gir oss svaret, idet han videre sier: «For at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud’ som oppvekker de døde, han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og heretter vil fri oss derfra.» — 2 Kor. 1: 8—10.

Ja, Gud kjenner tidene og stundene; han vet hva som er nedskrevet i hans Ord gjennom hans ånd, og han vet hvordan og når slike ting får sin anvendelse på de kristne. Han kjenner betydningen av de inspirerte profetier og bønner, og han lar disse tjene til gagn for Jesu sanne etterfølgere. Han godtar disse bønnene som det som Jesu etterfølgere gjerne ville be om, og oppfyller dem derfor. Etterpå åpenbarer han for dem ved sin ånds kraft hvordan disse profetiene er blitt oppfylt på dem, og de ser at det er nettopp det de skulle ha bedt om, hvis de hadde visst det og forstått det.

Dette er noe som særlig de som tilhører den trofaste levning av Kristi salvede etterfølgere som besto prøvene i 1918, kan sette pris på. Hvordan det? Jo, de befant seg i en sørgelig tilstand i krigsårene. De var forvirret og tvilte; de var ikke sikre på hva som var Guds vilje i forbindelse med dem. De visste derfor ikke nøyaktig hva de skulle be om, selv om de naturligvis ba om Guds støtte. Men Guds Ord hadde forutsagt deres tilstand og inneholdt profetiske bønner, og Gud godtok disse bønnene som om de var fra dem, og besvarte dem. — Salmene 69; 102; 126; Esaias, kapittel 12.

Det forholder seg på samme måte i vår tid. Guds tjenere kan både som organisasjon og som enkeltpersoner betraktet ha mange vanskeligheter og ikke vite hva de skal gjøre, ikke vite nøyaktig hva de skal be om. Men Gud vet det, og han godtar de bønner som er nedskrevet i hans Ord, som om de kommer fra hans folk, og besvarer dem i samsvar med sin vilje. De føler kanskje at de burde bli utfridd av en bestemt prøve, men Gud vet at det kan være best for dem å fortsette å gjennomgå prøven, slik det var tilfelle med Jehovas vitner i nazistenes konsentrasjonsleirer. En slik prøve kan føre til at det blir avlagt et stort vitnesbyrd om Jehovas navn, at hans tjenere framelsker gode egenskaper, og at andre tar standpunkt for Jehova. Dette har vært tilfelle i Malawi. Det har også gitt deres kristne brødre anledning til å vise sin kjærlighet ved å komme dem som gjennomgår prøver, til unnsetning i den utstrekning de har kunnet gjøre det. — Joh. 13: 34, 35.

Vi kan således se at Guds ånd ved hjelp av Guds inspirerte Ord virkelig går i forbønn for Guds folk når de blir utsatt for store prøver. I betraktning av disse skriftstedene ser vi også at når de kristne blir utsatt for trengsel, bør de alltid be på samme måte som Jesus gjorde: «Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!» — Matt. 26: 39.

● Er det forenelig med en god kristen samvittighet å ha et arbeid som innebærer at en må være bevæpnet, enten med skytevåpen eller med kølle? — USA.

Jehova Gud har selv tillatt menneskelige regjeringer å utøve myndighet og håndheve sine lover, om nødvendig ved hjelp av våpen. Vi leser om øvrigheten: «Den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.» (Rom. 13: 4) Det kan derfor ikke reises noen innvending på bibelsk grunnlag mot at lovens håndhevere bærer våpen, eller mot at myndighetene gir visse menn tillatelse til å bære våpen når de skal beskytte folk og/eller eiendom.

Hvorvidt en kristen skal velge å arbeide som politimann, vaktmann eller nattevakt hvis det kreves at han skal bære skytevåpen eller et annet våpen, er noe han selv må avgjøre. Han bør tenke over følgende spørsmål: Vil jeg påta meg den byrde å treffe hurtige og vanskelige avgjørelser i kritiske situasjoner hvor menneskeliv står på spill? Er jeg villig til å komme opp i situasjoner som kan kreve at jeg bruker et våpen, kanskje på en måte som gjør at jeg pådrar meg blodskyld i Jehovas øyne?

En kristen ønsker dessuten først og fremst å hjelpe andre til å få nøyaktig kunnskap om sannheten. Han ønsker å lære andre hvordan de kan ’holde fred med alle mennesker’. (Rom. 12: 18) På bakgrunn av dette kan han spørre seg selv: Vil det at jeg i forbindelse med mitt arbeid bærer våpen, i andres øyne være i strid med den kristne lære? Er det grunn til å tro at noen vil ta anstøt av det? En kristen må selv treffe sin avgjørelse basert på Guds Ord og den kjennskap han har til de rådende forhold. Hvis han mener at det at han har et slikt yrke, vil være ufordelaktig for forkynnelsen av Bibelens sannhet, vil det være forstandig av ham å velge et annet yrke. Bibelen sier at vi må være «uten anstøt». — Fil. 1: 10.

Uansett hvilken avgjørelse en kristen treffer, må den være i harmoni med hans samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. Men han vil aldri behøve å føle seg presset på grunn av bekymringer for hvordan han skal skaffe de nødvendige ting til livets opphold. Guds Ord forsikrer oss: «[Jehova] elsker rett og forlater ikke sine fromme [lojale, NW].» (Sl. 37: 28) «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.» — Heb 13: 5.