Det vitnet vi har i vårt indre

«Min samvittighet vitner med meg i den Hellige Ånd.» — Rom. 9: 1.

1, 2. a) Hvorfor bør vi være interessert i å lære om det vitnet vi har i vårt indre? b) Hva er dette vitnet, og hva har det tilknytning til?

VI HAR alle et vitne i vårt indre. Det kan i høy grad hjelpe oss til å treffe avgjørelser som har stor innvirkning på vår nåværende og vår framtidige lykke. Dette vitnet i vårt indre frambærer i virkeligheten vitnesbyrd i forbindelse med ting som angår vårt liv. Det er ikke til å unngå at den maten vi reagerer på overfor dette vitnets røst, også har innvirkning på andres liv. Dette gjør det faktum at det kan bli et fordervet vitne, enda mer tragisk. Det kan gi falske vitnesbyrd eller til og med fullstendig unnlate å la sin røst høre i en kritisk situasjon.

² Hva er dette vitnet som vi har i vårt indre? Det er vår samvittighet. (2 Kor. 1: 12) Ordet «samvittighet» har samme grunnleggende betydning som det greske ordet sy·nei’de·sis, som noen av bibelskribentene brukte. Dette ordet betyr «samviten» eller «det som en vet med seg selv». Samvittigheten er den stemme som bibelskribenten omtaler som «det skjulte jeg», «vårt indre menneske», «hjertets skjulte menneske». (Sl. 51: 8, NW; 2 Kor. 4: 16, UO; 1 Pet. 3: 4; se til sammenligning Romerne 7: 22.) Har du noen gang brukt et slikt uttrykk som: «Innerst inne visste jeg at det var rett å gjøre det»? Eller har du sagt: «Jeg skulle gjerne gjøre det du ber om, men det er noe inne i meg som sier at jeg ikke kan gjøre det»? Det er samvittigheten, vår bevissthet om hva som er rett, og hva som er urett, som taler.

3, 4. Hvordan kan det sies at vår samvittighet ’gir vitnesbyrd’? Hvordan kan den veilede oss i moralsk henseende?

³ Hvordan kan det sies at samvittigheten gir vitnesbyrd? Det gjør den i den forstand at den vitner for eller imot våre handlinger, idet den bedømmer om de er moralsk forsvarlige eller ikke, og anklager oss eller unnskylder oss. Den kan utgjøre en verdifull sikkerhetsfaktor i moralsk henseende, for den kan påføre oss smerte når den fordømmer vår handlemåte, eller gi oss glede når den bifaller den.

⁴ Da David for eksempel ved en anledning handlet respektløst overfor kong Saul, sier beretningen at ’samvittigheten slo David’. (1 Sam. 24: 6; se også 2 Samuel 24: 10.) Hans samvittighet fordømte ham. Etter at David ved en annen anledning hadde begått en alvorlig misgjerning, led han under en skyldbetynget samvittighet. Han sier selv: «Da jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå [Guds] hånd tungt på meg, min livssaft svant som ved sommerens tørke.» Men da David til slutt bekjente sin urette handlemåte overfor Gud og fikk hans tilgivelse, følte han det som en befrielse og en glede. Han fikk igjen en god eller ren samvittighet. — Sl. 32: 1—5; se til sammenligning versene 10, 11.

Menneskets samvittighet et vitnesbyrd om Guds visdom

5—8. a) Hvorfor var det ikke nødvendig at Gud ga det første menneskepar en rekke lover og regler? b) Hvordan kunne menneskene når det oppsto nye situasjoner og omstendigheter, avgjøre hva som ville være den rette handlemåte å følge? c) Nevn eksempler som viser hvordan samvittigheten virket i dem.

⁵ I begynnelsen av menneskehetens historie ga ikke Jehova Gud det første menneskepar en rekke lover og regler som i de minste enkeltheter ledet deres handlemåte på alle livets områder. Den generelle veiledning og det eneste negative påbud han ga dem, utgjør bare noen få linjer i Bibelen. (1 Mos. 1: 28—30; 2: 15—17) Hvorfor var det ikke nødvendig å gi dem en omfattende lovsamling?

⁶ Jehova Gud skapte menneskene med et tenkende sinn og et hjerte som var i besittelse av moralsk sans. Samvittigheten er et resultat av samarbeidet mellom sinnet og hjertet. Menneskets samvittighet har sitt utspring i den kjensgjerning at menneskene ble skapt i Guds ’bilde og etter hans lignelse’. De ligner naturligvis ikke Gud i fysisk henseende, men i moralsk henseende. (1 Mos. 1: 26, 27; se til sammenligning 2 Korintierne 3: 18.) Samvittigheten ble således nedlagt i menneskene helt fra skapelsen av.

⁷ I stedet for å gi menneskene lover som i de minste detaljer viste dem hva som var rett, og hva som var galt, styrket Gud deres moralske sans ved å åpenbare sin personlighet, sine veier og sine normer for dem. På denne måten ga Gud sine jordiske barn prinsipper som skulle veilede dem. Etter hvert som de vokste i kunnskap og forståelse og fikk større verdsettelse av ham, ville deres samvittighet eller moralske sans sette dem i stand til å anvende disse prinsippene under alle de forhold som måtte oppstå.

⁸ Det var for eksempel ikke nødvendig at Gud ga Adam en bestemt lov som forbød barn å slå sin hustru eller kaste stein på henne, eller som forbød ham å drive jakt på dyr og fugler bare for sportens skyld. Overalt omkring seg kunne menneskene se beviser for Skaperens kjærlighet, gavmildhet, omtanke og godhet. De kunne se hvordan alt dette kom til uttrykk i den forunderlige kropp som han hadde gitt dem, i deres vakre og varierte omgivelser og i alt det han hadde skaffet til veie for å tilfredsstille deres sanser — luktesansen, smakssansen, følesansen, høresansen og synssansen. (Sl. 139: 14; 104: 10—24; Pred. 3: 11) Hvor mye sterkere ville ikke dette appellere til menneskenes hjerte og tilskynde dem til å vise rettferdighet og godhet enn bare et påbud! Den kjærlighet Gud la for dagen overfor de første menneskene, viste dem hvordan de skulle behandle hverandre. Den dannet grunnlaget for at deres samvittighet ville reagere mot enhver form for grusomhet eller hensynsløshet.

Synden forårsaker en indre konflikt

9. Hvilken virkning ville det ha på det fullkomne menneske å være ulydig, og hvorfor?

⁹ Ettersom Adam var skapt i Guds bilde, ville det være normalt og naturlig for ham å gjenspeile sin Fars og Skapers egenskaper ved å følge en rett handlemåte. Han var ikke desto mindre en skapning som hadde en fri vilje, og han kunne derfor selv treffe et valg. Hvis han fikk valget mellom å handle i harmoni med Guds personlighet og veier og å unnlate å gjøre det, kunne han velge det han ville. Men det var bare ved å velge den handlemåte som var i harmoni med Guds vilje, at han kunne «føle» at han gjorde det som var rett. Hvis han fulgte den motsatte handlemåte, ville det skape indre forstyrrelser.

10. Hvordan viser beretningen i 1 Mosebok 3: 6—11 at Adam hadde et vitne i sitt indre?

¹⁰ Den historiske beretning viser tydelig dette. Da Adam og hans hustru overtrådte det eneste negative påbud Gud hadde gitt dem, frambrakte det en indre uro hos dem. De fikk en følelse av skyld, engstelse, skam og usikkerhet. Da Skaperen talte til Adam, innrømmet Adam at han skjulte seg fordi han var redd. Det var som om en innebygd løgndetektor virket i ham, og Gud kunne med rette straks spørre: «Har du ett av det tre som jeg forbød deg å ete av?» Ja, det var et vitne i menneskets indre som vitnet om at det forholdt seg slik. — 1 Mos. 3: 6—11.

11, 12. Hva ble nå en del av menneskets natur, og hvilken virkning har den på menneskets moralske sans og samvittighet?

¹¹ Fra da av har det vært to motstridende krefter som har virket i mennesket. Selv om det opprinnelig ble skapt i Guds bilde, ble det nå syndig og ufullkomment. Synden førte til at mennesket ikke lenger fullt ut gjenspeilte Skaperens «bilde»; den frambrakte en svakhet som gikk i arv til alle Adams etterkommere, og som ingen av dem er i stand til å frigjøre seg fra ved egne anstrengelser. Tilbøyeligheten til å handle galt ble nå en del av den menneskelige natur. Men fjernet eller erstattet synden samvittigheten, den indre bevissthet om hva som er rett, og hva som er galt? Nei, den fortsatte å være en del av den menneskelige natur. Menneskene føler derfor — særlig i forbindelse med moralske spørsmål og når de skal treffe avgjørelser — en indre konflikt på grunn av disse motstridende krefter som virker i dem.

¹² Men kan menneskenes samvittighet nå virke tilfredsstillende uten at den blir ledet av en detaljert lovsamling, i betraktning av at synden virker i menneskene? Ja, det kan den, noe den historiske beretning viser.

Samvittigheten fortsetter å virke uten en lovsamling

13, 14. Hva er det som viser at menneskets samvittighet kunne virke på rette måte uten en lovsamling selv om synden kom inn i bildet?

¹³ Det var først etter vannflommen at det ble gitt en lov angående det å ta liv. (1 Mos. 9: 5, 6) Betyr det at menneskene før den tid fritt kunne slå i hjel uten å få noen skyldfølelse? Nei, på ingen måte.

¹⁴ I Edens hage viste Gud at mennesker som overtrådte hans påbud, ville bli straffet med døden. (1 Mos. 2: 16, 17) Døden ville derfor bare komme som en straff for synd, og det var Gud, livets Giver, som ville avgjøre hvem som fortjente å dø. Hva skjedde da Kain lot synden tilskynde ham til å slå sin bror i hjel i vrede? Det var ikke framsatt noen lov som fordømte mord, men Kains samvittighet vitnet mot ham, noe som framgår av den unnvikende måten han svarte Gud på. (1 Mos. 4: 3—9) Senere unnskyldte samvittigheten til en av Kains etterkommere, Lamek, tydeligvis at han drepte en mann som hadde såret ham. Lamek unnskyldte seg med at han hadde rett til å forsvare seg, og krevde å bli fritatt for straff fra enhver som ville hevne mannens død. Hvorfor? Fordi han kjente til det løfte Gud hadde gitt om at han ville gå til handling hvis noen forsøkte å hevne det Kain hadde gjort, og Lamek mente at hans handlemåte var langt mer forsvarlig enn Kains. (1 Mos. 4: 17, 18, 23, 24) Menneskene har derfor aldri vært uten prinsipper og presedenser som har kunnet tjene som en veiledning for deres samvittighet.

15. Hvordan kunne menneskenes samvittighet bare på grunnlag av beretningen i 1 Mosebok 1: 26 til 4: 16 vitne mot slike ting som opprør mot prinsippet om lederskap, mot dovenskap og kjønnslig umoral og mot lignende urette ting?

¹⁵ Menneskene kjente til prinsippet om lederskap, for Gud hadde i Edens hage gjort kjent sin egen stilling som overhode og hadde utpekt mannen som kvinnens overhode. Selv om de ikke hadde lover som fordømte lediggang og dovenskap, visste de at de skulle arbeide og ta hånd om det Gud hadde frambrakt på jorden. Dette var også noe som var blitt åpenbart for dem i Eden. Før lovpakten med Israel spesielt fordømte homoseksuelle handlinger, ekteskapsbrudd og voldtekt, visste de at kjønnslig omgang var noe som skulle finne sted mellom en mann og en kvinne, og at et slikt forhold skulle være varig og ikke midlertidig (slik tilfellet er når noen driver utukt eller begår ekteskapsbrudd). De var også klar over at en slik forening brakte dem inn i et familieforhold, at de som ble forent, skulle «forlate sin far og sin mor» og leve i et varig forhold som «ett kjød». (1 Mos. 2: 24; legg også merke til Josefs handlemåte; 1 Mos. 39: 7—9) Selv om de ikke hadde noen lov som forbød dem å stjele, kunne de på bakgrunn av Guds påbud angående trærne i Edens hage forstå prinsippet om eiendomsrett. Selv om det ikke fantes noen lover mot bedrageri, svindel, bakvaskelse og falsk anklage, kunne de iaktta de dårlige følgene av den første løgn som ble uttalt. — 1 Mos. 1: 26—4: 16.

16. Ville forskjellige omstendigheter eller nye situasjoner endre dette?

¹⁶ Selv om det ikke var blitt gitt spesielle lover og regler, hadde menneskene således prinsipper og presedenser som de kunne følge, og som satte deres samvittighet i stand til å virke som et sant vitne. Situasjonen kunne variere fra det ene menneske til det andre; det kunne oppstå forskjellige omstendigheter; men alle kunne tenke over disse prinsippene og således bli hjulpet til å trekke de rette konklusjoner og treffe forstandige avgjørelser. I de århundrer som fulgte, og også før Israel fikk lovpakten, utgjorde den måten Gud handlet med menneskene på, og det han sa, en ytterligere veiledning for dem som fortsatt bestrebet seg på å gjenspeile hans bilde.

17. Vis hvordan Jesus og hans apostler henviste til slike prinsipper og presedenser i forskjellige spørsmål.

¹⁷ I det første århundre av vår tidsregning henviste Jesus og hans apostler til disse tidligere prinsipper og presedenser når de framholdt hva som var det rette syn på slike spørsmål som skilsmisse, forfølgelse, bakvaskelse, en hustrus underdanighet og mord. — Matt. 19: 3—9; Joh. 8: 43—47; 1 Tim. 2: 11—14; 1 Joh. 3: 11, 12.

18. a) Hva slags mennesker trenger spesielle lover som fordømmer visse ting? b) Vis motsetningen mellom slike mennesker og dem som har en oppriktig kjærlighet til rettferdigheten.

¹⁸ Alt dette hjelper oss til å forstå at apostelen Paulus hadde rett da han sa at «loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, manndrapere, horkarler, syndere mot naturen, menneskerøvere, løgnere, menedere, og alt annet som er imot den sunne lære». (1 Tim. 1: 9, 10) En person som har en oppriktig kjærlighet til rettferdigheten i sitt hjerte, trenger ikke spesielle lover som fordømmer slike ting, for at han skal avholde seg fra å gjøre noe av det som disse lovene fordømmer. Hvis han oppriktig bestreber seg på å gjenspeile Guds «bilde» og å ’vandre med ham’, vil han sky alle slike handlinger. På den annen side kan spesielle lover som det er straff for å overtre, ha en avskrekkende virkning på en person som ikke har et slikt rettferdig ønske, men de kan aldri fullstendig hindre at han handler galt. Menneskenes historie inneholder utallige beviser for dette.

Lovpakten og den kristne samvittighet

19. Hvilke forskjellige hensikter tjente den lovpakt som ble opprettet med Israel?

¹⁹ I sin tid ga Jehova Gud Israels folk en fullstendig samling lover og regler. Det er nok så at denne loven avskrekket israelittene fra å handle galt og dessuten ga dem en verdifull forståelse av Guds normer og egenskaper, men Jehova hadde en større, langt mer vidtrekkende hensikt med denne loven. Gud ga den til Israel «for å gjøre overtredelsene åpenbare», slik at israelittene, selv om de var hans utvalgte folk, ikke kunne gjøre krav på å bli rettferdiggjort på grunnlag av sin egen fortjenstfullhet og sine egne gjerninger. Det at de ikke var i stand til å holde denne loven til fullkommenhet, viste fullt ut at de var syndere, og at de hadde behov for den gjenløsning som Gud skaffet til veie gjennom Kristus Jesus. Samtidig inneholdt loven ’skygger’ eller forhåndsglimt av Guds framtidige hensikter og den måten han skulle gjennomføre dem på. — Gal. 3: 19, NW; Rom. 3: 19, 20, 24.

20. a) Hvordan skiller den nye pakt seg ut fra lovpakten? b) Hvorfor betyr ikke det at de kristne ikke er underlagt en detaljert lov, at de kan følge en lavere moralnorm?

²⁰ Mens denne loven fremdeles sto ved makt, forutsa Jehova imidlertid at han ville opprette en ny pakt med et folk som skulle få hans lov i sitt indre, ikke en inngravert eller skreven lov, men en lov som var ’skrevet i deres hjerter’. (Jer. 31: 33) Denne nye pakten ble opprettet med de åndelige israelitter, den kristne menighet. De er ikke under den lov som ble gitt til Israel. (Gal. 4: 4, 5; Heb. 8: 7—13) Betyr det at de kristne ikke er underlagt en slik detaljert lov, at de kan følge en lavere moralnorm? Nei, de må tvert imot følge en høyere norm, noe Jesus selv viste. (Matt. 5: 21, 22, 27, 28, 31—48) Og det er tydelig at det krever at de i høyere grad handler i samsvar med sin samvittighet. Som kristne blir vi prøvd med hensyn til om vi har Guds veier ’skrevet i vårt hjerte’ eller ikke. Når vi ikke er underlagt en detaljert lov, blir vi prøvd med hensyn til hva som virkelig bor i vårt hjerte.

21. Hvilken kunnskap bør danne grunnlaget for det vitnesbyrd de kristnes samvittighet gir? Må skriftstedene være i form av et direkte påbud, et forbud eller en bestemt lov for å ha innvirkning på vår samvittighet?

²¹ De kristne har naturligvis både de inspirerte hebraiske skrifter og de inspirerte greske skrifter, som gir dem en utmerket forståelse av Guds personlighet, hans veier og normer, hans hensikter og vilje. I disse skriftene finner de beretningene om det som ble sagt og gjort av Guds Sønn, som kom til jorden og åpenbarte eller ’forklarte’ sin Far for menneskene, slik at de gjennom ham kunne lære å ’kjenne Faderen’. (Joh. 1: 18; Matt. 11: 27) Selv om de spesielle lover og påbud de kristne har fått, er få sammenlignet med de hundrevis av lover og bestemmelser som lovpakten inneholdt, er de kristne langt bedre stilt med hensyn til å vite hvordan de skal handle for å være mennesker i ’Guds bilde og etter hans lignelse’. I virkeligheten blir de kristne holdt ansvarlig for ALT det de vet om Gud, og ALL denne kunnskap bør ha innvirkning på deres samvittighet, uansett om det de vet, er uttrykt som et direkte påbud, en lov eller et forbud som gjelder de kristne, eller ikke.

Bør regler erstatte de enkeltes samvittighet?

22. Hva ønsker noen at det styrende råd for den kristne menighet skal gjøre, og hvorfor blir dette ikke gjort?

²² Men det er mange som ikke er tilfreds med dette. De vil at det skal lages bestemte regler, at det skal trekkes opp nøyaktige linjer, i tillegg til det som Guds Ord framholder. Burde så ikke det styrende råd for den kristne menighet i dag påta seg det ansvar å lage en omfattende samling regler som dekker alle tenkelige situasjoner? Nei, for det ville være å imøtekomme et ønske hos noen som har et urett syn på tingene, et syn i likhet med det som var framherskende blant jødene på Jesu tid, men som ikke oppsto eller tok slutt da.

23, 24. Hvem hadde et lignende ønske om spesielle regler? Nevn eksempler.

²³ Det var fariseerne og andre religiøse ledere som var opphavet til denne innstilling. De laget en tilleggslov som besto av tradisjoner og regler som de satte over lovpakten, i et forsøk på å dekke hver eneste mindre side ved anvendelsen av lovpakten. Hver eneste restriksjon loven inneholdt, ble derved delt opp i en mengde mindre restriksjoner.

²⁴ Ifølge sabbatsloven var det for eksempel forbudt å arbeide på den sjuende dag. Men hva skulle betraktes som «arbeid»? Disse religiøse lederne forsøkte med største nøyaktighet å definere hva som kunne kalles «arbeid». Å plukke aks for å spise dem, slik apostlene ved en anledning gjorde på en sabbatsdag, ble ansett for å være en form for innhøsting og var derfor et «arbeid» som det var forbudt å gjøre på sabbaten. (Mark. 2: 23, 24) Ifølge en av fariseernes tradisjoner var det til og med galt å fange en flue på sabbaten, ettersom det var en form for jakt. Det fantes en uendelighet av formaliteter. Ifølge en av vedtektene forholdt det seg slik at ’hvis en mann rev i stykker kledninger eller satte fyr på gjenstander utelukkende i den hensikt å ødelegge dem, gjorde han seg ikke skyldig i overtredelse av sabbatsbudet. Men hvis han ødela noe med tanke på senere forbedringer (hvis han for eksempel rev ned en bygning for senere å gjenoppbygge den), skulle han straffes’. — The Jewish Encyclopedia, 1909, bind X, side 599; se til sammenligning Matteus 15: 4—6; 23: 16—19.

25. a) Hva var faren ved å lage slike regler? b) Hva sa Jesus om dette?

²⁵ Hvilken farlig og ødeleggende virkning hadde det å forsøke å lage slike nøyaktige forskrifter for hvordan hver enkelt lov skulle anvendes? M’Clintock og Strongs Cyclopædia kommer inn på den fare de religiøse ledernes handlemåte innebar, idet den sier at de «med pinlig nøyaktighet forsøkte å holde lovens bokstav og stolte så lite som mulig på de enkeltes dømmekraft og samvittighet». (Bind IX, side 191; uthevet av oss.) De religiøse lederne forsøkte i virkeligheten å påtvinge folket sin egen samvittighet, sine egne skrupler og personlige fordommer og det de selv foretrakk. Jesus sa om dem som føyde slike vedtekter til Moseloven, at de la «svære byrder» på menneskenes skuldrer, og han advarte om at det å sette slike menneskelige tradisjoner like høyt som Skriften ville resultere i at Guds lov ble gjort til intet. (Matt. 15: 1—9; 23: 1—4) Jesus sa til de religiøse ledere som fordømte hans disipler fordi de plukket aks på sabbaten: «Dersom I hadde visst hva det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer, da hadde I ikke fordømt de uskyldige.» — Matt. 12: 1—7.

26. Hvilket eksempel viser at slike vedtekter hindret jødene i å handle i samsvar med sin samvittighet på rette måte? Hvilken innvirkning hadde det på deres hjerte?

²⁶ Da Jesus senere talte til dem i en synagoge, appellerte han til deres samvittighet da han anvendte Guds lov. Loven sa ikke noe om hva en hadde lov til å gjøre for å dra omsorg for en syk på sabbaten, men ifølge den jødiske tradisjon var det bare tillatt å gjøre noe hvis den sykes liv var i fare. Da Jesus sto overfor en mann som hadde en vissen hånd, og de religiøse lederne spurte ham om det var «tillatt å helbrede på sabbaten», svarte Jesus: «Hvem er det vel iblant eder som har ett får, og om det på sabbaten faller i en grøft, da ikke tar fatt i det og drar det opp?» Men de unnlot å uttale seg i samsvar med sin samvittighet og forholdt seg tause. Jesus så på dem med harme og ble «full av sorg over deres hjertes forherdelse», og han helbredet mannen. — Matt. 12: 9—13; Mark. 3: 1—5.

27. a) Hvorfor er det galt å ønske at andre skal treffe avgjørelser for oss i moralske spørsmål? b) Hvilke spørsmål vil bli behandlet i den neste artikkelen?

²⁷ Det kan derfor sies at en har en urett innstilling hvis en ønsker at en eldste eller eldsterådet i en menighet eller det styrende råd for den kristne menighet skal lage en rekke lover i tillegg til dem Bibelen inneholder. Når Guds Ord oppfordrer oss til å handle i samsvar med vår samvittighet — å bruke vår dømmekraft, innsikt, forståelse og visdom — bør vi ikke forsøke å legge ansvaret på en annen person ved å få ham til å fastsette en ’regel’. Det kan være forstandig av oss å søke råd og veiledning, men det som blir framholdt, kan ikke tjene som noe annet enn råd og veiledning, og vi bør heller ikke ønske at det skal det. Men hvordan kan vi være sikker på at dette vitnet som vi har i vårt indre, gir oss det rette vitnesbyrd? Hva kan vi gjøre for at samvittighetens røst skal være sterk og klar? Les den neste artikkelen, som besvarer disse spørsmålene.

[Bilde på side 56]

SAMVITTIGHETEN er et resultat av samarbeidet mellom et tenkende sinn og et hjerte som har moralsk sans