’Tal trøstende til de nedtrykte sjeler’

«TIL å begynne med følte jeg meg nedfor, og denne sinnsstemningen vedvarte. Jeg hadde ikke lyst til å gå noen steder eller å gjøre noen ting. Jeg kunne heller ikke konsentrere meg om noe. Jeg ble fortvilt og forvirret og begynte å tenke som så at hele livet mitt og den gode tjeneste jeg hadde ytet Gud, ikke var verd noe som helst. Jeg begynte å få panikk og ble redd.» Slik beskrev et vitne på 48 år som hadde vært misjonær i mange år, hvordan hun følte det. «Jeg hadde alltid vært frisk både fysisk og åndelig sett, men plutselig følte jeg at jeg aldri ville komme til å føle meg bra igjen.»

En moden bror forteller også: «Jeg ble veldig deprimert på grunn av jobben min. Jeg var så fortvilt når jeg kom hjem fra arbeidet, at jeg ikke kunne spise. Jeg gikk fra bordet inn i et annet rom hvor jeg kunne være for meg selv og gråte — jeg kunne bare ikke holde tårene tilbake. Jeg ble fort sint. Jeg tenkte: ’Hva går jeg mot? Hvorfor skjer dette med meg?’ Dette holdt på i seks måneder.»

Disse menneskene led av dyp depresjon. Andre brev forteller at det fortsatt er deprimerte eller «nedtrykte sjeler» blant Guds folk. (1. Tessaloniker 5: 14, NW) Statistikker fra hele verden viser en sterk økning i antall deprimerte mennesker. Selv om mennesker som står i et godt forhold til Gud, ofte blir mindre berørt av situasjoner som medfører depresjon, er de på ingen måte immune mot denne sykdommen. Men burde slike trofaste tjenere bli så plaget av den?

«Jeg er svært deprimert»

David var en lojal konge i Jerusalem. Han ble et offer for depresjon. Med tanke på noen villfarelser eller en dumhet fra hans side, skrev han: «Jeg er svært deprimert; jeg går og sørger dagen lang.» (Salme 38: 7, De-Witt) Oversikten på neste side viser hvordan en rekke trofaste tjenere har følt det til sine tider, og hvorfor. Alle de som er tatt med i denne oversikten, overvant imidlertid sin depresjon. Ifølge Bibelens beretning fortsatte de alle sammen å tjene Gud trofast.

Det er mange grunner til at folk blir nedtrykt eller deprimert. Det er ofte lite de kan gjøre med enkelte av årsakene. Medisinske undersøkelser som nylig er blitt foretatt, har vist at noen typer dyp depresjon blir forårsaket av en kjemisk ubalanse i hjernen som kan skyldes en rekke fysiske årsaker.a Samtidig kan tankene våre alene føre til depresjon. Et bibelsk eksempel viser dette.

Epafroditus, en som ivrig hjalp den fengslede Paulus, led av depresjon. Paulus sendte denne tjeneren tilbake fra Roma til hans tidligere menighet i Filippi, og det var kanskje med ham han sendte det brevet hvor han blant annet sa: «[Epafroditus] var urolig [nedtrykt, NW] fordi dere hadde hørt at han var blitt syk.» Han hadde vært syk og var riktignok frisk igjen nå, men han var likevel nedtrykt eller deprimert. Hva var grunnen til det? Han var klar over at menigheten «hadde hørt at han var blitt syk». Hvorfor skulle dette gjøre ham nedtrykt? — Filipperne 2: 25—30.

Denne hengivne tjeneren var tydeligvis veldig var overfor andres følelser. Han var svært bekymret for den engstelse de kjære brødrene og søstrene i menigheten på hjemstedet hadde på grunn av rapporten om den dårlige helsen hans. Det ser ut til at det at han så gjerne ville berolige dem, noe som var håpløst da de var flere hundre kilometer unna, fremkalte depresjonen. Det samme kunne skje i dag, til og med med dem som i likhet med Epafroditus helhjertet anstrenger seg i Herrens gjerning. Stor bekymring og engstelse på grunn av andres følelser, eller kanskje en følelse av å svikte andre, kan føre til depresjon.

Men hvordan kan andre hjelpe dem som er nedtrykt?

’Tal trøstende’

En nedtrykt kristen kvinne bønnfalt mannen sin med tårer i øynene: «Hva skal jeg gjøre? Jeg kan bare ikke fortsette sånn!» Mannen, som var en ikke-troende, svarte skarpt: «Du får bare holde ut!» Denne kvinnen var så knust at hun dagen etter nesten begikk selvmord! Hvor viktig er det ikke at vi alle gir akt på Bibelens påbud: ’Tal trøstende til de nedtrykte sjeler’! Hvis en ikke gjør dette, kan det noen ganger føre til skader som en ikke kan rette opp igjen. Men ofte kan noen ønske å oppmuntre en deprimert sjel, men ikke vite hva han skal si. — 1. Tessaloniker 5: 14, NW.

Paulus antyder i sitt annet brev til de kristne i Korint at han følte seg nedfor, for han hadde en «indre angst». En god rapport trøstet ham. Titus fortalte hvordan menigheten i Korint hadde forbedret sin åndelige tilstand, og han fortalte om «nidkjærhet» eller bekymring for Paulus og om hvordan de ’lengtet’ etter ham. Paulus ble oppmuntret da han fikk høre om den kjærlighet de hadde til ham. (2. Korinter 7: 5—7, EN) Det er på samme måte i dag. En kristen kvinne som led av en lammende depresjon, sa: «Først og fremst trenger du å vite at andre bryr seg om deg som menneske. Du trenger å høre andre si: ’Jeg forstår; du blir snart bra igjen. Jeg skjønner hvordan du har det, og jeg liker å prate med deg.’»

«Jeg lærte å vise empati»

«Jeg lærte én ting som jeg aldri vil glemme,» innrømmet en kristen mor som led av depresjon. «Jeg lærte å vise empati. Før trodde jeg at alt du behøvde å gjøre, var å anstrenge deg og stå på, så jeg hadde ikke særlig medfølelse med andre som var syke. Nå vet jeg bedre. Når noen av vennene mine bad meg ’stramme meg opp’, var det ikke noe annet jeg heller ville gjøre, men på det tidspunktet hadde jeg ingen kraft til å gjøre det. Bemerkningene deres gjorde meg veldig vondt.» Deprimerte mennesker trenger å bli vist medfølelse. — 1. Peter 3: 8.

Hvordan kan familien og vennene hjelpe? En 40 år gammel mor som tidligere hadde vært deprimert, sa: «Du føler deg ikke bare elendig fysisk og følelsesmessig sett, men du har også en skyldfølelse fordi du ikke får gjort det som du normalt ville gjøre for familien din.» Hun gav derfor dette rådet: «La den deprimerte få vite at du innser at han gjør sitt beste. Oppmuntre ham til å fortsette.»

En trenger oppmuntrende ord og setter pris på dem, men de som ønsker å hjelpe, må kunne gi mer hjelp enn det.

Støtt de svake

Paulus oppfordret menigheten i Tessalonika ikke bare til å tale «trøstende til de nedtrykte sjeler», men også til å «styrke de svake» og «være langmodige mot alle». Det å «styrke» innebærer handling, for det greske ordetb som det er oversatt fra, betyr egentlig å holde seg rett overfor en annen for å holde ham oppe. — 1. Tessaloniker 5: 14, NW.

En rapport konkluderte følgende etter at mer enn 500 personer hadde vært med i en undersøkelse: «For å unngå depresjon trenger ikke folk bare et godt hjerte, en sterk vilje og et lyst sinn, men snarere nære venner og familie som støtter dem.» Doktor L. Cammer, en velkjent psykiater, var enig og sa: «Det er viktig at den deprimerte har noen rundt seg som ikke begynner å belære ham, men som forblir tålmodig.» Ja, et positivt forsøk på å hjelpe, som ved å ringe eller foreta et kort besøk, kan bli høyt verdsatt.

En kristen kvinne ble spurt om hva slags behandling som hjalp henne mest. Hun svarte: «Den største hjelpen var å være sammen med mine åndelige brødre og søstre. Jeg ville ikke ha kommet meg ellers. I menigheten vår var det vitner som viste kjærlighet, omtanke og forståelse. Det var som en beskyttelsesmur.»

Av og til trenger man selvfølgelig å være bestemt, men likevel kjærlig, når man hjelper en deprimert person. Dette kan være tilfelle fordi han kan ha en forvirret tankegang. Han trenger kanskje vennlige oppfordringer til å ta en spasertur sammen med deg, til å være med på en annen form for mosjon, til å ta medisinen, eller til å fortsette i sin åndelige virksomhet.

Når en person er på sykehus på grunn av en fysisk sykdom, får han ofte flere små måltider framfor noen få store. Det kan være nødvendig å gjøre det på samme måte når en skal hjelpe en deprimert med åndelig føde. Det kan kreve ekte tålmodighet fra en ektefelles eller omsorgsfull venns side å drøfte åndelige ’gode ting’ ganske kort ved forskjellige anledninger, istedenfor å forsøke å få i stand en lang bibelsk drøftelse, som kan overbelaste den deprimerte. Selv om den syke ikke reagerer positivt på veiledningen, har den kjærlighet som blir vist ham, sin virkning.

Helt til sykdommen helbredes eller medisinsk behandling begynner å hjelpe, er det nødvendig at andre fortsetter å vise tålmodighet og forståelse. Av og til kan det være situasjoner hvor ingen form for medisinsk behandling ser ut til å virke. Det er derfor nødvendig å vise langmodighet og selvoppofrende kjærlighet for å hjelpe disse som er syke, inntil Jehova helbreder all mental og fysisk sykdom i den kommende, nye ordning. — Åpenbaringen 21: 3, 4.

[Fotnoter]

[Ramme på side 9]

HVORDAN DE FØLTE DET

JOB: ’Gud har forlatt meg,’ «jeg er inderlig lei av livet.» — Job 29: 2, 4, 5; Job 10: 1.

HVORFOR

Sykdom og personlige vanskeligheter. Det så ut som om Gud hadde sviktet ham

HVORDAN DE FØLTE DET

JAKOB: Nektet å la seg trøste. ’Han gråt.’ ’Jeg vil gå ned i graven.’ — 1. Mosebok 37: 35.

HVORFOR

Sorg fordi han trodde at en sønn var død

HVORDAN DE FØLTE DET

HANNA: ’Gråt og ville ikke spise.’ ’Hadde hjertesorg . . . og gråt sårt.’ — 1. Samuelsbok 1: 7, 10.

HVORFOR

Bitter skuffelse over ikke å ha noen sønn

HVORDAN DE FØLTE DET

JONA: «Jeg vil heller dø enn leve.» ’Mismodig.’ — Jona 4: 6, 8.

HVORFOR

Innestengt sinne

HVORDAN DE FØLTE DET

DAVID: «Jeg går og sørger dagen lang.» «Jeg er . . . kraftløs og knekket.» «Kraften svikter.» — Salme 38: 7, 9, 11.

HVORFOR

Skyldfølelse på grunn av alvorlig misgjerning

HVORDAN DE FØLTE DET

NEHEMJA: ’Gråt og sørget i flere dager,’ hadde «hjertesorg». — Nehemja 1: 4; 2: 2.

HVORFOR

Urolig på grunn av den tilstand noen blant Guds folk var i

HVORDAN DE FØLTE DET

PAULUS: Hadde «indre angst» og var blant de «nedbøyde». — 2. Korinter 7: 5, 6, vers 6 fra NTM.

HVORFOR

Motstand og mangel på hvile