Ydmykhet utfyller kjærligheten

YDMYKHET er ingen populær egenskap, for det er ikke lett å være ydmyk. Det er også grunnen til at forholdsvis få mennesker er virkelig ydmyke. Det finnes nok mange som innbiller seg at de er ydmyke, og de virker også som om de er det, så lenge alt går slik som de vil. Men hvis de blir ergerlige, eller hvis de blir kritisert eller blir skuffet av en eller annen grunn, «eksploderer» de straks. Hvor er det så blitt av deres ydmykhet?

Det er ikke engang sikkert at en som er tilbakeholden og føler seg svært underlegen, er ydmyk, selv om han virker som om han er det. Hans mindreverdsfølelse kan bunne i frykt for hva andre tror eller mener.

Hvorfor skulle en så strebe etter å være ydmyk, når det er så vanskelig, og når det er så få mennesker som er virkelig ydmyke? En skal gjøre det på grunn av hva Bibelen, Guds Ord, sier om denne egenskapen: «Gud står de hovmodige imot, men de ydmyke viser han ufortjent godhet.» Kan vi makte noe hvis Gud står oss imot? «Vi er vel ikke sterkere enn han?» Er vi ikke avhengige av hans gunst, hans ufortjente godhet? Jo, det er vi sannelig! — 1 Pet. 5: 5, NW; 1 Kor. 10: 22.

Det å framelske ydmykhet er således til vårt eget beste. Finnes det så noe som kan hjelpe oss til å få en ydmyk innstilling? Ja, kjærligheten kan gjøre det, for ydmykhet er nær knyttet til kjærligheten, så nær at den kan sies å utfylle den.

Ingen ringere enn Skaperen, Jehova Gud selv, demonstrerer dette prinsippet for oss. Hans Ord sier: «Gud er kjærlighet.» Betyr det at Gud også er ydmyk? Ja, det betyr det. Sammenlignet med ham er menneskene bare som gresshopper, og hele nasjoner som det fine støvet på en vektskål eller som en dråpe i et spann. Ja, med tanke på hvor høyt hevet Gud er over jorden og dens innbyggere, må det at han i det hele tatt bryr seg om den og menneskene, sies å kreve ydmykhet fra hans side. «Hvem er som [Jehova] vår Gud, han som troner så høyt, som ser så dypt ned, i [som ydmyker seg for å se på, AS] himmelen og på jorden, som reiser den ringe av støvet, opphøyer den fattige av skarnet!» — 1 Joh. 4: 8; Sl. 113: 5—7; Es. 40: 15—23.

For en ydmykhet Gud la for dagen i forbindelse med Israels folk! Hvordan satte de ham ikke på prøve med sin opprørskhet, bespottelse og avgudsdyrkelse! Men likevel fortsatte han å be dem om å forandre seg, ettersom det ville være til deres eget beste. Det krever ydmykhet å be andre om noe, spesielt når en kan bruke makt, og når det en gjør, ene og alene er til de andres beste. Ja, Gud ba dem inntrengende og sa: «Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veier! Hvorfor vil I dø, Israels hus?» — Esek. 33: 11; 2 Krøn. 36: 15, 16.

At kjærligheten bevirker ydmykhet, og at ydmykhet er nær knyttet til kjærligheten, blir også vist ved det eksempel Jesus Kristus satte, «som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel». Hva var det som fikk ham til å følge en slik ydmyk handlemåte? Han sier det selv: «Jeg elsker Faderen.» «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» — Fil. 2: 6—8, NW; Joh. 14: 31; 15: 13.

Hele Jesu jordiske liv var i virkeligheten preget av den ydmykhet som følger med kjærligheten. Skulle det ikke ydmykhet til for å finne seg i alle de grove beskyldninger som datidens religiøse ledere rettet mot ham? Skulle det ikke ydmykhet til for å fortsette å undervise disiplene trass i at de var skrøpelige og ofte ikke skjønte hva han mente med det han sa? Ja, han var virkelig et levende eksempel på ydmykhet, og han forkynte også ydmykhet for sine disipler. Det var nettopp nødvendigheten av å vise ydmykhet han ville illustrere for dem da han tok et lite barn og stilte det i deres midte, da han fortalte om den stolte fariseeren og den ydmyke tolleren som gikk opp til templet for å be, og da han vasket deres føtter. — Matt. 18: 1—4; Luk. 18: 9—14; Joh. 13: 1—17.

Apostelen Paulus, som fulgte nøye i Jesu Kristi fotspor, etterlignet også sin mester i det å vise ydmykhet. I ydmykhet ble han ’alt for alle, for i alle tilfelle å frelse noen’. Dette er noe som krever ydmykhet. Og den samme ydmykhet viste han overfor sine brødre. «Eller gjorde jeg synd da jeg ydmykte meg selv for at I skulle opphøyes?» Han insisterte ikke på de rettigheter som tilkom ham som en av Jesu Kristi apostler, og la ikke noen byrde på de andre, men dekket i stedet selv sine utgifter for deres skyld. Hvorfor gjorde han det? Fordi han elsket sine brødre. — 1 Kor. 9: 1—23; 2 Kor. 11: 7; 12: 15; 1 Tess. 2: 7—12.

At ydmykhet utfyller kjærligheten, viser Paulus klart og tydelig i sine brev: «Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger.» «Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, . . . blir ikke bitter.» Hvorfor gjør ikke kjærligheten noe av alt dette? Fordi den ikke er stolt, men ydmyk. Ettersom kjærligheten er ydmyk, er den også villig til å ’utholde alt . . . tåle alt’. — 1 Kor. 8: 1; 13: 4—7.

Vi får følgende råd: «Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd.» Det betyr i ydmykhet å underordne seg hans prinsipper og hans ordning. Det er ikke alltid så lett å underordne seg, men kjærligheten til Gud og til andre som vi må underordne oss, vil hjelpe oss til i ydmykhet å gjøre det. Kjærligheten vil hjelpe oss til å ’lyde våre veiledere i den kristne menighet og til å rette oss etter dem’. Kjærligheten vil hjelpe hustruer til å forstå at ’liksom menigheten underordner seg under Kristus, således må også de underordne seg under sine menn’. Og kjærligheten vil gjøre det lett for ’barn å være lydige mot sine foreldre i Herren’. — 1 Pet. 5: 6; Heb. 13: 17; Ef. 5: 24; 6: 1.

Ja, det å være ydmyk er virkelig å følge en vis kurs, for det fører til at vi vinner Guds gunst, for ikke å snakke om hvordan det hjelper oss til å komme godt ut av det med våre medmennesker. Kjærligheten til Gud og til vår neste vil hjelpe oss til å framelske ydmykhet, for ydmykhet er nær knyttet til kjærligheten. Ja, ydmykhet utfyller kjærligheten.