Tukting av barn til liv
«Tuktens tilrettevisning er er livets vei.» — Ordspråksboken 6: 23, RS.
1. Hvilken formaning får barna, og hvilket spørsmål må man ta standpunkt til?
JEHOVA gir barna denne formaning: «Bevar din fars bud og forlat ikke din mors lære! Bind dem alltid til ditt hjerte, knytt dem fast om din hals! Når du går, skal de lede deg; når du ligger, skal de verne deg, og når du våkner, skal de tale til deg. Forbudet er en lykte og læren et lys, og tuktens tilrettevisninger er livets vei.» (Ordspr. 6: 20—23, siste vers etter RS) Selv om foreldrene gir den rette undervisning og det rette eksempel, nekter undertiden barna å adlyde. Det bringer begrepet tukt på bane, og tvinger oss til å ta standpunkt til det sterkt omdiskuterte spørsmålet: å rise, eller ikke rise.
2. Hva sier mange barnepsykologer om ris, men hva sier Bibelen?
2 Mange barnepsykologer setter en plakat med «ikke røre!» på barna, slik som en som sa: «Forstår dere mødre at hver gang dere slår barnet deres, viser dere at dere hater barnet deres?» Jehova sier: «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.» Ris kan redde et barns liv, for Jehova sier: «La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø. Du slår ham med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket [Sheol, RS].» Og videre: «Slag som sårer, renser bort det onde; slag renser det indre.» Det er Jehova som kan se inn i voksnes og barns indre, og i en tid som var et forbilde på vår tid, gjorde han det og så følgende: «Menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.» Hva er botemidlet? «Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.» — Ordspr. 13: 24; 23: 13, 14; 20: 30, RS; 1 Mos. 8: 21; Ordspr. 22: 15.
3. Hvorfor må irettesettende ord undertiden følges av irettesettende handlinger, og hvilke motsatte resultater gir forkjælelse og tukt?
3 Med noen barn oppstår det situasjoner hvor det ikke nytter med ord, og hvor foreldrene må gå til handling og bruke riset for å bevare barnet fra å bli ødelagt. Det forstår dine ord, men akter ikke på dem, som det sies i Ordspråksboken 29: 19 (AT): «Ikke ved ord alene kan en tjener bli opplært; for han forstår, men vil ikke gi akt.» To vers senere (Ordspr. 29: 21, AT) leser vi: «Den som forkjæler sin tjener fra barndommen, vil til slutt ikke oppnå noe annet enn utakknemlighet.» Det samme gjelder også for barn som blir forkjælt av foreldrene. Barn har ingen respekt for foreldre som forkjæler dem og er forsømmelige eller ettergivende og som unnlater å straffe dem; overfor slike foreldre blir de bare mer krevende og respektløse. Men tukt som blir gitt på en klok, rettferdig og barmhjertig måte, vekker respekt, slik som Paulus skrev til hebreerne: «Vi hadde før fedre som var vårt kjød, til å tukte oss, og vi viste dem respekt. . . . Ingen tukt synes vel i øyeblikket å være til glede, men til sorg; men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» (Heb. 12: 9, 11, NW) En slik tukt er for å oppøve, ikke for å gi en smertefull straff.
4. Når blir tukt gitt i selviskhet, og hvorfor må hvert enkelt barns natur tas i betraktning når det skal avgjøres hvilken form den nødvendige tukt skal ha?
4 Når man skal tukte, bør man huske ordspråket: «Å handle uten ettertanke er ikke bra; og å være for rask av seg er å forfeile målet.» Hvis man slår i plutselig vrede, er det bevis for et dårlig motiv, nemlig at en oppbrakt far eller mor vil skaffe seg avløp for sine opprørte følelser. En slik tukt blir gitt for å lette en selv, ikke av kjærlighet til barnet. I mange tilfelle kan man finne at løsningen ligger midt imellom de to ytterligheter — aldri å rise og alltid å rise. Men dette gjelder ikke i alle tilfelle. Man må ta i betraktning hvert enkelt barns temperament og natur. Noen er meget følsomme, og det vil kanskje ikke være nødvendig med så drastiske metoder som å gi ris. Noen kan være så harde at slike drastiske metoder er nytteløse. Disse to ordspråkene er skrevet om menneskene: «På den forstandiges lepper finnes visdom, men stokken er for den uforstandiges rygg.» «Skjenn virker bedre på den forstandige enn hundre slag på dåren.» (Ordspr. 19: 2, AT; 10: 13; 17: 10) Slik er det også med barn. Noen er mer følsomme enn andre; noen er saktmodigere enn andre. En irettesettelse kan virke mer opptuktende på dem enn slag på andre som er mer trassige, og som har mer enn alminnelig mye dårskap bundet fast til sitt barnlige hjerte.
5. Hvorfor bør foreldrene framfor alle andre være tålmodige hvis deres barn har et særlig ustyrlig temperament?
5 Foreldre, hvis dette er tilfelle med deres barn, så vær tålmodige. Hvor lite smigrende, hvor usakelig og uantagelig det enn kan være for dere, så er det fra dere barnet har det. Det kan ha vært undertrykt hos dere, det kan hende at det aldri har kommet opp til overflaten; men det er der, for barnet må ha det et sted fra. Vi må erkjenne det: de voksne gir sine barn en dårlig start. Adam og Eva ga alle en dårlig start. Derfor sier Bibelen: «Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro. Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!» «Jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» — Job 14: 1, 4; Sl. 51: 7; Rom. 5: 12.
Bruk kjærlighet og sunn fornuft når barna tuktes
6. Hva må man huske når man oppstiller og håndhever regler?
6 Dette viser at barna trenger ledelse; det viser også at de ikke er fullkomne. Vent hverken for meget eller for lite. Barna bør være klar over reglene for oppførsel, som bør være rettferdige og med barmhjertige innrømmelser. Ta deres alder i betraktning, for de handler i samsvar med den. Vent ikke at de skal handle som små voksne. Paulus sa at da han var barn, handlet han som et barn. (1 Kor. 13: 11) Når det er oppstilt fornuftige regler og barnet kjenner dem, så håndhev dem raskt og konsekvent, slik at barnet vet hva det kan vente seg. Men hvis de bare blir håndhevet leilighetsvis og alt etter det lune eller humør du er i i øyeblikket, eller hvis straffen for ulydighet blir holdt lenge tilbake, da blir barnet dristig og prøver seg med overtredelser for å se hvor langt det kan gå og hvor meget det kan slippe heldig fra, akkurat som voksne blir dristige og gjør gale ting når det ser ut som gjengjeldelsen lar vente på seg: «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn; så de drister seg til å gjøre det som ondt er.» Hvis straffen ikke er rettferdig og konsekvent, vil det støte den meget levende rettferdighetssans barn har, og det vil føle seg krenket. Straff derfor i rettferdighet og fasthet, mildhet av kjærlighet og barmhjertighet. Jehova husker at vi er støv, la oss huske at barnet også er støv. — Pred. 8: 11; Sl. 103: 13, 14.
7. Hvordan overtrer noen foreldre de instrukser som er gitt i Efeserne 6: 4 og Kolossenserne 3: 21, og hvorfor må man ta tiden og stedet i betraktning?
7 Noen foreldre skjenner stadig på sine barn; de maser om ting som ikke har så stor betydning, skaper ergrelse, irritasjon og forbitrelse hos sine barn og gjør dem opprørske og motløse, og dette er en overtredelse av Bibelens instruks til foreldre: «Og dere, fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt, og myndige råd.» «Dere fedre, oppirr ikke deres barn, så de ikke skal bli motløse.» (Ef. 6: 4; Kol. 3: 21, NW) Hvis foreldrene følger Jehovas tukt og myndige råd, kommer de ikke til å irritere og oppirre sine barn og gjøre dem motløse med stadig mas om uvesentlige ting. Inngjerd ikke barnet i en mengde unødvendige forbud, men bare når det virkelig har betydning. Forby bare når det er virkelig grunn til det, aldri bare for å vise din myndighet. La dem treffe sine egne valg og avgjørelser når det er mulig, og ros de fornuftige. Hvis de utfører et oppdrag godt eller er flinke i tjenesten på feltet, så gi dem en oppmuntring ved å rose dem. Gjør ikke Bibelen også det når den sier: «Vel gjort, gode og trofaste slave»? (Matt. 25: 21, NW) Undertiden er det nødvendig med kontroll på grunn av tiden og stedet, ikke fordi en handling er gal i og for seg. Å løpe omkring under et møte, for eksempel, skader både barnet og andre. Det er ikke noe galt å løpe omkring, men tidspunktet er galt. Det er en tid til å leke, en tid til å løpe omkring, og en tid til å lytte, en tid til å lære. Pass derfor på tiden og stedet til beste for alle. — Ordspr. 29: 15.
8. Hvilke forskjellige former kan tukten ha, og hvordan forandrer nå mange barnepsykologer sine synspunkter?
8 Når vi nå oppsummerer disse punktene angående straff eller tukt, så merker vi oss at den må utøves i kjærlighet, ikke med vrede utrop eller slag. (Ordspr. 15: 1) Straffen kan variere alt etter som barnet har en saktmodig eller trassig natur. Man kan straffe ved å la være å gi et tegn på kjærlighet, eller belønne ved å gi et slikt tegn. Man kan nekte det uskikkelige barnet å være sammen med det lydige, eller nekte det en fornøyelse som hele familien deltar i, eller dets yndlingsdessert eller et spesielt tidsfordriv som det setter pris på, og til sine tider kan det bli nødvendig å bruke det bokstavelige ris for å opprettholde hjemmets gode orden. Følgende eksempel illustrerer hvor nødvendig det er å bruke forskjellige metoder. En liten gutt i Brooklyn skulle ha time hos tannlegen. Før moren tok ham med dit, fortalte en 4 år gammel lekekamerat ham at når hun var hos tannlegen, holdt hun alltid munnen lukket. Da moren så kom til tannlegen med ham, nektet han å åpne munnen. Da de kom hjem, fikk han ordentlig ris. Neste gang han hadde time hos tannlegen, nektet han igjen å åpne munnen. Denne gangen fikk han enda mer ris, men fremdeles holdt han munnen lukket i tannlegestolen. Denne lille gutten var imidlertid svært glad i å se på televisjon, men nå fikk han ikke lov til å komme i nærheten av apparatet. Da to dager var gått uten televisjon, kom han og meddelte at nå ville han gå til tannlegen og holde munnen åpen. Hva bruken av riset angår, så kan vi merke oss at i betraktning av den stadig økende barnekriminalitet har mange barnepsykologer forandret sitt synspunkt, og er gått over til å forsvare riset. Mange er blitt nødt til å innrømme at den belæring barna får på mors fang, ikke gjør et så varig inntrykk som den de får når de ligger utstrakt over fars fang.
9. Hva er tuktens ris i videste forstand, og hvordan må det brukes?
9 Men når Bibelen taler om tuktens ris, behøver det ikke nødvendigvis å bety et bokstavelig ris; det blir i videre forstand brukt i betydningen foreldremyndighet. Dets korrigerende innflytelse kan ha mange forskjellige former, men hvilken form det enn har, bør det alltid brukes i kjærlighet og barmhjertighet, aldri i vrede eller streng rettferdighet. Prøv aldri å tildele i fullt mål det som barnets oppførsel kanskje med rette kunne fortjene. Vi har tidligere sitert Jeremias 10: 23, men les nå hva det står der og også i vers 24: «Jeg vet, [Jehova], at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang. Tukt meg, [Jehova], men med måte, ikke i din vrede, forat du ikke skal gjøre meg liten og arm!» Derfor, foreldre, når dere tukter deres barn, så gjør det med måte og i kjærlighet og barmhjertighet, ikke i vrede eller fullt tilmålt rettferdighet. Som kristne er dere ikke under streng rettferdighet, men under guddommelig barmhjertighet, og dere må vise barmhjertighet mot andre, særlig mot deres barn, for barnas ufullkommenheter og feil kan i større eller mindre grad spores tilbake til dere selv og deres forfedre. Og hvis dere har mer enn ett barn, unngå da å være partiske når dere bruker foreldremyndighetens ris, forat ikke ett av barna skal bli hatet av det andre. Josefs brødre mente at deres far foretrakk Josef, og som følge av det hatet de Josef. Den eldste sønnen ble fortørnet da han trodde at hans far favoriserte den fortapte sønn. (1 Mos. 37: 3, 4; Luk. 15: 25—30) Hvis dere holder fram ett barn som eksempel for et annet, kan det føre til at den eksemplariske blir hatet av den andre.
10, 11. Hva er helt nødvendig, og hvordan viser man det?
10 Foreldre, det er helt nødvendig at dere viser barna deres at de er elsket og ønsket. Nylig berettet New York Times at 34 hittebarn døde ene og alene av mangel på morskjærlighet. En bok om effektivitet forteller om den opplæring i moderne psykologi som skolelærerne nå får, men legger mismodig til: «Skjønt man må innrømme at den gammeldagse lærerinne, som simpelthen var glad i barn, hadde mer hell med seg i å hjelpe sine elever.» Bladet Look sa nylig at alle regler og «metoder for å behandle barn, betyr meget mindre enn den ånd og atmosfære som råder i hjemmet.» Atmosfæren i den nye verdens samfunn, som legger vekt på kjærlighet og Jehovas ånd, er nødvendig for å oppdra barn til evig liv.
11 Foreldre, man viser ikke denne kjærlighet ved sentimentalitet eller barnespråk eller ved å gi etter for alle barnets luner eller ved å tilfredsstille alle materielle ønsker. Kjærlighet er ikke forkjælelse. Kjærlighet får barnet til å føle at det er ønsket. Barn blir omtalt som en gave fra Jehova, og lignes med oljekvister rundt ditt bord. De trenger øm omsorg for å vokse opp og bære frukt. De er frukten av morslivet Jehovas ord sier at frukten av våre lepper skal lovprise ham, og frukten av morslivet bør gjøre det samme. (Sl. 127: 3; 128: 3; Heb. 13: 15) Lovpriser deres barn Jehova? Hvis dere vil gjøre det, vil vanligvis de også gjøre det. Hjelp dem, vis dem hvordan de skal gjøre det, led deres skritt, gi god undervisning, gi det rette eksempel, tukt dem når det er nødvendig, og led dem til evig liv med den nye verdens samfunn. Vær eksempler som de kan være stolte over å påberope seg og finne lykke i å følge. Liksom Manoah ba om ledelse fra Jehova til å oppdra Samson, bør dere be om hans ledelse til å oppdra deres barn. — Ordspr. 17: 6; 20: 7; Dom. 13: 8.
Noen ord til barna
12. Hva kan det nå hende at barna tenker, og hvorfor er det rett å ta lærdom av dyrenes eksempel?
12 Nå, hva tenker så alle dere barn? Tenker dere at her slår en hel gjeng av voksne seg sammen mot dere, og finner på enda flere ting for å stenge dere inne og gjøre livet surt for dere? Nei, vi slår oss ikke sammen mot dere, men for dere, forat vi kan ha styrke til å beskytte dere, til å beholde dere iblant oss, forat dere kan tjene Jehova og være trygge for Satan. Alle som elsker Jehova, må slutte seg sammen og hjelpe hverandre til å gjøre Guds arbeid. Når dere barn nå har vært gjenstand for vår drøftelse, så er det fordi vi er glad i dere. Vel, sier dere, men hvis dere voksne er så glad i oss, hvorfor snakker dere da så mye om tukt, og særlig om ris? Ja, det rører ved et ømt punkt hos dere barn, gjør det ikke? Men som en hjelp til å komme til bunns i dette spørsmålet vil vi betrakte dyrene, som dere barn er så glad i. Jehovas visdom gjenspeiler seg i hans skaperverk, så om vi ser hen til dyrene for å lære, betyr ikke det at vi senker våre tanker til deres nivå, men at vi hever våre tanker opp til Guds tanker. Vi har fått beskjed om å gå til mauren for å lære flid, å betrakte gresshoppen for å se et eksempel på enhet. Vi er derfor ikke kommet inn på et ubibelsk sidespor når vi undersøker den opplæring noen dyr gir ungene sine, og som har sitt utspring i et gudsgivent instinkt. — Rom. 1: 20; Ordspr. 6: 6—8; 30: 27; Joel 2: 7, 8.
13. Hvilke eksempler viser at opplæringen bør være gradvis, fordi man er klar over de smås begrensninger?
13 Når dyreforeldre lærer opp ungene sine, er de klar over ungenes begrensninger, og vet at de til å begynne med ikke kan gjøre store ting. Derfor lar de dem begynne i noe vi kunne kalle en dyre-barnehage, og lærer dem etter hvert vanskeligere og vanskeligere ting. Låvesvaler, for eksempel, fanger insekter mens de flyr. Det er for vanskelig for ungene, og derfor fanger foreldrene de hurtigflyvende insektene, kretser nær redet eller ungenes sitteplass og lar insektene falle, og så flyr svaleungene ut og fanger dem nå når de faller langsomt. Snart kan de fange sin egen mat i luften. Når revemoren har avvent ungene sine, bringer hun mus og annen mat som hun har fanget, inn i hulen. Senere legger hun byttet fra seg ved inngangen, og når ungene blir større, legger hun det lengre og lengre bort, for å lære dem å jage etter maten. Ved slutten av denne opplæringen gjemmer reven til og med byttet under blader og avfall, og tvinger på den måten ungene til ikke bare å bruke synssansen, men også luktesansen. I disse og mange andre tilfelle er det slik at etter hvert som ungene lærer mer, gjør foreldrene mindre. Slik er det også med dere barn. Dere trenger å bli opplært av deres foreldre, og etter hvert som dere lærer mer og får erfaring, får dere lov til å gjøre mer og mer. Etter hvert som dere blir flinkere, vil kontrollen fra deres foreldre avta.
14. Hvilket eksempel viser at ungen ble tuktet fordi den fortsatte å irritere den voksne?
14 Men hvordan er det, tukter skogens dyr ungene sine? Ja, vi må gjøre oss fortrolige med det faktum at disse dyremødrene er gammeldagse og ikke ser ut til å ha lest noen moderne bøker om barnepsykologi, for sannelig riser de ungene sine. En huntiger ble irritert fordi en av ungene dens drev på med å skrape på den med poten sin. Den prøvde å overse disse tilnærmelsene, men til slutt tok den hele ungens hode i munnen sin, og klemte og rystet den forskrekkede ungen slik at den pep og jamret seg. Dere barn har sannsynligvis aldri opplevd at mor har tatt hodet deres i munnen sin, men dere har sannsynligvis blitt ristet når dere har irritert henne og ikke har stoppet når dere fikk beskjed om det.
15, 16. Hvilke eksempler viser at det blir tuktet på grunn av uro og vågsomhet?
15 Har noen av dere barn kommet i vanskeligheter fordi dere ikke satt stille, for eksempel under et møte? Dere burde gå til dåkalven, dere urolige kropper, og se hvordan den gjør, og bli fornuftige. En dådyrmor gjemmer kalven sin og lærer den å være aldeles ubevegelig, og den kan ligge i timevis uten å røre seg. Det er sjelden at en dåkalv er ulydig og rører seg, men hvis den gjør det, får den ris av morens skarpe klover.
16 Har du noen gang fått ris fordi du har vært for vågsom og gjort noe i leken din som mor mente kunne føre til at du ble skadet? Hvis du har det, så er du ikke alene om det. En liten koala, det vil si den lille bjørnen som ser akkurat ut som en teddy-bjørn, var i fangenskap med sin mor. Det var et tre i buret, og ungen pleide å gå ut på de tynne grenene hvor moren ikke kunne komme etter. Ved første anledning knep hun den, og banket den så grundig at skrikene dens hørtes lang vei. Etter det holdt den seg borte fra de tynne grenene.
17. Hva er det som viser bruken av tukt for å redde liv?
17 I Sequoia Nasjonalpark i en av veststatene i USA ble det for noen år siden lagt ut kjøkkenavfall i en åpning i skogen, og en mengde bjørner kom dit og spiste. En gang kom en bjørnemor ut av skogen med to unger, men før hun gikk ned dit hvor de voksne bjørnene spiste, sendte hun ungene opp i et tre. En av dem kom ned igjen, og moren kom farende og ga den en ordentlig lusing med labben sin så den rullet bortover. Den klatret opp i treet i en viss fart, og begge to ble der til moren var ferdig med å spise og kom tilbake til treet og ga dem tegn til å komme ned igjen. Husker du det skriftstedet som ble sitert tidligere i denne artikkelen, der foreldrene blir oppfordret til å bruke riset på barnet, og som sier at ris ikke vil drepe det, men frelse det fra graven? Det var akkurat det denne bjørnemoren gjorde. Hun slo bjørneungen; det drepte den ikke, men det frelste den fra døden. Hvis den hadde gått ned dit hvor de store bjørnene spiste, kunne en svær, arrig hanbjørn ha drept den.
18. Hvorfor er tukt, ja ris, så livsviktig blant skogens dyr?
18 Det finnes ingen ungdomsforbrytere i dyrenes verden, for det finnes ingen forsømmelige dyremødre. De sparer ikke på labben og forkjæler ungene, men de slår for å redde dem. De kjemper og dør gjerne for ungene, akkurat som dine foreldre ville dø for deg, men likevel gir de ungene sine ris, akkurat som dine foreldre kan gi deg ris. For dyrene ute i skogen er det første feilgrepet ofte det siste, og hvis dyreungene var ulydige mot sine mødre, ville de komme til å bli hovedretten på spiseseddelen i skogen og ende i et annet dyrs mage. Det er nok ikke behagelig for dem å få ris, men det er bedre å bli rist enn å bli spist.
19. Hvilken dyrisk skapning prøver å oppsluke alle som elsker Jehova?
19 Dere barn tenker kanskje ikke over det, men det finnes en vill, dyrisk skapning som har god lyst til å spise dere. Peter advarte oss mot ham og sa: «Deres motstander, Djevelen, går omkring som en brølende løve og søker å oppsluke en eller annen.» (1 Pet. 5: 8, NW) Denne en eller annen er dere, fordi dere elsker Jehova. Djevelen hater Jehova, og ønsker å oppsluke i sin gamle verdens onde miljø alle som elsker Jehova. Akkurat som dyremødrene tukter ungene sine for å redde dem fra å bli spist, tukter derfor deres foreldre dere for å redde dere fra å bli oppslukt av Djevelens verden. Dyremødrene oppdrar og tukter sine unger i samsvar med det instinkt Gud har gitt dem; deres foreldre oppdrar og tukter dere i samsvar med de instrukser Gud har gitt dem i Bibelen.
20. Hvilke tilfelle av ungdomsforbrytelser beretter Bibelen om?
20 Hvis deres foreldre elsker dere teokratisk, vil de lede dere på den veien som den unge Samuel, Jeremias, Timoteus og Jesus fulgte. De vil lede dere bort fra dårlige eksempler, slike som de dårlige guttene som kom sammen med pøbelen i Sodoma for å angripe Guds engler og foreta umoralske handlinger med dem. (1 Mos. 19: 4, 5) Deres foreldre vil lede dere bort fra falsk tilbedelse, så dere ikke skal bli lik Israels barn som egget Jehova til vrede, slik at han sa: «Barna sanker ved, og fedrene tenner opp ild, og kvinnene elter deig for å lage kaker for himmelens dronning, og de utøser drikkoffer for andre guder, for å volde meg sorg [forat de kan egge meg til vrede, KJ].» (Jer. 7: 18) Dere ønsker ikke å håne Jehovas tjenere, slik som noen barn hånte Job. Han sa: «Endog — barn forakter meg; vil jeg reise meg, så taler de mot meg.» (Job 19: 18) Hvis man håner Guds tjenere, spotter man ham, slik som den barneflokken gjorde som hånte Elisa og sa: «Far opp, din snauskalle!» Jehova lot bjørner komme og rive i stykker førtito av disse barneforbryterne. — 2 Kong. 2: 23, 24, KJ.
21. Hva besto i virkeligheten den forbrytelse i som barneflokken gjorde da den spottet Elisa, og hva er det som viser at bare det å være barn eller ung ikke sparer dem som gjør noe galt?
21 Det kan se ut som dette var en svært streng straff for å kalle noen en snauskalle, men det lå mer enn respektløshet i dette ropet. Det var det hånlige «Far opp» som krevde Guds hevn. Det var å si til Elisa at han skulle fare opp, slik som han hadde fortalt at Elias hadde gjort. (2 Kong. 2: 11) Det viste at de ikke trodde på at Jehova hadde gjort dette miraklet med Elias, og at de hånte Elisa ved å oppfordre ham til å gjenta det. Det kunne også antyde at Elisa skulle fare opp slik som Elias hadde gjort, og at samfunnet på den måten kunne bli kvitt ham. Det antydet at hans nærvær ikke var ønsket, og at han burde komme seg vekk fra stedet. Det er sannsynlig at det var voksne som hadde ansvaret for denne forgåelsen, og at barnas hån var en gjenspeiling av de voksnes holdning, og det kan også være at den var direkte tilskyndet av voksne religiøse motstandere. I alle tilfelle ble barna straffet for sin bespottelse. Som det står i Ordspråksboken 20: 11: «Allerede den unge gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett.» De som forgår seg ved å spotte, blir ikke spart bare fordi de er barn eller unge, som det framgår av den befaling som blir gitt til Jehovas henrettelsesstyrker i Harmageddon: «Gå gjennom staden etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner skal I hugge ned for fote.» — Esek. 9: 5, 6.
22. Hvordan kan barn betrakte sin lydighet mot foreldrene?
22 Dere adlyder kanskje deres foreldre fordi de ønsker det. Dette er en god grunn, men det er en som er enda bedre — adlyd fordi Jehova ønsker det. Han sier direkte til dere: «Barn, vær lydige mot deres foreldre i forening med Herren, for dette er rettferdig: ’Ær din far og din mor’, som er det første bud med et løfte: ’Forat det må gå deg godt, og du må få leve lenge på jorden.’» (Ef. 6: 1—3, NW) Dyreungene må adlyde for å få leve lenge, og her oppfordrer Jehova dere til å adlyde hvis dere ønsker å få være på jorden. Elsker dere Jehova? Hvis dere gjør det, så adlyd ham. (1 Joh. 5: 3) Han sier dere skal adlyde «deres foreldre i forening med Herren, for dette er rettferdig: lyde deres foreldre som er Jehovas vitner. Selv om det undertiden er vanskelig for dere, så gjør det likevel, og se på det som lydighet mot Jehova. Gud oppfordrer hustruen til å være lydig mot sin mann og slaven til å være lydig mot sin herre. Hvordan skulle hustruen og slaven se på denne lydigheten mot ektemannen og herren? Hustruen blir oppfordret til å gjøre det «som under Herren». Slaven blir oppfordret til å gjøre det «som for Kristus». Dere barn, adlyd deres foreldre «som for Jehova», og oppøv dere helhjertet til det for hans skyld. (Ef. 5: 22; 6: 5—8; Kol. 3: 23, 24, NW) I dette tjener dere altså også Jehova, akkurat som når dere går ut i vitnearbeidet. Å gi akt på irettesettelse og tukt betyr liv, mens de som er «ulydige mot foreldre», «fortjener døden». — Ordspr. 15: 10; 29: 1; Rom. 1: 30, 32.
Velg Jehovas vei
23. Hvilke skriftsteder slår fast den sannhet at foreldre er forpliktet til å undervise sine barn?
23 Jehovas framgangsmåte er at foreldrene skal bli ledet av hans Ord, og at barna skal bli oppdratt av slike foreldre. Slår ikke følgende skriftsteder fast denne sannheten? «Det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort. Han har reist et vitnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn, forat den kommende slekt, de barn som skulle fødes, kunne kjenne dem, kunne stå fram og fortelle dem for sine barn og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.» «En far skal kunngjøre din sannhet for barna.» «I skal fortelle om det til eders barn, og eders barn til sine barn, og deres barn til en kommende slekt.» «Akt på alle de ord som jeg i dag gjør til et vitne mot eder [taler som en advarsel til dere, NW], og byd eders barn å ta vare på dem, så de holder alle ordene i denne lov! For dette er ikke noe tomt ord for eder, men det er eders liv.» — Sl. 78: 4—7; Es. 38: 19, KJ; Joel 1: 3; 5 Mos. 32: 46, 47.
24. Hvorfor bør vi aldri bli påvirket av den gamle verdens metoder?
24 Vi må la Jehova lede våre skritt og velge våre veier. Den nye verdens samfunn må aldri bli påvirket av denne gamle verdens metoder, som har fylt verden med slike råtne frukter som forbrytelser og død. La dem bare prate om at man ikke må kue eller hemme personligheten; de er totalt forblindet av denne døende gamle verdens tåpelige visdom hvis de ikke kan innse at de seksuelt umoralske, tyvene og morderne, løgnerne og gudsbespotterne og avgudsdyrkerne bør hemmes. Hvis ikke menneskene hemmer og legger av den gamle personlighet som er i samsvar med det falne kjød, og tar på den nye, gudfryktighetens personlighet, så vil de og deres personlighet bli tilintetgjort i Harmageddon. (Ef. 4: 22—24; Kol. 3: 5—10) Det er bedre å være hemmet og i live, enn uhemmet og død. De som tilhører den nye verdens samfunn, må nå hemme og vokse fra det medfødte onde i seg. Det ville være selvmord for oss å bli trukket inn på den gamle verdens veier, i dens spor. Så snart denne verdens mennesker, kommer vaklende ut av det ene uføret, så raver de inn i et annet. I Harmageddon kommer de opp i et uføre som de aldri skal komme ut av igjen. Der ender alle de veier menneskene i sin selvrådighet har valgt.
25. Hva sier vi om den gamle verden og om barneoppdragelse?
25 Og hva det å oppdra sine barn angår, så har denne gamle verden spilt ynkelig fallitt. Den høster en råtten høst av forbrytelser, som er sådd av dens moderne metoder som er i strid med Gud. La den gamle verden gjøre som den vil med sine egne barn, men den får holde hendene borte fra barna i den nye verdens samfunn! La verdens mennesker velge sin egen vei og styre sine egne skritt. Deres vei ender i døden, deres selvstyrte skritt fører til den åpne grav, og underveis til døden og graven er deres vei strødd med ubeskrivelig fornedrelse og rystende forbrytelser. Vi ønsker ikke noen av deres veier, ikke noen av deres skritt, ikke noe av deres fornedrelse, ikke noen av deres forbrytelser, ikke noe av deres part i døden og ikke noe av deres plass i graven! Nei, vi ønsker ikke noe av dette for våre barn i den nye verdens samfunn!
26. Hva sier vi om våre egne barn og deres oppdragelse?
26 For våre barn ønsker vi rette veier, som betyr Jehovas veier, rette skritt, som betyr Jehovas skritt, og underveis til den nye verden ønsker vi at deres vei skal kjennetegnes av moralsk rettskaffenhet, ikke av fornedrelse og dårlig oppførsel, og av lovprisningsgjerninger, ikke av forbryterske gjerninger. Og midt i all denne tiltagende gudløshet sitter vi ikke bare hjelpeløse og vrir våre hender og tygger på våre negler og er bekymret og håper at våre barn ikke skal synke ned i den gamle verdens skitne hav. Vi holder dem flytende sammen med den nye verdens samfunn ved å gi dem god opplæring, ved å gi dem de rette eksempler, ved å gi dem den nødvendige tukt. La bare denne verdens selvkloke mennesker si at hvis vi tukter våre barn, hater vi dem. Deres utuktede barn kommer til å dø sammen med dem i Harmageddon, mens våre tuktede barn skal leve med oss for evig i Jehovas nye verdens samfunn. Hvem er det så som i virkeligheten hater sine barn, og hvem er det som i virkeligheten elsker barn? Hvem leder sine barn til døden, og hvem leder sine barn til livet? Hvorfor skulle vi lære opp våre barn i den gamle verdens veier, bare forat de kan dø med den? Vi vil lære dem opp i den nye verdens samfunns veier, så de kan leve med den for evig. Glem den veien som ser rett ut for menneskene, og lær den veien som er rett for Gud. Hva gjør det oss om den veien som er rett for Gud, ser gal ut for menneskene? Hvem er det vi prøver å behage, Gud eller mennesker? Jehova Gud først, sist og alltid!
27. Hvilken slutning kommer vi så til?
27 Dere foreldre vet hva dere må gjøre. Dere barn vet hva dere må gjøre. Jehova vet hva han vil gjøre. Hvis vi adlyder ham, vil han gjøre noe for oss. Hvis vi ikke adlyder ham, vil han gjøre noe med oss. Husk at de saktmodige skal arve jorden; de opprørske skal vende tilbake til jorden. La oss prøve å bebo den, ikke vende tilbake til den. Dette er avgjørelsens dag. Vi må treffe vår avgjørelse, den gamle verden må treffe sin avgjørelse, og det er vår evige skjebne det står om. Til avslutning vil vi derfor si: Hvis verdens mennesker ikke synes om å velge Jehovas vei, så la dem på denne Jehovas dag velge hvis retning de vil ta og hvis vei de vil følge; men hva oss og hele den nye verdens samfunns husstand angår, så vil vi gjøre Jehova vår Gud til den som leder våre skritt og velger våre veier, til det evige vel for de tusener av barn som nå er iblant oss, og de tusener andre barn som vil komme med blant oss før Harmageddon bryter løs, og de mangfoldige som skal bli født av de andre får i den evige nye verden som nå er nær! Måtte Jehova hjelpe alle foreldre i den nye verdens samfunn til å oppdra sine barn for den nye verdens samfunn.