den store, som levde i det første århundre etter Kristus, lærte fra seg en spesiell overlevering på rette måte. «Men selv om han redegjorde for dette emnet hele dagen, tilegnet de seg ikke hans lære før han til slutt sa: Dette hørte jeg av Shemaia og Abtalion [autoriteter som levde før Hillel].»

Jesus underviste ikke på den måten. I stedet for å tale i et annet menneskes navn sa Guds Sønn ofte: «Sannelig, jeg sier dere.» «Men jeg sier dere.» (Se for eksempel Matteus 5: 18, 20, 22, 26, 28, 32, 34, 39, 44.) Han talte «med myndighet», som en som på en direkte måte representerte Gud, slik det var med profeter som talte under inspirasjon i den før-kristne tid. (Jevnfør Matteus 28: 18.) Hvor takknemlige kan vi ikke være for at Gud har sørget for at denne enestående talen er blitt nedskrevet i hans inspirerte Ord!

Spørsmål fra leserne

● Hvordan bør en kristen betrakte det å være til stede ved en religiøs seremoni, for eksempel den jødiske seremonien som blir kalt bar mitzvah, eller den festen som følger etter den?

Kristne som er innstilt på å behage Jehova, ønsker å unngå slike religiøse begivenheter.

De forskjellige religiøse samfunn utfører spesielle seremonier for å markere at en blir opptatt som medlem. Det kan dreie seg om en dåpsseremoni, en rituell omskjærelse, eller som i tilfelle med jødiske gutter, bar mitzvah.

Et oppslagsverk som behandler den jødiske religion, sier at bar mitzvah betyr «en jødisk mann som er forpliktet til å holde budene». I utvidet betydning brukes også uttrykket om «den seremoni hvorved en 13 år gammel gutt i seremoniell henseende opptas som et voksent medlem av det [jødiske] samfunn».

Slike religiøse begivenheter har ofte to faser — selve seremonien, som vanligvis blir utført i en religiøs bygning, og en etterfølgende fest eller et selskapelig samvær. Det ovennevnte oppslagsverket sier for eksempel at bar mitzvah er «den religiøse seremonien i synagogen og den etterfølgende selskapelige feiring». Slektninger og venner av familien kan bli innbudt til begge deler eller bare til festen.

Når en kristen skal treffe en avgjørelse i dette spørsmålet, kan det være nyttig å bringe på det rene hva som er formålet med det hele. Er det bare en anerkjennelse av at noen er blitt voksen? Eller er det snarere en spesiell religiøs seremoni? Er festen eller selskapet bare en vanlig sammenkomst for familie og venner, eller er det en feiring av at noen har gjennomgått en seremoni hvorved han er blitt et anerkjent medlem av et bestemt trossamfunn?

Med disse spørsmålene i tankene kan vi lese hva Jesus sa til en samaritansk kvinne: «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 24) Kan du i betraktning av det tenke deg at Jesus frivillig ville gå inn i et romersk tempel fordi en slektning eller bekjent var der for å bli innvigd til den religionen som ble utøvd der? Eller ville Jesus ha valgt å delta i et selskap etterpå hvor denne begivenheten ble feiret? Neppe, for det ville være i strid med det inspirerte prinsipp: «Hvordan kan Kristus og Beliar være enige? Hva forener en troende og en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudenes forlikes? . . . Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent!» — 2. Kor. 6: 15—17.

Noen slektninger kan føle seg støtt hvis en kristen avslår deres velmente innbydelse. En kristen som er klar over denne mulighet, og som velger ikke å være til stede, vil på en vennlig og mild måte forklare hvorfor han har truffet en slik avgjørelse. (Ordsp. 15: 23, Fork. 12: 10) Han kan si at det at han ikke kommer, ikke på noen måte må oppfattes som mangel på familiekjærlighet. Han kan kanskje nevne at akkurat som han respekterer slektningenes samvittighet, håper han at de vil forstå ham og respektere hans oppriktige overbevisning og samvittighet.

Det kan forekomme at en vantro ektemann eller far insisterer på at hans kristne hustru eller barn blir med ham til en slik fest. Det kan utgjøre et problem. En kristen vil gjerne holde seg atskilt fra andre religioner, men samtidig formaner Bibelen en til å vise respekt for sin ektemanns eller sin fars lederskap i familien. (Ef. 5: 22, 23; 6: 1—3) Det er derfor den enkeltes ansvar å avgjøre hva han vil gjøre. En hustru kan for eksempel resonnere som så at så lenge hun selv ikke behøver å ta del i noen religiøse seremonier, kan hun etterkomme sin manns ønske om at hun skal være til stede. Det er der han på en måte sørger for et måltid for familien. En