hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Matt. 7: 12; 26: 52; Joh. 13: 34, 35.

Hvordan er situasjonen i Nederland i dag? Igjen reiser folk seg i protest mot Vatikanet. Denne gang gir ikke opprøret seg utslag i slike voldshandlinger som i tidligere tider. Men hvor mange av dem som forkaster pavens myndighet, er det som virkelig tror på og lever i samsvar med de høye normer som blir framsatt i Guds eget Ord, Bibelen?

«Ditt ord er sannhet»

Det gagn en familie høster av å følge Bibelen

DET menneskene gjør, kan enten ha en god eller en dårlig innvirkning på dem selv og andre. Dette understreker at menneskene har behov for veiledning som vil hjelpe dem til å ta hånd om sine familieanliggender på en måte som er til gagn for alle familiemedlemmene. Hvor bør menneskene vende seg for å få slik veiledning? Kan de selv stille opp normer som de vil ha gagn av å følge?

Mange tror at forskere i våre dager som har studert menneskets atferd innenfor familieordningen, er i stand til å gi den nødvendige veiledning. Folk tror ofte ubetinget på de råd slike «eksperter» kommer med. Er dette forstandig? Kan vi alltid stole på at «ekspertene» trekker riktige konklusjoner? Boken Youth and Parents sier: «Foreldre og lærere kan ikke tilgi seg selv og barna kan heller ikke tilgi dem at det går galt når de følger dårlige, tidsbetonte råd. Vi bør motta det eksperten sier, med en viss skepsis.»

Nei, de teorier og uttalelser ekteskapsrådgivere og barnepsykologer kommer med, er ikke alltid å stole på. Ofte har «ekspertene» forskjellig syn. Noen sier for eksempel at et barn ikke må få ris, mens andre er like overbevist om at ulydige barn bør få ris. Hvor kan menneskene vende seg for å få pålitelig veiledning, veiledning som de trygt kan følge og ikke behøver å stille seg skeptisk til?

Hva med Bibelens veiledning? Vil en familie høste gagn av å følge dens påbud?

Legg merke til hva Bibelen påbyr familiemedlemmer å gjøre: «[Ektemenn,] I skal elske, enhver sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt [dyp respekt, NW] for sin mann. I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett. . . . Og I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning!» — Ef. 5: 33—6: 4.

Er det ikke sant at mange ekteskapelige problemer ikke ville ha oppstått hvis mannen elsket sin hustru som seg selv, og hvis hustruen respekterte sin manns lederstilling i familien? En hustru som blir behandlet med forståelse, vil ikke ha noen grunn til å klage over den måten mannen tar ledelsen i familien på. Hun kan ikke annet enn respektere en mann som følger rette prinsipper og er villig til å ofre sine personlige interesser og arbeide for hele familiens velferd og lykke.

Hustruen må imidlertid vise at hun er verdig sin manns hengivenhet og omsorg. Hun bør ikke bli overrasket hvis mannen ikke er kjærlig mot henne når hun er trettesyk, irritabel og kritikksyk. Som Bibelen sier: «Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.» (Ordspr. 21: 19) Ektemannens interesse for hustruen vil vanligvis også bli mindre hvis hun viser liten interesse for hans planer og gjøremål.

Hustruens innstilling til mannens lederskap i familien kan ha stor innvirkning på