kan være hellig både i sitt legeme og i sin ånd. Men den gifte kvinne bekymrer seg for det som hører verden til, hvordan hun kan vinne sin ektemanns bifall. Dette sier jeg til deres eget beste, ikke for å legge noe bånd på dere, men for å bevege dere til det som er sømmelig, og det som betyr stadig oppmerksomhet overfor Herren uten forstyrrelse.» — 1 Kor. 7: 32—35, NW.

Å kunne tjene Jehova Gud med udelt hjerte og sinn og vie hans arbeid stadig oppmerksomhet uten forstyrrelser, er derfor en gave som skulle verdsettes høyt. Ja, «også han som gir sin jomfruelighet vekk i ekteskap, gjør vel, men han som ikke gir den vekk i ekteskap, vil gjøre bedre» på grunn av de større tjenesteprivilegier og den tilsvarende større lykke dette medfører. — 1 Kor. 7: 38, NW.

Legg også merke til et annet argument Paulus bruker for å gi rom i vårt liv for den gave å leve ugift: «Forøvrig sier jeg dette, brødre, at den tid som er igjen, er blitt kortere.» (1 Kor. 7: 29, NW) Fordi tiden var blitt kortere, fikk Jeremias befaling om ikke å gifte seg. (Jer. 16: 2) Skulle ikke dette argumentet ha særskilt vekt i dag?

Gi rom for gaven

Noen tyder Jesu ord der hen at den gave å leve ugift ikke er for alle og enhver, og særlig ikke for dem selv. Men det er å legge noe i Jesu ord som han ikke har sagt. Han viste at ikke alle ville gi rom for den, og at de som ga rom for gaven å leve ugift, var de som «har gjort seg selv til gildinger for himlenes rikes skyld». Man kan spørre dem som ønsker å være en unntagelse, i hvilken utstrekning de forsømmer å følge Paulus’ eksempel i å undertvinge sitt legeme og holde det i trelldom? «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet; hvem kjenner det?» — Jer. 17: 9; 1 Kor. 7: 29; 9: 26, 27.

Hvordan kan man gi rom for gaven å være ugift? Først og fremst ved å ta en fast beslutning om ikke å gi etter for noen lidenskap, men bevare sin fulle styrke og sin frihet fra ekteskapelige bånd for bedre å kunne tjene Jehova. En slik beslutning vil styrke ens selvkontroll. Så må en gi rom for denne gaven akkurat som en gir rom i sitt liv for andre gaver ved selvfornektelse og ved å bruke tid og krefter for å framelske slike gaver.

For å greie dette må vi hengi oss selv i Herrens arbeid akkurat som Paulus gjorde. Vi må ikke si: ’Jeg ville gjerne ha den gave å være ugift’, og så samtidig svekke styrken i vårt ønske og vår beslutning i så henseende, ved å interessere oss for en spesiell av det motsatte kjønn og opprettholde en intim kontakt med vedkommende. Nei, vi må gå etter den tingen vi ønsker, gaven å være ugift, og vi må godta alt det koster oss av selvforsakelser for å kunne glede oss over denne gave. Vi må gi rom for denne gaven i våre planer for framtiden.

Det var praktisk for apostelen Paulus å være ugift, og han gikk etter denne gaven på en praktisk måte. (1 Kor. 9: 5) Han var ærlig mot seg selv, og derfor fikk han også gaven. På grunn av denne gave fikk han så mange tjenesteprivilegier at han ikke hadde tid til å tenke på ekteskap. Han fant ut at han ganske enkelt ikke ville makte å ivareta sine oppgaver hvis han til stadighet skulle sørge for og ha en hustru å tenke på. Det var av samme grunn han sa at hvis gifte kristne ønsket å ha del i bestemte privilegier, måtte de gå inn for disse ting som om de var ugifte. Ja, også de måtte gi rom i sitt liv for slike gaver som de ville framelske og bruke til pris for Jehova og til velsignelse for andre. — 1 Kor. 7: 29—31.

La oss, enten vi er gifte eller enslige, bruke de gavene vi har fått i samsvar med den visdom Gud gir oss gjennom sitt ord og gjennom sine handlinger i forbindelse med oss. La oss ydmykt ta imot et hvilket som helst tjenesteprivilegium som tilbys oss og gjøre bruk av de evner og den dyktighet vi måtte ha, og ikke overdra til andre de privilegier og oppgaver Gud har gitt oss, som vi selv kan utføre og høste en slik glede av som vi aldri har opplevd tidligere. Måtte enhver vise sin verdsettelse av de gavene Gud har gitt ham, og således vise seg verdig til den største av alle gaver, det evige liv.

Spørsmål fra leserne

• Hvorfor utgir ikke Selskapet Vakttårnet noe forenklet stoff som foreldre kan bruke når de lærer barna bibelske sannheter? — Spørsmålet er basert på en rekke brev fra leserne.

Jehova Gud pålegger foreldrene ansvaret med å undervise sine egne barn: «Og disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» (5 Mosebok 6: 6, 7) Lignende påbud blir gjentatt mange andre steder. (1 Mosebok 18: 17—19; 5 Mosebok 4: 9, 10; 11: 19—21; Sl. 78: 1—8; Es. 38: 19) Kristne foreldre er underlagt dette samme prinsipp. Etter å ha oppfordret barna til å være lydige mot sine foreldre, sier apostelen Paulus videre: «Og dere, fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og myndige råd.» — Ef. 6: 4, NW.

Det er sant at Jehova innsatte et presteskap da han ga Loven, og at medlemmene av dette skulle undervise folket. (Mal. 2: 7) Det er også sant at da lovpakten ble avskaffet og kristendommen innført, ble det sørget for et nytt presteskap som skulle tjene lydige mennesker, og deriblant en organisert «tro og klok slave»-klasse som fikk i oppdrag å «gi dem føde i rette tid». Det menes her åndelig føde. (Matt. 24: 45—47; Hebr. 3: 1; 1 Pet. 2: 9; Åpb. 20: 6, NW) Men vi kan ikke ut fra dette trekke den slutning at den «tro og kloke slave»-klassen må utgi spesielle bøker for barn. Prestene i Israel skrev ikke spesielle bokruller som barna skulle studere. Guds lov gjorde ikke noen foranstaltninger til spesialundervisning for grupper av barn atskilt fra de voksne. Unge og gamle kom sammen for å få undervisning i fellesskap. (5 Mos. 31: 10—13) Det er på samme måte i dag. Den «tro og kloke slave» serverer den åndelige føde og arrangerer forskjellige slags menighetsmøter for å gjøre føden tilgjengelig for alle, både unge og gamle. Og akkurat som foreldrene i Israel måtte innprente seg disse tingene for senere å kunne fortelle barna sine om dem, må foreldrene i dag forenkle sannheten og gjøre den lettere forståelig for sine barn. Hverken prestenes instruksjon i Israel eller det den «kloke slave» skaffer til veie for den teokratiske organisasjon i dag, var eller er utelukkende beregnet på barn.

Ingen av Bibelens seksti-seks bøker ble skrevet spesielt for barn. Fra barndommen av ble Timoteus undervist av