Vinn seier i den kristne kamp
Hvis det i morgen ble forbudt ved lov å kjempe med kjødelige våpen, ville de kristne likevel fortsette sin kamp. Hvorfor? Hvordan?
KRIG kan ikke lenger betraktes som «et praktisk middel til å avgjøre internasjonale uoverensstemmelser. Den enorme ødeleggelse som kommer over begge de kjempende parter, som praktisk talt er like sterke, gjør det umulig for vinneren å oppfatte krigen som noe annet enn en ulykke for seg selv». «Vitenskapen har tydelig avskaffet den som et brukbart middel til å avgjøre uoverensstemmelser.» Dette erklærte general Douglas MacArthur.
Selv om den vitenskapelige realisme krever at krigen blir avskaffet, må likevel de kristne stridsmenn fortsette å kjempe helt til den endelige seier er vunnet og blitt til virkelighet. Deres krigføring kan ikke bli avskaffet i denne verden eller av den. Deres kamp er en stadig kamp som varer hele livet, og som de må ta del i hver dag. Det går ikke an å få permisjon fra den, og det forekommer ikke noen våpenhvile eller våpenstillstand i den. Selv om de kristne ’jager etter fred med alle’, er de ikke desto mindre de største krigere verden noensinne har kjent. Det de kjemper for, er alt som er godt, sant, edelt, rent og gudfryktig. Deres kamp er en kamp for rettferdighetens sak. Og apostelen Paulus oppmuntrer dem til å ’kjempe for seier i troens rette strid’. — Heb. 12: 14; 1 Tim. 6: 12, NW.
Hvem er disse stridsmennene som Paulus oppfordrer til å kjempe? Det er menn og kvinner fra alle livsstillinger som har overgitt seg til Gud i en fullstendig innvielse. De anerkjenner Kongens myndighet og retter seg etter hans bud. Paulus snakket ikke til hele verden i sin alminnelighet, og han snakket heller ikke til dem som bare er kristne i navnet, men som aldri har innvigd seg til Gud for å ta del i troens strid. Paulus’ oppfordring var rettet direkte til troens mennesker, til dem som er fullstendig hengitt til Jehova. Det er de som får instrukser i forbindelse med den krigen som nå er i gang. — 2 Tim. 2: 19, NW.
Hvem er det de kristne kjemper mot? De fører ikke en kamp mot sine medmennesker, og de bruker heller ikke kjødelige våpen. De har fått befaling om å elske hverandre og være gode mot sine fiender, å holde seg i tømme når de lider ondt, med mildhet veilede dem som ikke er velvillig innstilt, etter som Gud kanskje vil gi dem [de som gjør ondt] omvendelse som fører til en nøyaktig kunnskap om sannheten’. De kristne får befaling om å gjengjelde ondt med godt, sinne med mildhet og taktløshet med vennlighet, slik at den onde verden kan forstå at det finnes noe slikt som Guds ånd, kjærlighetens, godhetens og vennlighetens ånd, og at ikke alle blir drevet av den selviskhetens onde ånd som behersker dens forfalne ordning. — 2 Tim. 2: 24—26, NW; Matt. 5: 44.
De kristnes kamp er imot all urettferdighet, som er synd. I seks tusen år har synden stadig medført den forferdelige straff døden og alle de plager som følger med den, nemlig sykdom, smerte, sorg og vanskeligheter. Synden er sannelig en grusom fiende. Og han som påvirket det første menneske til å synde og førte ham i trelldom, nemlig Satan Djevelen, er også en motstander av oss. Ikke så å forstå at de kristne kjemper direkte med Djevelen selv. Han er en mektig åndeskapning og kunne utslette dem på et øyeblikk. Deres kamp mot ham går ut på at de motstår hans påvirkning, hans bedrag og hans forsøk på å føre dem tilbake til synden igjen, det vil si, hans forsøk på å få dem til å gå imot Gud. Paulus forklarer dette og sier: «For vi har ikke kamp mot blod og kjøtt, men mot herredømmene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i dette mørke, mot de onde åndemakter i de himmelske steder.» — 1 Joh. 5: 17; Ef. 6: 12, NW.
Ja, Satan er en mektig fiende. Han er opphavet til alle de forskjellige krefter de kristne må kjempe mot. Det er hans sluhet og list som står bak krigen mot Guds hengivne tjenere. Disse tjenerne må kjempe mot denne verdens ånd og tilbøyeligheter, som er under Satans kontroll. Verdens sinnelag, de motiver som driver den, dens ærgjerrighet, dens stolthet, rikdommenes bedragerske natur — alt dette, denne feilaktige tendens til å betrakte alt fra et verdslig synspunkt, må de motstå og kjempe imot hvis de ønsker å vinne seier. Dette er deres daglige kamp. — 1 Joh. 2: 15—17.
Endelig må de kjempe mot kjødet — sitt eget kjød. Helt siden Adam falt og mistet sin fullkommenhet, har kjødet bidratt til et mentalt, moralsk og fysisk forfall. Dets tilbøyeligheter er stadig dårlige. Kristi stridsmenn, som ønsker å se alt i det rette lys og bli klar over sin egne falne tilstand, slik at de bedre blir i stand til å bekjempe den, må løsrive seg fra den forblindende makt, den fordervede smak og det begjær, den ærgjerrighet og de håp og ønsker som synden framelsker i deres kjød. — 1 Mos. 6: 5.
I den kristne kamp må man aldri undervurdere kjødet som en sterk fiende. Det er til dets falne begjær Satan appellerer. Han prøver å stimulere slike tilbøyeligheter for å kjempe mot de kristnes fornyede sinn. Det er gjennom disse fordervede begjær verdens ånd får best tak på Kristi soldater, tar dem til fange og fører dem tilbake til syndens slaveri. De kristne er på en måte omgitt av fiender på alle kanter, som rotter seg sammen for å føre dem i ulykke og på ny gjøre dem til sine slaver. Derfor må de kjempe og fortsette med å kjempe. De må kjempe for seg selv, kjempe for sin rett til å forkynne, kjempe for å vinne seier over sine egne svakheter og kjempe mot motstanderens bedrag og snarer. Det er derfor ikke noe rart at de blir oppfordret til stadig å være påpasselige, til å være på vakt, og at de alltid blir rådet til å ’ikle seg Guds fulle rustning’ så de ikke skal bli skjødesløse med sin frihet og falle som offer for motstanderen og gå glipp av seieren. Paulus var oppmerksom på at kjødet er en fiende, og sa: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» Alle trofaste stridsmenn etterligner Paulus. De passer nøye på sitt kjød. — Ef. 6: 11; 1 Kor. 9: 27; Rom. 7: 14—25.
Overlegen ledelse og utrustning
Hvis de kristne soldater ikke hadde stått under Jehova Guds og Kristi Jesu overlegne ledelse og hatt det krigsutstyr de forsyner dem med, ville sannelig deres kamp ha vært meget ulik og fruktesløs. Derfor sier Kristi stridsmenn: Vi takker Gud for vår frelses Høvding, Jesus Kristus, som gjenløste oss fra syndens slaveri med sitt eget dyre blod. Vi takker Gud for hans Ord, som gjør det mulig for oss å skaffe oss frelsens hjelm. Vi takker Gud for rettferdighetens brynje, for troens og tillitens skjold. Vi takker Gud for fottøyet, ferdigheten til tålmodig å utholde vanskeligheter. Og vi takker Gud for åndens sverd, sannhetens Ord, som er et forsvar for oss slik at vi kan stå oss mot motstanderen, og ved hjelp av ham som elsket oss, komme fullstendig seierrike fra kampen. — Ap. gj. 2: 37—39; Åpb. 19: 11—16; Ef. 6: 13—20; Rom. 8: 35—39.
De kristne kjemper ikke bare for seg selv, men også for sine brødre. De er rede og villig til å dø for sine brødre hvis det skulle bli nødvendig. De er rede til å støtte og oppmuntre dem, til å hjelpe dem med små tjenestegjerninger så vel som i store saker. De finner også stor glede i og høster stort gagn av å forsvare Jehovas navns ære og hans rettferdige regjerings storhet. De er tapre og fryktløse i kampen og kjemper seg like inn i fiendens faste borger for å befri alle dem som fremdeles holdes i fangenskap av Satans onde organisasjon. — Neh. 4: 14.
De fører krig på en systematisk og forstandig måte, og følger nøye sin Høvding Kristi Jesu anvisninger i kampen. De kjemper troens gode strid ved å fornye sitt sinn, ved å avlegge og fullstendig fjerne fra sitt hjerte og sinn all vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk og «all urenhet på kjød og ånd, og gjennomføre hellighet i Guds frykt», ved å legge vekk den gamle personlighet med dens vaner og ta på en ny personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den. — 2 Kor. 7: 1, NW; Rom. 12: 2; Ef. 4: 17—32, NW; Kol. 3: 2—10, NW.
Deres kamp er i enhver henseende troens kamp. Det er en kamp under en usynlig leder og mot en usynlig fiende; det er bare ved tro de kjenner sin frelses Høvding, og det er bare ved tro på hans Ord de kan kjenne den slue leder som kjemper imot dem. Ved tro godtar de Guds Ord og dets bestemmelser. De kristne kjemper for en frihet og en ære som de ikke vet er virkelig ut ifra noe annet enn sin tro på det. Og det er denne kristne tro hele den ugudelige, sataniske verden og det falne kjøds synd og svakheter har alliert seg mot. Kristi stridsmenn vil derfor bare kunne stå og vinne seier hvis de har den tro som Gud gir. «Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» — 1 Joh. 5: 4.
Det er ikke nok bare å la seg innrullere i Jehovas hær, men det er påkrevet å søke hen til hans Ord, Bibelen, for omhyggelig å iføre seg hele den rustning han har skaffet til veie. Alle som ikke gjør dette, kommer til å falle i kampen. Men rustningen alene kan ikke sikre en seieren. Det er mer som skal til. Når de kristne har fått på seg sin rustning, må de kjempe slik som Gud befaler gjennom Kristus, og forbli tro like til døden. — Åpb. 2: 10.
Husk alltid at seier i den kristne kamp må vinnes ved tro på Jehova Gud og Kristus Jesus. Etter som vi derfor har utsikter til å vinne en endelig seier, slutter vi oss til Paulus i å si: «Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» — Heb. 2: 10; 1 Kor. 15: 57.