Troen — en seirende kraft
Hva er tro? Filosofer og prester har ofte definert dette begrepet, men deres definisjoner har ikke på noen måte vært til hjelp for alminnelige mennesker. Følgende artikkel viser klart hva troen er, og gir også svaret på det meget omdiskuterte spørsmål: Holder troen på å dø ut i kristenheten?
TROEN er mektig. Den er så mektig at en av Kristi apostler kunne si: «Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» (1 Joh. 5: 4) Men likevel er det i våre dager smått bevendt med beviser for noen seirende tro i kristenheten, som gir seg ut for å være den faste borg for den tro som apostelen taler om. Kristenhetens tro har blant annet ikke seiret over ateismen. Gallupundersøkelser har faktisk funnet at ateismen tiltar. Er det ikke også etter 600 års kristent misjonsarbeid, temmelig betegnende at China er nesten 100 prosent hedensk idet mindre enn én prosent av befolkningen bekjenner seg til kristendommen? Innenfor selve kristenheten, særlig i slike «troens» høyborger som Italia, truer kommunismens koloss med å overvinne nettopp dem som bekjenner at de tror på kristendommen, i stedet for at troen skulle seire over kommunismen. Hvordan kan da Bibelen si at troen er en seirende kraft?
Før vi kan svare på det spørsmålet, må vi være klar over en viktig kjensgjerning som vil gi oss innblikk i den forvirrende situasjon kristenheten er i, og det er at «troen er ikke alle menneskers eiendom», selv om de påstår med sine lepper at de er kristne. (2 Tess. 3: 2, NW) Selv om 95 prosent av det amerikanske folk sier at de tror på Gud, som en undersøkelse viste, betyr det altså ikke nødvendigvis at de praktiserer den sanne tros prinsipper, slik de er fremsatt i de inspirerte skrifter.
Ikke engang økningen i antall av kirkebygninger er noe tegn på at den sanne tro er alminnelig utbredt. I en undersøkelse som ble foretatt fra kyst til kyst i Amerika, ble folk spurt om hovedgrunnen til at de gikk i kirken. Den største ensartede gruppen av svar, som ble gitt av 32 prosent av befolkningen, gikk i realiteten ut på at de gikk i kirken bare fordi de «trengte en eller annen slags oppløftelse». En annen stor gruppe, som representerte 18 prosent av befolkningen, sa at de var kirkegjengere av «plikt». Et betydelig antall ga følgende grunner for at de gikk i kirken: «vane», «for å høre en preken», «for å se folk» og «for å høre musikk». Det er tydelig at kirkegang ikke er noen pålitelig målestokk for sann tro.
Men er det ikke et tegn på økning av troen at bøker og kinostykker med religiøse emner gjør slik lykke? Nei, det er det ikke, for filmer fra Hollywood tar seg mange friheter som fordreier Bibelens beretning og er i strid med den, og religiøse best-sellere befatter seg i alminnelighet mer med psykologiske spørsmål enn med Bibelen.
Vi må heller ikke la oss bedra av det mottoet som i noen land finnes på mynter og frimerker — «Til Gud setter vi vår lit». Et nøkternt blikk på verden viser at det ikke finnes noen ekte tillit til Gud. Det kristenheten stoler på, er penger, mennesker og makt. Det populære kanadiske bladet Maclean’s Magazine uttalte 15. desember 1953: «Mange begynner å få sine tvil om hvor kristen kristenheten egentlig er. For ikke så svært lenge siden velsignet tyske prester nazistenes undervannsbåter, britiske feltprester ba for RAF’s bombefly, og en amerikansk feltprest som betjente en luftvernkanon mot japanske bombefly, presterte historiens latterligste blasfemi: ’Pris Herren og kom med ammunisjon.’»
Hvis alle de millioner som bekjenner seg som kristne, virkelig trodde på Gud, da ville de utvilsomt gi uttrykk for denne tro ved å leve i samsvar med Guds Ords rettferdige prinsipper. Men hva ser vi? Det verste moralske sammenbrudd som har vært i verden. Hvis apostelen Paulus hadde vært på jorden i dag, kunne han ikke ha beskrevet kristenhetens fryktelige tilstand bedre enn han gjorde i Galaterne 5: 19—21: «Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom [spiritisme, NW], fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt.» Kan den store masse av såkalte kristne som praktiserer disse ting, ha sann tro? Apostelen svarer: «De som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» «De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger.» — Titus 1: 16.
Hvordan har det seg så med troen i kristenheten? Canadas øverste romersk-katolske geistlige, kardinal James McGuigan, uttalte: «Gud er død hva angår bevisstheten til den store masse menn og kvinner i dag. Selv når det gjelder dem som ennå ærer ham med leppene, har han liten eller ingen andel i utformingen av deres liv.» Det samme bladet som siterer kardinalens ord (Maclean’s Magazine for 15. desember 1953), trekker så sin egen slutning: «Den kristne kirke, betraktet i sin helhet over hele verden, går tilbake — i medlemstall, i den hengivenhet og lydighet den forlanger av sine medlemmer, og som en sterk innflytelse på folks tanker og handlinger.» Andre iakttagere er enige i dette. Dr. Henry P. Van Dusen sier således i sin siste bok World Christianity: «Trass i all statistikk om Kirkens vekst og framgang vinner vi i det store og hele ikke terreng — vi holder ikke engang stillingen.»
Hvorfor deres «tro» mangler kraft
I stedet for å legge for dagen en seirende kraft, er det altså tvert imot slik at kristenheten ’ikke engang holder stillingen’. Hvorfor ikke? Det er tre viktige grunner for dette: 1) manglende bibelstudium, 2) en åndelig hungersnød og 3) verdslighet i kristenhetens religiøse samfunn.
I 1954 ble det foretatt en undersøkelse angående bibellesning i USA, et land hvor det sannsynligvis finnes flere bibler enn i noe annet land, og den viste at om lag 40 prosent av befolkningen faktisk aldri leser i Bibelen. Hva de tre største religiøse gruppene angår, så viste det seg at 65 prosent av jødene aldri eller praktisk talt aldri leser i Bibelen; 32 prosent av protestantene kom i den samme klassen, og 56 prosent av katolikkene leser aldri eller praktisk talt aldri i Bibelen. En annen undersøkelse viste at det bibelstudium som blir foretatt, ligger på «søndagsskole»-nivået.
Det er ikke bare det at Bibelen i høy grad blir neglisjert, men den åndelige føde som blir skaffet til veie av presteskapet, er sørgelig mangelfull hva betydningsfulle kristne sannheter angår. En åndelig hunger herjer derfor kristenheten, «ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre [Jehovas] ord». (Amos 8: 11) Hvem har ansvaret for dette? Det har prestene selv! I en landsomfattende undersøkelse av de religiøse forhold i USA, foretatt av Ladies’ Home Journal og bekjentgjort i nummeret for november 1948, kom man til følgende konklusjon: «Et menneske som kommer til et universitet, kan ha sinnet beredt for voksen føde på det verdslige område, men alt det får på det religiøse område, er føde for barn.» «Føde for barn» — det er kosten for millioner av mennesker som bekjenner seg som kristne. Er det noe å undre seg over at tusener gir seg over til kommunismen? Når man spiser åndelig barnemat, kan det bare føre til at men mister sin styrke og tro. Rektor ved Harvard universitet, Dr. Nathan M. Pusey, uttalte: «Vi har ikke fått god opplæring i religion, og som følge herav finnes det en utbredt religiøs analfabetisme og tilsvarende liten religiøs virksomhet.» Det er ikke bare kunnskap som mangler, tilføyde han. «Jeg antar at det snarere er tro.» — New York Times, 1. oktober 1953.
Den tredje grunn til at troen avtar mens kommunismen vokser, er at religionssystemene ikke har holdt seg «uplettet av verden», som Bibelen befaler. (Jak. 1: 27) I stedet blander prestene religionen med kommersialisme, og bruker slike midler som bingospill, basarer, karneval, lotterier og underholdninger, ikke bare for å lokke folk til kirkebesøk, men for å flå dem for penger. En redaksjonell artikkel i US News and World Report for 2. april 1954 er også tankevekkende: «I det siste har noen av landets kirkeorganisasjoner begynt å blande seg i politikk. Hvis ikke denne tendensen blir stoppet, kan den bare føre til at man taper troen på kirkesamfunn og på prester som forsikrer at de lærer kistendom. . . . Hvilken tillit kan man ha til et presteskap som tillater seg å bli en bestanddel av partistriden i den politiske verden?»
Hva troen virkelig er
Nå vil vi stille et spørsmål for å klargjøre begrepene: Er den troen som utallige mennesker påstår at de har, virkelig «tro»? Sannheten er at meget av det som kalles «tro», i virkeligheten er lettroenhet. Hva er lettroenhet? Det er å ha for lett for å tro. Et lettroende menneske er ukritisk med hensyn til trosspørsmål, og blir lett bedratt. Eva var lettroende. Hun trodde slangen, skjønt det ikke var noen grunn til å tro at slangen hadde talt sant, eller noe bevis for det. Resultatet for Eva ble: «Kvinnen ble fullstendig bedratt.» På samme måten blir millioner av mennesker bedratt i dag. De godtar mange religiøse trossetninger som sannhet, mens de i virkeligheten ikke engang er bygd på Bibelen. Lettroenhet fører til skuffelse og til døden. Gjør derfor ikke slik som den store masse, men gjør heller slik som de første kristne som «tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». — 1 Tim. 2: 14, NW; Ap. gj. 17: 11.
Filosofer og prester har gitt definisjoner av begrepet tro, men deres definisjoner, som er uttrykt i høyttravende vendinger, har bare skapt forvirring hos folk om hva troen egentlig er. Det fornuftigste man kan gjøre, er derfor å søke definisjonen i Guds Ord, som sier: «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» Det står sikkert klart for oss nå at troen er en velbegrunnet overbevisning om det vi håper på. Sann tro kan aldri være en overbevisning man har uten å kunne oppgi grunnlag eller en autoritet for den. — Heb. 11: 1.
Hva er grunnlaget for troen? Det er bare det som er absolutt sannhet, som kan tjene som grunnlag for troen. Denne absolutte sannhet er Bibelen. Oppfyllelsen av Bibelens profetier, som i stor utstrekning finner sted i dag, viser at den er av guddommelig opprinnelse, pålitelig og sann. Guds Sønn selv bekrefter dette: «Ditt ord er sannhet.» I videste forstand er det Jehova Gud som er grunnlaget for sann tro. Han er «den trofaste Gud». Derfor ’er det umulig for Gud å lyve’. Det er derfor klart at sann tro er meget mer enn bare å tro på Gud; det betyr også å godta Guds Ord, skaffe seg en forstandsmessig forståelse av dette Ord og deretter legge for dagen at man stoler fullt og fast på det. — Joh. 17: 17; 5 Mos. 7: 9; Heb. 6: 18, NW.
Hvorfor det er nødvendig å ha tro
Det er absolutt nødvendig å ha denne slags tro. Hvorfor? For «uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham». Det er også nødvendig med tro fordi vi ikke må ’ha det synlige for øye, men det usynlige’, og fordi troen er den makt som setter en i stand til å seire over den demonbeherskede verden. — Heb. 11: 6; 2 Kor. 4: 18.
Hvordan kan troen seire over en verden? Ikke ved noen kjødelige kamper, men ved at den gir en styrke til å tilbe Jehova når «hele verden ligger i den ondes [Djevelens] makt». Og ikke bare det, men troen gir også seier derved at når Jehova Gud ødelegger den nåværende onde verden i Harmageddon, vil de som har sann tro, overleve og komme inn i en ny, rettferdighetens verden. Som en oppmuntring til sine etterfølgere sa Jesus: «I verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» Hans etterfølgere kan derfor ved tro seire over denne onde verden og, som apostelen uttrykker det, ’vinne mer enn seier’. — 1 Joh. 5: 19, NW; Joh. 16: 33; Rom. 8: 37.
I dag er det mer nødvendig å ha tro enn noensinne før. Satan og hans demoner, som nå er kastet ned til jordens nære omgivelser, kjemper nå voldsomt mot Guds sanne tjenere, som kunngjør at det er Jehovas hensikt å erstatte den nåværende onde verden med en rettferdig ny verden. Demonhordene hater enhver som lærer den sanne Gud, Jehova, å kjenne. Det er grunnen til at de kristne har kamp «mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet». Paulus formaner: «Ta derfor Guds fulle rustning på, så I kan gjøre motstand på den onde dag.» Denne «onde dag» er nå, og Jehova har skaffet til veie sannheten, sitt Ord, til beskyttelse for oss. Men rustningen består av mer enn sannheten: «Stå da omgjordet om eders lend med sannhet, og ikledd rettferdighetens brynje, og ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir, og grip foruten alt dette [framfor alt, NW] troens skjold, hvormed I skal kunne slokke alle den ondes brennende piler.» — Ef. 6: 11—17.
I sin hentydning til det utstyr som datidens soldater hadde, nevner Paulus et skjold, og mener da tydeligvis det store, avlange skjoldet som soldatene brukte til beskyttelse for hele kroppen. Det besto av to lag med tre og var dekket med seilduk og ytterst med dyrehud. Kastevåpen eller piler som var dyppet i bek og deretter tent på, ble brukt til å brenne opp krigsmaskiner med, og det var også hensikten at de skulle sette seg fast i treskjoldene og sette dem i brann, slik at soldatene under et fiendtlig angrep ville bli nødt til å kaste dem fra seg. Men et skjold som var dekket med dyrehud, ville ikke ta fyr. De brennende pilene ville prelle av mot det. Når nå Satan sender ut sine «brennende piler» mot en sann kristen, er ikke den kristnes tro et treskjold som tar fyr, brenner opp og gjør ham forsvarsløs. Nei, de brennende pilene preller av mot en grunnfestet tro, og derved blir det forhindret at de framkaller et livsfarlig åndelig sår. Disse «brennende piler» kan være motstand fra verden, det kan til og med være forfølgelse fra ens egen familie, det kan være et hvilket som helst forsøk fra Satans side på å få en til å oppgi kampen for sann tilbedelse. Troen er altså livsviktig! Blir vi ikke formant til «framfor alt» å ta opp troens skjold? Hvorfor «framfor alt»? Fordi Jehova selv «er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham». Når du gjør Jehova til ditt skjold ved å stole absolutt på hans navn og Ord, skal «intet våpen som blir smidd mot deg, . . . ha framgang». — Ordspr. 30: 5; Es. 54: 17.
Hvordan sann tro utvikles og legges for dagen
Hvordan utvikler man sann tro? Ikke ved å ernære seg av den «barnemat» prestene setter fram. Gå bort fra måltider hvor du blir sulteforet. Skaff deg solid åndelig føde. Hensikten med dette bladet og andre av Vakttårnets publikasjoner er å gi deg denne livsviktige åndelige næring. Jehovas vitner over hele verden er interessert i å spre denne høyst påkrevde kunnskapen, for uten kunnskap kan det ikke være noen tro. Apostelen forklarer dette: «Så kommer da troen av forkynnelsen,» og det betyr forkynnelsen av den kunnskap som finnes i Guds Ord. Hvis man vil utvikle tro, må man kaste bort religiøse fordommer. Begynn å skaffe deg kunnskap med et åpent sinn. Følg Guds råd: «Kom nå og la oss snakke fornuftig sammen.» — Rom. 10: 17; Es. 1: 18, KJ.
Etter som Bibelen erklærer om troen at «har den ikke gjerninger, er den død i seg selv», så er det ikke nok bare med kunnskap. Sann tro setter sinnet, hjertet og munnen i virksomhet. «Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» Det er grunnen til at Jehovas vitner er så energiske til å bringe det gode budskap om Guds rike ut til alle mennesker, til tross for at millioner erklærer at de har en «tro». Vi er allerede klar over at den tro som folkets store masser viser, ikke er sann tro. Disse menneskene trenger å få vite hva sann tro virkelig er. De trenger å få vite at det ikke engang er nok å leve i samsvar med den gylne regel at du skal gjøre mot andre det som du vil at andre skal gjøre mot deg. De trenger å få høre det gode budskap, slik Jesus forutsa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» — Jak. 2: 17; Rom. 10: 10; Matt. 24: 14, NW.
Hvem er det som gir denne advarselen om den nær forestående ende på denne onde verden, og forkynner budskapet om Guds rike? Det er hverken prestene eller kirkegjengerne! Det er Jehovas vitner som gjør det. De vet at når man har sann tro, føler man seg tilskyndet til å fortelle det gode budskap til andre. De som har den sanne tro, kan ikke være lik kristenhetens millioner som bare tjener Gud med leppene og tilber ham ved å sitte i kirkebenkene, og som ikke engang gjør dette med noen særlig iver! Skaff deg derfor kunnskap. Vis sann tro ved å bruke din munn til å ’bekjenne til frelse’. Når du gjør dette, har du utsikt til å få overleve Harmageddon og få nyte lykke og liv. Ja, sannelig, «dette er den seier som har seiret over verden: vår tro».