ansiktet». Hvis en eller annen i menigheten har et problem, bør han straks søke hjelp hos tilsynsmannen eller hos andre modne brødre og ikke hos en følelsesmessig umoden person som vil snakke ham etter munnen. Det er de ansvarlige brødre som blir omtalt som «gaver i form av mennesker», og som har fått i oppdrag å hjelpe alle til å oppnå enhet i troen «for at vi ikke lenger skal være spebarn og kastes omkring som av bølger». (Ef. 4: 8, 13, 14, NW) De er vårt «skjul for været» i vanskelige tider. (Es. 32: 2) En virkelig tilsynsmann er alltid villig til å hjelpe og oppbygge andre. Han følger Paulus’ råd: «Brødre, om også et menneske tar et feilaktig skritt før han er klar over det, bør dere som har åndelige kvalifikasjoner, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd.» — Gal. 6: 1, NW.

Det er derfor tilsynsmannens og de assisterende tjenernes plikt ikke å herske over menighetens svake medlemmer, men ’reise dem opp’ og bygge dem opp. Når disse tjenerne gir råd, må de aldri, selv om det er blitt begått en alvorlig synd, bli opphisset eller skjelle ut synderen. De må i stedet være et eksempel når det gjelder å legge for dagen «åndens frukt», som blant annet innbefatter «vennlighet, . . . mildhet, selvkontroll». (Gal. 5: 22, 23, NW) De av menighetens medlemmer som forstår dette, bør derfor henvende seg til disse tjenerne når de trenger hjelp, i stedet for å forsøke å «bevare ansiktet» ved å holde seg borte fra den kristne menighet.

De som blir utstøtt eller utelukket fra Guds organisasjon, er vanligvis slike som ikke angrer, som «praktiserer synd» med overlegg. (1 Joh. 3: 4, NW; 1 Kor. 5: 11) ’Et menneske som tar et feilaktig skritt før han er klar over det,’ kommer ikke i klasse med slike uforbederlige syndere. I noen tilfelle finner imidlertid menighetens utvalg det nødvendig, på grunn av den alvorlige synd som er blitt begått, å sette overtrederen på prøve for på den måten å hjelpe og tukte ham. En slik prøve må ikke betraktes som en fordømmelse, som noe som ødelegger ens ’ære’, en straff som en bør sette seg imot. Det er i stedet en kjærlig foranstaltning som gir den angrende synderen anledning til å bevise at han angrer oppriktig, samtidig som det hjelper ham til å gjenvinne sin åndelighet og sin styrke. Det at han i prøvetiden får vennlige råd, vil bygge ham opp, slik at han ikke «praktiserer» synd. I stedet for å forsøke å «bevare ansiktet» ved å protestere mot å bli satt på prøve og få andre følelsesmessig engasjert i saken bør han som har syndet, i takknemlighet dra nytte av denne kjærlige foranstaltning, som hjelper ham til å komme på rett kjøl igjen.

Alle innvigde kristne bør fullt ut sette sin lit til Jehova. Han sier: «Dem som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme.» (1 Sam. 2: 30) De som ærer Jehova, vil ikke søke ære blant dødelige mennesker. I stedet for å holde fast ved den stolte, menneskelige tankegang som går ut på å «bevare ansiktet», vil sanne kristne følge Jehovas tanker og la seg lede av de prinsipper han så tydelig har framsatt i sitt Ord.

Store og små ting vitner om Skaperen

● Både store og små ting vitner om Skaperens makt og visdom. (Rom. 1: 20) Det materielle univers er så stort at menneskene ikke engang med de kraftigste teleskoper kan se alle himmellegemene. Menneskene kan heller ikke se de minste partiklene i en atomkjerne, ikke engang med de kraftigste mikroskoper. Vitenskapsmenn har anslått at alt det arvemateriale, de kromosomer, som måtte til for å frambringe så mange mennesker som det lever på jorden i dag (over tre milliarder), samlet ville ha omtrent samme rominnhold som en aspirintablett. — Heredity, Race and Society av L. C. Dunn og T. Dobzhansky.