Rikets misjonærer overbringer det beste budskap
«’Da han for opp i det høye, førte han en skare i fangenskap; han ga gaver i form av mennesker.’ Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer [evangelister, fotn.].» — Ef. 4: 8, 11, NW.
1. Hva ville utgjøre det beste budskap i vår tid?
ALLE liker å høre gode nyheter. En som kommer med en god nyhet, blir derfor hilst velkommen av den lykkelige mottager av budskapet. Men i dag er det slik i vår forvirrede verden at et budskap som utgjør gode nyheter for en, kanskje betyr dårlige nyheter for en annen. Et budskap som ville glede alle som elsker livet og sine medmennesker uansett nasjonalitet, rase eller språk, ville derfor være et vidunderlig budskap, det beste budskap, ikke sant? Jo, det ville det; og hvor utrolig det enn kan høres, så finnes det i dag et slikt godt budskap som skal forkynnes overalt.
2. Hva gjør de som kjenner til et slikt budskap, med det, og hva ville fortidens grekere ha kalt dem?
2 De som allerede kjenner til dette budskapet, synes det er for godt til at de kan holde det for seg selv. På en uselvisk måte og med stor glede forteller de det videre til andre over hele jorden, til mennesker av alle stammer, nasjoner, raser, farger og språk, for det er for alle. De er det som grekerne før den kristne tidsregning ville ha kalt «evangelister» eller slike som «evangeliserer». I den greske Septuaginta-oversettelsen som ble utarbeidet før den kristne tidsregning, forekommer for eksempel ordet «evangelisere» to ganger i følgende uttalelse i den greske teksten: «Jeg er til stede som et streif av skjønnhet på fjellene, som føttene til en som forkynner gode tidender om fred en som forkynner et godt budskap; for jeg vil kunngjøre din frelse og si: O Sion, din Gud skal herske.» (Es. 52: 6, 7, Bagster) Forat vi skal kunne dra nytte av dette altomfattende gode budskap, det beste av alle budskaper, vil vi gjerne finne ut hvem disse evangelister er, og hvilken kilde deres budskap kommer fra.
3. Hvilken titel ga de hedenske grekere Zevs som sin nyhetskilde, men hvor lenge vil det gode budskap som våre dagers evangelister forkynner, vare, og hvordan det?
3 Fortidens hedenske grekere ga sin øverste gud Zevs (eller Jupiter) titelen Evangélios, som betyr «den som gir godt budskap». («Taler» [53.3] av Ælius Aristeides fra det 2. århundre e. Kr.) Hva det nå enn kunne være for godt budskap Zevs ga grekerne, så gikk det til grunne med ham, for Zevs er ikke mer. Det viste seg at han bare var en falsk hedensk gud, som ikke var udødelig. De evangelister som overbringer det beste budskap nå i vår tid da det blir sendt nyheter og budskaper til og fra alle verdens kanter, får ikke sitt budskap fra en slik falsk, upålitelig kilde som den hedenske guden Zevs Evangélios var. Deres nyhetskilde er en evig kilde, og de forutsigelser om framtiden som har kommet fra ham, har vist seg å være hundre prosent korrekte. Han er kilden til det ’evige evangelium’, det gode budskap som først ble forkynt for flere tusen år siden, og som fremdeles står ved makt og bringer trøst og oppmuntring og håp til talløse menneskeskarer i vår tid.
4. Hvem så Johannes komme med et evig evangelium, og er det fornuftig å tro at Gud skulle være kilde til gode budskaper?
4 En som for nitten hundre år siden ble brukt til å nedtegne viktige budskaper, hadde et profetisk syn av den nåværende dommens tid over folkeslagene, og skrev: «Og jeg så en annen engel fly under det høyeste av himmelen, som hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for hver ætt og stamme og tunge og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» (Åpb. 14: 6, 7) Det er ikke annet enn rimelig at den Gud som har gjort alle de gode tingene som vi fornuftbegavede skapninger gleder oss over, også ville sørge for et evangelium og således være kilde til gode budskaper eller nyheter, gode tidender.
5. Hva var det den engelen som fløy under det høyeste av himmelen, kom med, og hvorfor kan det gode budskap være evig, i betraktning av hvem som er dets opphavsmann?
5 I det profetiske synet som den kristne apostel Johannes hadde, var den ’engel som fløy under det høyeste av himmelen’, en som overbrakte et godt budskap, en evangelist. Den autentiske historie forteller oss at det faktisk har vært engler som har virket som evangelister. I likhet med den engelen som fløy under det høyeste av himmelen, fikk disse evangelist-englene sitt gode budskap etsteds fra. Hvorfra var det? Fra universets største nyhetskilde, fra Gud, Skaperen. Han har dratt omsorg for hele sitt skaperverk like til nå, for han er den alltid levende Gud, han er udødelig. Av denne grunn kan han også være opphav til et evig evangelium, til et budskap som er av aller største verdi selv nå i dag. — Jer. 10: 10—12.
6. Kan det sies at Gud er en evangelist, og i hvilken henseende er det gode budskap evig?
6 Betyr dette at Gud, Skaperen, er en evangelist? Ja, han er den største av alle evangelister. Han er den guddommelige Evangelist, og fordi han er den opprinnelige Kilde til det gode budskap, leder han en universell evangelistisk organisasjon og sender evangelister ut med det oppdrag å glede rettsindige menneskers hjerte. Det gode budskap fra ham er «evig», for selv om han nok kunngjorde det for mange tusen år siden, tidlig i menneskenes historie, så var det profetisk. Det forutsa de gode ting som skulle bli til virkelighet så sent som nå i vår tid. De budskaper eller nyheter Gud har kunngjort, er blitt nedtegnet og oppbevart i den hellige bok, Bibelen.
7. Hva var det gode budskap som ble bekjentgjort i Eden, og hvorfor vil alle mennesker av god vilje om kort tid bli frigjort av den rene sannhet?
7 Ja, ethvert rettsindig menneske må være enig i at det følgende er et godt budskap: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt [eller avkom] og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Disse ordene ble uttalt av den opprinnelige kilde til gode budskaper, og han rettet dem til den opprinnelige kilde til løgnpropaganda. Det vil si, de ble uttalt av Jehova Gud, menneskets og paradisets Skaper, og de ble rettet til Djevelen, som hadde benyttet slangen i Edens hage til å fortelle en bakvaskende løgn til menneskenes første mor, Eva. Dette budskapet slo fast at opphavet til løgnpropagandaen en dag skulle bli tilintetgjort. Ja, denne falske nyhetsformidleren skulle få sitt hode trampet på og knust, for han er som en dødbringende giftslange. Det er tydelig at denne djevelske kilden til slik løgnpropaganda ikke er blitt utslettet ennå, for det er nå mer løgnpropaganda, bakvaskelse og utpresning på jorden enn noensinne før i menneskenes historie. Likevel har ikke dette gjort til intet det budskap Gud bekjentgjorde som en god nyhet i Eden. Nei tvert imot, Guds kvinnes Ætt er blitt sendt ut med det oppdrag å gjøre ende på den løgnaktige nyhetskremmeren, den gamle Slange, Satan Djevelen. Snart vil alle mennesker av god vilje som lever, kjenne sannheten slik den er, uten forvrengninger og motsigelser, og denne sannhet vil frigjøre dem. (Joh. 8: 32) Da vil det ikke forekomme at noen holder noe av sannheten tilbake av selviske grunner.
8. Hvilket godt budskap ble senere gitt til Abraham, og hva uttalte Paulus i forbindelse med det?
8 Her følger nok en uttalelse som utgjør et godt budskap. Det ble bekjentgjort over to tusen år etterat Jehova hadde bekjentgjort det ovenstående evangelium eller gode budskap i Edens hage. Den kristne apostel Paulus omtaler dette budskap og setter det i forbindelse med den trofaste patriarken Abraham. Han sier følgende: «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal I vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham.» (Gal. 3: 6—9) Løftet om at alle folk skal velsignes, utgjør et godt budskap, et evangelium.
9. På hvilken måte er det en velsignelse at mennesker blir erklært rettferdige på grunn av tro, og hvorfor er det følgelig så viktig at budskapene er blitt nedskrevet og blir meddelt på en nøyaktig måte?
9 Når Gud erklærer visse mennesker fra folkeslagene rettferdige, er det en velsignelse. Det utgjør derfor et godt budskap, for når mennesker av folkeslagene blir erklært rettferdige eller rettferdiggjort på denne måten, blir grunnlaget lagt for at de kan oppnå evig liv i lykke. I dette spesielle tilfelle skulle det at Gud erklærte mennesker fra folkeslagene rettferdige, skje på grunn av deres tro på ham, deres tro på hans løfter. Nå blir menneskene oppfordret til å legge for dagen en slik tro på Gud. Det er derfor nå de blir erklært rettferdige på grunn av sin tro, før virkelig fullkommenhet blir menneskene til del. Etter som det er Guds evangeliske løfte en må ha tro på, kan vi forstå hvor viktig det er at budskapene kommer fra den sanne kilde og at de er blitt nedskrevet og blir meddelt på en nøyaktig måte uten forvrengninger. Menneskene har behov for at trofaste evangelister blir sendt ut på en misjon av den opprinnelige Evangelist, Jehova Gud. Hvis vi setter vår lit til løgnpropaganda, blir vi slaver under løgnere, og det vil føre til døden for oss.
10. Hvilket argument benyttet løgnsprederen i Eden seg av, og hva tapte Eva fordi hun ikke viste tro på Guds lov?
10 Se for en velsignelse det har vært for mennesker med tro på Guds løfte at han har erklært dem rettferdige. I Edens hage ble Skaperen, Jehova Gud, bakvasket av løgnsprederen Satan Djevelen. Djevelen sa til kvinnen Eva at Gud ikke kunne straffe henne ved å ta fra henne livet, og at Gud ikke var den eneste som kunne dømme om hva som var rett og hva som var galt, men at mannen og kvinnen kunne fastsette sine egne normer for hva som var godt og hva som var ondt, og så leve etter dem. Ved hjelp av slangen sa Djevelen: «I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos. 3: 4, 5) Eva sluttet med å tro på eller ha tillit til Guds lov. Hun festet lit til Djevelens løgnpropaganda. Av den grunn tapte hun sin rettferdighet og begynte å gå på dødens vei, for hun hadde gjort seg skyldig i overtredelse mot Gud.
11. Hvordan viste Adam mangel på tro på Gud, og hva har det ført til for alle mennesker?
11 Etterat Eva hadde spist av den forbudne frukt, overtalte hun sin mann Adam til også å spise av den. Adam var fullt oppmerksom på at han ikke måtte gjøre det, men for Evas skyld unnlot han å avsløre og fordømme Slangens løgnaktige propaganda, og lot seg påvirke til å gå over til bakvaskerens side. Han tok parti for ham som bakvasket Gud, og viste derved at han ikke hadde tro på at Gud var i stand til å komme til hjelp i denne vanskelige situasjonen. På grunn av denne sin mangel på tro og lydighet tapte han sin rettferdighet og falt i overtredelse. Etterat Gud hadde stevnet Adam og Eva til doms og kommet med sin første melding med gode nyheter (1 Mosebok 3: 15), erklærte han Eva og Adam urettferdige. Deretter dømte han dem til døden, til å tape livet, til å vende tilbake til det støv som Adam var blitt tatt av. Fra Adam gjennom Eva har vi alle sammen arvet urettferdighet og er derved kommet i en fordømt tilstand, underlagt døden. Apostelen Paulus sier i en kommentar til dette: «Synden kom inn i verden gjennom ett menneske og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet . . . [døden hersket] som konge fra Adam.» — Rom. 5: 12—14, NW.
Den guddommelige Evangelist
12. Ved hvilket løfte ble Abrahams tro i særlig grad satt på prøve?
12 Patriarken Abraham var den 21. mann i rett linje fra synderen Adam. (Luk. 3: 34, 38) Derfor arvet han naturligvis urettferdighet fra Adam. Men han fikk også kjennskap til det budskap Gud hadde kunngjort i Eden angående Guds kvinnes Ætt, som skulle knuse Slangens hode. Abraham tok imot og trodde på det evangelium som der var blitt bekjentgjort. Da Gud sa til Abraham at han ville la det være en bestemt forbindelse mellom ham og denne lovte Ætt, ble imidlertid Abrahams tro på den allmektige Gud satt på prøve. Da handlet igjen Jehova Gud som den store Evangelist, og sa til ham: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk [ved å gi deg en ætt eller avkom]; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1 Mos. 12: 1—3) For å kunne feste lit til et slikt løfte, var det nødvendig å ha tro.
13. Hva handlet Gud som da han ga dette løfte, og hvordan skulle folkeslagene bli velsignet av ham?
13 Paulus kommenterer dette budskapet og sier at ved å gi dette løfte, forkynte Jehova Gud, den hellige skrifts opphavsmann, ’Abraham forut et evangelium’. Gud handlet derved som en evangelist, en giver av et godt budskap, gode tidender, overfor alle slekter og folk. Dette gode budskap betydde først og fremst at før Guds kvinnes Ætt skulle knuse Slangens hode, ville Gud gjøre det samme for andre mennesker som han hadde gjort for Abraham. Og hva var det? Han ville erklære mennesker av de folkeslag som ikke stammet fra Abraham, rettferdige på grunn av deres tro på Gud. Det ville være til velsignelse for dem, for det ville utgjøre grunnlaget for at de kunne oppnå evig liv i Guds kommende rettferdige verden.
14. Hvordan ble Abraham velsignet på grunn av sin tro, og hva kommer han snart til å bli?
14 Abraham hadde vært en tid i det lovte Kana’ans land da Jehova Gud ba ham se opp på alle de utallige stjernene, og sa: «Så skal din ætt [ditt avkom] bli.» Trodde Abraham dette gode budskap? Den hellige beretning svarer: «Og Abram trodde på [Jehova], og han [Jehova] regnet ham det til rettferdighet.» (1 Mos. 15: 3—6) Abraham ble altså erklært rettferdig selv før han ble omskåret i kjødet. På grunn av den tro på Gud som han la for dagen ved sine rettferdige gjerninger, ble han velsignet, erklært rettferdig. På grunn av denne sin tro vil patriarken Abraham, som nå har vært død i 3802 år, snart bli oppreist fra de døde til liv på jorden under Guds rike. (Jak. 2: 21—23; Rom. 4: 9—14) Slik belønner Jehova Gud dem som tror på ham som den store Evangelist, og som beviser sin tro ved å handle i overensstemmelse med det gode budskap som han forut forkynte for Abraham.
Guds Sønn en misjonær og evangelist
15. Hvem andre enn mennesker har Gud benyttet som evangelister, og hvordan understreket Gabriel dette?
15 Det er kanskje en ny tanke for oss, men ikke desto mindre er det en gammel sannhet at den store Evangelist, Jehova Gud, har benyttet hellige engler fra himmelen som evangelister eller overbringere av gode budskaper. Før Gud sendte sin enbårne Sønn til jorden, tilveiebrakte han en forløper for ham. Denne forløperen var døperen Johannes, sønn av den alderstegne levittiske presten Sakarias. Ved den anledning gjorde Gud sin engel Gabriel til evangelist, til en som kom med et godt budskap. I år 3 (f. Kr.) viste Gabriel seg for den barnløse presten Sakarias i det hellige i Jehovas tempel i Jerusalem. Gabriel fortalte ham at han skulle få en sønn ved sin tilårskomne hustru Elisabet, og at han skulle kalle ham Johannes: For å stadfeste sitt evangeliske oppdrag, sa Gabriel til den tvilende Sakarias: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til deg og forkynne deg dette glade budskap.» — Luk. 1: 8—19.
16. Hvordan overbrakte Gabriel et enda større godt budskap?
16 Gabriel ble betrodd et enda større godt budskap da han om lag seks måneder senere viste seg for Maria, en jødisk jomfru av Juda stamme. Han gledet henne ved å fortelle henne at hun var blitt utvalgt til å bli Guds Sønns mor. (Luk. 1: 26—38, 46—56) Ni måneder senere ble en engel utvalgt til å være den evangelist som kunngjorde at Guds lovte Sønn virkelig var blitt født som menneske i Betlehem.
17. Hvordan viste engelen at han gjorde tjeneste som evangelist?
17 Angående denne engelen som kom med et godt budskap fra den store Evangelist, leser vi: «Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble meget forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe.» For et godt budskap det var! Ja, beretningen sier videre: «Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag [på jorden fred blant mennesker av god vilje (mennesker som han godkjenner, fotn.), NW]!» — Luk. 2: 8—14.
18. Hva var betingelsen for at nyheten om Jesu fødsel virkelig skulle være et godt budskap, og hva ble hans forløper?
18 Nyheten om denne Guds Sønns fødsel ville imidlertid ikke være noe særskilt godt budskap dersom han ikke kom til å være til gagn for menneskene, slik at det førte til stor glede for dem. Som tømmermann i den bortgjemte byen Nasaret brakte ikke Jesus, Guds Sønn, noen spesiell glede til folket, ikke engang til menneskene i hans jordiske mor Marias familie. Men forholdene forandret seg for Jesus etterat hans forløper, Johannes, var blitt en evangelist, en forkynner av et godt budskap. «I de dager sto døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken og sa: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 3: 1, 2) I Guds Ord blir det å forkynne Guds rike betegnet som evangelisering eller overbringelse av et godt budskap. I sin beretning sier således Lukas om evangelisten døperen Johannes: «Også mange andre formaninger ga han folket, og forkynte dem evangeliet [det gode budskap, LB; NW; Yg; Ro; AT].» — Luk. 3: 18.
19. Hvorfor vegret Johannes seg for å døpe Jesus, og hva ble Jesus da han ble salvet?
19 Døperen Johannes uttalte: «Han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg.» «Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg.» (Matt. 3: 11; Joh. 1: 30) Dette er grunnen til at Johannes først vegret seg for å døpe Jesus, slik at Jesus måtte forsikre ham om at det var rett av ham å døpe ham. Som en bekreftelse på dette ble Jesus salvet med Guds ånd fra himmelen. Da Jesus steg opp av vannet etterat han var blitt døpt i Jordan, så han «Guds ånd senke seg ned som en due og komme over ham. Og se! det kom en røst fra himlene som sa: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.’» (Matt. 3: 13—17, NW) Den salvede Jesus kunne ikke være sterkere enn døperen Johannes og samtidig være en ringere evangelist enn han. Jesus ble derfor en evangelist, en som var blitt bemyndiget og utsendt av Jehova Gud, som hadde salvet ham.
20. Hvordan bekreftet Jesus overfor innbyggerne i sin hjemby at han hadde gått over til å virke som evangelist?
20 For å vise at han nå hadde gått over fra å være tømmermann til å være evangelist, dro Jesus tilbake til Nasaret og sto opp og leste i synagogen der. Esaias’ profeti (61: 1, 2) hadde forutsagt at han skulle komme med et godt budskap, og ved denne anledning ble nettopp denne profetiske boken rakt ham. «Da han slo boken opp, fant han det sted hvor det var skrevet: Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren. Og han lukket boken og ga den til tjeneren og satte seg, og alle som var i synagogen, hadde sine øyne festet på ham. Han begynte da med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» — Luk. 4: 14—22.
21. Hva beviste Jesus at han var, trass i den handlemåte folk i Nasaret la for dagen, og hva lærte han opp sine disipler til å bli?
21 Et bevis for at det gode budskap ikke blir mottatt som noe godt av alle mennesker, er at innbyggerne i Nasaret ble støtt over det Jesus forkynte. De kastet ham ut av byen og forsøkte til og med å drepe ham. (Luk. 4: 22—30) Men Jesus holdt fast ved sitt verv som evangelist, og dro andre steder for å lete etter dem som satte pris på det gode budskap fra Gud. Beretningen sier: «Og det skjedde deretter at han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham.» (Luk. 8: 1; Mark. 1: 14, 15) Jesus var en evangelist som forkynte Guds rike. Dessuten underviste han sine tolv apostler og lærte dem opp til å bli evangelister og forkynne dette rike. Han sendte dem ut som misjonærer, og befalte dem: «Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» Matt. 10: 1—7.
Misjonær-evangelister
22. På hvilket grunnlag fikk Jesu fiender ham henrettet, hvordan ble det mulig for ham å fortsette sitt evangeliske arbeid og i første rekke gjennom hvem?
22 Jesus led døden uforskyldt fordi han hadde bekjentgjort et godt budskap fra Gud, fordi han hadde vært en trofast evangelist. De som var motstandere av det gode budskap om Guds rike, fikk ham drept. De beskyldte ham for å ville gjøre seg til konge i opposisjon til den romerske keiser. (Joh. 19: 12—16) Men den allmektige Gud oppreiste Jesus fra de døde den tredje dag og lot ham vende tilbake til himmelen førti dager senere for å sette seg ved Guds høyre hånd. Derfra skulle Jesus fortsette sitt evangeliske arbeid ved å lede sine evangelister på jorden. Her på jorden tok hans tolv apostler ledelsen i arbeidet med å bekjentgjøre Riket. De religiøse fiender av det gode budskap øvet en bitter og kraftig motstand mot dem, men vi leser om Jesu apostler: «De fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å lære og kunngjøre det gode budskap om Kristus, Jesus.» — Ap. gj. 5: 42, NW.
23. Var apostlene de eneste evangelister, og når var det svaret på dette ble spesielt tydelig?
23 Apostlene var ikke de eneste evangelister innen den kristne menighet. Alle innvigde, døpte medlemmer i menigheten som hadde kunnskap om det gode budskap, var forpliktet til å bringe det videre til andre, til å utbre det gode budskap og således virke som evangelister. At det var slik, kunne man tydelig se, selv i en tid da man skulle tro at enhver ville unnlate å fortelle et budskap som kunne bringe ham i vanskeligheter, nemlig i en tid med religionsforfølgelse.
24. Hva sier beretningen om dem som ble forfulgt, som en bekreftelse på dette?
24 Dette var etterat jødene hadde stenet Stefanus, en av de sju mennene som var blitt utnevnt til å tjene som spesielle medhjelpere for apostlene i menigheten i Jerusalem. Angående det evangeliseringsarbeidet som ble drevet under denne voldsomme forfølgelsen, er det skrevet: «Saulus [fra Tarsus] samtykte i mordet på ham. Men på den dag ble det en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og de ble alle atspredt over Judeas og Samarias land, unntagen apostlene. Men noen gudfryktige menn begravde Stefanus og holdt en stor veklage over ham. . . . De som nå var atspredt, dro omkring og forkynte evangeliets ord. Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. Men da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner.» (Ap. gj. 8: 1, 2, 4, 5, 12) I dette tilfelle var det ikke de apostlene som ble tilbake i Jerusalem, men de disiplene som ble atspredt, som utførte evangeliseringsarbeidet. De hadde alle den ære og glede å være evangelister.
25. Hvem var de kristne som ble kalt for «evangelister», og hvordan var det blitt forutsagt at slike skulle bli gitt som gaver?
25 Alle som innvier seg og blir døpt som etterfølgere av den ledende evangelist Jesus Kristus, etterligner ham og blir selv evangelister og kan med rette kalles for det. Men i menigheten i det første århundre var det noen som ble spesielt utvalgt og utnevnt til det. Disse mennene som ble kjennetegnet ved titelen «evangelist», var gaver fra Herren Jesus Kristus etterat han var blitt opp reist fra de døde og hadde fart opp til himmelen og satt seg ved den store Evangelist Jehova Guds høyre hånd. At det skulle gis slike levende gaver i form av mennesker, var blitt forutsagt lang tid i forveien, nemlig med følgende ord i Salme 68: 19: «Du for opp i det høye, bortførte fanger, tok gaver blant menneskene, også blant de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud [Jah Gud, NW]!»
26. Hvilket argument benytter Paulus når han viser hvordan denne profetien skal anvendes?
26 Paulus, som skrev så meget i forbindelse med det gode budskap, viser hvordan denne profetien skal anvendes idet han sier til den kristne menighet eller «Kristi legeme»: «Nå ble den ufortjente godhet gitt enhver av oss alt etter som Kristus tilmålte den frie gave. Derfor sier han: ’Da han for opp i det høye, førte han en skare i fangenskap; han ga gaver i form av mennesker.’ Men dette uttrykket ’han for opp’, hva betyr det uten at han også for ned til de lavere områder, det vil si jorden? Han som for ned, er den samme som han som for opp høyt over alle himler forat han kunne gi fylde til alle ting. Og han ga noen [gaver] som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer [eller evangelister], noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme.» — Ef. 4: 7—12, NW, fotn.; AT.
27, Hvorfor ble disse mennene med rette kalt «evangelister», og hvorfor kunne de følgelig bli omtalt som «misjonærer»?
27 Vi legger her merke til at evangelistene eller misjonærene, som Gud ga ved den herliggjorte Jesus Kristus, blir oppført nest etter apostlene og profetene, men foran hyrdene (pastorene) og lærerne. Hva kommer det av at disse mennene, som ble gitt som gaver til menigheten, blir skilt ut fra alle de andre i menigheten som utførte evangeliseringsarbeid ved å utbre det gode budskap? Det måtte være fordi de utførte sitt evangeliseringsarbeid på en mer iøynefallende måte eller i større utstrekning, i et større distrikt eller i et spesielt distrikt. De ble tydeligvis spesielt sendt ut i den misjon å bekjentgjøre det gode budskap. Derfor kunne de omtales som misjonærer for det gode budskap.
28. Hvordan ble det i Filips tilfelle slått fast at disse evangelister utgjorde en spesiell klasse?
28 Som et eksempel på at de utgjorde en spesiell klasse, en særskilt gave fra Gud gjennom hans Kristus, som var steget opp til himmelen, ser vi at ovennevnte Filip ble kalt en evangelist. I sin beretning om Paulus’ siste besøk i Jerusalem skriver hans følgesvenn Lukas følgende: «Neste dag dro vi derfra og kom til Cesarea; der tok vi inn hos Filip, evangelisten [misjonæren, NW], som var en av de syv, og ble hos ham. Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.» — Ap. gj. 21: 8, 9.
29. Hvordan ble det vist og bekreftet at Filip ikke var en av Lammets apostler, men hvordan var han likevel blitt benyttet i egenskap av evangelist?
29 Denne Filip var ikke apostel i likhet med Paulus. Det var heller ikke den unge mannen Timoteus som Paulus skrev følgende til: «Gjør en evangelists gjerning [gjør misjonsarbeid, NW], fullfør din tjeneste!» (2 Tim. 4: 5) Da Filip ble drevet ut av Jerusalem på grunn av forfølgelsen og reiste ned til Samaria, kunne han derfor bare døpe de troende, omskårne samaritanene i vann. Han kunne ikke gi dem som var blitt døpt, den hellige ånds gaver ved å legge sine hender på dem. Dette vil ikke si at de ikke var blitt født av Guds ånd til å bli hans åndelige barn med håp om å komme inn i det himmelske rike. Det betyr bare at de ikke fikk åndens mirakuløse gaver slik at de ville være i stand til å profetere, til å utføre mirakler, til å tale på fremmede språk eller til å oversette fra dem. Forat disse samaritanene skulle få åndens mirakuløse gaver, måtte Filip sende beskjed til apostlene, som var blitt igjen i Jerusalem. Peter og Johannes ble sendt ned til Samaria; og de la sine hender på de døpte, innvigde samaritanene. Da fikk de den hellige ånd. Slik ble det vist og bekreftet at «Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse». (Ap. gj. 8: 12—18) Men i egenskap av evangelist var Filip blitt spesielt benyttet av Gud gjennom Kristus for å bringe det gode budskap om Guds rike til de omskårne samaritanene.
30. Hvordan ble det i forbindelse med Paulus’ besøk vist at Filip ikke var en «gave» i form av en profet?
30 Filip var ikke en kristen profet, han hadde ikke fått åndens gave til å forutsi begivenheter som ville være av interesse og betydning for hans medkristne. Men hans fire ugifte døtre var profetinner, de profeterte under Guds ånds påvirkning. Dette betyr imidlertid ikke at Filip sto tilbake for disse kvinnene eller var ringere enn dem i menighetsorganisasjonen. De profeterte en del med tildekte hoder, slik Paulus sier at innvigde kvinner i menigheten gjorde når Guds ånd virket på dem. Likevel meddelte ikke de apostelen Paulus noen profetiske opplysninger noe mer enn deres far, Filip, gjorde. (1 Kor. 11: 4, 5) Men det var en viss profet ved navn Agabus som kom ned til Cesarea og forutsa for Paulus hvordan det ville gå med ham i Jerusalem. (Ap. gj. 21: 10, 11) Agabus var en av de levende «gaver i form av mennesker», for han var en inspirert profet.
31. Hvordan ble det vist at Filip var en gave i form av en utvalgt «evangelist» etterat han hadde avsluttet sitt arbeid i Samaria?
31 Etter som Filip var utvalgt til å være evangelist, var imidlertid også han en gave fra den oppstandne Kristus i himmelen. Han hadde vært en medhjelper for apostlene i Jerusalem, men han ble også sendt ut i en spesiell evangeliseringsmisjon av Jehova Guds engel. Etterat Filip hadde utført så godt arbeid i Samaria, talte «en Herrens engel . . . til Filip og sa: Stå opp og gå mot syd, på den vei som går ned fra Jerusalem til Gasa». På veien der nede ble Filip ledet av Guds ånd til å stige opp i en vogn som kom kjørende. Det var vognen til en trofast proselytt, en etiopisk hoffmann som var skattmester hos dronning Kandake av Etiopia. Mens Filip kjørte i vognen, forklarte han evangeliet for denne mannen som hadde vært opptatt med å studere Esaias’ profeti. «Da opplot Filip sin munn; og idet han gikk utfra dette skriftsted, forkynte han ham evangeliet om Jesus.» På den troende hoffmannens anmodning døpte Filip ham i vann.
32. Hva slags arbeid utførte hoffmannen da han kom tilbake til Etiopia, og i hvilken misjon fortsatte Filip?
32 Hoffmannen fikk ikke åndens mirakuløse gaver, men det var ikke påkrevet med en apostels bistand forat han skulle bli født av Guds ånd til å bli Kristi medarving til det himmelske rike. Nede i Etiopia utførte den døpte hoffmannen utvilsomt det evangeliske arbeid som er obligatorisk for enhver innvigd, døpt kristen. Filip på sin side fortsatte sine reiser som en som var sendt ut i en evangeliseringsmisjon. «Filip ble funnet i Asdod, og han dro omkring og forkynte evangeliet i alle byene, inntil han kom til Cesarea.» (Ap. gj. 8: 26—40) Han gjorde misjonsarbeid, akkurat som Timoteus senere fikk i oppdrag å gjøre. — 2 Tim. 4: 5, NW.
Det gode budskap i «endens tid»
33. Med hvilke ord forutsa Jesus det spesielle evangeliske arbeid som pågår nå i vår tid, og hvem er det denne profetien blir oppfylt på?
33 Nå lever vi i en tid da det pågår et spesielt evangelisk arbeid. Det er det arbeid Jesus forutsa i sin profeti angående enden på denne verden eller tingenes ordning: «Dette evangelium [gode budskap, NW] om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) Blir denne profetien oppfylt av engler som tjener som evangelister, av Jehovas engel Gabriel eller av den engelen som fortalte hyrdene at Jesus var blitt født som menneske, eller av den hærskare av engler som sa: «Ære i det høye der oppe til Gud, og på jorden fred blant mennesker av god vilje»? Nei, det er ingen ting som tyder på at engler har vist seg etter 1914 e. Kr., det året da «begynnelsen til veene» kom over verdens nasjoner. Hvem er det da Jesu profeti angående historiens største evangeliske arbeid er blitt oppfylt på siden den første verdenskrig? Den blir oppfylt på Jehovas vitner. De forkynner det gode budskap om Guds opprettede rike i 175 land og øyriker over hele jorden, og deres arbeid ledes fra de 85 avdelingskontorer som er opprettet av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap i U.S.A. (Watch Tower Bible & Tract Society of Pennsylvania), et selskap som tjener som deres juridiske og administrative organ.
34, 35. a) Hva slags «gaver i form av mennesker» har vi ikke i dag, men hvordan kan det ha seg at vi likevel har misjonær-evangelister? b) Når fant den største eksamenshøytidelighet for slike misjonærer sted, og under hvilke omstendigheter?
34 I dag har vi ikke slike «gaver i form av mennesker» som Kristi tolv apostler eller de inspirerte kristne profeter eller de evangelister som samarbeidet med apostlene, for eksempel Filip og Timoteus. Men likevel har vi misjonær-evangelister. Hvordan kan det ha seg?
35 I 1943 opprettet Jehovas vitner en skole til opplæring av misjonærer i staten New York. Skolen ble kalt Vakttårnets bibelskole Gilead. Selve hovedbygningen på skolen bærer navnet Gilead, som betyr «vitnesbyrdets røys». Skolen begynte 1. februar 1943, og siden da er det blitt uteksaminert to klasser misjonær-evangelister derfra hvert eneste år. Sommeren 1958 fant den største eksamenshøytidelighet i Gileads historie sted. Skolens 31. klasse, som besto av 103 studenter som alle var forkynnere, ble da uteksaminert på Yankee Stadium i New York om ettermiddagen søndag 27. juli 1958. Studentene i denne 31. klassen var kommet fra 64 forskjellige land, og de ble tildelt tjenesteoppdrag som evangelister i 52 land. I nærvær av 180 291 delegerte til Jehovas vitners internasjonale sammenkomst med mottoet «Guds vilje», som fylte både Yankee Stadium og Polo Grounds i nærheten, ble det holdt en rekke taler for denne klassen før studentene ble overrakt sine diplomer. En av talerne holdt følgende foredrag, som har tilknytning til ovenstående drøftelse angående misjonærer eller evangelister som blir sendt ut i spesielle tjenesteoppdrag.