Følg Guds herredømmes Hovedformidler

1. a) Hvorfor hadde ikke den avgjørelse som de kjødelige, omskårne jøders forfedre hadde truffet ved Sinai berg, noen betydning etter at den nye pakt var blitt inngått? b) Hvem måtte jødene etterligne, og på hvilken måte?

SITUASJONEN var ikke den samme for de kjødelige, omskårne jøder etter at Jesus Kristus hadde fart opp til himmelen og framstilt verdien av sitt ofrede menneskeliv for Jehova Gud. Denne begivenheten betydde at den gamle mosaiske lovpakt var blitt opphevet, og at en ny pakt hadde trådt i kraft ved blodet til Guds Sønn, Mellommannen for denne pakten. De kjødelige jøder var de første som fikk anledning til å bli tatt med i denne nye pakten. Femten hundre år tidligere hadde deres forfedre erklært følgende overfor mellommannen Moses: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» Men dette hadde ingen betydning for deres etterkommere hva deres forhold til den nye pakt angikk, for denne nye pakten ble inngått ved en ny mellommann, som var større enn Moses, nemlig Jesus Kristus. Hvis de skulle bli tatt med i den nye pakt, måtte de si til denne mellommannen, som var bedre og større enn Moses: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre, og vi vil adlyde ham.» I likhet med Guds herredømmes Hovedformidler, mellommannen Jesus Kristus, måtte disse kjødelige jøder framstille seg for Jehova for å gjøre hans vilje, slik den var blitt åpenbart for dem gjennom denne nye og større Mellommann.

2. Hva hadde Gud gjort med Jesus som betydde at det hadde oppstått en ny situasjon for de kjødelige jøder ifølge det Peter sa på pinsedagen i år 33 e. Kr.?

² Det hadde i sannhet oppstått en ny situasjon for de kjødelige jøder, og de måtte som enkeltpersoner innrette seg i samsvar med dette. Den kristne apostelen Peter påpekte dette for dem på pinsedagen i år 33 e. Kr., etter at Jehova Gud gjennom Jesus Kristus, Guds herredømmes Hovedformidler, hadde utgytt den hellige ånd over Jesu Kristi trofaste etterfølgere. Etter at Peter hadde forklart de tusener av jøder som hadde kommet sammen, hva dette miraklet var, og hvorfor det hadde skjedd, sa han: «David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren [Jehova, NW] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Ap. gj. 2: 34—36.

3. a) Hvordan kunne disse jødene, slik tilfellet med deres forfedre illustrerte, vise seg verdige til å bli tatt inn i den nye pakt? b) Hva ville vise at de var blitt tatt inn i den nye pakt, når de først hadde gjort det Peter og de andre apostlene sa at de skulle gjøre?

³ På hvilken måte erklærte nå de jøder som opplevde denne nye situasjonen og hørte Peter tale, at «alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre», noe som ville vise at de var verdige til å bli tatt inn i den nye pakt? De gjorde det ved å anerkjenne den pelfestede Jesus som sin Herre og som Jehovas Kristus eller Messias og som den Mellommann som Moses hadde profetert om og vært et forbilde på. Det var den eneste måten de kunne oppnå frelse på. Flere tusen av disse jødene følte et stikk i hjertet da de hørte Peters ord. Da de så spurte Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?», henledet Peter deres oppmerksomhet på livets Hovedformidler ved å si: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave! For løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til. . . . La eder frelse fra denne vanartede slekt!» (Ap. gj. 2: 37—40) Hvis de fikk Guds hellige ånds gave gjennom Kristus etter at de var blitt nedsenket i vann, betydde det at de var blitt tatt inn i den nye pakt.

4. Hva symboliserte altså dåpen i vann for disse jødene?

⁴ Men hva symboliserte deres dåp i vann? Ettersom de skulle la seg døpe «på Jesu Kristi navn», og ettersom de først måtte angre sine synder overfor Jehova Gud, symboliserte dåpen at de framstilte seg for Gud for å gjøre hans vilje. Dette innbefattet at de godtok Jesus Kristus som sin gudgitte «Herre» og som Guds «Kristus» eller Messias.

5, 6. a) Gjennom hvem ville de få tilgivelse for sine synder, og hvilke synder trengte de nå å få tilgitt? b) Hva ville det at de fikk sine synder tilgitt, føre til ifølge Hebreerne 9: 14?

⁵ Hvis de ikke godtok Jesus Kristus som ’både Herre og Messias’, kunne de ikke få «syndenes forlatelse». De synder som Gud nå tilga dem gjennom Jesus Kristus, var ikke de synder som de hadde begått mot den mosaiske lovpakt. Denne pakten med det kjødelige Israel hørte nå fortiden til. Den var blitt opphevet, og den lovte nye pakt var blitt inngått ved den bedre Mellommann, Jesus Kristus. De synder som de trengte å angre overfor Gud, var derfor i første rekke det de hadde gjort mot Gud ved å være med på å pelfeste hans Sønn, Jesus Kristus, foruten sine synder i alminnelighet. Når Gud gjennom Kristus tilga dem deres synder, ville de få en god samvittighet. Om dette leser vi:

⁶ «Hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» — Heb. 9: 14.

7. Hvilket løfte angående synder var blitt gitt i forbindelse med den nye pakt, og gjennom hvem ble disse døpte jøder tatt inn i denne pakt?

⁷ Denne tilgivelse av synder, som fører til en god samvittighet overfor Gud, hadde Gud gitt løfte om i forbindelse med den nye pakt. Da Jehova gjennom profeten Jeremias forutsa opprettelsen av den nye pakt, avsluttet han profetien med å si: «For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.» (Jer. 31: 31—34) Da apostelen Paulus flere hundre år senere skrev til de kristne hebreere, som var kjødelige etterkommere av Abraham, «Guds venn», siterte han fra Jeremias’ profeti og sa: «For jeg vil være nådig mot deres urettferdigheter og ikke mer komme deres synder i hu. Idet han sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte.» (Heb. 8: 12, 13) Vi må derfor trekke den slutning at de tre tusen jøder som angret og ble døpt i Jesu Kristi navn og fikk den hellige ånds gave, ble tatt inn i den nye pakt ved den ’bedre mellommann’, Jesus Kristus. — Ap. gj. 2: 41.

8, 9. Hvem henledet Peter jødenes oppmerksomhet på noen dager senere, hva sa han at de måtte gjøre, og hva ville dette føre til for dem?

⁸ Noen dager etter pinsedagen befant Peter og Johannes seg ved templet i Jerusalem. Peter talte til menneskemengden som samlet seg omkring dem, og henledet igjen jødenes oppmerksomhet på Guds herredømmes Hovedformidler. Han påpekte også at de måtte angre og vende om og søke den lindring som er et resultat av at ens synder er blitt tilgitt av Gud gjennom Kristus. Peter sa:

⁹ «Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som I forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulle løslates; men I fornektet den hellige og rettferdige og ba at en morder måtte gis eder, men livets høvding [Hovedformidler, NW] drepte I, ham som Gud oppvekte fra de døde, som vi er vitner om. . . . Så fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus, . . . I var de første som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham framstå for at han skulle velsigne eder, idet enhver av eder vender seg bort fra sin ondskap.» — Ap. gj. 3: 13—26.

10. Hvorfor ble det ikke døpt noen angrende jøder ved den anledning, og hvilket navn var ifølge det Peter og Johannes sa i retten, det eneste en kunne bli frelst ved?

¹⁰ Før Peter og Johannes kunne gjøre noe for å gi jøder som hørte dette og angret, anledning til å bli døpt, hadde en ny situasjon oppstått, for vi leser: «Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem; de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus oppstandelsen fra de døde.» (Ap. gj. 4: 1, 2) Peter og Johannes ble grepet og satt i fengsel til den neste dag, da de ble forhørt og så løslatt. Overfor retten framholdt de at det ikke er noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som en kan bli frelst ved, enn navnet til Guds herredømmes Hovedformidler. (Ap. gj. 4: 3—23) Apostlene ville ikke slutte å følge ham som hadde dette dyrebare navn.

11. a) Hvordan hadde det seg at evangelisten Filip begynte å forkynne i Samaria? b) I hvis navn ble de troende samaritaner døpt, og hvis disipler ble de derfor?

¹¹ Senere brøt det ut en voldsom forfølgelse i Jerusalem, og den trofaste kristne jøden Stefanus ble steinet til døde. Kristi disipler, med unntagelse av de 12 apostler, ble drevet bort fra Jerusalem. Blant dem som ble spredt omkring, var evangelisten Filip. Han dro nordover til byen Samaria og «forkynte Kristus for dem». Filip var til stor glede for byens innbyggere ved sin forkynnelse og de mirakuløse tegn han gjorde. Samaritanene holdt seg til Pentatevken eller de fem Mosebøkene, og de praktiserte omskjærelse. Mange av dem godtok derfor Jesus Kristus som den ’bedre Mellommann’ som Moses hadde vært et forbilde på. I forbindelse med disse troende samaritanene gjorde Filip det som Jesus hadde gitt befaling om, for vi leser: «Men da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner.» (Ap. gj. 8: 1—13; Matt. 28: 19, 20; Ap. gj. 1: 8) Disse samaritanene ble døpt i Jesu navn; de ble troende, døpte disipler av Jesus.

12. a) Hvordan gikk det til at Filip begynte å forkynne for en etiopisk hoffmann som kom kjørende i en vogn, og i hvis navn døpte Filip ham? b) Hva viste det at etioperen lot seg døpe, at han ønsket å gjøre?

¹² Etter at Filip hadde vunnet mange disipler blant disse omskårne samaritanene, ble han av Guds engel ledet til en omskåret jødisk proselytt. Denne mannen, en etiopisk hoffmann, var på vei hjem fra Jerusalem, hvor han hadde vært for å tilbe. Da Filip løp bort til vognen og hilste på etioperen, satt denne og leste i Esaias’ profeti, i det som nå er det 53. kapittel. Etioperen spurte Filip hvem Esaias skrev om. Som det framgår av Apostlenes gjerninger 8: 35, «opplot Filip [da] sin munn, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han ham evangeliet om Jesus». Filip fortalte også etioperen om vanndåpen, og så snart de kom til et sted hvor det var nok vann, ba mannen om å bli døpt. Filip døpte ham i Jesu navn, naturligvis. (Ap. gj. 8: 36—39) I likhet med de troende samaritanene framstilte denne omskårne etioperen seg for Jehova Gud for å gjøre hans vilje som en Jesu Kristi disippel.

Omvendelse av hedninger

13. a) Hvilken forskjell var det mellom hedninger og jøder med hensyn til lovens forbannelse og ansvaret for Jesu død? b) Når begynte Jehova å gi hedningene omvendelsen til livet, og hvem var den første hedning som ble omvendt?

¹³ I motsetning til de omskårne jøder, som på grunn av prinsippet om samfunnsansvarlighet var medskyldige i henrettelsen av Jesus Kristus, som hadde funnet sted utenfor Jerusalem, behøvde ikke mennesker av de hedenske folkeslag å angre fordi de hadde vært med på å pelfeste den uskyldige Guds Sønn. De var ikke under den mosaiske lovpakts forbannelse. (Gal. 3: 13) De var imidlertid syndige etterkommere av synderne Adam og Eva, og fordi de var hedninger, hadde de begått mange synder som de trengte å angre, og som Gud dømte dem til døden for. De var, som apostelen Paulus sa til dem, «utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden». (Ef. 2: 12) De fleste av dem var uomskårne. Men i år 36 e. Kr. begynte Jehova Gud i sin barmhjertighet også å gi «hedningene omvendelsen til livet», gjennom Jesus Kristus. (Ap. gj. 11: 18) Den første hedning som ble omvendt, var Kornelius fra Cesarea. I Cesarea hadde Pontius Pilatus, den romerske landshøvding i provinsen Judea, sitt sete.

14. Visste Kornelius og de som var samlet i hans hus, allerede noe om Jesus, og hva sa Peter til dem angående det å få syndenes forlatelse?

¹⁴ Den italienske høvedsmannen Kornelius og de som var forsamlet i hans hus, visste allerede noe om Jesus Kristus. Apostelen Peter, som ble sendt for å forkynne for dem, sa derfor til dem: «Det ord kjenner I, det som utgikk over hele Judea etter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea etter den dåp som Johannes forkynte — hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av Djevelen, fordi Gud var med ham. Og vi er vitner om alt det han gjorde.» Peter avsluttet med å si: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.» — Ap. gj. 10: 37—43.

15. Hva er det som viser hvorvidt disse hedningene fikk tilgivelse for sine synder, og hva ble gjort på Peters befaling?

¹⁵ I sine hjerter, uten å si det, begynte Kornelius og de hedninger som var sammen med ham, å tro på Jesus Kristus, og de fikk tilgivelse for sine synder ved hans navn og følgelig også en god samvittighet overfor Gud. Hva var det som viste at dette var tilfelle? Beretningen sier: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Og alle de troende av omskjærelsen som var kommet med Peter, . . . hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da svarte Peter: Mon noen kan nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, de som har fått den Hellige Ånd liksom vi? Og han bød at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.» (Ap. gj. 10: 44—48) De ble troende, døpte disipler av Kristus.

16. Hvorfor ble Paulus og Silas kastet i fengsel i Filippi i Makedonia, og hva skjedde ved midnattstid?

¹⁶ Dette var begynnelsen, og etter hvert som tiden gikk, ble andre uomskårne hedninger omvendt og døpt i Jesu navn. Ta for eksempel det som skjedde i Filippi i Makedonia, omkring år 50 e. Kr. Etter at apostelen Paulus hadde helbredet en demonbesatt spåkvinne, ble han og hans ledsager Silas fengslet på grunn av falske anklager. Ved midnattstid, mens de ba høyt og priste Gud, kom det et stort jordskjelv, og alle fangene oppdaget nå at de på en mirakuløs måte var blitt befridd for sine lenker. Paulus ropte til den redselslagne fangevokteren at han ikke skulle drepe seg, for ingen av fangene hadde rømt. Hva skjedde så? La oss lese:

17. Hva sa Paulus og Silas til fangevokteren og dem som var i hans hus, at de måtte gjøre for å bli frelst, og hvordan reagerte de på det de hørte?

¹⁷ «Han falt [da] skjelvende ned for Paulus og Silas. Og han førte dem utenfor og sa: Herrer! hva skal jeg gjøre for å bli frelst? De sa da: Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! Og de talte Herrens [Jehovas, NW] ord til ham og til alle som var i hans hus. Så tok han dem til seg i samme time på natten og vasket dem etter slagene, og straks ble han døpt med alle sine, og han førte dem opp i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.» — Ap. gj. 16: 29—34.

18. a) Hvilken gruppe ble fangevokteren og de som tilhørte hans hus, medlemmer av? b) Viser uttalelsen «Tro på den Herre Jesus» at den viktigste handling de måtte utføre for å bli frelst, var rettet mot Jesus, og hva må svaret være, i betraktning av det som senere blir sagt?

¹⁸ Denne uomskårne fangevokteren i Filippi og de som tilhørte hans hus, ble døpte medlemmer av den kristne menighet i Filippi, og de mottok uten tvil den hellige ånd ved at apostelen Paulus la sine hender på dem. (Fil. 1: 1) «Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst,» ble det sagt til dem. Det ligger mye i disse enkle ordene: «Tro på den Herre Jesus.» Denne begivenheten og også det at den uomskårne hedningen Kornelius og de andre troende i hans hjem ble ’døpt i Jesu Kristi navn’, får oss til å spørre: Mot hvem var den viktigste handling de måtte utføre for å bli frelst, rettet — mot Jesus Kristus eller mot Jehova Gud? Svaret framgår av den kjensgjerning at da Paulus og Silas hadde fortalt fangevokteren i Filippi hvordan han skulle «bli frelst», «talte [de] Jehovas ord til ham, (NW), og av at han frydet seg «etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud».

19. Hvilken stilling var ifølge Paulus disse uomskårne hedningene i i religiøs og åndelig henseende, og til hvem måtte de innvie seg for å bli frelst?

¹⁹ Vi må huske at disse uomskårne hedningene ikke bare sto «utenfor Kristus», men også var «utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte» og «uten Gud i verden». (Ef. 2: 12) De tilhørte den gruppe av hedninger som Paulus skrev følgende til: «I vet at dengang da I var hedninger, lot I eder dra til de stumme avguder, alt etter som I ble dratt.» Han skrev også: «I vendte eder til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud.» (1 Kor. 12: 2; 1 Tess. 1: 9) De var vigd til disse avgudene eller til de avgudsbildene som representerte avgudene. De kan ha båret synlige merker på kroppen som viste hvilken gud de var spesielt vigd til. (Se til sammenligning Esekiel 9: 4—6; Hoseas 9: 10.) Det disse uvitende, uomskårne hedningene i første rekke trengte, var derfor å høre om «den levende og sanne Gud», Jehova. For å bli frelst måtte de så innvie seg til Ham for å gjøre hans vilje. Den sanne Gud ville fortelle dem gjennom hvem denne innvielsen til Ham skulle foretas. Når de oppfylte Guds krav, kunne de bli døpt.

20, 21. Hvilke ord av Moses siterer Paulus i Romerne kapittel 10, angående Guds ords nærhet?

²⁰ Disse tingene blir tydelig forklart av apostelen Paulus i Romerne, kapittel 10. I versene 5 til og med 10 viser han anvendelsen av Moses’ inspirerte uttalelse i 5 Mosebok 30: 11—14, hvor vi leser:

²¹ «For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen så du måtte si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Det er heller ikke på den andre side av havet, så du måtte si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Men ordet er deg meget nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.»

22. a) Hvorfor kunne Guds bud sies å være meget nær israelittene da de var på Moabs sletter, ja, sa nær at det kan sies at de hadde det i sin munn og i sitt hjerte? b) Hva gjensto det derfor bare for disse israelittene å gjøre? c) Hva inngikk de med Gud som et uttrykk for dette?

²² Legg merke til at Moses under inspirasjon kalte dette et «bud», det vil si noe de skulle gjøre overfor Gud. Etter at de hadde dratt fra Sinai berg, var dette ’budets’ betydning blitt åpenbart for dem på en omfattende måte. På grunn av den skrevne lovsamling som de hadde fått, og som var blitt lest opp for dem en rekke ganger i løpet av de 40 år, kjente de dette budet og kunne uttale det med sin munn; det var som om de hadde det på tungen. Det var også blitt innprentet i deres hjerte, så de lettere kunne forstå det og sette pris på det. Det eneste som nå sto igjen, var derfor å bestemme seg for å gjøre denne Guds uttrykte vilje. Jehova hjalp tydeligvis israelittene til å gjøre det ved å få dem til å inngå en tilleggspakt med ham ved mellommannen Moses. Angående dette sies det i 5 Mosebok 29: 1: «Dette er den pakts ord som [Jehova] bød Moses å gjøre med Israels barn i Moabs land, foruten den pakt han hadde gjort med dem på Horeb.»

23. a) Hvem forklarer motbildet til dette for oss, og hvor gjør han det? b) Hvorfor benyttet ikke jødene seg av den foranstaltning Gud traff for dem?

²³ Alt dette hadde forbilledlig betydning, idet det pekte hen på noe som hadde tilknytning til den større Moses, den ’bedre mellommann’, Jesus Kristus. Den kristne apostelen Paulus forklarer motbildet for oss i sitt brev til Romerne, i kapittel 10, for å vise oss hvordan vi kan bli rettferdige for Gud og oppnå en god samvittighet overfor ham. Det kreves tro på Gud, ettersom mennesker ikke kan oppnå rettferdighet ved å anstrenge seg for å holde Moseloven. Jødene, som trodde at de kunne bli rettferdige for Gud ved egne gjerninger, følte ikke noe behov for å vise tro på den foranstaltning som Gud traff for dem, i deres umiddelbare nærhet, midt iblant dem, slik at de kunne benytte seg av den. Kristne som ønsker å bli frelst, må handle helt annerledes enn disse vantro jødene.

En bekjennelse med munnen

24. a) Hva sa Moses angående loven og det å vinne liv, men hva sier rettferdigheten av troen for å vise hvor nær Guds bud er? b) Hvilken betydning har hjertet og munnen i forbindelse med det å oppnå rettferdighet og frelse?

²⁴ I overensstemmelse med dette kravet, som er i samsvar med Guds bud, sier apostelen Paulus: «For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem; men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen — det vil si: for å hente Kristus ned — ? eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen det vil si: for å hente Kristus opp fra de døde — ? Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner, for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvekte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» — Rom. 10: 5—10.

25. a) Hvor nær sørget Paulus for at «ordet» kom til hedningene, og hva gjorde Herren Jesus for at vi skulle få disse opplysningene? b) Hva var spørsmålet i forbindelse med dem som søkte frelse, i betraktning av at «ordet» var så nær dem?

²⁵ Særlig gjennom apostelen Paulus, som var «hedningenes apostel», og hans medmisjonærer kom «ordet» om Gud og hans Kristus nær til dem som tilhørte de hedenske folkeslag, slik at de kunne gjenta det med sin munn og bevare det med verdsettelse i sitt hjerte. Også Jesus Kristus hadde gjort disse opplysningene tilgjengelige for dem ved å komme ned fra himmelen for å vitne om Gud og hans hensikt, og han var også blitt oppreist fra de døde av den allmektige Gud for at han skulle være et levende vitnesbyrd om gjennomføringen av Guds hensikt. Derved ble det også til fulle vist at han var «Herre», Guds herredømmes Hovedformidler. Det livreddende ’ord’ var derfor til stede, og det var der hvor hedningene kunne få det, så nær dem som om det hadde vært i deres munn og hjerte. Men spørsmålet var: Hva skulle de gjøre med det? Hvis de ønsket å oppnå evig frelse, hadde de bare én ting å gjøre. Gud selv hadde sagt hva de skulle gjøre med ordet for å bli frelst. Husk at Moses under inspirasjon kalte dette «ordet» et «bud som jeg gir deg i dag». (5 Mos. 30: 11—14) Hvis vi skal bli frelst, må vi vise lydighet.

26, 27. a) Hvilket ’ord’ er det som Gud pålegger oss å vise tro på? b) Hva sa Jesus til jødene at de måtte gjøre for å gjøre «Guds gjerninger», og hva sa Paulus til grekerne på Areopagos i Aten for å vise dem at det er denne «gjerning» Gud pålegger oss å gjøre?

²⁶ Jehova Gud, som stiller alle de betingelser vi må oppfylle for å bli frelst, krever at vi viser tro på ordet ved å godta at Jesus Kristus er Herre, og at Gud oppreiste ham fra de døde. Det var akkurat dette Jesus sa til jødene som svar på deres spørsmål: «Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» Jesus svarte: «Dette er Guds gjerning at I skal tro på den han har utsendt.» (Joh. 6: 28, 29) Dette gjelder også ikke-jøder eller uomskårne hedninger. Hedninger som har mottatt ordet, har derfor bare én ting å gjøre, nemlig å innvie seg til Gud for å gjøre hans vilje, for å gjøre Guds gjerning. De må vende seg bort fra de falske avguder som de har vært vigd til. Dette er i tråd med det apostelen Paulus sa til de hedenske grekere som var samlet på Areopagos i Aten:

²⁷ «Etter at Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 30, 31.

En offentlig kunngjøring til frelse

28. a) Hva har vi fått befaling om å gjøre ved hjelp av vårt hjerte? b) Hvilket ’ord’ er det vi skal vise tro på? c) Hvordan kan vi bygge opp en slik tro i våre hjerter, og hva vil dette føre til?

²⁸ Når vi har innvigd oss til Jehova Gud for å gjøre hans vilje ved å holde hans bud, må vi handle i samsvar med vår innvielse ved i lydighet å ’tro i vårt hjerte’, slik som Gud har sagt. Vi vet at hjertet er setet for vår hengivenhet eller kjærlighet, og at hjertet har evnen til å påvirke sin eier. Ved hjelp av det føler vi verdsettelse. På hva er det så vi skal tro med vårt hjerte? Vi må tro på det ’ord’ som Jehova Gud har ført nær til oss ved Jesus Kristus. Apostelen Paulus sier at dette «ordet» er — for å bruke hans ord — «troens ord, det som vi forkynner». Når vi mottar det «ordet» som apostelen Paulus forkynte, må vi tro på det, og vi må tro med hjertet. Vi må bøye vårt hjerte til det ’ord’ som blir forkynt. Vi må framkalle kjærlighet til dette «ordet» i vårt hjerte. Ved hjelp av vårt hjerte må vi bygge opp sann verdsettelse av dette «ordet». Den hjertetilstand vi da får, vil tilskynde oss til å vise tro på ordet og ta imot det og handle i samsvar med det.

29. Hva er det vi skal tro i vårt hjerte, og mot hvem er derfor vår viktigste handling rettet?

²⁹ Hva er det vi skal ’tro i vårt hjerte’? Jo, vi må tro at «Gud oppvekte ham fra de døde». Vi skjønner altså at det er ikke nok bare å «tro på den Herre Jesus» for å bli frelst. (Ap. gj. 16: 31) Vi må først og fremst tro på Gud. Det er fortsatt riktig, som Paulus også minner oss om, at «enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst». (Rom. 10: 13, NW) Det er Jehova vi skal elske av alt vårt hjerte og av all vår sjel, hu og makt. Han er den Allmektige, den som oppreiste Jesus Kristus fra de døde til udødelig liv. Jehova er derfor den som vår viktigste handling er rettet mot. Det er til ham vi må innvie oss. Vi må gjøre hans vilje og holde hans bud. — Rom. 10: 8, 9.

30. a) Hva må vi med vårt hjerte tro at Gud gjorde med Jesus Kristus? b) Hvordan gir dette det ’ord’ vi har fått vekt?

³⁰ Våre innvigde hjerter, som er fylt av kjærlighet og verdsettelse, må få oss til å vise tro på at Jehova Gud utførte det uforlignelige mirakel å oppreise den pelfestede Jesus Kristus fra de døde. På den måten ble det mulig for Jesus Kristus å tre fram for Guds åsyn i himmelen og der framstille verdien av sitt sonoffer til gagn for hele menneskeheten og således kjøpe alle mennesker. Ved å dø en offerdød kom Jesus Kristus til «avgrunnen», men Jehovas ånd eller virksomme kraft fór ned i «avgrunnen» for å «hente Kristus opp fra de døde». Ved hjelp av en levende Kristus kunne den allmektige Gud, Jehova, gjøre «ordet» tilgjengelig for oss. Han kunne gi «ordet» innhold og vekt; han kunne gi «ordet» et innhold som betydde liv for oss. I betraktning av alt dette er Jehova den som vi bør innvie oss til. Men vi må gjøre dette gjennom hans Hovedformidler, Jesus Kristus. — Rom. 10: 6, 7; Heb. 2: 9, 10, NW; 5: 8, 9.

31. Hvis navn må vi derfor påkalle for å bli frelst, men hvorfor må vi med vår munn også komme med en bekjennelse angående Jesus Kristus?

³¹ Det er en uunngåelig følge av dette at vi må ’påkalle Jehovas navn’ for å bli frelst. (Rom. 10: 13; Ap. gj. 2: 21; Joel 3: 5, NW) Hvis vi skal kunne gjøre dette, må vårt hjerte tilskynde munnen til å gjøre noe. Vi må påkalle Jehovas navn med vår munn. Men ettersom Gud oppreiste Kristus fra de døde, kan vi ikke gå utenom Kristus når vi gjør dette. Med vår munn må vi også komme med en bekjennelse angående Jesus Kristus. Derfor sier apostelen Paulus, etter at han har drøftet det «troens ord» som han forkynte: «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvekte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for [1] med hjertet tror en til rettferdighet, og [2] med munnen bekjenner en til frelse.» — Rom. 10: 9, 10.

32. a) Hva blir den bekjennelse vi kommer med, kalt i forskjellige bibeloversettelser? b) Når kommer vi med denne muntlige bekjennelsen?

³² Når er det at en «med munnen bekjenner . . . til frelse» eller «med munnen kunngjør . . . offentlig til frelse», som New World Translation sier? Denne kunngjøringen finner sted og må finne sted før den innvigde troende blir døpt «til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn». (Matt. 28: 19, 20; Ap. gj. 16: 31—33; 17: 33, 34; 19: 1—7) Denne offentlige kunngjøring er en bekjennelse, slik det også framgår av den vanlige norske oversettelsen. (Se Kingdom Interlinear Translation.) Byingtons oversettelse og An American Translation kaller dette en «erkjennelse». Denne bekjennelsen eller erkjennelsen er det vi som innvigde troende uttrykker overfor ham som holder talen i forbindelse med dåpen i vann. Vi fortsetter naturligvis å komme med denne bekjennelsen på våre menighetsmøter. (Heb. 10: 23) Vi gjør det også overfor representanter for de styrende eller de dømmende myndigheter når de krever at vi skal forklare vårt kristne håp for dem. (1 Pet. 3: 15) Og vi gjør det når vi deltar i den offentlige forkynnelse fra hus til hus og går tilbake til mennesker som har vist interesse for vårt budskap. Men vi må altså nødvendigvis begynne å komme med denne bekjennelsen før vi blir døpt. Bare muntlig forkynnelse av en uinnvigd før dåpen frelser ikke.

33. Hva vil det si å bekjenne noe, og hva er det vi må bekjenne overfor andre for å bli frelst?

³³ Å bekjenne noe vil si å kunngjøre, åpenbare, innrømme eller erkjenne noe overfor en eller flere andre. Hva er det som vi må kunngjøre eller erkjenne overfor andre med vår munn? Det er naturligvis «ordet». Paulus sier: «Hvis du offentlig kunngjør det ’ord i din munn’ at Jesus er Herre . . . da skal du bli frelst.» (Rom. 10: 9, NW) Vi kan derfor ikke unnlate å nevne Jesus Kristus i forbindelse med Guds hensikter og foranstaltninger, for Jesus er vår «frelses Hovedformidler». (Heb. 2: 10, NW) Vi må med vår munn kunngjøre, bekjenne, innrømme eller erkjenne at Jesus ikke bare er kong Davids «Herre», men også vår «Herre». (Sl. 110: 1; Ap. gj. 2: 34—46, NW) Vi må komme med denne kunngjøringen overfor andre i samsvar med det ’ord’ som ble gitt ved Guds ånd.

34. Under ledelse av hva bekjenner vi ifølge 1 Korintierne 12: 2, 3 at Jesus er Herre, og hvor lenge holder vi fast ved denne bekjennelsen?

³⁴ Det var derfor apostelen Paulus sa: «Derfor kunngjør jeg eder [som tidligere dyrket avguder] at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet er Jesus! og ingen kan si: Jesus er Herre, uten i den Hellige Ånd.» (1 Kor. 12: 2, 3) Guds ånd får oss til å komme med den rette bekjennelse, erkjennelse eller kunngjøring overfor andre, nemlig at Jesus er utnevnt av Gud til å være «Herre». Gud oppreiste Jesus fra de døde for at han skulle være en levende Herre. Gud satte den oppstandne Jesus ved sin egen høyre hånd og gjorde ham til «Herre» over alle andre skapninger. Hvis vi ønsker å oppnå evig frelse, må vi holde fast ved den offentlige kunngjøring, bekjennelse eller erkjennelse som vi kom med før vi ble døpt i vann, nemlig at Jesus Kristus er den Herre som Jehova Gud har satt over oss, og som vi med glede anerkjenner.

Å fornekte seg selv

35. Hva sa Jesus til sine apostler at en må gjøre hvis en vil komme etter ham?

³⁵ Å bekjenne med sin munn at Jesus er Herre, medfører en bestemt forpliktelse. Jesus hadde dette i tankene da han sa følgende til sine disipler etter å ha refset Peter fordi han forsøkte å få ham fra å fortsette på den vei som førte til døden på en torturpel utenfor Jerusalem: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp og følge meg.» — Matt. 16: 24.

36. a) Når fornektet Peter Jesus tre ganger, og hva sa han derved i virkeligheten? b) Hva annet ga Peter uttrykk for ved å fornekte Jesus?

³⁶ Den natten Jesus ble forrådt av Judas Iskariot, fornektet apostelen Peter ham tre ganger. Etter at de som var mistenksomme overfor Peter, tre ganger hadde påstått at han hadde vært sammen med Jesus, begynte han, ifølge Matteus 26: 74, «å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det menneske». Ved å fornekte Jesus på denne måten sa Peter i virkeligheten at han ikke hadde vært sammen med Jesus eller var hans etterfølger. Dette betydde imidlertid ikke at Peter ble stående for seg selv i denne saken. Nei, han stilte seg på deres side som ikke fulgte Jesus, men som mente at Jesus burde dømmes og henrettes. Ved å fornekte Jesus som sin Leder og Lærer ga Peter uttrykk for at det var en annen som var hans fører og Lærer. Ved å fornekte Jesus inntok ikke Peter en nøytral stilling, hvor han ikke støttet noen av partene i saken, hvor han sto helt alene og ikke hadde med noen andre å gjøre. Ved å fornekte Jesus ga Peter uttrykk for at han tilhørte en annen.

37. Hva betyr det derfor å fornekte seg selv for å følge Jesus, og i samsvar med hvis vilje gjør vi dette?

³⁷ Det var dette Jesus siktet til med det han sa til sine disipler i Matteus 16: 24. Den som fornekter seg selv og tar opp sin torturpel og følger Jesus, gjør mer enn bare å sin «nei!» til seg selv med hensyn til de personlige ønsker som han har til forskjellige tider. Han sier i virkeligheten for resten av livet «nei!» til seg selv som et selvisk menneske som ikke følger Jesus Kristus. Ved å fornekte seg selv vender han ryggen til denne selvdyrkende, materialistiske livsførsel og blir en etterfølger av Jesus; han bærer en dødens torturpel på samme måte som Jesus. Han fornekter seg selv som sin egen fører og herre og anerkjenner Jesus Kristus som sin Leder og Lærer. Dette skritt tar han naturligvis i samsvar med Guds vilje.

38. Hvor mye innebærer det å fornekte seg selv for å følge Jesus, og hvis slaver blir vi derved?

³⁸ Hvor mye innebærer det å fornekte seg selv og ta sin torturpel opp og følge Jesus? Det betyr at en ikke lenger gjør krav på å ha eiendomsretten over seg selv. En overlater eiendomsretten over seg selv til en annen og erkjenner at en eies av ham. Det betyr ikke at en ikke lenger tilhører noen. Hvem er det så som får eiendomsretten over oss når vi fornekter oss selv og blir en pelbærer som følger etter Jesus Kristus? Det kan ikke være tvil om at Jesus fornektet seg selv, og det betydde at han erkjente at Jehova hadde eiendomsretten over ham, og at han var Jehovas slave. Når vi fornekter oss selv for å bli etterfølgere av Jesus, overgir vi følgelig eiendomsretten over oss selv til Jehova, og blir hans Kristus-lignende slaver. Vi tilhører ikke lenger oss selv.

39. a) Hva kreves det av oss hvis vi velger å gjøre dette? b) Hvordan symboliserer vi dette, men hva må vi først bekjenne med vår munn?

³⁹ Hva kreves det av oss som velger å gjøre dette? Det kreves at vi innvier oss selv uforbeholdent til Jehova Gud for å gjøre hans vilje som etterfølgere av hans Sønn, Jesus Kristus. Det er hans vilje at vi skal være Jesu Kristi trofaste disipler. Det er hans vilje at vi skal kunngjøre, bekjenne eller erkjenne at Jesus Kristus er vår «Herre», utnevnt av Gud. Jesus blir således vår Mester og har myndighet til å bestemme over oss og tildele oss oppgaver. Denne innvielse til Jehova Gud foretar vi naturligvis etter at vi har angret våre synder og vendt om til ham. Hensikten med vår nye livsførsel blir oppfylt ved at vi innvier oss til Jehova Gud gjennom hans Hovedformidler, Jesus Kristus. Denne innvielsen symboliserer vi så ved å la oss nedsenke i vann. Dette er Guds vilje, og det er for å gjøre denne vilje vi har innvigd oss til Ham. Før vi blir døpt i vann, må vi komme med en offentlig kunngjøring eller bekjennelse med vår munn, og dette gjør vi ved åpent å gi uttrykk for hva vi tror i vårt hjerte. Bare ved å gjøre dette kan vi komme inn på den vei som fører til evig frelse, den frelse som kommer fra Gud gjennom Kristus.

[Bilde på side 209]

Troende, innvigde mennesker begynner å ’kunngjøre offentlig til frelse, før de blir døpt, ved at de muntlig besvarer noen spørsmål som stilles av den som holder dåpstalen