til det. På denne måten blir Jehova Gud herliggjort nå, og han vil bli enda mer herliggjort over hele jorden i framtiden, når alle de som overlever trengselen, lovpriser ham med høy røst som et uttrykk for sin store verdsettelse. Og alt dette vil være et resultat av at Gud blir ytet «hellig tjeneste» dag og natt.

Kristus forkynnes — av avind eller av velvilje?

GUDS tjenere har alltid møtt motstand i sine bestrebelser for å hjelpe folk. Jesu Kristi motstandere brukte enhver form for latterliggjøring og kritikk, og de reiste falske anklager mot ham på grunnlag av alle mulige bagateller.

Fordi Jesus spiste og drakk, anklaget de ham for å være en fråtser og en dranker. (Matt. 11: 19) Fordi han tok imot synderes innbydelse til å besøke dem i deres hjem og forkynte det gode budskap for dem, kritiserte de ham for å omgås syndere. (Mark. 2: 15, 16) Når han helbredet folk og befridde dem for deres fryktelige sykdommer, ville de stanse ham fordi han brøt de regler som de selv hadde laget angående sabbatsdagen. — Matt. 12: 9—14.

Disse religiøse menneskene ville gjerne la folket lide hvis de bare kunne få Kristus ryddet av veien, for hans forkynnelse og gjerninger avslørte dem som udugelige lærere. (Matt. 15: 14) I stedet for å ære Gud eller bli æret av ham ønsket de å oppnå menneskers bifall. — Matt. 23: 5—7.

Apostlene ble utsatt for den samme slags motstand. Da Paulus på foranledning av sine religiøse motstandere urettferdig var blitt satt i fengsel i Roma fordi han forkynte det gode budskap, gjorde hans motstandere alt de kunne for å ødelegge de gode virkningene av hans forkynnelse. Paulus sa om dette: «Vel forkynner også somme Kristus av avind og for kivs skyld, men andre dog også av velvilje; . . . hine [de første, UO] gjør det av trettesyke, ikke med ren hu, idet de mener å legge trengsel til mine lenker.» — Fil. 1: 15—17.

De som forårsaket trengsel for Paulus, var hovedsakelig jøder som hadde hevdet at de var blitt kristne, men som var falt fra Paulus’ rene apostoliske lære. De var redd for å bli utsatt for den kritikk og forfølgelse som Kristus var blitt utsatt for. (Gal. 6: 12, 13) De hadde ikke et rent motiv, men søkte å skape tvil, strid og splittelse — kort sagt å rive ned apostelens arbeid og åndeligheten hos dem som han hadde arbeidet så hardt for å bygge opp. De ønsket å bryte ned apostelen selv ved å legge denne byrden til hans lenker.

Da Paulus skrev til menigheten i Korint om slike motstandere, omtalte han de trengsler som han og hans ledsagere hadde gjennomgått, «i ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue». (2 Kor. 6: 8) Ja, de som kjempet mot Paulus, gikk til og med så langt at de sa at han var en forfører, en som villedet disiplene. Disse mennene ønsket å splitte menighetene — å få de sanne kristne til å forlate menighetene. Det var ikke så mye et forsøk på å skaffe nye disipler fra verden