En hemmelighet som filipperne fikk vite
HVEM liker ikke å få vite en hemmelighet? Du har sikkert vært spent når noen har betrodd deg en hemmelighet, kanskje en hemmelighet om en gledelig utvikling som vedkommende forteller deg i all fortrolighet før han eller hun gjør den offentlig kjent.
En annen slags hemmelighet er kunnskap, eller innsikt, som andre mangler. Denne slags hemmelighet var viktig for en gruppe kristne i det første århundre, nemlig menigheten i byen Filippi i Makedonia. For at vi skal forstå hva denne spesielle hemmeligheten var, og bli klar over hvilket gagn vi kan ha av den, skal vi ganske kort ta for oss et brev som ble skrevet til filipperne. Dette brevet er nå en del av Bibelen.
Paulus skriver til filipperne
Misjonæren Paulus satt i fengsel i Roma fra omkring år 59 til omkring år 61 e. Kr. I løpet av denne tiden kunne han tenke over mange av de glederike opplevelsene han hadde hatt mens han var på reise. Han kunne tenke tilbake på mange av de trofaste brødrene han hadde truffet, og på de menighetene som han hadde hatt det privilegium å opprette, og som hadde vokst. Han kunne ikke la være å tenke på menigheten i Filippi. Han følte seg nær knyttet til den på grunn av de uvanlige opplevelsene som var forbundet med den.
Det var mens Paulus var på sin andre misjonsreise, omkring år 50, at Guds ånd hindret ham (og Silas) i å forkynne i Asia, Mysia og Bitynia. Derfor drog Paulus til Troas, hvor han en natt hadde et syn. «Han så en makedonier som stod og kalte på ham og bad: ’Kom over til Makedonia og hjelp oss!’» (Apostlenes gjerninger 16: 9) Paulus og de som var med ham, stakk straks til sjøs med kurs for Samotrake og kom til havnebyen Neapolis. Derfra bar det videre til Filippi.
De ble kanskje overrasket da de fikk se at det var få jøder i denne byen, og at det tydeligvis heller ikke var noen synagoge der. Paulus og Silas gikk ikke til noen synagoge på sabbaten, slik de pleide, men isteden gikk de utenfor byporten og ned til en elv og begynte å tale til kvinnene som var samlet der. (Apostlenes gjerninger 16: 13) Du kan få vite mer om dette begivenhetsrike besøket i Filippi hvis du leser Apostlenes gjerninger 16: 11—40. Paulus’ forkynnelse førte til at det ble opprettet en menighet i Europa, og senere skulle han besøke denne menigheten i Filippi igjen, ja, han besøkte den kanskje to ganger til. — Apostlenes gjerninger 20: 1, 2, 6; Filipperne 2: 24.
Mens Paulus satt i fengsel i Roma, kunne han tenke på de fine, kristne menneskene han hadde vært sammen med i Filippi. Lydia hadde vist ualminnelig stor gjestfrihet. Evodia og Syntyke hadde samarbeidet med Paulus i å forkynne det gode budskap. Paulus kunne heller ikke glemme fangevokteren og hans familie og de miraklene som fant sted da de tok imot det kristne budskap.
Paulus hadde god grunn til å skrive til filipperne når han tenkte på deres kjærlighet, vennlighet og omsorg. (Filipperne 1: 3, 12) Brevet viser at han hadde stor kjærlighet til dem, og at han satte pris på den «rettferds frukt» som de bar. — Filipperne 1: 11.
Hva er hemmeligheten?
Paulus skriver i sitt brev om en hemmelighet som han selv hadde lært, og som filipperne tydeligvis hadde lært av ham. Det var en hemmelighet som hadde hjulpet Paulus gjennom forskjellige prøvelser i årenes løp. Han skrev: «Jeg vet hva det er å leve av nesten ingenting, og jeg vet hva det er å leve når man har alt. Jeg har lært den hemmelighet å være fornøyd i enhver situasjon, enten magen er full eller jeg sulter, enten jeg har overflod eller lider mangel. For jeg kan gjøre alt som Gud ber meg om ved Kristi hjelp, som gir meg styrke og kraft.» (Filipperne 4: 12, 13, Nytt liv) Det var altså hemmeligheten med den kristne levemåte. Uansett hvordan forholdene var, skulle en alltid stole på Jehova.
Filipperne hadde lært denne hemmeligheten, og den hadde innvirkning på dem på flere måter. Menigheten var blant annet svært ivrig i forkynnelsesarbeidet. Paulus skrev: «Dere skinner blant dem som lys i verden.» (Filipperne 2: 15) De tok imot det gode budskap med stor glede og lot så andre få høre dette gode budskapet. Paulus kunne si at de alle ’hadde del med ham i å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap’. — Filipperne 1: 7, NW.
Da Paulus skrev dette brevet, visste han at de ville være interessert i å få vite hvordan det gikk med ham i fengslet. Han fortalte at selv om han var fange, var det som hendte ham, «blitt til fremgang for evangeliet». Han sa: «Det er blitt kjent i hele borgen og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker.» (Filipperne 1: 12, 13) Han fortalte også at de fleste kristne i Roma våget å forkynne Guds Ord mer uredd enn før på grunn av hans fangenskap. Det må ha oppmuntret filipperne å få vite at Paulus fortsatt var ivrig i arbeidet med å forkynne om Riket, akkurat som de var, selv om han var i fengsel. — Filipperne 1: 14.
Noe annet som hemmeligheten i Filipperne 4: 12, 13 omfattet, var kanskje det at de skulle ha den rette holdning. De skulle ikke tenke på å behage seg selv, men på å hjelpe andre. De hadde virkelig vært hjelpsomme mot Paulus. Mens han var i Tessalonika, var de den eneste menigheten som sendte ham det han trengte, og det gjorde de to ganger. (Filipperne 4: 15, 16) Da menigheten i Jerusalem senere hadde vanskeligheter på grunn av forfølgelse og derfor trengte hjelp, var de villige til å gi, enda de selv var fattige. Paulus skrev at de gav «over evne». (2. Korinter 8: 3) Da Paulus senere satt i fengsel i Roma, sendte de ham materielle goder gjennom Epafroditus.
Ja, filipperne hadde kjærlig omsorg for sine medkristne. De handlet slik som Paulus oppfordret dem til, ved at de ’ikke bare tenkte på sitt eget beste, men på de andres’. De hadde virkelig en god ånd! Det viser at filipperne hadde det samme ydmyke sinnelag som Jesus hadde, og at de ikke hadde en kritisk holdning til andre. — Filipperne 2: 1—5, 14.
Vi kan lære denne hemmeligheten
Vi som lever nå, kan selvsagt ikke ha direkte samkvem med Paulus. Hvor takknemlige kan vi ikke da være for at Jehova Gud har bevart dette inspirerte brevet til filipperne i sitt Ord! Dermed kan vi bli kjent med den veiledning som blir gitt der, og anvende den. Og den hemmelighet som Paulus lærte, og som han tydeligvis fortalte filipperne, er jo en del av denne veiledningen.
For filipperne omfattet denne hemmeligheten både kunnskap, holdning og oppførsel. Paulus oppfordret dem til å ’føre et liv som er Kristi evangelium verdig’. (Filipperne 1: 27) Hvis de fulgte Paulus’ oppfordring, ville de bli «uklanderlige og rene, Guds barn uten feil, midt i en vrang og fordervet slekt». (Filipperne 2: 15) Hvis de skulle kunne fortsette å ha en slik ren oppførsel, måtte de selvsagt være på vakt, til og med når det gjaldt deres tenkemåte. Vi kan også lære noe av dette. Mange prøver å leve i samsvar med denne hemmeligheten, og vi kan gjøre det samme som de har gjort — lære oss utenat det Paulus skrev i Filipperne 4: 8, og stadig ha det i tankene. Kan du sitere dette skriftstedet etter hukommelsen?
Hemmeligheten med å stole på Gud og å tjene ham med glede enten du har mye eller lite materielt sett, kan føre til et svært tilfredsstillende liv. Tenk på den glede Paulus kunne føle når han tenkte på frukten av sitt arbeid, som menigheten i Filippi var en del av. Han hadde sett at menigheten hadde fatt større og større kjærlighet til den kristne sannhet, og at de med stadig større iver forkynte det gode budskap. Han så dessuten at deres kjærlighet til deres medkristne kom til uttrykk i gjerninger. Han kunne finne stor glede i å se at de også hadde lært den hemmelighet å stole fullstendig på Gud i alt de gjorde, og å tjene ham med alt de hadde.
Enhver kristen i dag kan også med rette spørre seg selv om han har lært den viktige hemmeligheten som Paulus nevnte i Filipperne 4: 12, 13. Hvis vi har lært den, har vi Jehovas velsignelse og blir «fylt av rettferds frukt». (Filipperne 1: 9—11; 4: 17) Og hvis vi har lært denne viktige hemmeligheten og viser det, vil de vi omgås, bli hjulpet på samme måte. Vi vil være et godt eksempel for andre, slik som også Paulus var. Han kunne gi filipperne dette rådet: «Ha meg som forbilde, dere også, og se på dem som følger det eksempel vi har gitt dere.» (Filipperne 3: 17; jevnfør versene 13 og 14.) Hemmeligheten er derfor av største verdi både for oss og for andre; den kan bidra til at vi oppnår evig liv.