Bruk ditt liv til å tjene Jehova!

«Og på den dag som jeg skaper, sier [Jehova], hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, liksom en mann sparer sin sønn som tjener ham. Da skal I atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.» — Mal. 3: 17, 18.

1. Hvordan bør vi tjene Jehova, og hvorfor?

Finnes det vel noe bedre å bruke sitt liv til enn til å tjene Jehova? Slik følte salmisten det da han sa: «Tjen [Jehova] med glede, kom fram for hans åsyn med jubel! Kjenn at [Jehova] er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv.» Salmisten oppfordrer oss: «Gå inn i hans porter med pris, i hans forgårder med lov, pris ham, lov hans navn!» Hvorfor skulle vi ha et slikt ønske om å tjene Jehova? «For [Jehova] er god; hans miskunnhet [kjærlige godhet, NW] varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt.» — Sl. 100: 2—5.

2. Hvordan har noen sett på tjenesten for Gud? Hvordan kan vi handle på en vis måte?

² Ingen ærlig tilbeder ønsker å komme under en slik fordømmelse som den Gud gjennom Malakias uttalte over israel i det femte århundre før Kristus. Som nasjon betraktet var folket innvigd til Gud, men likevel hadde det sagt: «Fåfengt er det [det har ingen verdi, NW] å tjene Gud, og hva vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for [Jehovas], hærskarenes Guds skyld?» (Mal. 3: 14) I stedet for å tjene Jehova med glede forkastet de anledningen som noe som ikke har noen verdi. Men ettersom livet er fra Jehova, er den vis som bruker sitt liv slik som han gir oss veiledning om. Vi har gode grunner for å tjene Jehova når vi tenker på hans trofasthet og kjærlige godhet. Han er den store Livgiver. Jehova gjorde det ikke bare fra først av mulig for menneskene å få liv ved at han fra begynnelsen av ga Adam livsånden og dertil tjenesteprivilegier, men han har også sørget for en foranstaltning som gjør det mulig for trofaste mennesker som lever nå, å tjene ham og ha håp om å vinne evig liv. En livsgjerning i tjenesten for Jehova Gud er i sannhet det høyeste mål et menneske kan sette seg.

3, 4. Hvilke skritt må vi ta for å kunne ta del i tjenesten? Hva kan vi lære av beretningen i Lukas 17: 12—19?

³ Når vi blir kjent med Jehovas Ord, godtar foranstaltningen for liv ved Kristi gjenløsningsoffer og innvier vårt liv til tjeneste for Jehova, kommer vi i en renset tilstand i Jehovas øyne. Dette blir godt illustrert ved de ti spedalske menn som Jesus helbredet. Beretningen i Lukas 17: 12—19 sier: «Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var helbredet, og han priste Gud med høy røst, og falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham; og han var en samaritan. Da svarte Jesus og sa: Ble ikke de ti renset? hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære uten denne fremmede?»

⁴ I likhet med disse spedalske menn som ble renset for sin avskyelige sykdom, så har mange i vår tid ved å ta imot Jehovas foranstaltning for liv inntatt en holdning som har gjort det mulig for dem å bli renset for arvesyndens virkninger. Men i likhet med de ni av dem som var blitt renset for sin spedalskhet, unnlater noen å benytte seg av muligheten til å bruke sitt liv til å ære Gud. Andre er kanskje tilfreds med å forsøke å leve et i moralsk henseende rettskaffent og bra liv og la sin handlemåte være et taust vitne om deres tro. Hvor mye bedre ville det imidlertid ikke være å vise virkelig verdsettelse, å ’prise Gud med høy røst’! De døde kan ikke prise Jehova, så derfor bør de som verdsetter dette privilegium, nå bruke sin styrke og sine krefter til å tjene Jehova og ikke vente til deres livskraft svinner, med å tenke over sine forpliktelser overfor Skaperen. — Sl. 115: 17, 18.

Hva krever Gud?

5. Hva ventet Gud av israelittene?

⁵ Mange i vår tid er av den oppfatning at alt Gud krever av dem, er at de skal leve et ordentlig, ærlig, moralsk og rettskaffent liv. Er dette alt vi kan gi Gud — å avholde oss fra det som er ondt? Mange som ikke tror på Gud, gjør det som er rett og riktig i moralsk henseende. Av beretningen i Mika 6: 8 kan det kanskje se ut som om det er alt Jehova krever, nemlig «at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud». Men det ligger mye i dette å ’vandre ydmykt med Gud’. Vi bør dessuten huske at denne veiledningen ble gitt til Israels nasjon, og alle som tilhørte denne nasjonen, ble betraktet som tjenere for Gud, selv om én stamme, Levi stamme, ble satt til side for spesiell tjeneste. Jehova ventet ikke bare av dem at de skulle leve et liv i samsvar med budene, men han ventet mange ting av dem, blant annet at de hvert år skulle foreta tre reiser til nasjonale, religiøse høytider, og at de til bestemte tider skulle frambære offer for å få tilgivelse for sine synder. Enhver far var også ifølge Guds lov forpliktet til personlig å gi religiøs veiledning til sine barn både morgen, middag og kveld.

6. Begrenset de første kristne tjenesten til en presteklasse?

⁶ M’Clintock og Strong’s Cyclopædia, 1882-utgaven, bind 2, side 386, stiller ordningen i Israel hvor en stamme var satt til side for en spesiell prestetjeneste, i motsetning til det som var praksis i den første kristne menighet, hvor alle tok aktivt del i forkynnergjerningen. Den sier: «I den apostoliske kirke kjente en ikke til noe abstrakt skille mellom presteskap og lekfolk hva privilegier eller hellighet angikk. Alle troende var kalt til de profetiske, prestelige og kongelige embeter i Kristus. (1 Pet. v,3) Det jødiske skille mellom presteskap og lekfolk var til å begynne med ukjent blant de kristne, og det var ’bare etter hvert som menneskene gikk fra det evangeliske syn og tilbake til det jødiske’, at det alminnelige kristne prestedømme for alle troende mer eller mindre fullstendig vek plassen for det spesielle prestedømme . . . Etter hvert som det romerske hierarki ble til, kom presteskapet ikke bare til å utgjøre en atskilt ordning . . . men ble også anerkjent som det viktigste forbindelsesleddet mellom Gud og mennesker.»

7. Hva sa Peter om de kristnes tjeneste?

⁷ I Israel hadde imidlertid hele folket fått spesielle tjenesteprivilegier og ble av Gud betraktet som et hellig folk selv om én familie var blitt tatt ut til å tjene som prester. De første kristne godtok det syn at ingen er fritatt for det som er den viktigste hensikten med deres liv, nemlig å tjene Jehova, og Peter sa derfor: «Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom.» Og hva var hensikten med dette folket av prester? Det ble sagt til det: «I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» Dette var den tjeneste Jehova ønsket at de første kristne skulle utføre. — 1 Pet. 2: 9, 10.

Er et godt liv tilstrekkelig?

8, 9. Er det å leve et godt liv tilstrekkelig for de kristne? Hvordan vet vi hvorvidt det er det?

⁸ Bibelen viser tydelig at det å være en kristen vil si noe mer enn bare det å leve et godt liv. I en samtale med en rik ung mann viste Jesus at det er viktigere for de kristne aktivt å tjene Gud enn bare på en passiv måte å gjøre godt i livet. Som svar på spørsmålet: «Hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?» rådet Jesus denne unge jøden til å holde budene, til ikke å slå i hjel, drive hor, stjele, si falskt vitnesbyrd og så videre. Da den unge mannen forsikret ham at han holdt alle disse budene, at han levde et godt liv, sa Jesus til ham at han skulle ’selge det han eide, og gi det til de fattige og så komme og følge ham’.

⁹ Denne rike unge mannen var tilsynelatende en ærlig person, en som levde i samsvar med budene, men da det ble spørsmål om hvorvidt han skulle bruke sitt liv til å tjene Gud på en aktiv måte og fremme den kristne forkynnergjerning i stedet for sine egne interesser, sa han nei. Han sa i virkeligheten: ’Det har ingen verdi å tjene Gud.’ Han mente tydeligvis at hans materielle eiendeler var av større betydning. (Matt. 19: 16—22) De første kristne var imidlertid ikke av den oppfatning, for de tok imot Jesu innbydelse til å bli hans etterfølgere og tok aktivt del i forkynnergjerningen. De mente ikke at det var et spesielt privilegium som bare gjaldt Jesus og apostlene, men de var klar over at alle kristne hadde den store forrett å tjene sin Skaper på en ganske bestemt måte.

10. Hvordan viser Paulus’ skrifter at alle de første kristne tok del i forkynnelsen?

¹⁰ Legg i denne forbindelse merke til at Paulus’ første brev til tessalonikerne er adressert til «tessalonikernes menighet», ikke bare til tjenerne eller tilsynsmennene i menigheten. Paulus roste menigheten på grunn av at den tok del i forkynnelsen. «For fra eder har Herrens [Jehovas, NW] ord lydt ut; ikke bare i Makedonia og Akaia, men allesteds er eders tro på Gud kommet ut, så vi ikke trenger til å tale noe om det.» Ja, det var de som tilhørte menigheten, som spredte troen til fremmede land. På lignende måte rettet Paulus sine ord til filippenserne til hele gruppen av innvigde kristne i Filippi, «til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere». Så det var hele menigheten Paulus oppfordret til å være «som lys i verden», og det kunne den være ettersom den delte sannhetens lys med andre. Paulus omtalte dette som «den offentlige tjeneste som troen har ledet dere til» (NW). Vi ser også hvordan Paulus stiler et av sine brev til «de hellige og troende brødre i Kristus i Kolossæ». Disse «troende brødre» var ikke en slags munkeorden, men Paulus siktet til alle innvigde kristne i denne menigheten, og til dem skrev han: «La Kristi ord bo rikelig hos eder, så I lærer.» Ja, disse første kristne lærte og forkynte Guds Ord. — 1 Tess. 1: 1, 8; Fil. 1: 1; 2: 15, 17; Kol. 1: 2; 3: 16.

Tjenestens betydning

11. Hva anbefalte Jesus som en livsgjerning?

¹¹ Mange mennesker sier at de skulle ønske å tjene Gud, men de vet ikke hva de skal gjøre, eller hvordan de skal gjøre det. De tror kanskje at den skolegangen som kreves for en teologisk utdannelse, eller de mange penger den koster, gjør at de er helt avskåret fra det. Noen foretrekker kanskje å bruke sine evner og krefter på andre ting, for eksempel sykehusarbeid, undervisning, legetjeneste eller sosialt arbeid, men selv om dette er meget prisverdig, spør vi: Var det dette Jesus anbefalte dem som ønsket å bruke sitt liv til å tjene Gud? Var det det han lærte sine disipler? Apostlene hadde riktignok makt til å helbrede syke, men denne åndens gave kom på annenplassen i forhold til deres tjeneste som ambassadører for Riket og forkynnere av sannheten. Denne spesielle åndens gave ble tydeligvis gitt dem for at det skulle stadfestes at kristendommen var fra Gud. — Matt. 10: 7, 8.

12. Hvordan legger Bibelen vekt på forkynnergjerningen og hvorfor?

¹² Jesus organiserte ikke bare disiplene og sendte dem ut for at de skulle forkynne, men han tok selv ledelsen i denne virksomheten. Dette arbeid som ble pålagt de kristne, har ikke forandret karakter siden Jesu tid. Jesu siste instrukser til den første kristne menighet, instrukser som også gjelder oss i vår tid, lød slik: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» Hvorfor la Jesus spesiell vekt på forkynnergjerningen? Fordi fysisk helbredelse ikke kan gi noen evig liv. Den kan kanskje føre til at livet blir forlenget med fem eller ti år, men hva er det sammenlignet med håpet om evig liv som sannheten gir? Forkynnelsen av Guds Ord bør i sannhet komme på førsteplassen. Det er en vidunderlig framtidsutsikt å kunne bruke sitt liv til å tjene Jehova. Innbydelsen til å tjene er ikke begrenset på grunn av alder, rase, kjønn eller utdannelse, for den lyder: «La enhver som hører, si: ’Kom!’» — Matt. 28: 19, 20; Åpb. 22: 17, NW; Joh. 17: 3.

13. Hvordan kan en gjøre Faderens vilje?

¹³ Jesus fortalte en rekke lignelser som viser hvor betydningsfull denne tjenesten er. Han fortalte om en mann som hadde to sønner: «Til den ene . . . sa [han]: Sønn, gå i dag og arbeid i min vingård! Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk. Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke.» Jesus spurte: «Hvem av de to gjorde nå farens vilje?» Han henvendte seg så spesielt til yppersteprestene og de eldre, innflytelsesrike menn som en mente tjente Gud, og sa: «Sannelig sier jeg eder at tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I.» Det var disse som var villige til å forandre sitt liv og ta imot de tjenesteprivilegier som Jesus holdt fram for dem. — Matt. 21: 28—31.

14. Hvilken tjeneste trengs det arbeidere til?

¹⁴ Jesus viste klart og tydelig at bare det at en tar del i en religiøs gudstjeneste av et eller annet slag, ikke nødvendigvis betyr at en følger en kurs i livet som behager Gud. Apostelen Johannes snakket om å være «medarbeidere for sannheten». (3 Joh. 7, 8) Men kan vi være det ved å støtte opp om pengeinnsamlinger til veldedige formål, ved å være med på kirkelige tilstelninger, delta i bingospill eller være opptatt med velferdsarbeid? Vi kan få svar på dette spørsmålet ved å stille et annet spørsmål: Var det den slags arbeid Jesus var opptatt med? Jesus understreket igjen betydningen av at flere brukte sitt liv i forkynnergjerningen, da han sa: «For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård.» Jesus sa at akeren er verden, og det trengs mange arbeidere for å fullføre høstarbeidet. Som han sa: «Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» Men skal vi be om å få hjelp i høstarbeidet og så ikke gå selv? — Matt. 20: 1; 9: 37, 38.

Offentlig kunngjøring til frelse

15. Hva innbefattes i det å vise tro?

¹⁵ I dag blir høstarbeidet utført i 194 land av 1 040 836 personer som tar del i det kristne arbeid. De husker at Paulus sa til dem som tilhørte menigheten i Efesos: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus.» Jehovas vitner følger dette eksempel fra de første kristnes tid og deler med andre de sannheter de har lært fra Guds Ord, ved å forkynne offentlig og fra hus til hus. Er din tro på Jehova sterk nok og din kjærlighet til ham stor nok til å få deg til å gjøre dette? Slik Paulus påpekte, trenger vi ikke bare å ha tro, men vi må også vise tro hvis vi skal ha håp om å vinne rettferdighet. Det er ikke bare et spørsmål om å kjenne sannheten eller å tro, men det er det at vi deler sannheten med andre, som teller i Guds øyne. Paulus påpekte dette: «’Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte’; det vil si, det troens ’ord’ som vi forkynner. For hvis du offentlig kunngjør det ’ord i din munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. For med hjertet viser en tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig til frelse.» — Ap. gj. 20: 20; Rom. 10: 4, 8—10, NW.

16. Hvorfor blir det krevd av de kristne at de skal forkynne det gode budskap?

¹⁶ Mange mennesker ønsker oppriktig å få kjennskap til sannheten og gleder seg når de blir gjort oppmerksom på den, og derfor understreket også Paulus behovet for flere arbeidere. «For hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner?» De første kristne var klar over at de var forpliktet til å forkynne, og påtok seg det som det arbeid Jehova hadde pålagt dem. Ja, Paulus tok det så alvorlig at han skrev: «For om jeg forkynner evangeliet, er det ikke noe å rose meg av; det er en nødvendighet som påligger meg; for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» Som en kristen som hadde kjennskap til Jehovas hensikter, visste Paulus at dette var en forpliktelse, en husholdning som var blitt ham betrodd. — Rom. 10: 13, 14; 1 Kor. 9: 16.

Opplæring til tjenesten

17. Hvilket argument for ikke å ta del i tjenesten kommer noen med? Er dette argumentet holdbart?

¹⁷ Nå sier du kanskje: ’Ja, Jesus og apostlene kunne selvfølgelig gjøre det, men jeg har hverken den øvelse eller de kvalifikasjoner som skal til for å ta del i forkynnergjerningen.’ Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at The Encyclopædia Britannica, 1907-utgaven, sier følgende under overskriften «Forvanskningen av kristendommen»: «Folk var ofte tilbøyelig til å innbille seg at prestene kunne tjene Gud i stedet for dem, og at det var mysterier i religionen som prestene forsto, men som lekmenn ikke trengte å vite noe om, og som de ikke burde utforske. De var derfor rede til blindt å følge prestenes veiledning i religiøse spørsmål, akkurat som en mann som overlater sine juridiske anliggender til sin sakfører og ikke anser det for nødvendig selv å studere jus.» Selv om dette er en utbredt oppfatning i vår tid, bør vi huske at dette var en av de ting som førte til en forvanskning av kristendommen.

18. Hvordan får Jehovas folk undervisning og opplæring?

¹⁸ Gud skjuler ikke sin sannhet for mennesker som oppriktig ønsker å få kjennskap til den, og åpenbarer den for en spesiell elitegruppe som kanskje tjener på å forkynne den. Jesus sa tvert imot i Matteus 11: 25: «Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige [spebarn, NW].» Ja, selv barn kan komme til en nøyaktig forståelse av Bibelens sannheter ved hjelp av familiestudium og studium i menigheten og ved hjelp av Guds ånds veiledning. Det neste skritt for en som ønsker å behage Jehova, er å benytte denne kunnskapen. Akkurat som Jesus ga de første kristne veiledning og deretter sendte dem ut to og to for at de skulle få opplæring og oppmuntring, følger Jehovas vitner i vår tid et lignende mønster for opplæring basert på det apostoliske eksempel. I Efeserne 4: 12 (NW) nevner Paulus «opplæringen av de hellige» ved hjelp av kvalifiserte brødre. En slik opplæring pågår også i vår tid.

19. Hvordan kan en bli kvalifisert for tjenesten?

¹⁹ Det er dessuten ikke mennesker, men Gud som gjennom sitt Ord kvalifiserer oss for denne tjenesten, slik apostelen Paulus sa: «Ikke slik å forstå at vi av oss selv er tilstrekkelig kvalifisert så vi kan anse noe for å utgå fra oss selv, men det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, utgår fra Gud, som i sannhet har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for en ny pakt.» (2 Kor. 3: 5, 6, NW) Du kan også bli opplært til denne tjenesten og bruke ditt liv til å tjene Jehova. Det blir sørget for regelmessige møter for Jehovas vitner verden over i den hensikt å gi opplæring til menn og kvinner som ønsker å tjene sin Skaper og ha del i å utføre den befaling Jesus ga om å forkynne det gode budskap om Riket. Det finnes arbeid for alle. Denne virksomhet for å lære menneskene Guds Ords sannheter pågår dag og natt verden over. — Åpb. 7: 15.

20, 21. Behøver en å vente lenge før en kan dele sannheten med andre? Hvorfor er det nå spesielt påkrevd å delta i tjenesten?

²⁰ Den største lykke i livet oppnår en ved å lære andre sannheten. Når vi har studert Bibelen for å lære sannheten om Jehovas hensikter å kjenne, er vi i stand til å undervise andre. (Rom. 2: 21) Den samaritanske kvinnen som Jesus snakket med ved brønnen, ventet ikke med å fortelle det som hadde hendt, til hun visste alle ting, men skyndte seg inn til byen og sa til folket der: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Hun visste tilstrekkelig til å henlede folket til kilden for de opplysninger hun hadde fått. Etter at samaritanene så hadde lyttet til Jesus, sa de til henne: «Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» — Joh. 4: 29, 42.

²¹ Det er derfor ingen grunn til å vente. Fiskerne på Jesu tid som ble hans disipler, ventet ikke, men ble med ham ut i tjenesten. Paulus ventet ikke da han fikk veiledning av Ananias og innbydelse til å delta i tjenesten, men Bibelen viser at etter bare noen få dager hos disiplene i Damaskus «forkynte han [straks] Jesus i synagogene». (Ap. gj. 9: 19, 20) Nå er det på grunn av de tider vi lever i, mer påkrevd enn noensinne å delta i tjenesten for Gud: «Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» Ja, nå er tiden til å bruke vårt liv til å tjene Jehova. — 1 Joh. 2: 17.

22. Hvorfor er det vist å bruke vårt liv til å tjene Jehova?

²² Si ikke som israelittene som ofret halte og syke dyr: «Det har ingen verdi å tjene Gud.» De sa: «Nå priser vi de overmodige lykkelige; ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud på prøve og har allikevel sloppet fri.» Husk i stedet at dette er den tid da ’de taler med hverandre de som frykter Jehova, og Jehova lytter til og hører det’. Og hva vil resultatet bli av at vi bruker vårt liv i tjenesten for Jehova? Jehova forsikrer oss: «En minnebok [ble skrevet] for dem som frykter [Jehova] og tenker på hans navn.» Hvis du ønsker å være blant de lykkelige som vil bli husket av Jehova og få liv i hans rettferdige, nye tingenes ordning, bør du bruke ditt liv til å tjene ham nå ved å forkynne det gode budskap om hans opprettede rike. — Mal. 3: 15, 16.

[Bilde på side 438]

«Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære uten denne fremmede?»