Kolosserne — sunn veiledning i tro og oppførsel

HVILKEN plass har Jesus Kristus i Guds ordning? Må sanne kristne utføre spesielle seremonier eller leve som asketer for å bli nær knyttet til Jehova og oppnå frelse? Hvilke krav stilles til gudfryktige ektemenn, hustruer, barn og andre?

De kristne i Kolossæ i Lilleasia i det første århundre trengte å få svar på slike spørsmål. De var omgitt av mennesker av folkeslagene som holdt seg til hedenske filosofier, deriblant tanken om askese, og av jøder som avholdt seg fra visse former for mat og helligholdt spesielle dager. Ja, falsk lære hadde til en viss grad vunnet innpass i menigheten.

Apostelen Paulus hadde trolig aldri besøkt Kolossæ. Mens han satt i fengsel i Roma, fikk han en rapport om sine medtroende der. (Kolosserne 1: 7, 8; 2: 1) I visse henseender gjorde de det godt. Men noen falske læresetninger hadde svekket dem i åndelig henseende, og apostelen var dypt bekymret. Under guddommelig inspirasjon skrev derfor Paulus et gripende brev til kolosserne omkring år 60 og 61 e. Kr.a Brevets sunne veiledning i tro og oppførsel besvarte viktige spørsmål for dem, og det gjør det også for de kristne nå i det 20. århundre.

Sønnens fremtredende stilling

Paulus stilte brevet til «de hellige i Kolossæ, de troende brødre i Kristus», det vil si til Jesu salvede etterfølgere. Han takket Gud i bønn for deres tro, håp og kjærlighet. Paulus og Timoteus hadde dessuten ikke ’holdt opp med å be om at de måtte bli fylt av kunnskap, visdom og innsikt’. Hvorfor? ’Fordi de da kunne leve fullt ut etter Jehovas vilje.’ — Kolosserne 1: 1—12.

Det var av største betydning at de tilegnet seg kunnskap om Guds Sønn. På grunnlag av hans gjenløsningsoffer kan de kristne få tilgivelse for sine synder. Han er «den førstefødte av alt det skapte», begynnelsen på Jehovas skaperverk, og gjennom ham ble millioner av engler, universet og jorden med dens plante- og dyreliv til. Sønnen er også «den førstefødte fra de døde», for han beredte veien for sine medarvinger til en oppstandelse til udødelig liv sammen med ham i himmelen. Jesus Kristus er også «hodet for legemet, menigheten» og har rang foran sine salvede etterfølgere. — Kolosserne 1: 13—18, NW.

Det var dessuten Guds vilje «å la hele sin fylde ta bolig i» sin Sønn. Han er selve legemliggjørelsen av Guds egenskaper, deriblant visdom — ja, alt det de kristne trenger for å få råd og veiledning. Hans lære, som er fullt ut i harmoni med resten av Bibelen, mangler ingenting. Gjennom ham skal alle andre ting i himmelen og på jorden bli forsont med Gud, og på grunn av Kristi offer er det som lenge var en «hemmelighet», blitt åpenbart, deriblant hedningenes håp om å få del i himmelsk herlighet sammen med ham. Men denne forsoningen avhenger av at de kristne står fast og ikke lar seg rokke i det håp som det gode budskap gir. Paulus arbeidet hardt som en forkynner av dette gode budskap om Kristus, som innehar den mest fremtredende plass i Guds ordning. — Kolosserne 1: 19—29.

Falske læresetninger gjendrevet

For å få del i det herlige privilegium det er å få himmelsk liv sammen med Jesus, måtte de kristne i Kolossæ huske at ’alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede i Kristus’. De måtte følgelig være på vakt mot dem som eventuelt ville prøve å ’fange dem med visdomslære og tomt bedrag som hvilte på menneskers tradisjoner og ikke stammet fra Kristus’. De måtte ta avstand fra grekernes hedenske oppfatninger og jødenes ubibelske læresetninger. Jehovas vitner i vår tid må likeledes forkaste falsk lære og innta et fast standpunkt for sannheten. — Kolosserne 2: 1—12.

Deretter styrket Paulus kolosserne til å motstå judaistene. Han pekte på at Gud hadde fjernet Moseloven ved å nagle den til Jesu torturpæl. De skulle derfor ikke la noen dømme deres tro og rettferdighet på grunnlag av mat og drikke og høytider. Hvorfor ikke? Fordi alt dette bare var et skyggebilde av det som skulle komme, «men virkeligheten hører Kristus til» (NW). — Kolosserne 2: 13—17.

For å bekjempe andre feilaktige synspunkter advarte Paulus kolosserne mot dem som fant glede i hyklersk ydmykhet og «engledyrkelse». Det var tydeligvis noen i Kolossæ som enten hevdet at de utøvde den form for tilbedelse som de mente at englene utøvde, eller at de faktisk tilbad englene direkte. Men dette og slike ting som «falsk ydmykhet» (NW) og askese eller ’mishandling av kroppen’ var ’uten verdi når det gjaldt å bekjempe kjødets tilfredsstillelse’ (NW). Heller ikke i dag vil slike ting som askese og falsk ydmykhet gjøre oss mer åndelige. — Kolosserne 2: 18—23.

For å bevare den sanne åndelighet og bekjempe urette kjødelige lyster må Jesu salvede disipler «la sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden». Bare på den måten kan de håpe å bli åpenbart i himmelsk herlighet sammen med Kristus. De av de kristne som har et jordisk håp, trenger også å ha sitt sinn vendt mot åndelige ting. — Kolosserne 3: 1—4: Matteus 6: 19—21.

Kristen oppførsel

Hva vil virkelig hjelpe oss til å komme i et nærere forhold til Jehova og bli mer åndelige? «La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag,» sa Paulus. Vi må heller ikke misbruke vår evne til å tale ved å komme med vredesutbrudd, fare med «rått snakk» eller lyve. Som apostelen sa til kolosserne, må vi ’legge av den gamle personlighet og ikle oss den nye’. Vi må kle oss med medfølelse, godhet, ydmykhet, med mildhet og langmodighet (NW), og framfor alt med kjærlighet — «det bånd som binder sammen og fullender». Alt dette vil bidra til at ikke bare vi, men hele menigheten har fred. — Kolosserne 3: 5—17.

I likhet med de kristne i Kolossæ kan Jehovas vitner i vår tid ha gagn av den veiledning Paulus kom med i forbindelse med familieforpliktelser og andre forpliktelser. Han formaner gifte kvinner å underordne seg sin mann. Gifte menn skal elske sin hustru og ’ikke være hard mot henne’. Barna skal være lydige mot foreldrene, og fedrene må ikke behandle barna slik at de mister motet. — Kolosserne 3: 18—21.

Kristne slaver skulle være lydige, og deres troende herrer skulle behandle dem rett og rettferdig. Filemon og hans slave Onesimus bodde i Kolossæ, og de satte uten tvil begge pris på å få denne veiledningen. (Se side 26.) De kristne i vår tid bør følge de samme prinsippene i forholdet mellom arbeidsgiver og ansatt. Ja, uansett hva vi gjør, bør vi ’gjøre det villig, som for Jehova’. — Kolosserne 3: 18 til 4: 1.

Paulus oppfordret sine medtroende til å være utholdende i bønn og takke Gud. De skulle også be Gud om å åpne en «dør for Ordet» for Paulus og hans medarbeidere, slik at de kunne «forkynne Kristi hemmelighet». Dette bør i høy grad anspore oss til å gi uttrykk for vår takknemlighet overfor Jehova og be om at han må gi forkynnelsesarbeidet fremgang. Og måtte det vi sier, i samsvar med Paulus’ veiledning alltid være vennlige ord som har «salt og kraft». Det vi sier, bør være sømmelig og appellere til våre tilhørere. Tanken bør være at de som gir akt på det vi sier, skal redde livet. — Kolosserne 4: 2—6.

Dette nyttige brevet ble avsluttet med personlige hilsener og formaninger. Tykikus og Onesimus (som tydeligvis overbrakte brevet) skulle fortelle kolosserne mer om Paulus. De fikk vite at Epafras, som muligens hadde vært med på å opprette menigheten i Kolossæ, ’alltid kjempet for dem i bønn’. Paulus avsluttet så med en personlig hilsen til kolosserne og bad om at Guds nåde eller ufortjente godhet måtte være med dem. — Kolosserne 4: 7—18.

Paulus’ veiledning til de kristne i Kolossæ hjelper oss til å forstå hvilken fremtredende plass Jesus Kristus har i Guds ordning. Dette brevet viser oss hva vi må gjøre — og hva vi ikke må gjøre — hvis vi skal komme i et nært forhold til Jehova og bli frelst. Det viser hvilke krav Gud stiller til gifte menn og kvinner, til barn og til andre som ønsker å oppnå Guds gunst. Ja, Paulus’ brev til kolosserne gir virkelig sunn veiledning i tro og oppførsel.

[Fotnote]