Behovet for trygghet

«Du alene, o Jehova, lar meg bo i trygghet.» — Sl. 4: 9, NW.

1. Hva er det som har gjort livet utrygt for menneskene i nesten hele den tiden det har levd mennesker på jorden?

I SÅ å si hele den tid det har levd mennesker på jorden, har det hersket utrygge forhold. Historien viser at menneskene har vært truet av mange farer. Sykdommer av alle slag har ført døden over mange. Ulykker og hungersnød har krevd utallige menneskeliv. Kriger, både store og små, har lagt mange land øde og ført millioner av mennesker ned i en altfor tidlig grav. Forbrytelser har også alltid forekommet, og utallige mennesker er blitt offer for dem.

2. Hvilken innvirkning har de vitenskapelige framskritt hatt på menneskenes tilværelse?

² De framskritt vitenskapen har gjort, har nok ført til at menneskene har fått mange goder som de ikke tidligere hadde, for eksempel legemidler til behandling av noen av deres sykdommer, men tilværelsen er likevel ikke av den grunn blitt tryggere nå i vår vitenskapelige tidsalder. Tvert imot! De vitenskapelige framskritt som er blitt gjort på det militære område, er så kolossale — tenk bare på de atomvåpen og de biologiske og kjemiske våpen som er blitt framstilt — at menneskenes liv, ikke bare i noen få land, men over hele jorden, er truet i langt høyere grad enn noensinne tidligere i historien. Det er nok så at vi har fått et mer moderne levesett, men samtidig er tilværelsen også blitt mer utrygg og farlig. Det er derfor ikke så underlig at statsmenn og andre fremtredende personer til stadighet bruker slike ord som «fred» og «trygghet» i sine taler, og at de samme ordene også går igjen i verdenspressens overskrifter. De gjenspeiler tydelig de utrygge forhold som rår i verden.

3. Hva har Bibelen forutsagt angående den tiden vi lever i?

³ Trass i alle de anstrengelser verdslige mennesker gjør seg, har de ikke oppnådd virkelig trygghet. De har knapt løst ett problem før det oppstår et nytt. For mange mennesker virker framtiden i høy grad usikker. Følgende skriftsted viser hvor nøyaktig Bibelen har forutsagt de forhold som rår i vår tid: «Og det skal skje tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser, mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike.» — Luk. 21: 25, 26.

4. a) Hvorfor vil denne verden aldri oppnå fred og trygghet? b) Hvem er kilden til sann trygghet?

⁴ Ifølge Bibelen kan vi ikke vente at det skal bli fred og trygghet i denne urolige verden. Hvorfor ikke? Fordi den ikke søker trygghet på den rette måten. Folk har i alminnelighet ikke lært at mennesker og menneskelige organisasjoner aldri kan tilveiebringe virkelig trygghet. De ignorerer Bibelens råd: «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!» (Sl. 146: 3) Intet menneske, uansett hvilken religiøs eller politisk stilling eller makt det måtte ha, ingen nasjon i denne verden og ingen internasjonal organisasjon kan gi menneskene virkelig trygghet og frelse dem. Det er bare én som kan gjøre det, og det er den allmektige Gud, hvis navn er Jehova, og det er bare ved å benytte seg av de foranstaltninger han har truffet, at en kan oppnå virkelig trygghet og frelse. — Es. 43: 11.

Trygghet i det gamle Israel

5. a) Hva viser Israels historie med hensyn til det å oppnå trygghet? b) Hvordan var forholdene i kong Salomos regjeringstid?

⁵ Som kjent var israelittene, det vil si hebreeren Abrahams etterkommere gjennom hans sønn Isak og hans sønnesønn Jakob, en gang Jehovas utvalgte folk. Den måten Jehova handlet med Israel på, viser tydelig hvordan en kan oppnå trygghet, og hvordan en kan miste den. Som Israels historie viser, oppnådde både folket og de enkelte innbyggerne det største mål av trygghet under styret til den vise og fredelige kong Salomo, en av de kongene som hersket som jordisk representant for Israels usynlige konge, Jehova. En av Bibelens skribenter sier angående denne lykkelige tiden: «Han hadde fred på alle kanter rundt omkring. Og Juda og Israel bodde trygt, hver mann under sitt vintre og under sitt fikentre, fra Dan like til Be’erseba, så lenge Salomo levde.» — 1 Kong. 4: 24, 25.

6. a) Hvilke faktorer bidro til å skape trygghet og velstand i Israel? b) Hva viser Israels senere historie?

⁶ Disse fredelige, trygge og lykkelige forhold som rådde i kong Salomos regjeringstid, var ikke et resultat av menneskelig visdom, men av himmelsk visdom. Israels folk hadde nemlig fått en meget fin lovsamling. Flere hundre år tidligere hadde Jehova gitt denne loven til Moses, som så gjorde israelittene kjent med den. Den skulle gjelde i hele det område dette folket var i besittelse av, og både israelittene og de fremmede som bodde i landet, var underlagt denne loven. Den viste dem hvilken handlemåte de skulle legge for dagen overfor Gud og overfor sine medmennesker. Det var en god lov. Den kristne apostelen Paulus bekreftet dette da han sa: «Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.» (Rom. 7: 12) Når både de styrende og hele folket holdt denne loven, kunne de glede seg over å ha Jehova Guds gunst og bo i fred og trygghet. Men når de vendte seg bort fra loven, noe de vanligvis ble forledet til av onde herskere, var de ikke trygge. Dette ble på en meget tragisk måte demonstrert ved det som skjedde med jødene etter at de fleste av dem hadde forkastet Messias, som Gud hadde sendt til dem som deres gjenløser. I år 70 e. Kr., da romerne ødela jødenes hovedstad, Jerusalem, opphørte dette høyst begunstigede folk å bestå som en nasjon. Jødenes historie i de etterfølgende 1900 år er uten sidestykke hva utrygge og vanskelige forhold angår. Den viser tydelig at en må stå i et rett forhold til Skaperen hvis en skal oppnå virkelig trygghet. — Sl. 91: 2.

Tilfluktsbyene — en beskyttende ordning

7. Hvorfor er Moseloven fortsatt av interesse for oss?

⁷ La oss nå se litt nærmere på en av bestemmelsene i Moseloven. Det er sant at alle påbudene og sanksjonene i Moseloven ikke lenger gjelder. Da Messias, Jesus Kristus, kom for 1900 år siden, trådte denne loven ut av kraft. Den hadde tjent sin hensikt. Den ble tatt bort da den ble oppfylt. Bibelen gjør oss oppmerksom på dette med følgende ord: «Han tilga oss alle våre overtredelser og utslettet skyldbrevet [Moseloven] mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset [Jesu Kristi torturpel].» (Kol. 2: 13, 14) Selv om loven ikke lenger gjelder, ettersom Jesus Kristus tok den bort den 14. nisan i år 33, inneholder den mange forbilder eller ’skygger’ og prinsipper som det er til stort gagn for de kristne å få kjennskap til. Den ukentlige sabbat eller hviledag som var fastsatt i Moseloven, var for eksempel en slik skygge av de kommende goder, idet den pekte fram til Kristi framtidige, tusenårige styre med fred. — Kol. 2: 16, 17; Heb. 10: 1.

8. Hvor mange tilfluktsbyer var det, og hva het de?

⁸ En meget interessant foranstaltning i tilknytning til Moseloven var ordningen med tilfluktsbyer. Hvor lå disse byene, og hva var hensikten med dem? Ifølge loven skulle det være seks slike byer, tre på østsiden av Jordan-elven og tre på vestsiden. Josva, Moses’ etterfølger som Israels synlige leder, kommer med følgende opplysninger angående navnene på tilfluktsbyene og deres beliggenhet: «Så helliget de Kedes i Galilea i Naftali-fjellene og Sikem i Efra’im-fjellene og Kirjat-Arba, det er Hebron, i Juda-fjellene. Og på østsiden av Jordan, som flyter forbi Jeriko, avga de: av Rubens stamme Beser i ørkenen, på sletten, og av Gads stamme Ramot i Gilead og av Manasse stamme Galon i Basan.» — Jos. 20: 7, 8.

9. a) Hvordan var disse byene fordelt i landet? b) Hva var hensikten med dem?

9 Når en ser på kartet over det lovte land, ser en at disse byene var nokså jevnt fordelt over hele landet. Hvorfor var de det? Det var fordi de måtte ligge slik til at alle innbyggerne i landet, både israelittene og de fremmede og innflyttede som bodde iblant dem, kunne nå fram til dem hvis de kom i den situasjon at de måtte søke beskyttelse i dem. Disse byene var tilfluktssteder, fristeder, som var åpne for mennesker hvis liv var i fare, og de lå derfor slik til at de som søkte beskyttelse i dem, kunne ha nok krefter og tid til å nå fram til dem. Loven fastsatte hvem som var berettiget til å søke beskyttelse i tilfluktsbyene. Alle som ved et uhell og uten onde hensikter slo i hjel et annet menneske eller flere mennesker, for eksempel under utførelsen av et arbeid, kunne flykte til en av disse byene.

10. Nevn et eksempel på en situasjon som gjorde det nødvendig for en mann å flykte til en tilfluktsby.

¹⁰ Nedenstående er et eksempel på hvordan det kunne oppstå en situasjon som ville gjøre det nødvendig å flykte til en tilfluktsby. «Således skal det være med den manndraper som skal kunne fly dit og berge livet: Når noen dreper sin neste av vanvare og uten å ha hatet ham i forveien, som når en går med sin neste ut i skogen for å hogge tømmer og han hogger til med øksen for å felle et tre, men øksen farer av skaftet og treffer hans neste, så han dør, da kan han fly til en av disse byer og berge livet.» — 5 Mos. 19: 4, 5.

Livets hellighet

11. a) Hvorfor måtte en manndraper flykte til en tilfluktsby? b) Hva viser Jehovas ord til Noah?

¹¹ En kan kanskje spørre: Hvorfor måtte en manndraper flykte til et fristed? Jo, det var fordi han etter at han hadde drept et annet menneske, selv sto i fare for å miste livet. Den dreptes nærmeste slektning hadde rett til å handle som blodhevner. Han hadde rett til å handle som domsfullbyrder, og som sådan ville han handle raskt. På den tid ble blodhevnerens rett fullt ut anerkjent. Den hadde uten tvil sin opprinnelse i den bestemmelse som står nedtegnet i 1 Mosebok 9: 4—6. Her finner vi de ordene Jehova uttalte til Noah og hans sønner etter vannflommen, og disse ordene understreker hvilken stor betydning Skaperen tillegger verdien av et menneskes liv. «Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete. Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» Retten til å straffe en som ulovlig hadde utøst et annet menneskes blod, med døden, stammet fra denne gamle bestemmelsen.

12. Var det bare den forsettlige manndraper som pådro seg blodskyld? Begrunn svaret.

¹² Denne gamle bestemmelsen ble tatt med i Moseloven. Alle som med vitende og vilje og ulovlig utøste et annet menneskes blod, måtte bøte for det med sitt eget liv, etter at det var blitt bevist og fastslått ved hjelp av vitner at han var en morder. (5 Mos. 17: 6) Et menneske som av vanvare og uten å ha ondt i sinne slo sin neste i hjel, førte også blodskyld over seg. Men i slike tilfelle kunne han ifølge loven unngå å miste livet ved å flykte til den nærmeste tilfluktsby. Angående denne bestemmelsen sies det i loven: «Og [Jehova] talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når I er gått over Jordan inn i Kana’ans land, da skal I velge ut noen byer som skal være tilfluktssteder for eder, for at en manndraper som av vanvare slår noen i hjel, kan fly dit. Disse byer skal I ha til tilfluktssteder for manndraperen når han flykter for blodhevneren, for at han ikke skal dø før han har stått til doms for menigheten. Og de av eders byer som I skal gi til tilfluktssteder, skal være seks i tallet. . . . Både for Israels barn og for de fremmede og innflyttede som bor iblant dem, skal disse seks byer være tilfluktssteder, så hver den som av vanvare slår noen i hjel, kan fly dit.» — 4 Mos. 35: 9—15; Jos. 20: 1—6.

13, 14. a) Kunne en forsettlig manndraper få beskyttelse i tilfluktsbyen? b) Hvordan ble det avgjort hvorvidt en manndraper skulle få lov til å bo i tilfluktsbyen?

¹³ Dette var en foranstaltning som var blitt truffet for å redde menneskeliv, og alle som oppfylte de betingelser som var knyttet til den, kunne få nyte godt av den. Disse seks byene tilhørte dessuten levittene, og én av dem, nemlig Hebron, tilhørte prestene, som var av Arons hus. Men hvordan var det med en som søkte tilflukt i en av de seks byene, men som egentlig ikke hadde rett til det fordi han var en forsettlig morder? Ifølge loven fantes det ingen beskyttelse for en forsettlig morder. Han ble betraktet som uverdig til å bli beskyttet i tilfluktsbyene. For å sikre at ingen uverdig person oppnådde beskyttelse i tilfluktsbyene, forlangte loven at det skulle holdes forhør, og at de forskjellige omstendigheter i saken skulle granskes, før en person fikk lov til å bo i en tilfluktsby. Det var de eldste på det stedet manndraperen kom fra, som skulle granske saken og treffe en avgjørelse. Hvis avgjørelsen var til gunst for manndraperen, kunne han få bo i den tilfluktsby han hadde flyktet til, og bli beskyttet der. Om dette leser vi:

¹⁴ «Men dersom en støter til noen av vanvare, uten fiendskap, eller kaster en eller annen ting på ham uten å ville noe ondt, eller uten å se ham rammer ham med en stein stor nok til å drepe en med, så han dør, men drapsmannen ikke er hans fiende og ikke vil ham noe ondt, da skal menigheten dømme mellom drapsmannen og blodhevneren etter disse lover. Og menigheten skal verge manndraperen mot blodhevneren og la ham vende tilbake til den tilfluktsstad som han var flyktet til; og der skal han bli til ypperstepresten — han som er salvet med den hellige olje — er død.» — 4 Mos. 35: 22—25.

15. Hvor lenge måtte den uforsettlige manndraper bli i tilfluktsbyen?

¹⁵ Det framgår av den siste del av det skriftsted som er sitert ovenfor, hvor lenge den uforsettlige manndraper måtte bli i tilfluktsbyen. Han måtte ikke nødvendigvis bli boende der hele livet, men inntil den som tjente som yppersteprest på det tidspunkt manndraperen flyktet til en av tilfluktsbyene, døde. Når ypperstepresten var død, hadde alle som i sin tid hadde flyktet til en tilfluktsby, full rett til å forlate byen og vende tilbake til sitt tidligere bosted. Sto de ikke da i fare for å bli innhentet av blodhevneren? Nei, det gjorde de ikke! Blodhevneren hadde ikke lenger noen rett til å skade noen av de løslatte flyktningene. Saken var ute av verden. Det var ikke lenger noen blodskyld som måtte sones. «For manndraperen skal bli i sin tilfluktsstad til ypperstepresten er død; men etter yppersteprestens død kan han vende tilbake til den bygd hvor han har sin eiendom.» — 4 Mos. 35: 28.

16. Hva lærer ordningen med tilfluktsbyer oss med hensyn til verdien av et menneskes liv?

¹⁶ Ordningen med tilfluktsbyer lærer oss noe mer enn én ting. For det første viser den oss tydelig at menneskets Skaper, Jehova Gud, betrakter et menneskes liv som noe meget verdifullt. Det er ingen tvil om at han fullt ut har rett til å ta et menneskes liv hvis det setter seg opp imot hans guddommelige vilje og ignorerer hans hensikter. Menneskene står imidlertid ikke i samme stilling som Skaperen, og de har derfor ingen rett til å ta andre menneskers liv. Livet er så verdifullt. På en måte er det hellig. Ifølge Moseloven pådro til og med den uforsettlige manndraper seg blodskyld, noe som viser hvor alvorlig Gud så på det å utøse et annet menneskes blod. Det var uten tvil for å hjelpe israelittene til å få den rette verdsettelse av livets hellighet at Gud la en slik strenghet for dagen i dette spørsmålet. Det lærte dem at de alltid måtte ta hensyn til det mest verdifulle deres medmennesker eide, nemlig livet. Salmisten skrev om Gud: «Hos deg er livets kilde.» — Sl. 36: 10.

17. Hvilke to av Jehovas store egenskaper åpenbarer denne spesielle ordningen?

¹⁷ For det annet viser ordningen med tilfluktsbyer at Jehova er en barmhjertig Gud, og at han som den øverste dommer, kjenner menneskenes hjerte og skiller mellom dem som uforsettlig handler galt, og dem som har et ondt hjerte, og som med fullt overlegg bryter de guddommelige lover. Ordningen med tilfluktsbyer i det gamle Israel åpenbarer to av Jehovas store egenskaper, nemlig hans rettferdighet og hans barmhjertighet. Salmisten skrev: «Rettferd og rett er din trones grunnvoll; nåde og sannhet går fram for ditt åsyn.» — Sl. 89: 15.

18. Hvilke spørsmål oppstår ettersom ordningen med tilfluktsbyer har profetisk betydning?

¹⁸ Ettersom ordningen med tilfluktsbyer hadde profetisk betydning og pekte fram til større ting som skulle komme, oppstår følgende spørsmål: Hva var disse byene et bilde på? Hvem ble forbilledlig framstilt ved den uforsettlige manndraper som fikk lov til å flykte til en tilfluktsby? Hvem ble forbilledlig framstilt ved blodhevneren som forfulgte den uforsettlige manndraper? Hva representerte veien som førte til disse tilfluktsbyene? Hvem er den motbilledlige yppersteprest? Hva ble forbilledlig vist ved at flyktningene kunne forlate tilfluktsbyen når ypperstepresten var død? Alle disse spørsmålene vil bli tilfredsstillende besvart når vi lar Guds ånd veilede oss til hele sannheten’. (Joh. 16: 13) Les neste artikkel, hvor disse spørsmålene vil bli behandlet.

[Kart på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

Tilfluktsbyer

Kedes

Galon

Ramot

Sikem

Beser

Hebron