kunne spise kjøtt og skulle avholde seg fra blod. Men sabbatsfeiringen ble ikke nevnt. Den slutning vi må trekke av den fullstendige taushet om dette emnet i de 2500 årene før Moses’ tid, er at Gud ikke påla noen å feire sabbaten i løpet av den tiden. Dette påbudet ble altså ikke gitt til patriarkene.

Sabbaten ble gitt til Israels nasjon, ikke til noen andre, og den skulle være et tegn mellom dem og deres himmelske Hersker, som de sto i paktsforhold til. Guds egen uttalelse om dette lyder: «I seks dager skal der arbeides; men på den sjuende dag skal det være høyhellig sabbat. . . . Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn.» (2 Mos. 31: 15, 17) Ingen nasjon før Moses’ tid var helliget og satt til side i den hensikt å tjene et hellig formål, slik som israelittene var. Gud forlangte ting av dem som han ikke forlangte av noe annet folk. «Ikke med våre fedre gjorde [Jehova] denne pakt, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live i dag.» (5 Mos. 5: 3) Sabbaten var et spesielt tegn på deres forhold til Jehova, og den skulle også minne dem om at han fridde dem ut fra trelldommen i Egypt. «For du skal komme i hu at du selv var tjener i Egypts land, og at [Jehova] din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har [Jehova] din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.» — 5 Mos. 5: 15.

For Israels folk var den sjuende ukedag en sabbat som var gitt av Gud, og som de skulle feire i ubestemt tid. Det var en glederik begivenhet hver uke når trompetstøtene fortalte at den sjuende dag hadde begynt, for sabbaten betydde legemlig og åndelig fornyelse. Den gagnlige undervisning og oppmuntring de fikk ved å lese i skriftene, ta del i de hellige sammenkomstene og ved bønn den dagen, styrket dem åndelig. Sabbaten skulle stadig minne dem om deres mirakuløse utfrielse fra Egypt og det uvanlige forhold de sto i til Gud, men den skulle også henlede deres oppmerksomhet på Guds store hviledag da hans opprinnelige hensikt med menneskene skal bli fullført. Som Paulus påpekte var den en skygge av ting som skulle komme. Den viser hen til Kristi tusenårige styre som skal velsigne de lydige mennesker med evig liv og hvile i en fredfull ny verden. — Kol. 2: 16, 17.

«Ikke behov for sabbater»

◆ «To kristne skribenter som levde i det andre århundre etter Kristus, kom med følgende interessante uttalelser angående sabbater: «Det var ikke noe behov for sabbater eller høytider eller ofringer før Moses’ tid. På samme måte er det nå ikke behov for dem ettersom Jesus Kristus, Guds Sønn, ved Guds bestemte råd ble født av en jomfru i Abrahams ætt, uten synd.» — Justin Martyr (Dial. cum. Triph. sec. 23).

◆ «La dem vise meg at Adam holdt sabbaten, eller at Abel, da han frambar sitt hellige offer til Gud, behaget ham ved å holde sabbaten, eller at Enok, som ble opprykket, holdt sabbaten, eller at Noah, som bygde arken etter at han hadde fått rede på at det skulle komme en stor vannflom, holdt sabbaten, eller at Abraham, som ofret Isak, holdt sabbat, eller at Melkisedek, som var prest, fikk loven om sabbaten. . . . Vi er ikke forpliktet til å holde de sabbater, nymånefester og høytider som Gud en gang hadde behag i.» — Tertullian (De Idolatria c. 4 sec. 4; c. 14).