Hva Bibelen sier
Hva innebærer det å være ’utnevnt ved den hellige ånd’?
«GI AKT på deg selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal vokte Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn.» (Apg. 20: 28, NW) Apostelen Paulus rettet disse ordene til de eldste i menigheten i Efesos da han traff dem i Milet, en by på vestkysten av Lilleasia.
Som følge av det evangeliseringsarbeid som Paulus og hans trofaste medarbeidere hadde utført under ledelse av Guds hellige ånd, var det blitt opprettet mange nye menigheter. Han kunne ikke selv ta seg av alle disse menighetene, men trengte hjelp av åndelig kvalifiserte menn som kunne være hyrder og lærere for sine medtroende.
Ettersom apostelen og hans medarbeidere i evangeliseringsarbeidet hadde Guds ånd, var de i stand til å bedømme hvem av brødrene som hadde de nødvendige åndelige kvalifikasjoner for å kunne være tilsynsmenn eller eldste. Akkurat som Jesus Kristus hadde tilbrakt lang tid i bønn før han valgte ut de 12 apostlene, ba Paulus og hans medarbeidere før de traff det endelige valg med hensyn til hvem de skulle utnevne til å tjene som eldste. Gjennom bønn søkte de den hellige ånds veiledning. (Luk. 6: 12, 13; jevnfør Apostlenes gjerninger 6: 6.) Den egentlige utnevnelsen ble foretatt ved en symbolsk handling. Paulus og andre som allerede var eldste, la hendene på dem som skulle begynne å utføre en spesiell tjeneste i menigheten. (1. Tim. 4: 14; 2. Tim. 1: 6) Dette tjente til å innskjerpe overfor de menn som ble utpekt til å tjene, at deres utnevnelse kom gjennom menn som var ledet av Guds ånd. Ettersom de som foretok utnevnelsene, hadde Guds ånd og søkte guddommelig ledelse, kan det sies at de eldste ble utnevnt ved den hellige ånd. I vår tid søker de menn som foretar anbefalinger og utnevnelser, å la seg lede av den veiledning som er nedskrevet under inspirasjon av den hellige ånd, i 1. Timoteus, kapittel 3, Titus, kapittel 1, og 1. Peter, kapittel 5.
I betraktning av det faktum at mennesker har å gjøre med utnevnelser av eldste, er det en mulighet for at de kan komme til å velge en mann som ikke er kvalifisert til å tjene, for mennesker er ikke i stand til å se hva som bor i et annet menneskes hjerte. Det var derfor apostelen Paulus ga Timoteus følgende advarsel: «Vær ikke for snar til å legge hendene på noen, og bli ikke medskyldig i andres synder. Hold deg selv ren.» (1. Tim. 5: 22) Hvis Timoteus fulgte en forhastet handlemåte i forbindelse med en utnevnelse av en eldste, måtte han bære en viss del av ansvaret for det gale en slik ukvalifisert mann gjorde seg skyldig i.
Det at en kan komme til å måtte bære en del av ansvaret for de synder andre begår, bør også i dag bli vigd tilstrekkelig oppmerksomhet før en mann blir valgt til å tjene som tilsynsmann. Vi bør aldri glemme at menigheten tilhører Gud, som har kjøpt den med blodet til sin Sønn. Hvis hjorden derfor på noen måte blir dårlig behandlet, vil de menn som er ansvarlige, så vel som de som hadde en andel i å velge ukvalifiserte personer, måtte stå til regnskap overfor den Høyeste, som kjøpte hjorden for en høy pris. De menn som har en andel i å foreta utnevnelser, må derfor meget samvittighetsfullt la seg lede av Guds Ord og hans ånd.
Menighetens medlemmer lar seg med rette lede av utnevnte, trofaste tilsynsmenn. Dette er i harmoni med den inspirerte veiledningen: «Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.» — Hebr. 13: 17.
En bør imidlertid legge merke til at da Paulus talte til de eldste i menigheten i Efesos, var det ikke menighetens holdning til de eldste han understreket. Det han minnet de eldste om, var snarere at ettersom de var utnevnt ved den hellige ånd, måtte de stå til regnskap for sine handlinger overfor kilden til den hellige ånd. De var forpliktet til å følge Guds ånds ledelse og utføre sine plikter på den rette måte og med den rette innstilling.
Paulus satte selv et eksempel som viser hva det innebærer for en mann å være klar over at han er blitt utnevnt ved den hellige ånd. Apostelen Paulus sørget for å fortelle «hele Guds råd» og holdt ikke noe tilbake som var viktig for at menighetens medlemmer skulle kunne handle på en måte som Gud godkjente. Apostelen benyttet aldri sin stilling til å fremme selviske ambisjoner eller skaffe seg penger eller eiendeler fra de brødre som han tjente som en ydmyk slave. Selv om Paulus satte stor pris på den materielle hjelp brødrene frivillig ytet ham, traktet han ikke etter og ba ikke om å få slik hjelp. Han arbeidet med sine hender for å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. Apostelen ofret seg fullstendig for brødrene og oppmuntret dem både dag og natt. Hans kjærlighet til dem var så stor at han ikke skammet seg over å felle tårer i deres nærvær mens han formante dem. Fordi han elsket sine brødre, holdt han fast ved det som er rett, og unnlot ikke å irettsette dem strengt når det var nødvendig. — Apg. 20: 27—35, vers 27, 28 fra NW; jevnfør 1. Korinter 4: 21; 5: 1—13.
Den måten apostelen handlet med de troende i Efesos på, var ingen unntagelse. Det var slik han vanligvis utførte sine plikter som hyrde. Til de kristne i Tessalonika skrev han for eksempel:
«Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om å slå mynt på dere, Gud er vårt vitne. Vi søkte ikke ære av mennesker, verken av dere eller noen annen, selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort vår myndighet gjeldende. Isteden var vi milde mot dere, som når en mor steller med sine barn. Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så mye holdt vi av dere.» — 1. Tess. 2: 5—8.
Medlemmene av de kristne menigheter i dag har ingen vanskeligheter med å samarbeide med eldste som søker å etterligne det Kristus-lignende eksempel som apostelen Paulus satte. Slike eldste har ikke noe ønske om å bli æret, men de er oppriktig interessert i å tjene sine brødre. De er ikke en økonomisk byrde for sine medtroende, og de forsøker heller ikke å gjøre sin «myndighet gjeldende» eller opptre som om de føler seg hevet over andre i menigheten. De er «milde» mot sine brødre og forsøker ikke å dominere noen. I likhet med en mor som setter sine barns interesser framfor sine egne, er slike eldste villige til fullt ut å ofre seg i den utstrekning de er i stand til det.
Trofaste eldste er klar over at hvis de unnlater å arbeide uselvisk til gagn for menigheten, vil det være ensbetydende med å svikte den utnevnelse de har mottatt ved den hellige ånd, for ånden frambringer kjærlighet, en uselvisk interesse for andres ve og vel. En utnevnelse ved den hellige ånd innebærer således en utvelgelse av kvalifiserte menn under åndens ledelse. Det innebærer også at de som foretar denne utnevnelsen, er klar over at de må stå til regnskap overfor kilden til den hellige ånd.