«Ha øm hengivenhet for hverandre»
TIL LESERNE:
Dere vil ha nytte av å lese gjennom det 12. kapittel i Romerbrevet før dere gjennomgår dette stoffet.
LISA var en opprørsk tenåring. Hun holdt seg sammen med en gjeng rampete ungdommer og brukte narkotika. Hun stjal beroligende midler fra faren, som ikke var i sannheten, og i brev til vennene sine rakket hun ned på sin kristne mor, som prøvde å snakke henne til rette.
Til slutt ba Lisas mor de eldste i den lokale menighet av Jehovas vitner om å snakke med piken. Hvordan reagerte Lisa på det? «Jeg var sikker på at alt de ville gjøre, var å fortelle meg hvor fæl jeg var. Faren min, som ikke er interessert i Bibelen, sa at jeg bare skulle møte dem og gi dem beskjed om at de skulle la meg være i fred!,
Og hvordan gikk det så? Jo, Lisa forteller: «I stedet for å være vemmelige var de veldig vennlige. Jeg ble helt overrasket! De sa til meg at grunnen til at mor snakket til meg så mange ganger, ganske enkelt var at hun var glad i meg. De sa ikke det jeg hadde trodd de kom til å si. De var veldig forståelsesfulle. Den kjærligheten de eldste viste, resulterte i at jeg tok både mine omgangsfeller og min oppførsel opp til revisjon.»
Det er tydelig at disse eldste overbeviste piken om at de virkelig var interessert i hennes ve og vel. De var preget av ’ånden’ i Paulus’ råd i Romerne, kapittel 12: «La deres kjærlighet være uten hykleri. . . . Ha øm hengivenhet for hverandre i broderkjærlighet.» — Versene 9 og 10, NW.
Hvordan kan vi vise en slik vennlighetens og hengivenhetens ånd? Hvor dype følelser er det Bibelen her oppfordrer oss til å vise? Dette er vesentlige spørsmål, for Jesus erklærte at hans sanne disiplers kjennetegn skulle være den kjærlighet de hadde til hverandre. — Joh. 13: 34, 35.
HVA ER DENNE ’ØMME HENGIVENHET’?
Det er viktig å være klar over at den ’ømme hengivenhet’ Paulus talte om i Romerne 12: 10, ikke bare er en overfladisk høflighet. Det greske ordet philóstorgos, som der er oversatt med «ha øm hengivenhet’, betyr ’ha kjærlighet til hengivenheten’ og viser altså til et nært, fortrolig forhold. Bibelforskere sier at det er den slags kjærlighet man ofte finner mellom barn og foreldre. Passer ikke dette godt på Jesu erklæring om at sanne kristne skulle få ’brødre, søstre, mødre og barn’ i menigheten? — Mark. 10: 29, 30.
Jesus satte jo også et fint eksempel for oss. Han gjenspeilte fullkomment egenskapene til sin Far, Jehova, som er «meget øm i sin hengivenhet og barmhjertighet’. (Jak. 5: 11, NW) Apostelen Paulus, som etterlignet Jesus Kristus, viste en slik øm hengivenhet når han hadde med sine medtroende å gjøre. Han skriver i 1 Tessalonikerne 2: 7 om hvordan det var vist dem ’mildhet’, lik den en mor viser når hun «varmer sine barn ved sitt bryst» — noe som bringer tanken hen på ømhet. Og det er tydelig at dette førte til at de fikk dyp hengivenhet for Paulus. Siste gang de eldste i Efesos tok farvel med ham, gråt de og «falt Paulus om halsen og kysset ham ømt’. (Ap. gj. 20: 17, 36, 37, NW) Dette var ikke et farvel man ville ha tatt med en kald, kommanderende general som inspiserte sine tropper. Det var brødre, menn som tilhørte samme ’familie’, som tok avskjed med hverandre. — Matt. 23: 8.
Mange kristne menn og kvinner vet at hvis ordene «bror» og «søster» skal ha noen mening, må de strebe etter å øke sin hengivenhet for sine medtroende. De er også klar over at om dette skal være ’kjærlighet fri for hykleri’, må hengivenheten vokse. Noen vil kanskje spørre om hva det er som motiverer en slik vekst. Hvordan kan vi gjøre framskritt når det gjelder å vise broderkjærlighet?
Verdifulle svar på disse spørsmålene finner vi i det Paulus skriver i forbindelse med sin oppfordring til oss om å vise øm hengivenhet.
DE «TILHØRER HVERANDRE»
I første del av Romerne, kapittel 12, forklarer apostelen at medlemmene av den kristne menighet «tilhører hverandre». De er gjensidig avhengige av hverandre — de trenger hverandre. (Vers 5, NW) Han begrunner så dette ved å nevne flere av de gaver som ble gitt forskjellige brødre i menigheten, som han kaller et «legeme», og sier at «alle lemmene har forskjellige oppgaver». Som et hele utgjør menigheten et helt eller fullstendig instrument som Jehova kan bruke til å utføre sitt arbeid her på jorden. — Versene 4, 6—8, NTN.
Hva har så dette å gjøre med at vi skal vise øm hengivenhet for hverandre? kan du spørre. Jo, hvis vi ikke skjønner hvor sårt vi trenger hverandre, vil vi sannsynligvis heller ikke utvikle de følelser som Paulus videre oppfordrer oss til å ha. Hvis vi derimot er klar over at vi alle trenger hverandre, at vi må hjelpe hverandre til å gjøre Jehovas vilje, vil dette tjene som en tilskyndelse til at vi holder sammen. Det hjelper oss til å verdsette våre brødre, og det fremmer en ’familiefølelse’.
Men det kan stå hindringer i veien for denne følelsen av gjensidig avhengighet og brorskap. Paulus går til et kraftig angrep på to slike hindringer — egoisme og stolthet: «Jeg [byr] enhver av dere ikke å tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke.» (Vers 3, NW) Phillips-oversettelsen sier i vers 16: «Bli ikke snobbet, men ha ekte interesse for alminnelige mennesker.»
Snobberi er en form for stolthet, en følelse av overlegenhet. En som er snobbet, legger vekt på sosial posisjon, aksepterer klasseskille eller rasefordommer og forakter dem som er dårlig utdannet. Alt dette virker som en hindring for det gudfryktige syn som går ut på at du trenger dine brødre og må ha omsorg for dem. Når alvorlige vanskeligheter oppstår eller voldsom forfølgelse kommer, hvem er det da som vil støtte deg? Vil det ikke være dem som virkelig elsker Gud og Kristus, uansett hvilken bakgrunn de har?
Men det er ikke nok å unngå snobberi eller fordommer. Vi må også gjøre noe positivt. Hvilke positive måter kan vi vise øm hengivenhet på?
’KAPPES OM Å ÆRE HVERANDRE’
Like etter at Paulus hadde kommet med sin formaning om at vi må ha øm hengivenhet, trakk han opp en annen verdifull retningslinje. Han skrev: «Kappes om å akte og ære hverandre.» (Vers 10, LB) Denne befalingen ble ikke bare rettet til de eldste, for Paulus’ brev ble skrevet «til alle Guds elskede . . . som er i Rom». (Rom. 1: 7) Alle skal derfor aktes og æres, og disse skal så akte og ære andre.
Vi ærer vår bror ved å vise ham dyp respekt og ved å ta ham alvorlig. Hvis han uttaler seg om en sak som er av betydning for ham, vil vi ikke bare høre på ham av ren høflighet, for så å ignorere hans mening, men vi vil oppriktig ta i betraktning det han sier.
Søstrene i menigheten bør på samme vis æres, behandles med respekt. Dette står i skarp kontrast til det syn verdslige menn ofte kan gi uttrykk for ved å opptre dominerende overfor kvinner og ved å pukke på sine rettigheter. En kristen bror er klar over at han kan være mandig, men samtidig mild, og at han kan ta ledelsen på en fast, men vennlig måte. — 1 Pet. 3: 7.
Prinsippet om å ære andre gjelder også barna. Blir de for eksempel i Rikets sal betraktet som unge kristne eller bare som ’hindringer’ som har lett for å komme i veien for oss?
En reisende tilsynsmann besøkte en menighet i et landdistrikt og la merke til en åtte år gammel gutt som ikke hadde noen bibel, men som hørte oppmerksomt på foredraget hans. Etter møtet passet tilsynsmannen på å snakke litt med dette unge medlem av en nyinteressert familie. Han ba gutten å bli med ham ut, fant en bibel i bagasjerommet i bilen sin og lot gutten få den. Ikke bare gaven, men også den måten tilsynsmannen behandlet ham på, og den interesse som ble vist for at han skulle fortsette å lære og gjøre framskritt, gjorde et dypt inntrykk på gutten.
Dette hendte for over 20 år siden. Denne gutten, som nå selv er en eldste, har i årenes løp slitt ut flere eksemplarer av Bibelen, men han har aldri glemt tilsynsmannens vennlige måte å være på. Ja, det at vi viser interesse for mennesker i alle aldersgrupper, at vi akter og ærer dem, vil føre til at det bygges opp hengivenhet.
’HOLD FRED MED ALLE’
Det er imidlertid enda en egenskap som vil bidra til å framelske hengivenhet, og som Paulus trakk fram i Romerne, kapittel 12, nemlig fredsommelighet. Ettersom apostelen oppfordrer de kristne til å holde «fred med alle mennesker», må de naturligvis strebe enda mer etter å bevare et fredelig forhold til sine brødre. (Vers 18) Man kan bli svært skuffet over en bror i forbindelse med en bestemt sak. Kanskje dreier det seg om sladder eller om upålitelighet i et forretningsanliggende. Selv etter at det er blitt ordnet opp i saken, kan det være lett å la være å vise hengivenhet og i stedet tenke som så at «han vil jeg aldri stole på igjen».
«Aldri» er et sterkt ord. Hvor takknemlig kan vi ikke alle være for at Jesus ikke følte bitterhet overfor disiplene sine da de hadde sviktet ham i en helt avgjørende stund, og sa: «Jeg vil aldri stole på de karene igjen!» I stedet tilga han dem da han så at de angret, og han elsket dem og viste dem til og med akt og ære. (Joh. 20: 19—23; Ap. gj. 2: 4, 14) Når vi ser hvilken overbærenhet Jesus viste, burde ikke da vi være villige til å tilgi og vise tillit på nytt?
Men om vi nå er motivert for å vise øm hengivenhet, kan vi stå overfor et annet problem: Hvordan skal vi vite hva som virkelig trengs i en gitt situasjon?
HVORDAN KAN VI VITE HVA VI SKAL GI?
Vi ønsker kanskje å hjelpe vår bror fordi vi er sterkt interessert i hans åndelige ve og vel, men hvilken handlemåte skal vi følge? Hva er grunnen til at enkelte brødre og søstre ser ut til å ha en spesiell sans for å følge den rette, kjærlige handlemåte? De har utvilsomt lært seg å følge Paulus’ råd i Romerne 12: 15: «Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende!»
Hvilken egenskap er det som beskrives her? Det er empati. Det betyr mer enn bare sympati og omtanke. Det betyr å sette seg i en annens sted — «å leve seg inn i vedkommendes situasjon, innføling,. Det er klart at hvis vi fornemmer et annet menneskes smerte, engstelse eller glede, så er vi også bedre i stand til å vite hva vedkommende trenger i en spesiell situasjon. Og siden våre egne følelser nå er involvert, kan vi på en oppriktig måte vise våre følelser overfor den andre.
Sett for eksempel at en bror med en stor familie mister arbeidet. En medfølende bemerkning til broren vil selvsagt ikke skade. Men en som viser empati, vil ikke nøye seg med ord — han vil tenke på hva som kan gjøres rent praktisk, for han fornemmer sin brors engstelse. Er det en jobb ledig der han selv er ansatt? Trenger familien mat, eller trenger den å bli hentet med bil til kristne møter? Fordi følelsene er så engasjert hos den som har empati, vil det helt naturlig føre til hengivenhet og kjærlige handlinger. — 1 Joh. 3: 18.
Når vi da tar et overblikk over de ønskverdige egenskaper som Paulus beskriver i Romerne, kapittel 12, finner vi ikke bare befalingen om å vise øm hengivenhet, men også den rette motivering og de prinsipper som kan hjelpe oss til virkelig å vokse i kjærlighet. Når vi tenker på disse prinsippene — det at vi
er klar over vår gjensidige avhengighet,
akter og ærer hverandre,
holder fred med alle,
framelsker empati, som fører til rette handlinger —
er det ikke da tydelig at de oppmuntrer til broderkjærlighet og øm hengivenhet? Og de samme prinsipper kan naturligvis bygge opp hengivenheten i et hvilket som helst forhold — enten det er mellom ektefeller, foreldre og barn eller andre.
Og den kraft denne kjærlighet har til å påvirke menneskers liv og skape et nytt samfunn, er en realitet. Den blir demonstrert både i Guds Ord og gjennom det som nå skjer i Rikets saler verden over. Den internasjonale ’familie’ av Jehovas vitner oppmuntrer deg til å undersøke hvor dypt deres brorskap stikker. I en tid da folk ofte er uten naturlig hengivenhet, skinner sanne kristnes ømme hengivenhet som et klart lys og er et vitnesbyrd om vår ene Fars visdom og kjærlighet.