når slike anledninger byr seg, og slike anledninger kan være høyst gledebringende og bidra meget til vår lykke. (Se Vakttårnet for 1. juli 1960, sidene 302 og 303.) Men hvis vi blander oss opp i andres privatsaker eller bruker altfor meget tid til selskapelighet, vil det snart føre til at vi går glipp av, ja, endog fullstendig ødelegger, de gleder som det åndelige fellesskap gir oss. (1 Pet. 4: 15; Ordspr. 25: 17) Vi bør være interessert i den teokratiske virksomhet og i våre brødres åndelige ve og vel og skaffe oss glede ved å ha et teokratisk fellesskap med dem og ved å være lykkelig over å ta del med dem i å prise vår Guds, Jehovas, navn. Ja, vi finner stor glede ved å være sammen med våre brødre. Som apostelen Paulus skrev til filippenserne: «Mine brødre, som jeg elsker og lenges etter, min glede.» — Fil. 4: 1; 1 Tess. 2: 19, 20.

19, 20. a) Hva vil hjelpe oss til å bygge vårt forhold til brødrene på det rette grunnlag? b) Hvilken likhet er det mellom det fellesskap som rår innenfor den nye verdens samfunn, og det som rår innenfor en familie?

¹⁹ For fullt ut å kunne glede oss over det privilegium vi har ved å ha fellesskap med den nye verdens samfunn, må vi forvisse oss om at vårt forhold til brødrene er bygd på det rette grunnlag. De unge må passe på at de viser respekt for de eldre i menigheten og ikke behandler dem på en altfor familiær måte, men heller som ’fedre’. Vis også respekt for forskjellen mellom kjønnene ved å opprettholde rene og sunne omgangsformer og aldri misbruke det privilegium vi har ved å kunne glede oss over et kristent fellesskap. Det at vi gleder oss over samværet med brødrene, betyr ikke at vi må være overdrevent overstrømmende. Vi vil vokte oss for å hykle vennskap hvis vi i virkeligheten ikke nærer ekte følelser overfor hverandre. — 1 Tim. 5: 1, 2; Rom. 12: 9.

²⁰ Når vi søker samfunn med dem som tilhører den nye verdens samfunn, er det som å komme inn i en familie. Innenfor en familie er det slik at alle familiemedlemmene lærer hverandre godt å kjenne, både med hensyn til feil og gode egenskaper. De er også overbærende mot hverandre. De forsøker ikke å ta på seg en selvrettferdig mine, for de vet at de andre familiemedlemmene straks vil gjennomskue dem. I grunnen er de også lykkelige for at det er slik, for på den måten kan de oppføre seg naturlig, være seg selv, og de stoler på at de andre familiemedlemmene vil ta hensyn til dem og ikke vende seg bort fra dem fordi om de kanskje har visse eiendommeligheter og spesielle måter å gjøre tingene på. Slik er det også i den nye verdens samfunn. Våre brødre stoler på oss, og de oppfører seg naturlig, er seg selv og tar ikke på seg en selvrettferdig mine. Dette skaper et lykkelig forhold mellom oss. På samme tid er vi alle interessert i å hjelpe hverandre til å forvandle sinnet slik at det tilpasser seg den nye verdens livsførsel. La hver og en av oss alltid strebe etter å bidra med noe til gleden i den nye verdens samfunn, og det kan vi gjøre ved å være gavmilde, vennlige, hensynsfulle og mer interessert i vår neste enn i oss selv, og ved å bygge hverandre opp i gledefylt tjeneste for Riket til Jehovas pris. — Rom. 12: 2; Ordspr. 19: 22.

En ikke-kristen verden

«Den kristne kirke synes å ha mistet . . . evnen til å snakke om sin tro på en slik måte at den kunne gi inntrykk av å være noe virkelig og levende. Teologenes språk er blitt så kunstig, så selvopptatt og så virkelighetsfjernt at man bare kan drømme om den tiden da teologien var det viktigste faget ved universitetene og øvde den største innflytelse på det intellektuelle liv i de vestlige nasjoner. . . . Vi lever praktisk talt i en ikke-kristen verden. . . . Det moderne menneskes mentalitet er farget av en utbredt ateisme, og ikke av anti-ateisme. Det er ikke lenger noen plass for begrepet Gud, og derfor heller ikke for ’den kristne tro.» — Hanns Lilje, luthersk biskop i Hannover, tatt fra New York Times.