Bruk og misbruk av trygdeordningen

FORESTILL deg et land hvor utallige menn, kvinner og barn dør på grunn av underernæring; hvor store folkemasser vandrer fra sted til sted uten å ha noe hjem eller arbeid; hvor hundretusener bor i «hus» laget av kasser eller rustne bilkarosserier i slumstrøk som stadig blir større; hvor tiggere holder seg i live ved å stjele eller samle matrester fra søppelkassene.

Nei, dette er ikke et eller annet fattig land i Asia eller Afrika. Dette er Amerikas forente stater, slik det var for 50 år siden under den økonomiske depresjonen. På den tiden var millioner av mennesker både i Europa og i De forente stater svært fattige og hadde lite håp om at situasjonen skulle bedre seg. Det var for å hindre at det skulle oppstå en slik fattigdom igjen, at mange land innførte trygdeordninger.

I dag har arbeidere i mange industriland relativ økonomisk sikkerhet på grunn av offentlige trygdeordninger. Noen steder får de stønader, for eksempel barnetrygd for hvert barn. De betaler kanskje avgifter, som gir dem rett til å gjøre krav på stønad når de trenger hjelp til å komme igjennom tider med arbeidsløshet eller til å dekke medisinske utgifter, eller som gir dem rett til pensjon når de når pensjonsalderen. I mange av disse landene får vanskeligstilte offentlige stønader, som hjelper dem til å overleve.

Alle slike ordninger er svært menneskevennlige. De har ikke desto mindre ført til problemer. Noen mennesker er bitre fordi de har en anelse om at de avgiftene de betaler, blir brukt til å forsørge mennesker som kunne arbeide og skaffe seg det de trenger, hvis de ville. Andre synes det er under deres verdighet å ta imot stønad. Hvordan bør en kristen se på trygdeordningen? Er det riktig å ta imot stønader? Er det noen farer forbundet med det?

Veiledning fra Bibelen

For omtrent 3000 år siden var det to enker som het No’omi og Rut, som flyttet til byen Betlehem i Juda. De var fattige, men de sultet ikke i hjel. Hvorfor ikke? Fordi loven i det landet bestemte at det skulle treffes spesielle tiltak for at de fattige, og særlig enker og farløse, skulle bli forsørget. — 5. Mosebok 26: 12, 13.

På de kristne apostlenes tid fikk de fattige ofte hjelp gjennom den kristne menighet. Apostelen Paulus skrev for eksempel et brev til Timoteus som blant annet inneholdt pålegg om at det regelmessig skulle gis økonomisk støtte til de eldre enkene som ikke hadde noen familie som kunne ta seg av dem. — 1. Timoteus 5: 3—16.

I dag er både den gamle loven i Israel og apostelen Paulus’ brev til Timoteus en del av Bibelen. Bibelen oppfordrer oss altså til å følge prinsippet om å gi økonomisk hjelp til dem som trenger det. Kristne som er i den situasjon at de kan hjelpe sine fattige brødre, er i virkeligheten forpliktet til å gjøre det. — 1. Johannes 3: 17.

Hva så om et land har en trygdeordning for sine innbyggere? En kristen kan benytte seg av en slik ordning. Alle kristne er forpliktet til å betale «skatt til den som skal ha skatt, og toll til den som skal ha toll». (Romerne 13: 7) Dette omfatter alle de skattene eller avgiftene som er beregnet på å bli brukt til trygdeordninger.

Det er derfor riktig å ta imot en hvilken som helst av de stønadene som vi ifølge loven har rett til å få på grunn av de rådende forhold. Apostelen Paulus sa at myndighetene er «en Guds tjener, til beste for deg». (Romerne 13: 4) En kristen som virkelig oppfyller vilkårene, kan derfor med rette ta imot en hvilken som helst stønad i form av pensjon eller syketrygd, ja, også hjelp fra det offentlige på grunn av fattigdom. Det kan imidlertid oppstå problemer.

Et samvittighetsspørsmål

Tenk deg situasjonen til en ung mann som har valgt en karriere som heltidsforkynner. Ettersom dette ikke er lønnet, men frivillig arbeid, tar han seg en deltidsjobb, slik at han kan forsørge seg selv. Det kan hende at den eneste deltidsstillingen han kan få, gir ham en inntekt som ligger under et bestemt beløp. I det land hvor han bor, kan de som har så lav lønn, få stønad. Burde han søke om å få en slik stønad?

Han unndrar seg jo ikke arbeid. Han forsøker å forsørge seg selv på en hederlig måte. Så lenge myndighetene fullt ut forstår hans situasjon og er enig i at han oppfyller kravene, er det kanskje ingen grunn til at han skal unnlate å ta imot en stønad som han er berettiget til. Det er ikke noen skam å ta imot slik hjelp.

Noen steder er imidlertid folk mistenksomme når det gjelder stønader. På slike steder kunne en situasjon som denne støte et helt lokalsamfunn. En kristen vil derfor tenke nøye igjennom situasjonen.

Husk apostelen Paulus. Mens han var i Korint og Tessalonika, unnlot han å ta imot økonomisk støtte fra menighetene, selv om han hadde rett til å be om det. Hvorfor gjorde han det? For å unngå å skape problemer for sine kristne brødre der. (2. Korinter 11: 9; 2. Tessaloniker 3: 8, 9) Men andre steder tok han tydeligvis imot hjelp. — 1. Korinter 9: 6, 9.

Andre situasjoner som har virket støtende, gjelder kvinner som ikke har en mann til å hjelpe seg med å forsørge barna. Burde de gå ut i arbeidslivet, eller burde de søke om stønad?

Det er naturligvis opp til hver enkelt kvinne å avgjøre dette. Når alt kommer til alt, er det hennes barn det gjelder. I ett tilfelle synes kanskje en mor at hun har full rett til å benytte seg av den økonomiske støtte det offentlige gir henne, slik at hun kan være hos de små barna sine hele tiden. En annen, som har barn i skolealderen, synes kanskje det ville være uforstandig av henne ikke å være hjemme når barna kommer hjem fra skolen hver dag.

På den annen side synes kanskje en annen mor at det ville være riktig av henne å ta seg arbeid og la noen andre passe barna i løpet av dagen. Hver situasjon er forskjellig, og ingen burde kritisere en mor for den handlemåte hun velger å følge. Å stå for husholdningen og oppdra barna er et stort ansvar og tar mye tid, særlig for en enslig kvinne. På israelittenes tid ble slike familier med en enslig mor eller far betraktet som noen som trengte spesiell hjelp. I dag bør en kvinne overveie sin egen økonomiske situasjon og andre omstendigheter og avgjøre hvordan hun skal takle situasjonen. — 5. Mosebok 24: 19—21; Jakob 1: 27.

Men noen ganger treffer folk avgjørelser som åpenbart er gale.

Fristelser forbundet med stønader

I noen land er det for eksempel slik at en får over 80 prosent av sin arbeidsinntekt i form av arbeidsløshetstrygd hvis en skulle miste jobben. En som får slik stønad, kan lure på om det er noen mening i å se seg om etter en ny jobb. En kristen ser kanskje til og med fordeler ved ikke å ha arbeid. Han slipper da å høre på et stygt språk og kan unngå den dårlige omgang som ofte utgjør et problem på en verdslig arbeidsplass.

Er en slik tankegang riktig? Egentlig ikke. For det første overser han det faktum at en vanligvis får arbeidsløshetstrygd på den betingelse at en ser seg om etter arbeid. Hvis han ikke gjør det, kan bedrageri komme inn i bildet. Dessuten kommer jo en slik stønad fra avgifter som andre har betalt. Det er med andre ord andre mennesker som arbeider for å forsørge hans familie. Er dette en situasjon en arbeidsdyktig kristen bør være tilfreds med? — Matteus 7: 12.

Da Paulus skrev til menigheten i Tessalonika, snakket han om noen som ikke arbeidet, og sa: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise.» (2. Tessaloniker 3: 10) Dette var et godt råd. Menneskene finner glede i å arbeide. (Forkynneren 2: 24) Det kan ha en dårlig virkning på folk hvis de ikke utfører produktivt arbeid. Det kan føre til frustrasjon og til og med til kriminalitet. «Den som er lat i sitt arbeid, er en bror av ham som ødelegger.» — Ordspråkene 18: 9.

Hvis det ikke er mulig å få seg arbeid, kan en riktignok bli tvunget til å leve av en trygd. Men hvis en kan få seg et høvelig arbeid, gjelder Paulus’ veiledning: «Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere. Da kan dere leve som det sømmer seg i forholdet til dem som står utenfor.» — 1. Tessaloniker 4: 11, 12.

Men kan ikke en kristen som får trygd, ta del i mer kristen virksomhet istedenfor å ha en heltidsjobb? Han kunne nok det. Men hvilken virkning ville dette ha på andre? Paulus forbinder det å «arbeide med hendene» med det å «leve som det sømmer seg i forholdet til dem som står utenfor». De som unndrar seg arbeid, blir ikke respektert. Det dårlige rykte de får, vil sannsynligvis motvirke det gode de måtte utrette på andre områder. — 1. Timoteus 3: 7.

Fristelsen til å ta imot en stønad kan føre til andre problemer. For ikke så lenge siden var det en mann som immigrerte til et land med slike stønader og søkte om arbeidsløshetstrygd. Han unnlot å ta med i søknaden at han hadde eiendommer i sitt hjemland — noe som ville ha satt ham ut av betraktning når det gjaldt å få stønad. Han fikk dermed penger fra det offentlige ved å holde tilbake opplysninger.

Det er mange måter å bedra på. For å gjøre krav på en stønad sier kanskje en kvinne at mannen hennes har reist fra henne. Men mannen bor kanskje fremdeles sammen med henne. Et ektepar oppnår kanskje skilsmisse — men fortsetter å bo sammen — for å få flere stønader. Enslige kvinner har fått barn utenfor ekteskap for å få flere bidrag. Eller det kan være at en oppfyller kravene til å få en bestemt stønad, men at situasjonen så forandrer seg. Det kan for eksempel være at en får seg arbeid. Men fordi en ikke sier ifra om forandringen, fortsetter en å få økonomisk støtte fra det offentlige.

Dette er typiske eksempler på hvordan trygdeordningen blir misbrukt. Ved å holde tilbake opplysninger, ved å gi falske opplysninger eller på annen måte handle i strid med kristne prinsipper, er det av og til mulig å bedra det offentlige og få ekstra penger. Men Bibelen kommer med denne advarselen: «En falsk mann er en vederstyggelighet for [Jehova], men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.» Den sier også: «Den rikdom en vinner med løgn, er et pust som blir borte; den fører til døden.» (Ordspråkene 3: 32, EN; 21: 6) Ingen kristen ønsker å være en vederstyggelighet i Jehovas øyne bare for å oppnå økonomiske fordeler.

Men i denne forbindelse er det enda en fare vi må være på vakt mot.

Det rette syn på trygdeordningen

De som vet at de kan få økonomisk støtte fra det offentlige, kan være uansvarlige mennesker. De kan komme til å bli avhengige av det offentlige i stedet for å påta seg det ansvar som Bibelen sier at enkeltpersoner bør påta seg. I noen tilfelle har slike mennesker vokst opp under forhold hvor en slik situasjon var vanlig. Det kan være at flere generasjoner har levd av hjelp fra det offentlige, og det er vanskelig for dem å tenke seg å leve på noen annen måte.

De trygdeordninger et land innfører, fritar imidlertid ikke en kristen for det ansvar Gud har pålagt ham. Paulus sa: «En som ikke har omsorg for . . . sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.» (1. Timoteus 5: 8) Når det offentlige i noen land gir litt hjelp til familiens overhode, slik at han kan dra omsorg for sin familie — ved pensjonsordning for de eldre, barnetrygd og lignende — kan han være takknemlig for slike tiltak. Men det er fortsatt hans ansvar å ta seg av sin familie.

Apostelen Johannes sa likeledes at det er en kristens ansvar å hjelpe sine fattige brødre. (1. Johannes 3: 17) I noen land sørger riktignok det offentlige for at de fattige får noe av det de trenger materielt sett. Men det er fortsatt en kristen forpliktelse å hjelpe. En kristen burde fortsette å være våken for å gi materiell og åndelig hjelp til dem som virkelig trenger det.

Ja, en slik støtteordning som myndighetene står bak, er menneskelige tiltak «keiseren» treffer. Hvis det ikke fantes en slik ordning, måtte nok de kristne menighetene gjøre mye mer i denne henseende enn de gjør nå. En kristen bør likevel ikke misbruke denne ordningen. Han må ikke lyve, skjule sannheten eller på noen annen måte handle i strid med kristne normer. Og han bør ikke la det offentlige overta det ansvar Gud har pålagt ham.

Apostelen Paulus sa i sitt brev til hebreerne: «Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har. For Gud har sagt: Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke.» (Hebreerne 13: 5) Han oppfordret også korinterne til å gjøre «alt til Guds ære». — 1. Korinter 10: 31.

Hvilke fine prinsipper blir ikke understreket der! Ha ikke kjærlighet til penger. Stol på Jehova i alle ting, mens du tar imot den økonomiske støtte du ifølge loven har rett til. Vi må i alt vi gjør, tenke over hvordan det berører Guds navn. Hvis vi har disse tre prinsippene klart i tankene, vil vi bli hjulpet til å ha et rett syn på trygdeordningen.

[Bilde på side 9]

For å hindre at det igjen skulle oppstå slike situasjoner, ble trygdeordningen innført

[Bilde på side 11]

En mann blir ikke fritatt for sitt ansvar for å dra omsorg for sin egen familie selv om han kan få økonomisk støtte fra det offentlige