Fastfrysing av atomvåpnene — kan det skape fred og sikkerhet?
I likhet med en havbølge som vokser og tiltar i hastighet, har den bevegelsen som går inn for fastfrysing av atomvåpnene, vokst i størrelse og intensitet. Mange millioner har sluttet seg til den. Den har feid gjennom Europa, Japan og De forente stater, og den har allerede påvirket politikere og forandret enkelte nasjoners holdning til krig. Denne bevegelsen er uvanlig på flere måter.
De som studerer Bibelen nøye, kan lure på om dette kommer til å være med på å oppfylle Bibelens profetiske ord om «Fred og sikkerhet!» Eller vil den ebbe ut som et forbigående motelune? — 1. Tessaloniker 5: 3, NW.
Hva går det ut på?
De som går inn for fastfrysing av atomvåpnene, ønsker å sette en stopper for eller fryse fast produksjon, prøving og utplassering av alle atomvåpen. De krever at alle kjernevåpenarsenaler skal fryses fast på sitt nåværende nivå. De tilhører en bevegelse som ikke bare er en protestbevegelse. En framstående talsmann for denne bevegelsen sa at deres første mål «er å fryse fast våpnene så de ikke skal brenne folket».
Bølger fra anti-atomvåpenbevegelsen ble første gang lagt merke til i Vest-Europa i 1979. Noen bekymrede nederlendere la press på den nederlandske regjeringen for å få den til å forby kjernefysiske raketter i deres land. Og så kom det støtte fra Norge og Danmark, hvor mange krevde at en ikke engang skulle overveie å utplassere atomraketter. Om våren 1980 oppstod det nye krusninger da Storbritannia på nytt ble oppmerksom på atomrakettspørsmålet. Om høsten samlet det seg 80 000 demonstranter på Trafalgar Square.
Bevegelsen ble kjent som END (European Nuclear Disarmament, som betyr européisk kjernefysisk nedrustning). Den har vokst til en bølge som består av sterke END-komitéer i Frankrike, Vest-Tyskland, Hellas, Finland og Portugal. Samtidig finnes det aktive bevegelser på linje med den i de fleste andre européiske land. END krever en atomvåpenfri sone, fri for alle kjernevåpen, fra Polen til Portugal. Denne bølgen nådde Øst-Europa, hvor hemmelige grupper diskuterte disse spørsmålene. Mot slutten av 1981 ble oppslutningen om anti-atomvåpendemonstrasjoner i Vest-Europa stadig større. Her er noen tall:
● Vest-Tyskland — 100 000 i Hamburg i juni 1981.
● Sicilia — 30 000 i Comiso i oktober 1981.
● Frankrike — 40 000 i Paris i oktober 1981.
● England — 175 000 i London i oktober 1981.
● Italia — 200 000 i Roma i oktober 1981.
● Norge — 8000 i Oslo i oktober 1981.
● Vest-Tyskland — 300 000 i Bonn i oktober 1981.
● Nederland — 400 000 i Amsterdam i november 1981.
● Spania — 400 000 i Madrid i november 1981.
I De forente stater ble det første grunnlag til forslaget om fastfrysing av atomvåpnene lagt i 1979. Det vokste fram ved at noen grupper av amerikanere i 1980 begynte å arbeide for å gjøre sine landsmenn oppmerksom på de farer og redsler som er forbundet med atomkrig. Stadig flere støttet denne bevegelsen, og den spredte seg til andre land. Det ble for eksempel arrangert slike store demonstrasjoner som disse:
● USA — 100 000 på 150 universitetsområder i november 1981.
● Øst-Tyskland — 6000 i Dresden i februar 1982.
● Japan — 200 000 i tre demonstrasjoner i Tokyo i mai 1982.
● Sverige — 75 000 i Göteborg i mai 1982.
● USA — 700 000 i New York i juni 1982.
● Norge — 10 000 i Oslo i november 1982.
Den 12. juni i fjor, mens FN’s annen spesialsesjon om nedrustning pågikk i New York, marsjerte 700 000 tilhengere av fastfrysing av atomvåpnene foran FN’s hovedkvarter. Denne demonstrasjonen utgjorde høydepunktet på en uke med demonstrasjoner. I løpet av den samme uken demonstrerte nesten en million mennesker her i Europa i byene Amsterdam, Antwerpen, Berlin, Bonn, Dublin, København, London, Madrid og Paris.
Hvem støtter den?
Fastfrysingsbevegelsens raske vekst og mobilisering av tilhengere i store deler av verden gjør den til en uvanlig bevegelse. Men hvem er det som støtter den?
Mennesker med helt forskjellig bakgrunn og fra forskjellige aldersgrupper, ikke bare de unge, har vist seg å utgjøre kraften bak denne bevegelsen. De som støtter den, kommer fra alle samfunnslag: husmødre, fabrikkarbeidere, advokater, lærere, forretningsfolk, artister, leger og annet helsepersonell, prester, vitenskapsmenn og til og med militære av alle grader.
Hovedtyngden av denne uensartete bølge av mennesker kommer fra tre samfunnsgrupper som vanligvis er ansett for å være konservative, stabile: vitenskapen, legestanden og særlig de religiøse samfunn. Bladet U.S. News & World Report sier: «Hovedstyrken bak det amerikanske antikrigskorstoget består av ledere innen de fleste av landets kirkesamfunn.» Det samme sies om den européiske fredsbevegelsen.
Østblokklandene støtter anti-atomvåpenbevegelsen aktivt ikke bare i sine respektive land, men også i andre. En slik åpen deltagelse er uvanlig. Noen av demonstrantene her i Europa ble støttet av kommunister, og den store demonstrasjonen i New York den 12. juni 1982 ble blant annet støttet av det amerikanske kommunistpartiet.
Det forhold at fastfrysingsbevegelsen har fått tilslutning fra så mange med høyst forskjellig bakgrunn og med forskjellige yrker og politiske standpunkter, er noe annet som gjør den til en uvanlig bevegelse. Hvorfor har flere millioner sluttet seg til den så raskt?
Hvorfor så utbredt?
Folk er redde, ja, skrekkslagne. De er redde for atomkrig. Plutselig har virkeligheten og muligheten av en total kjernefysisk utslettelse rammet dem som et slag fra to forskjellige knyttnever.
Begivenheter i den senere tid har fått dem til å bli enda mer redde. De internasjonale grunnreglene som har sørget for stabile forhold mellom atommaktene i de siste 25 årene, er nå i ferd med å bli utfordret. Tidligere har en «terrorbalanse» holdt truselen om en atomkrig i sjakk. Hver nasjon har visst at et angrep på én av dem ville føre til en gjengjeldelsesaksjon mot angriperen. Dette ville føre til en fullstendig ødeleggelse av begge disse nasjonene — om ikke av alle nasjoner.
Nå er synet på dette blitt forandret. Det som nå bekymrer folk, er dette:
● Tidlig på sommeren 1980 begynte verdens ledere å gi uttrykk for at de godkjente langsiktige planer om å utkjempe en begrenset atomkrig. En kan høre representanter for supermaktene åpent snakke om at det er mulig å utkjempe, overleve og til og med vinne en begrenset atomkrig som trekker i langdrag.
● Teknologiske fremskritt gjør det mulig å treffe bestemte mål med kjernefysiske raketter med nesten 100 prosents nøyaktighet. Denne nøyaktigheten gjør det mulig for rakettene å tilintetgjøre nesten alle fiendtlige landbaserte raketter før de kan fyres av for å bli brukt til gjengjeldelse. Dette øker derfor troverdigheten av uttalelsene om at det skal være mulig å utkjempe og vinne en begrenset kjernefysisk krig.
● SALT II-avtalen — avtalen om begrensning av de strategiske atomvåpen — som ble inngått i 1979, ble ikke ratifisert.
● Militærbudsjettene viser en markert økning, mens mange land opplever alvorlige økonomiske nedgangstider.
● Vitenskapsmenn, leger og prester er ivrig opptatt med å gjøre folk bedre kjent med de ødeleggelser et angrep med atomvåpen ville påføre menneskene, miljøet og framtidige generasjoner.
Hvilket mål har anti-atomvåpenbevegelsen utover det å øke folks bevissthet om hvilke dødelige følger en atomkrig vil få?
Hva håper den på å gjøre?
Denne bevegelsen håper ikke bare på å få flertallet av folk til å anta deres synspunkter, men også på å forandre den nåværende politikken i forbindelse med atomvåpen. Avisen The New York Times har dette å si om bevegelsens mål: «De mener at det først og fremst er om å gjøre å få den raskt økende bekymring for atomvåpenkappløpet som gjør seg gjeldende blant folk, til å påvirke stemmegivningen i Kongressen.»
Har de lykkes? Politisk press fra motstandere av atomvåpen har påvirket regjeringer her i Europa til å revurdere sin atomvåpenpolitikk. Daværende forbundskansler Helmut Schmidt i Vest-Tyskland advarte mot å overse anti-atomvåpenbevegelsen. Han sa at dens tilhengere «sender klare signaler til de politiske ledere».
I USA føler valgte representanter dette presset. Et eksempel på det har vi fra august i fjor. Da ble en resolusjon som krevde en øyeblikkelig fastfrysing av de amerikanske og de sovjetiske kjernevåpenarsenaler, nedstemt med 204 mot 202 stemmer i Representantenes hus. Likevel viser dette klart hvilken sterk stilling dette spørsmålet har fått på kort tid.
Sovjetunionen er også klar over hvilken makt som ligger bak denne bevegelsen. For første gang i manns minne tillot Sovjetunionen utlendinger å komme inn i landet for å gå i fredsmarsj. En gruppe på 300 demonstranter fra Skandinavia gikk i spissen for Fredsmarsj 82, som blant annet bestod i en cirka en kilometer lang anti-atomvåpenmarsj midt i Moskva. Marsjen ble gjennomført i juli i fjor under slagordet «Nei til atomvåpen i hele verden».
Kommer denne bevegelsen til å tvinge politiske ledere til å gå til handling for å trygge en eller annen form for verdensfred? Eller kommer dette bare til å være et rop fra folkemassene? Kommer myndighetene til å bruke sin makt til å kvele dette ropet ved å lukke munnen på en av de fremste forkjemperne for fastfrysing av atomvåpnene — presteskapet? I august i fjor talte De forente staters president, Ronald Reagan, til en internasjonal gruppe av høytstående medlemmer av det katolske hierarki som var til stede ved hundreårskongressen til det øverste råd i organisasjonen Knights of Columbus, og kom da inn på nettopp dette spørsmålet. Han oppfordret katolikker til å ta avstand fra fastfrysing av atomvåpnene.
I forbindelse med slike bestrebelser for å innføre verdensfred skrev apostelen Paulus i 1. Tessaloniker 5: 2, 3 (NW): «Når de sier: ’Fred og sikkerhet!’, da skal en plutselig ødeleggelse komme over dem.» Når Jehova Gud fullbyrder dommen over korrupte styremakter, kommer han til å gå til handling raskt og besluttsomt. Men vil fastfrysingsbevegelsen vise seg å bli et skritt på veien mot nasjonenes rop «Fred og sikkerhet!»? Vi får se.
Dette er imidlertid innlysende: Frykt er den dominerende følelse innen fastfrysingsbevegelsen. Hvorfor er det en slik frykt overalt i dag?
[Ramme på side 5]
Fastfrysing av atomvåpnene — hvem går inn for det?
Vitenskapsfolk
● Pugwash-konferansen i Canada i august 1981, som vitenskapsfolk fra 40 land var til stede på, kom med dette sluttkommuniké:
«En øyeblikkelig fastfrysing av De forente staters og Sovjetunionens nåværende kjernevåpenarsenaler anbefales.» — The Bulletin of the Atomic Scientists.
Leger
● I mai 1982 kom den internasjonale legekampanjen mot atomvåpen, som har medlemmer i 19 land, sammen til sin andre årlige kongress i England. Dens representant uttalte:
«Uansett hvilket land vi tilhører, eller hvilken politikk vårt land fører, var vi fullstendig enig om at en atomkrig kommer til å bli den endelige epidemi . . . Mange leger har ønsket å gjøre noe med det vanvidd det er å bygge opp kjempemessige lagre av kjernevåpen, men det har ikke vært noen virkningsfull kraft som har stått i forhold til problemets omfang. Nå er en slik kraft i ferd med å bryte fram. Hvis den får aktiv tilslutning fra de fleste leger i verden, kan den bli umulig å stanse.» — Medical World News.
De religiøse
● Romersk-katolsk engasjement:
I pavens budskap om atomvåpennedrustning i FN i juni 1982 het det blant annet: «Den katolske kirkes lære er klar og konsekvent på dette området. Den har beklaget våpenkappløpet; den har oppfordret til gjensidige, tiltagende og kontrollerbare reduksjoner i våpnene.» — Ordrett referat fra De forente nasjoners generalforsamling.
Under den «Økumeniske vitneavhøringen for å stanse våpenkappløpet», som ble holdt i byen Philadelphia i USA i juni 1982, oppfordret kardinal Krol «verdens regjeringer ʼtil å demontere de eksisterende kjernevåpneneʼ». — The New York Times.
● Protestantisk engasjement:
Den vesttyske protestantiske aksjonsgruppen Arbeitsgemeinschaft Dienst für Frieden, AGDF, var med på å organisere den store demonstrasjonen mot atomvåpen i Bonn i 1981. — The Christian Century.
De britiske kirkesamfunns råd har enstemmig godkjent en bevegelse som støtter Verdens nedrustningskampanje siden 1980. — Brev fra Verdens nedrustningskampanje.
Kirkesamfunnenes nasjonale råd, De amerikanske babtistkirkesamfunn, Kristi forente kirke og Den reformerte kirke i Amerika støttet den store demonstrasjonen for fastfrysing av atomvåpnene som ble holdt i New York i juni 1982. — Brosjyre utgitt av arrangementskomitéen.
● Gresk-ortodoks engasjement:
Den gresk-ortodokse kirke i Romania var vertsskap for religiøse representanter for de kristne, jødiske og muslimske trosretninger fra 16 land. En konferanse med mottoet «Appell om nedrustning og fred» ble holdt i Bucuresti i 1981. Hensikten med konferansen var: «Vi vil oppfordre dem [kirkemedlemmene] til å ta mer aktivt del i tjenesten for fred og håpe på en fredelig framtid for menneskeheten. . . . Vi har til hensikt å forhindre og fjerne faren for atomkrig én gang for alle.» — Kvartalsvis nyhetsblad fra den rumenske gresk-ortodokse kirke.
I mai 1982 arrangerte den russiske ortodokse kirke «Verdenskonferansen for religiøse forkjempere for å redde den livets hellige gave fra kjernefysisk katastrofe». Den inviterte 600 framstående geistlige fra hele verden. — Bladet Time.
● Buddhistisk engasjement:
I Japan holder «både buddhister og kristne på med å organisere mange andre slags bevegelser [mot atomvåpen]». — Asahi Evening News.
[Ramme/diagram på side 6]
(Se den trykte publikasjonen)
20 10 0 10 20
kilometer kilometer
1 2 3 4
Hva ville skje hvis en atombombe på et megatonn eksploderte i 1800 meters høyde? Sone 1 — Total ødeleggelse; ingen overlevende. Sone 2 — Alle bygninger jevnet med jorden; 50 prosent av befolkningen drept. Sone 3 — Ildstorm; 25 prosent av befolkningen drept. Sone 4 — Bygninger skadd; ti prosent av befolkningen drept.
[Ramme/bilde på side 6]
Verden bruker sju millioner kroner i minuttet på våpenkappløpet. Hvis disse pengene var blitt brukt til husbygging, kunne over 20 000 nye hus bli bygd hver dag. (Basert på en gjennomsnittspris på en halv million kroner)
[Bilde på side 7]
Kommer atomvåpenmotstanderne til å ha avgjørende innflytelse på politikerne?